KRIGEN

Den pågående "krigen mot narkotika" har sin bakgrunn i 1800-tallet, har vært ført internasjonalt i hundre år og som en aggressiv, makt- og voldsdominert reell krigføring i mesteparten av denne tiden. De siste førti årene har krigføringen hele tiden vært ført til tross for at samfunnsvitenskapene har kunnet fortelle oss at den er både hensiktsløs og direkte skadelig, og medisinen har kunnet fortelle oss at det ikke er noen sammenheng mellom skadeligheten og de stoffene som er ulovlige respektive lovlige.

Hensikten med "narko-krigen" har - i alle fall vil de fleste mene det - hele tiden vært å skåne befolkningen for skadelige eller farlige rusmidler. I så måte må krigen sies å være en fiasko, og har hatt uhyrlige menneskelige og økonomiske kostnader.

På minussida vil mange også legge den utbyggingen i overvåkning og personkontroll som har vært gjennomført ved henvisning til nødvendigheten av krigsmetoder. Det er generelt et betenkelig trekk når en stat tar seg til en altfor stor makt til detaljkontroll av borgerne, og det kan gjøre borgerne svekket eller forsvarsløse om de må gjøre motstand mot en totalitær eller diktatorisk statsutvikling. En slik er ikke så usannsynlig i dag som man kanskje syntes da "narko-krigen" ble startet her i landet.

Hva mer er: til tross for at "narko-krigen" har hatt som uttrykkelig formål å begrense kriminalitet, har forbudslinja og krigføringen tvert imot selv blitt grunnlag for en kriminalitet så ondsinnet og omfattende at i mange land er store deler av samfunnsstrukturen kriminelt styrt, og selv i et fredelig land som Norge er det ikke urimelig å spore halvparten av kriminaliteten på en eller annen måte tilbake til "narkotika"-forbudet.

I enhver annen krig med så store tap og så tvilsomme framganger ville man forlengst ha gått til forhandlingsbordet. Men hvordan gjør man dét når "motstanderne" er borgere i ens eget land, urepresenterte, uorganiserte, uglesette av den "vanlige" befolkningen? Kan man kanskje "forhandle" med de som sitter i fengsel eller som bor på gata? Kan man "forhandle" med ungdommer som gjemmer sine ulovlige vaner så godt at knapt nok foreldrene vet om hva som skjer? Nei, "fredsforhandlingene" må være ensidige og dreie seg om å finne en ny og bedre politikk i forhold til rusmidler. Vi er nødt til endelig å gi blaffen i de gale politikerne i USA og gjøre hva mennskerettigheter, humanisme, demokrati og vitenskap forteller oss er bedre gjerning enn å bruke krigsmetoder i sosiale spørsmål eller helsesaker. Vi er nødt til å fortelle nedgravde stalinister i "rusfeltet" at deres tid som hobbypolitikere er slutt og at vi må lufte ut. Vi må få vekk troen på at vold og makt er den beste framgangsmåten for å få folk til å gjøre de klokeste valg i livet. Vi er nødt til å gjenreise tiltroen til vitenskap og opplysning og det styresettet som er grunnlagt på opplysning og frihet, demokratiet. Da vil vi kanskje finne ut at der vi har mest ødeleggende rusmiddelbruk pøser vi ikke på med politi og fengselsutbygging, men med investeringer og forbedringer i leveforhold og kulturelle tilbud.

Forbudet

Både internasjonalt og for Norges vedkommende har forbudstankegangen sin bakgrunn i situasjonen på 1800-tallet . I mange land hadde man et forbruk av både alkohol og i noen land også av opiumsstoffer som var en stor belastning både for helsetilstanden og de sosiale forhold. Etter denne tankegangen er det er både saklig rettferdiggjort og innenfor rammene av hva staten kan tillate seg at man rettsforfølger og straffer de som byr på, oppbevarer eller bruker enkelte substanser , om de nå blir brukt som medisin eller hva vi i dag kaller rusmidler . Fra reaksjonene i form av avholdsbevegelse mot fylleriet, vokste det politiske kravet om forbud mot alkohol, og fra reaksjonene mot den meget omfattende og ofte uvettige bruk av særlig opiumsstoffer i folkemedisinen, vokste kravet om forbud mot "narkotika". Særlig den siste tendensen skulle bli en følgesvenn til flere bølger av rasisme der den hadde sitt utspring, nemlig i USA.

Det første skrittet på veien til en "verdenspolitikk" mot "narkotika" var et møte i "den internasjonale opiumskommisjonen" i Shanghai i 1909. Denne ble fulgt av en lang rekke kongresser og samlinger av ulike slag - avbrutt av to verdenskriger - til man fikk en slags Grunnlov (eller Bibel, om man vil) for "verdenskrigen mot narkotika", nemlig FNs "Single-konvensjon" i 1961. Her ble alle tidligere avtaler trukket sammen, og det har siden da ikke vært mulig å få forandret det minste på FNs støtte til forbudstankegangen. Dette selvsagt i motsetning til periodene med alkohol- eller brennevinsforbud, som etter hvert ble avbrutt både i USA og de land i Europa hvor slikt ble forsøkt, blant annet i Norge. Siden da har de forbudsinnstilte konsentrert seg om rusmidler som brukes av minoriteter av ulike slag, enten etniske eller sosiale. Kampropene om "a War on Drugs" kom fra flere amerikanske presidenter (og presidentfruer) og land som ikke har villet gamble totalt med sitt politiske forhold til USA (eller økonomisk støtte derfra) har bare måttet oppgi enhver tanke om å få revidert FN-konvensjonene og den verdensomfattende forbudskampen.

I Norge fikk vi en "Opiumslov" i 1913 som straffet ulovlig omgang med opiumsstoffene og kokain med bøter. Fengselsstraff kom inn i bildet fra 1928, og cannabis ble etter hissig egyptisk innsats inkludert i de internasjonale avtalene, og deretter også i den norske loven fra 1930.

FNs "Single-konvensjon" ble fulgt opp i den norske Legemiddelloven fra 1964 hvor et stort antall stoffer kunne gi opptil 2 års fengsel om man hadde et ekstremt uheldig forhold til dem, for eksempel mangfoldige kilo i sin besittelse. Men først i 1968 , og da oppskremt av en svært urolig verden med stor radikalisering og ikke minst en mangfoldig rusmiddelbrukende "motkultur" lett synlig i bybildene verden rundt, kom den norske "narkokrigens" viktigste dokument, Straffelovens paragraf 162 . Denne finnes i Kapitel 14, om "Almenfarlige Forbrydelser", og lyder i dag slik:

Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år.

Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter.
      
Gjelder overtredelsen et meget betydelig kvantum, er straffen fengsel fra 3 til 15 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes.

Uaktsom narkotikaforbrytelse straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.

Medvirkning til narkotikaforbrytelse straffes som bestemt ellers i denne paragraf.

Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraff. "

Ganske mange tusen nordmenn har siden 1968 lært seg denne paragrafen utenat, og det med alle dens varianter av bøter og fengselsstraffer og alle de kombinasjoner av stoffer og befatningstyper det er mulig å få i sine dommer. I 1968 var øvre strafferamme 6 år, men ved en av de mest grassate politiske villmannskjøringer i norsk lovgivning ble denne økt til 10 år i 1972, 15 år i 1981 og til slutt la den seg til hvile på lovens høyste straff, 21 år, i 1984. Det er et tankekors at alkohol antakelig er det mest organisk skadelige rusmiddel som er i bruk og nikotin det som både er vanskeligst å avbryte bruken av og som sikrest gir dødelig utgang av bruken ved "normal bruk". Ingen av disse er ulovlige. Det er altså ikke urimelig å lure på om denne voldsomme maktbruken kan ha hatt andre enn rent helsemessige årsaker.

Noen lenker:
Straffeloven
International Narcotics Control Board , INCB, opprettet samtidig med "Single-konvensjonen" og for å passe på at denne ble etterfulgt. Lenker til de ulike konvensjonene.
Jan Sommerfelt Pettersen: Oversikt over narkotikalovgivningens historie i Norge (1989)
og en ureflektert hyllest til maktbruk i samme sak finnes som man kan vente fra
Knut T. Reinås: Narkolovbrudd og straff (2000) og en kommentar til Reinås igjen her
Stein Hoftvedt: Reven, revolusjonen og Reinås (2002)

 

Alternativer

Legalisering av «narkotika» for å oppnå regulering. Et diskusjonsnotat.
(Dette notatet ble opprinnelig lagt ut på forumet NorCan i juli 2006)

- Forbud «virker ikke». Forbud reduserer ikke i vesentlig grad bruk, men tvinger denne under jorda. Presser sammen miljøer av «eksperimenterende» brukere, selvdestruktive brukere og kriminelle. Et spørsmål: hvilke grenser skal settes for statens inngrep overfor enkeltmennesker som ønsker å ruse seg med det middel de selv velger?

Om «legalisering»: Dette skal her ikke forstås som noe i retning av «fri flyt», men opphevelse av forbudet og erstatning av dette med reguleringsordninger som har minst mulige uheldige bieffekter. Målet er å komme fram til et helhetlig forslag som er både «rettferdig» og «effektivt» uten å love 100% uttelling.
Om «narkotika»: ordet betyr her rett og slett forbudte rusmidler.
Om aldersgrense: Her er det foreslått generell 18-årsgrense. Det er omtrent ved denne alderen man er i stand til å foreta livsvalg basert på realistiske, langsiktige vurderinger. Noen er «voksne» tidligere og noen seinere. Fare ved for høy aldersgrense: Blir det for mange potensielle brukere under aldersgrensen, vil man kunne få en effektiv svartebørs spesielt beregnet på ungdom. En realistisk og lett forståelig aldersgrense vil gjøre det være lettere å skape en generell lojalitet overfor lovverket slik at «ungdomsmafiaer» temmelig lett vil kunne stoppes før de har gjort for mye skade. Unge voksne vil oppdage slike tendenser tidlig, og om bruk av ikke-alkoholiske rusmidler ikke lenger skjer i en kriminell subkultur vil motforestillingene mot «tysting» bli svake. Det skal ikke være noen skam å få politiets hjelp til å stoppe livsskadelig spredning av rusmidler til barn og (for) unge!

Forslag til legalisering:

Eksemplet heroin:
a) legeordinert selvkostpriset heroin til alle som registrerer seg som aktive brukere (evt alle som er registrert som avhengige.) som et første skritt. Resultat: det svarte markedet vil kollapse og heroinistene selv vil i svært mye mindre grad enn før selv drive pushing/rekruttering.
b ) Lovlig introduksjon til heroin: Alle voksne mennesker kan lovlig prøve heroin etter legesjekk (samtale om helse, spørsmål om hvorvidt årsakene kan være problemer vedkommende trenger hjelp til, tilgjengeliggjøring av slik hjelp) og kunnskapskurs (hvordan «virker» heroin, hvordan unngå fysisk avhengighet, hvordan bruke f.eks sprøyter). Brukeren betaler selv for disse forstadiene og vanlig medisinpris for dosene.
c) Reklameforbud og suspensjon fra ordningen ved videresalg til mindreårige. (pluss evt straffereaksjon ettersom salg til mindreårige uansett bør være straffbart.)
d) Ingen sentral navneregistrering. Betraktes som privatsak. Likevel: kjøp betinger beviskort på at man har vært gjennom legesjekk og kurs. Slike kort utstedes lokalt.
e) Salgssteder: lisensierte «dopbutikker» som drives i kontrollerte og diskrete former. Kan være avdelinger av vinmonopolene (men disse er i dag i overkant kommersielle). En annen mulighet er å utvide «sprøyteromsmodellen» med generelle brukerrom og salg av hva vi i dag kaller «hard» narkotika. Slike brukersteder bør i så fall ordnes på brukernes premisser og «avklientifisere» brukerne. Det er vesentlig å beholde skille mellom brukere som er under behandling med avhold som mål, og «rekreasjonsbrukere». Det er ikke noe mål for brukersteder å få brukerne til å slutte, det overordnede mål er at de kan få være i fred og at de oppfører seg ikke-aggressivt. Man bør ha egne strategier overfor «kaotiske brukere». Mulige samlet resultat: Man får oversikt over hvor mange som bruker og hvilke kategorier brukere som finnes. Personer som overveier heroin pga sykelige tilstander, personlige problemer, tragisk bakgrunn mv kan fanges opp av det sosiale hjelpeapparatet før det faktisk kommer til bruk. Ved at bruken trivialiseres og renses for enhver romantikk vil «livet som narkoman» framstå som temmelig grått og kjedelig, og vil sannsynligvis tiltrekke seg langt færre enn de som i dag begynner.
(Opprinnelig etter idè av Nils Christie: Hvis du vil forhindre at ungene bygger hytter oppe i trærne skal du gi dem lov til det på betingelse av at de «går kurs» i snekring og sikkerhet for slike arbeider. Christie må imidlertid overhodet ikke mistenkes for å støtte mine forslag her!)

Hvordan skaffe råvarer til heroin? Opprette bilateral avtale med for eksempel Afghanistan om at man kjøper opium fra kontrollerte dyrkere. Ved direkte oppkjøp kan man tilby bøndene bedre priser enn de kriminelle oppkjøperne, noe som kan gi bøndene bedre og sikrere inntekter og den afghanske staten regulære skatteinntekter framfor den korrupsjonen som rår nå. En betingelse for at dette skal kunne skje er at Norge og Afghanistan «avratifiserer» sin tilslutning til FNs Singleskonvensjon (kan gjøres med et halvt års varsel. Resultat: en forferdelig kjeft fra USA)

Eksemplet cannabis:
Hensikt: vanskeliggjøre spredning til skoleungdom og fremme en bedre brukskultur.
a) Alle personer over 18 år skal kunne kjøpe hasj og marihuana i lisensierte og diskrete salgssteder, «cannabarer» el.l. Effektiv alderskontroll er en betingelse for driften.
b ) Salgene belastes med vanlig moms. Alle utsalgssteder pålegges å ha materiale om skaderedusering ved bruk liggende slik at alle kunder blir oppmerksom på det.
c) Reklameforbud. Prising etter kvalitet. «Varefakta» som forteller om styrkegrad og virkningsprofil, opprinnelsesland mv

Hvordan skaffe cannabisprodukter til salg? Innenlandsk kontrollert drivhusdyrking er en mulighet for marihuana. Ellers avtaler om kjøp fra statlig kontrollerte dyrkinger for eksempel i Afrika eller Asia, der dyrkingen kan skje ved langt mindre energiforbruk. NB: Svært viktig å unngå den nederlandske situasjonen, der semilegale utsalgssteder kjøper sine varer av tungt kriminelle bander. Politiske hensyn: som for heroin. Småskala privatdyrking til eget bruk kan tillates dersom forskrifter for elektriske anlegg følges (installeres av fagfolk og kontrolleres som alle andre elektriske anlegg). Betryggende skjerming overfor barn må kunne forlanges (vanlig lås som for farlige kjemikaler).
Sannsynlig resultat: Ingen særlig forandring i antall brukere, muligens en liten økning. Moderat (men langt bedre enn nå) skjerming av skoleungdom. Langt mindre sjanse for videre ruskarriere. Mindre mulighet for at bruken skal ødelegge for andre livsforhold. «Underground»-romantikken vil forsvinne og dermed mye av lysten til å røyke for å tilhøre tøffe eller hippe miljøer, noe det er grunn til å tro er en svært viktig faktor for særlig de yngste tenåringene..
NB: Her som ved andre stoffer: Norge har lite å skryte av hva angår ruskultur. Det ligger et tungt ansvar på de som arbeider for legalisering i retning av å arbeide for en ikke-destruktiv ruskultur, for skaderedusering. Cannabislegaliseringsorganisasjonene er en mulig alliert her, men de har i det store og hele ikke vært veldig interesserte. Brukergrupper av heroinbrukere er sannsynligvis mer realistisk orientert. Om forholdet mellom cannabislegalisering og legalisering av heroin: Det sies gjerne at det nederlandske eksemplet viser at cannabislegalisering har skjermet ungdommer mot videre introduksjon til heroin. Dette er om noe bare en del av sannheten. Samtidig med «liberaliseringen» av cannabis ble også trykket mot heroinbrukerne lettet slik at disse fikk mindre bruk for å drive egen pushing/rekruttering (lavere priser, lettere tilgjengelighet). Egne tolererte brukssteder for heroinister fikk mange av disse vekk fra gata.

Uansett reguleringsbestrebelser: Vi må kunne innrømme voksne borgere generell «rett til rus». Narkotikapolitikken i dag («the war on drugs») fungerer i virkeligheten først og fremst som et forsvar for alkoholens monopolstilling som rusmiddel, dernest også til å vende borgerne til overvåkning og forfølgelse av «annerledes» mennesker som saklig sett ikke gjør noe mer umoralsk enn vanlige lovlydige borgere. Det må under all debatt innrømmes at ingen løsning kan tilby full sikkerhet mot at noen ødelegger seg med rusmidler. De viktigste trekkene for å begrense slikt dreier seg i stor grad om generell sosialpolitikk.

Dette er første utgave av dette diskusjonsnotatet. Notatet vil bli utvidet med skisserte ordninger også for stimulerende midler og sterkt sanseforandrende substanser(hallusinogener). Disse vil likne svært på forslaget ovenfor om heroin. Synspunkter er svært velkomne.
Notatet utgjør ikke noe endelig standpunkt for forfatteren. Hensikten er å få i gang en reell diskusjon med de som er interessert i gjennomgripende og kunnskapsorienterte løsninger. Det er ikke tatt hensyn til politikeres behov for opportunistiske eller velgervennlige halvveisløsninger.

Atskillige enkeltspørsmål som er tatt opp ovenfor vil kreve studier og undersøkelser før det er mulig å komme med endelige anbefalinger.