To filmomtaler

De to filmomtalene - eller kinoturomtalene - som gjengis nedenfor, ble skrevet for "Filmkritikerlaget Sky High" og trykt i På Høy Tid nr 1 2000 og 1 2001. Forfatteren er langt fra filmspesialist, men blir forhåpentligvis i noen grad reddet av at temaet egentlig er "cannabis i film".

"Wonder Boys" (trykt i På Høy Tid nr 1 2001)

...og når skal du slutte, Tripp?

Det er ikke lenger lov å røyke - sigaretter altså - på film. Bare de mest fordervede elementer vises med røyk i kjeften: Sånn blir du hvis du røyker, gutten min! Men å røyke marihuana ser ikke ut til å ha gått av moten på samme måten. Tvert imot. Og vi må vel innrømme at det var ryktene om slikt som fikk oss til å se "Wonder Boys". Men vi hadde også hørt at det dreide seg om midtlivskriser og denslags, så det var med litt gufne forventninger vi dro med oss våre respektive kriser (30-årskriser, ei midtlivskrise - optimistisk vurdert - og 28-årskrisa vår) for å sjekke om Michael Douglas mestra reverøykinga sånn noenlunde.
Og dét gjorde han. Ikke vet vi hvor han har lært det, men det er jo hyggelig at det kan bli film av det.

Engelskprofessoren og forfatteren Grady Tripp har det sannelig fint! Hans nye bok vokser og vokser til et kjempeverk, han koser seg med sjefens kone og dagene går i sus og rus.
Men så topper det seg: Det er "Ordfest" på universitetet ei helg, og forleggeren maser på manus'et til den nye boka. Som sant og si er et par tusen sider ubeskrivelig preik.Kona går fra ham og elskerinna er gravid. En av studentene hans vil lære av Mesteren, men viser seg også som litt mer enn halvgal lystløgner - som dessuten skyter elskerinnehusbondens usympatiske hund og stjeler samme manns antakelig kjæreste eiendel: et kledebon som i sin tid var drapert på ingen ringere enn Marilyn Monroes legeme. Sleng på sexy studine som kaster smektende blikk til den middelaldrende proffen og et nokså ufyselig vær, så skjønner vi at fyren har noen valg å ta. Når han bare kommer så langt.

Tull & tøys? Langt derifra! Det er ingen spøk å bli kvitt en død hund midt under en litterær festivitas. Selv ikke den beste marihuana kan få døde hunder til å forsvinne. Prøv sjøl! Og så driver hundemorderen og river av seg litterære perler i sin mørke galskap, mens Grady Tripp gruer seg til å gjøre ende på kjempemanuset sitt og kanskje bruke en tiendel av det til å mekke ei skikkelig bok.

Vi følger Tripps skeve ferd gjennom problemene. Eller kanskje heller mellom dem. Motstrebende lar han seg drive fram mot en uunngåelig konklusjon: uansett sin dyktighet i å få dagene til å gå, må han ta avgjørelser om livet sitt. Og marihuanan's kreative virkning greier ikke lenger å løfte ham til den litterære toppen. Må han virkelig slutte? Han var da akkurat like påvirka da han skrev sitt anerkjente mesterverk for sju år siden - er han kanskje ikke lenger mann for sin hatt!?

I grunnen ikke. Vi må - ikke uten motforestillinger - gå med på at professorens situasjon nok ikke kunne få noen helt lykkelig avslutning uten i alle fall midlertidig nyktring.

Filmen er herlig uforutsigbar. Den er full av skeive samtaler som mange av publikummerne sikkert mente var i overkant rare, men som vi koste oss svært med. Nå er ikke vi akkurat fagfolk på film, men vi syntes da Michael Douglas som den noe eksentriske jointerøykende professor Tripp og Tobey Maquire som den uberegnelige protegéen James Leer kom mer enn bra fra det. Og så fotograferingen da: vi ble nesten blaute på beina av Pittsburgh-landskapet! Under vår tradisjonelle oppsummering på Abelshaugen, diskuterte vi om man virkelig blir så svaiete av marihuana. Og om det virkelig var nødvendig å hive en hel påsa bare for å få avslutta ei bok. Vi ble visst aldri ferdige med den diskusjonen...

..han satt der på sin grønne grein - god og stein. Han merket ikke greina brakk - han var for skakk. (S.H.)

"Jeg har så lyst på deg, professor Tripp."

"Saving Grace" (trykt i På Høy Tid nr 1 2000)

God saving Grace

Når dette leses er muligens den britiske komedien Saving Grace ferdigspilt rundt omkring på kinoene, men det finnes jo video og DVD og sånne greier.

NORMALs Filmkritikerlag (Sky High) sjekket ut filmen. Den dreier seg seg om ei enke som står i gjeld til øra og er i fare for å miste huset sitt. Heldigvis er Grace en benådet gartner og heldigvis har hun en skotsk slubbert til å hjelpe til i hagan sin. Han er ikke stort til gartner, men har mange gode ideer. Og heldigvis for begge hadde Gud på forhånd skapt marihuana'n.
Det er en sånn film som halvparten av salen finner ustyrtelig morsom og den andre halvparten ikke forstår flisa av. For oss som forstår, er den en nytelse fra ende til annen. Det er en film, og nødvendigvis løgn og dikt, og det er en komedie, og følgelig kan ablegøyene av og til gå litt ut over det realistiske. Men bevares: man får en intens følelse av for en stakket stund å være blant sympatiske, surrete, desperate mennesker. Mennesker som ikke vil gi opp. Og er livet nødt til å være så fordømt streit bestandig?

Uansett: hele lokalsamfunnet blir med på å redde Grace og huset hennes. Alt går egentlig galt, men med skjebnens - muligens Guds - og ikke så helt få jointers hjelp faller bitene ned i noenlunde orden igjen og alle blir glade. Noe annet hadde vært helt uaktuelt. Etter betagende stunder i Grace's drivhus, så naturnært fotografert at lukta fra buds'en kan fornemmes helt ned i salen, ville det vært reint for kjipt med Grace i fengsel. Vi ville ikke funnet oss i det!
Filmkritikerlaget oppsummerte i en nærliggende park at journalister som skal skrive om denne filmen må nok fyre en rev på forhånd av rent faglige grunner. VGs anmelder gjorde det ikke, og skjønte ikkeno'.

Hovedrollene er ved Blenda Blethyn som den driftige Grace og Craig Ferguson som hennes egentlig oppsagte gartner, seinere Partner-in-Crime.

Filmkritikerlaget Sky High satte stor pris på at det kan lages film som har såpass sympatisk eller til og med sympatiserende holdning til hjemmedyrking av marihuana. Alle politifolk, politikere og andre maktpersoner burde også se filmen. Ta med egen joint.

Til toppen av sida