Skaderedusering kom til oss sammen med overdoser og HIV og betyr i sin enkleste form tiltak for å redusere skader av pågående bruk av enkelte rusmidler, først og fremst heroin. I skadereduserende tiltak stilles ikke krav om avholdenhet, selv om opplysning og tilbud i en slik retning kan finnes innenfor samme rammer. Den mest radikale reduksjon av skader oppnås udiskutabelt ved at bruken avsluttes.

Skaderedusering er hele tiden blitt kritisert for å vedlikeholde bruk, og ikke minst ved opprettelsen av «sprøyterom» i Oslo ble dette omtalt som «sniklegalisering». Ved et seminar i regi av Ungdom Mot Narkotika i fjor høst ble det fremmet påstander om at fortsatt bruk (og det som verre er) er et mål for den internasjonale reformbevegelsen som vil bort fra forbud og «narkokrig». Det stemmer ikke.

Legalisering betyr ikke annet enn at forbud oppheves. De aller fleste vil så erstatte forbudet med noe annet, en mer eller mindre streng form for regulering, oftest tenkt gradert etter hvor personlig eller samfunnsmessig skadelig et rusmiddel kan være. Bakgrunnen for dette kan være at man mener forbud ikke «virker» eller at det til og med forverrer problemene. Det vitner om dårlig miljøkunnskap dersom man ikke innser belastningene, både for brukerne og for samfunnet, ved at det vokser frem et vidt forgrenet kriminelt nettverk som er et atskillig mer effektivt distribusjonssystem enn nesten hva som helst man kan tenke seg av lovlige, regulerte ordninger.

Reformbevegelsen («legaliseringsbevegelsen») innser som alle andre at rusmiddelbruk i stor grad er eller fører til problemer, men har en mer omfattende oppfatning av hva som skal til for å redusere skader. Vi ønsker å trekke inn samfunnsmessige og kulturelle faktorer samt lovgivning som fører til eller øker destruktivt rusmiddelbruk. Forbud er myndighetenes hovedgrep mot narkotikaproblemet i dag, men dette blir ofte holdt i behagelig avstand fra diskusjoner om forebygging og behandling. Rusfeltet er fullt av organisasjoner, seminarer og kurser som tar for seg behandling og forebygging, men legaliseringsdiskusjonen er man oftest lut lei av. I noen grad skyldes dette kvaliteten på debatten hittil, men en begrunnet nervøsitet for å bli tatt for å være «liberal» i forhold til rusmiddelbruk har vel også sin virkning.

Reformbevegelsen i dag består i stor grad av tidligere og nåværende brukere av ulike rusmidler. Vi er ikke ukjente med skadevirkninger og benekter ikke at rusmiddelbruk kan være et samfunnsproblem. Det vi benekter er at politi, fengsler, utstøting og «stoffdemonisering» fører til at problemene blir mindre. Vi vil ha skaderedusering, medmenneskelighet, respekt for menneskers valgfrihet, opplysning og fremfor noe annet trygge oppvekstforhold for barn og unge. Derimot er vi ikke tilhengere av «forbud mot rus» og mener at rus i seg selv verken er egnet for forbud eller er umoralsk. Vi er ikke «liberalister» og vil ikke oppfordre noen til rusmiddelbruk. Men voksen, ansvarlig bruk av rusmidler må være den enkeltes valg.

Stein Hoftvedt er representant i Norge for
European Coalition for Just and Effective Drug Policies (ENCOD) Denne kommentaren ble trykt i tidsskriftet rus&avhengighet nr 2 2006.

Til toppen av sida