 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Arild Knutsen:
Nærsynt narkotikapolitikk
Kronikk trykt i Klassekampen 10. mars 2005
I nærmere førti år har myndighetene ført en ensidig kriminalpolitisk kamp mot bruk av illegale rusmidler. Allikevel har rusproblematikken bare økt for hvert år. Vissheten om at det nå er fjorten tusen sprøytenarkomane og seks tusen, to hundre bostedløse i Norge, bør bekymre noen og enhver. Allikevel har de færreste våget å stille spørsmålstegn ved myndighetenes kriminalpolitiske praksis. Det er på høy tid at landets politikere innser at narkotikapolitikken er feilslått og at de nå fordomsfritt må se etter alternative løsninger på problemet. Jagingen, trakasseringen og straffingen av de rusavhengige bærer uakseptable økonomiske og menneskelige kostnader. Fremgangsmåten virker dessuten mot sin hensikt, hvilket bør være å få nedgang i omsetningen og å redusere konsekvensene både for den enkelte og for det øvrige samfunn. På det lokale plan medfører dagens praksis en utstøtningsmekanisme som rammer de rusavhengige verre enn rusavhengigheten i seg selv. Den dramatiske situasjonen på gateplan sees som en slik kuriositet at den politisk overskygger rusproblematikkens desidert mest kritiske punkt; det forebyggende.
Rusavhengighet oppdages sjelden før det har utviklet seg dit hen, at en del menneskers sinn er påført uhelbredelige sår. Norge ble levnet liten ære angående forebygging av rusmisbruk i den forrige årsrapporten fra EUs narkotikabyrå. Dette kan skyldes at en del politikere opererer med et heller fiktivt og tallbasert skrivebordsperspektiv på denne problematikkens art og kompleksitet. Om så kan det være vanskelig overbevise politikere om at et visst antall ungdommer som har klart seg, ville blitt rusavhengige dersom visse sosialpolitiske tiltak ikke hadde vært iverksatt. Argumentasjonen havner lett på påstandsnivå. De kriminalpolitiske tiltak derimot, fører til konkrete beslag og gir kortsiktig gevinst og dermed stjerne i boka. Dette eksponerer narkotikamiljøet som en arena for å demonstrere kriminalpolitisk handlekraft. Særlig når ledende politikere fra før kritiseres for mangel på slik handlekraft, på andre områder. Den 8.juli 2004, en måned etter oppstarten av Plataaksjonen, meldte Dagsrevyen at bakmenn i store narkotikasaker og i annen alvorlig kriminalitet kan gå fri på grunn av ressursmangel hos Politiet. Til tross for at Stortinget gikk inn for større innsats mot organisert kriminalitet, måtte altså politiet trappe ned den relevante innsatsen av økonomiske hensyn. Allikevel har de hatt råd til å sende horder av tropper etter de fra før mest utsatte rusavhengige.
I praksis fører denne utstøtelsesmekanismen til at de rusavhengige blir rettsløse. Den 7. november 2004 meldte TV2-Nyhetene at Norges fremste eksperter på politirett mente at Plataaksjonen var ulovlig. Måten den ble praktisert brøyt med politilovens intensjon. Professor Henry John Mæland og rektor ved politihøgskolen Ragnar L. Auglend, mente Oslopolitiet tolket politilovens paragraf 7 feil. Den dreier seg om håndhevelse av den offentlige ro og orden og hadde, i følge jusekspertene, blitt brutt til sammen 2500 ganger fra juni - til november 2004. Den 24.februar i år kunne TV2-Nyhetene så fortelle at politiet nedprioriterer forsvinningssaker i rusmiljøene. Privatetterforsker Ola Thune uttalte i den anledning at det er tilfeldig hvilke saker som blir etterforsket. En av flere uheldige konsekvenser av gjeldende narkotikapolitikk er at de dype splittelsene som dannes mellom de rusavhengige og det øvrige samfunn, fører til at miljøet blir uoversiktlig. Derfor har politiet, når noen i rusmiljøet forsvinner, sjelden spor å gå etter. Mer enn hundre av landets forsvinningssaker kan være drap, men forsvinningssakene der det er rusavhengighet i bildet, blir ikke etterforsket fordi politiet, i følge Curt A. Lier, leder i Politiembedsmennenes Landsforening, må nedprioritere de sakene der de ikke har noen spor å gå etter. Bedre blir ikke bildet av situasjonen når Helsetilsynets direktør Lars E. Hanssen den 28.februar konstaterer at de rusavhengige utsettes for alvorlig svikt av kommunenes sosiale tjenester.
I 1991 samlet representanter fra Frankfurt, Amsterdam, Zürich og Hamburg seg i Frankfurt for å skrive under på en resolusjon som siktet på å redusere de skadene som den voldelige og undertrykkende narkotikapolitikken hadde påført enkeltmennesker og samfunnet i disse byene. De forpliktet seg gjennom Frankfurtresolusjonen til å gjennomføre forsøk med avkriminalisering og opprette metadonprogrammer og sprøyterom. Dette har ført til en radikal nedgang på overdosestatistikken og til at stoffbrukernes helse- og sosiale tilstand har blitt bedret betraktelig. Disse fakta bør være overbevisende nok til at Oslo, som de siste årene har toppet overdosestatistikken i Europa fullt ut slutter seg til Frankfurtresolusjonen og trekker seg ut av det rusmiddelpolitisk sementerende nettverket; European cities against drugs. I dag foretar myndighetene kun forsøksordninger og begrensede tiltak i Frankfurtresolusjonens ånd, samtidig fortsetter de med sin utstøtelsespolitikk. Samfunnet er tjent med en helhetlig innstats som begrenser fallhøyden for de som rammes av rusavhengighet. De økonomiske kostnadsbesparelsene kan gi samfunnet større evne til forebygging, konsekvensredusering og rehabilitering og de menneskelige kostnadsbesparelsene vil være en styrking av velferden og sikre lik rettssikkerhet for alle landets borgere, hvilket jo er et demokratisk prinsipp.
Arild Knutsen er selv tidligere rusmisbruker og styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk, FHN