|
Og vi som trodde vi gjorde alt riktig: Vi har støttet tiltak for å lette livet for narkomane, bidra til at de ikke smitter hverandre med HIV, at de slipper å sette sprøytene sine mens halve byen ser på, at de får hjelp til livsfornødenheter og tak over hodet. Vi har gjort noe for å forhindre at ungdommer som på død og liv vil prøve hasj ikke gjør for mange dumheter og at de helst venter med slik utprøving til de er voksne. Slikt kalles skaderedusering. Det stilles få krav, og moraliseringen er blitt overlatt til de som har sans for slikt. Men så gikk vi over grensen. Vi stilte spørsmål ved selve lovgivningen. Er det slik at vi har en lovgivning som faktisk gjør hva man kaller narkotikaproblemet verre og ikke bedre, større og ikke mindre? Mulig dette var dømt til å skape bråk, men slik vokste i alle fall en skadereduseringspolitikk fram. Dette er en politikk som ikke bare tar sikte på å lette livet for de som har problemer, men som går løs på samfunnsstrukturer, lovgivning og ideologier som bidrar til problemene snarere enn å løse dem. Enkeltpåstander fra vår side kan diskuteres, og vi gjør det også oss imellom, men tankegangen og formålet er å bidra til et bedre samfunn med mindre destruktivt rusmiddelbruk, mer hensyn til både enkeltindividet og samfunnet som helhet. Det er ikke noe mål at folk uansett alder skal dytte i seg dop med begge henda når som helst og hvor som helst. Det er imidlertid dette skremmebildet som blir dyrket fram så godt det er mulig av de mest ekstreme tilhengerne av forbudspolitikken. Er skaderedusering legalisering?
I fjor høst hadde gruppa «Ungdom mot narkotika» (UMN) en konferanse der de hadde invitert et par internasjonale propagandister, Grainne Kenny og Peter Stoker. UMN nekter å distribuere foredragene, men de finnes nå på nett likevel, og man kan forstå UMNs sjenanse. Men til tross for at noen må ha ant at kvalitetssikringen hadde sviktet, må man likevel tro hårene sto rett opp på de unge hoder da de fikk høre at skadereduseringsforkjemperne har fortsatt bruk som mål og at de egentlig er ute etter å ødelegge ungdommen etter resept fra sin læremester Josef Stalin. Ungdomsødeleggerne vasser i penger som de har fått fra den amerikanske milliardæren Soros. Han er i første rekke kjent for å ha støttet annonsekampanjer for medisinsk marihuana i USA, uten at dette virket viktig. Heller ikke ble det nevnt at den samme Soros brukte store summer på å støtte demokratiutvikling i Øst-Europa. Derimot var det tydeligvis viktig at han hadde en gammel sak angående mistanke om innsidehandel i Frankrike. Dette ifølge et spennende Powerpoint-show ved Peter Stoker. Og mindre fascinerende var ikke Ms. Grainne Kenny. For en person som åpenbart ikke vet forskjell på kakao og kokain var hun veldig orientert om de undergravende kreftene som i hemmelighet hadde ormet seg inn alle steder og promotert skaderedusering som et skalkeskjul for sine innerste drømmer, nemlig legalisering. Og det betyr som kjent at alt skal være fritt. Eller gjør det? «Legalisering» er ikke akkurat noe presist juridisk begrep. Det kom flytende fra den amerikanske cannabisbevegelsen, og kan bety alt fra fullstendig fri omsetning av et rusmiddel til en strengest tenkelig form for regulering. La oss si at det rett og slett betyr å erstatte forbud med noe annet, en mer eller mindre streng form for regulering. Det finnes knapt noen som mener at hasj, kokain og heroin skal ligge bredsides i godtehylla i kiosken og selges til alle barn som kan rekke opp. Selv cannabislegalistene er stort sett tilhengere av både aldersgrense og andre restriksjoner. For heroin kan man tenke seg en veldig streng regulering. De fleste vil også mene at det bør finnes innslag av forbud, for eksempel mot å selge rusmidler til barn. Men om man mener at en regulering vil fungere bedre og gi bedre mulighet til å få noen slags kontroll over narkotikaproblemet, at det kan kalles skadereduseringspolitikk, da er det strengt tatt ikke noe i veien for å godta at «legalisering» kalles skadereduseringspolitikk eller omvendt. Men forstått i denne sammenhengen - og ikke i UMNs og Grainne Kennys skremmende fantasier - er jo ikke denne formelen særlig egnet til å skremme andre enn de som har vokst opp med forbudspolitikken som religion. Så hvorfor inviterer ikke UMN en representant for ENCOD om de vil vite hva ENCOD mener? Hvorfor inviterer man de mest uvitende og løgnaktige propagandister som kan kjøpes for tiltuskede statsstøttekroner? Det er mest fristende å se dette som uttrykk for desperasjon. Verdensbildet er i ferd med å slå sprekker, og forvirringen sprer seg. Det er vanskelig å tenke seg konsekvensene av at UMN nå skal innarbeide i sitt påstått radikale syn det forferdelig i at nevnte milliardær Soros støttet det demokratiske partiet i USA mot Bush. Bare for å ha nevnt et av de tankekors Marius «mora-mi-døde-av-hasj» Sjømæling og hans krets satt igjen med etter konferansen med de utenlandske spesialister. Man kan bli usikker grensende til det sykelige av slikt, men ikke nødvendigvis mindre fanatisk. Og mens Marius pleier sin plagede politiske sjel, blir stafettpinnen overtatt av andre.
Et svensk angrep på ENCOD - og skaderedusering. Vi kan vente flere angrep. Desto viktigere er det at alle motstandere av «narkokrigen» legger til side sine eventuelle reservasjoner mot hverandre og finner sammen i en felles front mot forbudshysteriet. |