 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Stein Hoftvedt:
Kan NORMAL reddes?
september 2001
(Dette er teksten til en artikkel mailet rundt til NORMALs styre og aktive medlemmer 1. september 2001. Denne gjengis som et uttrykk for kritikken av NORMAL slik den artet seg på denne tiden. Artikkelen var i stor grad ment som et innlegg forut for NORMALs årsmøte 2001 som dominerende krefter høsten i forveienfaktisk drev og planla ganske godt tidligere enn vedtektsfestet. Det skulle bli lenge å vente. Dokumentet er nå en gang publisert, og har nå kun historisk interesse. Forholdene i NORMAL ser imidlertid ikke ut til å ha forandret seg veldig mye siden da. S.H.)
Det er muligens for dramatisk for enkelte, men det er på høy tid det stilles spørsmål ved om hvorvidt Normal kan reddes som et levende senter for norsk legaliseringsarbeid. Det følgende er en personlig preget vurdering av dette spørsmålet etter et drøyt års arbeid i og for Normal.
Først litt historie:
Jeg har fått det inntrykket - og det er ikke blitt motsagt tidligere - at Normal i sine første år vesentlig var en liten gjeng legaliseringstilhengere, etterhvert med ei nettside. Noen egentlig organisasjon trengtes ikke, det var plass til hele organisasjonen rundt et bord og alle var glad for at noen gjorde noe. For oss som denne tiden sto utenfor og bare av og til hørte om Normal, ser det ut som organisasjonen fikk nytt liv ved Marihuanamarsjen i 1999, Mariann Bakkens innsats både som skribent og aktivist og freddies tid som webmaster. Forøvrig virket organisasjonen fullstendig ute av stand til å mobilisere den betydelige støtte man kunne registrere på nettsida.
Etter Marihuanamarsjen 2000 rykket en ny gruppe medlemmer inn i hovedkvarteret på Hjelmsgata. Fra grunnleggerne ble det meldt at man ønsket avløsning. Et provisorisk styre ble opprettet, og fikk sine første erfaringer med Normal. Først gikk det månedsvis før man fikk tilgang til foreningens medlemsarkiv. De enkleste ting tok en uendelighet av tid å få orden på, og de første frustrasjonstendensene meldte seg. Normal-nettsida til freddie ble noe kritisert. Deler av kritikken var nokså "kosmetisk", man ønsket seg en noe mer konvensjonell side framfor freddies nokså tøylesløse design. Men man ønsket også en mer markert avstand til freddies egne sider. Det må understrekes at freddie gjorde dette arbeidet for Normal med uttrykkelig tillatelse til å følge sitt eget hode, og sida fungerte godt. Det er ingenting som tyder på at det publikum som besøkte sida var misfornøyd. For å komme inn på sidas allerhelligste, Mekkeblekka, var det nødvendig å registrere seg som medlem. Dette ble enkelt gjort ved å fylle ut et skjema, man fikk et passord og kunne komme inn. På denne måten fikk foreningen etterhvert bortimot et par tusen medlemmer, men realistisk sett var det ingen grunn til å se på denne navnelista som annet enn en samling sympatierklæringer. Et forsøk på årsmøte i forbindelse med Marihuanamarsjen 2000 samlet ikke mer enn et dusin folk, av disse minst halvparten helt nye. Etter atskillig tid ble tankene om nettsida "løst" ved at et par personer uten noen forhåndsmelding til verken de øvrige medlemmene eller freddie "kastet ut" freddies sider i sin helhet og erstattet disse med Normals "gamle" og totalt utdaterte sider - som freddie i sin tid var engasjert for å erstatte, da ingen var fornøyd med dem. Siden da har nettsida vært kontrollert av ei "nettgruppe". Helt til nå har det vært umulig å få gjennom noe vedtak i Normal om hvem som egentlig skal delta i denne gruppa.
Sommeren 2000 ble de første planene for bladet På Høy Tid lagt. Navnet var hentet fra det tidligere legaliseringstiltaket "Ja til legal cannabis", og det var helt fra begynnelsen meningen at bladet skulle bli et utadrettet magasin som samtidig skulle sendes medlemmene som "medlemsservice". Jeg ble nokså tilfeldig valgt til redaktør og under arbeidet med første nummer prøvde jeg å samle de medlemmene som hadde spesiell interesse for bladet i en redaksjon. Forståelsen var at redaktøren skulle velges av Normals styre og selv sette sammen en redaksjon som skulle arbeide med stor selvstendighet i forhold til Normal. Jeg gjorde det også klart at bladet måtte sees som noe av et eksperiment, og at det var fåfengt å utgi et markedsrettet magasin uten gradvis profesjonalisering og en vesentlig opplagsøkning (antydningsvis en dobling av første opplaget på 1500). Første nummeret ble laget med de enkleste midler og var ikke allverden å se på, men ble møtt med stor velvilje. En svakhet helt fra begynnelsen var at bladet ikke hadde noen selvstendig økonomi. Det ble finansiert rett ut av Normals kasse, og inntektene gikk også rett tilbake hit. Svakheten ved dette ble ikke tydelig før neste nummer, våren 2001, som i stor grad måtte "privatfinansieres" ved at folk la ut av egen lomme. På samme tidspunkt dukket også de første konfliktene opp mellom redaktøren og Normals kontor i Oslo. Utgiftene til trykkingen ble bortimot det dobbelte av planlagt, den opprinnelige enkle tofargeforsida ble byttet ut med ei gild men nokså intetsigende firfargeside som alene kostet nesten 3 kroner pr eksemplar. Og redaktøren fikk, tross uttrykkelig forhåndsavtale, ikke noen korrekturmulighet før trykking. Bladet var full av feil som var oppstått ved overføring av filene fra PC til Mac. Bladet inneholdt også et løst annonseinnlegg som skulle betrykkes med bl.a. annonsering av Marihuanamarsjen når detaljene ble noe klarere. Manus til denne siden ble i påsken sendt til Normalkontoret. Ved siden av annonsering for MM, var det også tatt inn rettelser til de før nevnte feilene. Fra kontoret kom det beskjed tilbake om at man ikke syntes noe om noen av delene (rettelsene var "unødvendige"/"passet ikke" og MM-omtalen falt ikke i smak. Særlig et leserbrev som i muntre ordelag oppfordret de litt mer voksne blant hasjrøykerne til å stille opp ble karakterisert som upassende). Resultatet ble, til tross for innstendig oppfordring om å få gjort denne siste delen av bladet ferdig, at ingenting ble gjort. Det var etter dette jeg som redaktør ble overbevist om at et blad som skulle sensureres av tilfeldige tilstedeværende på Normal-kontoret vanskelig kunne kalles særlig uavhengig. Siden da har jeg gått inn for at bladet skal gis et eget økonomisk grunnlag og utgis av en helt uavhengig redaksjon. Dette også begrunnet med at bladet innholdsmessig måtte inneholde masse stoff som gikk godt utover Normals legaliseringspolitiske formålsparagraf. De eneste utenfor redaksjonen som har uttalt seg, har krevd at bladet i større grad skal bli et "medlemsblad", men pussig nok med mer kontroll av innholdet fra Normals side enn før. Mer om dette avslutningsvis, men først tilbake til høsten 2000:
Årsmøte
De medlemmene som i stor grad "overtok" virksomheten etter Marihuanamarsjen i fjor, ble etter hvert dyktig lei av alt rotet i Normal, og ønsket et valgt styre som kunne få noen slags kontroll over virksomheten. Det var svært tydelig at selv om grunnleggerne ønsket "avløsning", var de ytterst skeptiske til å gi fra seg "organisasjonsapparatet". Årsmøtet ble avholdt rett etter utgivelsen av første nummer av bladet, og var etter forholdene godt besøkt. Men kaotisk organisert, og sterkt preget av at en gruppering ville beholde noe som rett ut ble karakterisert som "anarkistisk" organisasjonsform. At møteledelsen også tillot en person å bedrive rein persontrakassering under hele møtet, gjorde det hele til en nokså smakløs forestilling. Men det ble valgt et styre. "Anarkist"fløyen, nokså identisk med de opprinnelige grunnleggerne av Normal, fikk imidlertid gjennom at styret skulle ha minst mulig innflytelse og at styret ikke skulle kunne ha separate møter, de skulle være "åpne" for alle medlemmer. Dette for å hindre "kupp" og "maktmisbruk". Resultatet av dette har seinere vist seg å bli at de beslutninger man normalt forlanger at et styre i en forening skal ta, i stor grad er blitt tatt av en skiftende personkonstellasjon på Normalkontoret, styret selv har druknet i en slags allmannamøter som heller ikke har fått sine nokså få avgjørelser respektert av apparatkontrollørene, og aldri har det vært mer rot og tull i Normal. Det samme vedtaket som skulle forhindre "maktmisbruk" har lagt Normalt åpent for intriger og personlige påfunn. Styrets leder har ikke gjort det minste for å hevde det valgte styrets selvstendighet. Før sommeren fikk jeg etter lengre tids mas endelig styreleder til å innkalle til et separat styremøte. Her ble det blant annet vedtatt at styret heretter skulle ha månedlige separate møter, og at man skulle ta ansvaret overfor neste årsmøte for dette. Styrets medlemmer var knapt nok hjemme før styreleder og referent fant ut at dette skulle det likevel ikke bli noe av. Styringsløsheten i Normal ble enda mer påtakelig enn før. Jeg ble selv valgt til "Web-redaktør", men ingenting jeg skrev for nettsida ble tatt inn de første par månedene. Deretter fant "noen" uten min kjennskap ut at alle "aktive" skulle få tilgangskodene og kunne legge inn sine egne "nyheter". Etter dette trakk jeg meg gradvis ut av dette arbeidet.
Marihuanamarsjen 2001 ble en suksess, men det spørs om dette ikke mer gjenspeiler at legaliseringstanken er blitt mer populær snarere enn Normals anstrengelser. Helt til det siste ble det hevdet at man ikke "trengte" tillatelse til å demonstrere, da marsjen ble forbudt ble det sterkt argumentert for at man skulle la marsjen gå "som planlagt" uansett (noe som kunne ha satt urolighetene fra året før fullstendig i skyggen), løpeseddelen til marsjen ble i siste øyeblikk byttet ut med en som forsåvidt var OK - bortsett fra at annonsehjørnet for På Høy Tid var fjernet - og organisasjonen "Internasjonale Sosialister" fikk av "noen" tillatelse til å reklamere for sitt senere rabiate eventyr i Gøteborg, dette til tross for at IS brøt en uttrykkelig avtale om at appellen deres skulle gjennomsees av arrangørene på forhånd (IS hadde allerede på forhånd anbefalt samme reaksjonsmønster som året før om politiet "angrep" demonstrantene, og beskyldte i fjor Normal for feighet ved at vi tillot oss å kritisere de som totalt mistet fatningen i sammenstøtet med politiet). Det var åpenbart mer påtrengende for demo-ledelsen å assistere IS enn å selge På Høy Tid og annet rekrutteringsarbeid blant deltakerne i demonstrasjonen. På forhånd var det vedtatt at "nettgruppa" skulle ha nettvakt etter marsjen, legge ut nyheter og svare på spørsmål. Dette ble ikke gjort. Ettersom jeg fremdeles på et vis hadde ansvar for dette området, skrev jeg en oppsummering om marsjen, samlet noe nyheter mv og la dette ut. Dette arbeidet ble gjort på nattetid, jeg var svært trøtt og vurderingsevnen var vel litt ute og gikk. I alle fall la jeg også ut et leserbrev fra en diskusjonsgruppe med en, skulle det vise seg, antakelig uriktig opplysning om Norsk Narkotikapolitiforening. Jeg skjønte i alle fall at dette måtte sjekkes, og sendte samtidig mail til NNPF med spørsmål om saken. Før jeg rakk å korrigere meldingen, fikk jeg en mer enn brysk telefon fra en av aktivistene i Oslo om at tilgangskodene til nettsida var endret og jeg ikke lenger hadde adgang. Tross uttrykkelig spørsmål om hvem som nå var ansvarlig for nettsida og nyhetsdekningen, fikk jeg ikke noe svar. Derimot fikk jeg beskjed om at Normal nå måtte være veldig forsiktige og en del smått paranoide meldinger av tilsvarende art. Via Web-master (som mente kodeskiftet var rent rutinemessig) fikk jeg likevel kodene, og kunne korrigere den utlagte meldingen. Jeg fikk først det inntrykk at det var et "onsdagsmøte" på Hjelmsgata som hadde vedtatt utestengelsen, men den meldingen om dette møtet som ble mailet rundt opplyste at det ikke hadde vært noe møte fordi "nesten ingen" hadde stilt opp. Dette viste seg å være direkte løgn. Kontoret var omtrent så fullt som vanlig og det hadde i aller høyeste grad vært et møte. Kritikken fra min side både mot utestengelsen, måten jeg fikk beskjed på og ikke minst det merkelige "referatet" fra Hjelmsgata var nokså nådeløs, noe jeg aldri kommer til å be noen om unnskyldning for. "Referenten", Trond Klykken, kom i denne forbindelse opp i en diskusjon med meg og Terje som var mildt sagt uhemmet. Etter dette fikk jeg beskjed om at både nettaktivisten og Trond Klykken hadde trukket seg fra all virksomhet i Normal fram til årsmøtet, så vidt jeg skjønner i protest mot den kritikken de var blitt utsatt for. Etter at jeg for en tid tilbake trakk meg fra Normals sentrale aktiviteter, har de dukket opp igjen, denne gangen med en spesiell interesse for På Høy Tid.
Det eneste forslaget jeg har fremmet for "styret" i Normal etter dette, er at alle gode krefter nå bør slå seg sammen om en kampanje for å gi PHT et selvstendig økonomisk grunnlag, og at den tidligere redaksjonen skulle bli gitt oppgaven å føre bladet videre uavhengig av Normals organisasjon. I referatet heter det at jeg foreslo at jeg selv skulle få personlig kontroll over bladet, og vedtaket var å vente med beslutning til årsmøtet (som egentlig skal innkalles på nyåret).
Jeg ser det er par steder står at jeg ble utmanøvrert av oppgaven som redaktør. Dette er bare delvis riktig. Jeg trakk meg egentlig frivillig. Jeg var uansett nødt til å ta en sykepermisjon fra den sentrale virksomheten, og et nytt sammenstøt med Normals nettadministrator var dråpen som fikk det til å flyte over. Jeg orket rett og slett ikke mer.
Det var med stor beklagelse jeg trakk meg fra redaktøroppgaven. Men Normal har ikke til idag forstått at et magasin av denne typen krever ansvarlig planlegging og et noenlunde solid grunnlag. Det krever at man tar inn over seg at bladet skal selges på et marked, man er nødt til å tenke på hva leserne vil ha, og at disse ikke kjøper bladet to ganger om kvaliteten på det som skrives ikke holder en viss standard. Det holder ikke å lage en slags samling av hva ulike medlemmer har lyst til å se på trykk, det holder ikke å holde redaktøren for narr og det holder ikke å pålegge skribenter å lage "partiskriv" kontrollert av en eierorganisasjon. Hittil har jeg vært fornøyd med bladet, men med det den nåværende "redaksjonen" ser ut til å ha planlagt har ansvarsløsheten tatt fullstendig overhånd. Det gambles med bladet, og utfallet er ikke vanskelig å spå. Da jeg trakk meg, forelå stoff nok til et nummer, noe riktignok fremdeles i arbeid hos ulike personer. Jeg har også tilbudt meg å gjøre ferdig lay-outfiler til nummeret så snart man hadde bestemt seg for hva som skulle være med, sidefordeling mv, men har ikke engang fått svar tilbake.
************
Hvorfor alle disse detaljene? Først og fremst for å forklare hvordan Normal er offer for en vidtgående utnyttelse av en på forhånd svak organisasjonsstruktur. Det er (omtrent) den samme lille gjengen som i sin tid utraderte freddies nettsider, som har sensurert PHT, som slapp fram IS (men ikke PHT) under marihuanamarsjen, som presset på for at denne skulle gå "som planlagt" også ved uttrykkelig politiforbud, som har foreslått at PHT skal bli et sterilt propagandaorgan hvor bidragsyterne skal oppfatte seg som "funksjonærer" for Normal, som har stått bak konspirasjoner og feilinformering. Jeg ser at et medlem anbefaler peace & love og la oss nå slutte fred. Beklager, jeg er et levende menneske og har tilbudt meg å arbeide for Normal sånn som jeg er, ikke en marionett med tråder opp i hendene på hvilken som helst apparatkontrollør som måtte sitte på Normals kontor!
Jeg kommer til å foreslå for det kommende årsmøtet (som jeg hører "noen" driver og planlegger månedsvis før tiden) at Normals årsmøte heretter velger et styre som både tar de beslutninger som skal til for den daglige drift, har direkte ansvar for nettsida og dessuten representerer organisasjonen overfor omverdenen. Samtidig bør det fastslås at Normal er partipolitisk og ideologisk uavhengig.
Jeg kommer også til å foreslå at På Høy Tid re-etableres som et uavhengig magasin redigert av (omtrent) den opprinnelige redaksjonen, og med et økonomisk og skribentmessig grunnlag skapt ved en felles innsats av Normal og andre legaliseringskrefter. Normal bør konsentrere seg om reint legaliseringspolitisk virksomhet og PHT kan bli "cannabisfolkets blad" i bredere forstand. Alle slags legaliseringsaktivister som ikke finner sin plass i verken bladet eller Normals sentrale virksomheter, kan organisere seg i frie lokalgrupper som kan diskutere, aksjonere, kritisere og foreslå og ellers kose seg som de selv vil med Normal som "paraplyorganisasjon".
Dersom ikke Normal innen rimelig tid tar tak og utvikler seg ut av den nåværende situasjonen som et stagnant konspirasjonsreir, ser jeg ingen annen utvei enn at personer som mener noe seriøst med sitt legaliseringsarbeid må finne andre organisasjonsmuligheter.