Nr 24 12. februar 2005

Der fikk vi en til Ikke jages? Merkelig.

Dr. Johnsen - og professor Waal. Forbudspolitikkens ansikter

Der fikk vi en til!

Debatten om hva vi skal gjøre med denne narkotikaen, altså slike rusmidler som ikke er tillatt, bølger fram og tilbake. Den jevne avisleser og TV-titter kan ikke ha det lett.

I DRØMMELAND
For å hjelpe de vitelystne noe, sendte NRK i desember et program i serien ”Mellom nytelse og smerte” der tre akademiske autoriteter i luftige og friske omgivelser fikk snakke fritt rundt følgende spørsmål: ”Tenk dere et rusfritt Norge. Ett rusmiddel måtte innføres. Hvilket?”

Både professor Fanny Duckert og overlege Hans Olav Fekjær nevner hasj. Professor Jørg Mørland satset på relativt lav partyfaktor med nerveberoligende sovemiddelstoff. Ingen valgte tobakk eller alkohol. Faktum er at ingen fagfolk i edru tilstand i dag ville ha valgt disse to ”stoffene” – de eneste som er lovlige og i vanlig salg. De populistiske utgytelsene til utallige journalister og propagandister som i praksis former folkeopinionen har ingen faglig støtte, og det er bra at det store publikum ved denne sjeldne anledningen fikk en dose reality litt forskjellig fra det dusteriet media tjener store penger på til daglig og til overmål.

Men når programlederen kommer til hva vi kan gjøre for eksempel med et lovverk om hasj som åpenbart virker urimelig i forhold til kjente fakta, begynner de tre å skli i litt forskjellige retninger. Fanny Duckert vil avkriminalisere, noe som formodentlig skal bety at hasj fremdeles vil være forbudt, men at man skal slutte å forfølge brukerne. Fekjær ser litt uklart fram til noen slags forandring, men legalisering vil han ikke ha, uten at grunnen til dette er direkte klar. Mørland fra Folkehelseinstituttet ser ut til å ha sklidd innunder teppet for anledningen.

For det er ett tema som har vanskeligheter for å nå overflaten i det medieskapte drømmeland, nemlig spørsmålet om hva som er farligst for brukerne: ”stoffet” eller forbudspolitikken. Og om det er så enkelt at vi kan slippe unna slike rusmidler som for tiden ikke er akseptert i folkeopinionen, eller bare redusere bruken av dem, ved å forby dem.

TILBAKE TIL VIRKELIGHETEN
Vi befinner oss i Drammen et par uker etter det omtalte TV-programmet: En butikkbetjent aner ikke at et par kunder om et øyeblikk skal avsløre seg som sivilkledde politifolk. Han er ikke dømt for noe. Det er ikke gjort noe beslag. Litt etter må han forklare sjefen sin, som han kanskje ser for siste gang, at han nok må bli med politiet som vil avhøre og ransake og slikt som politier har å gjøre. I dette tilfellet fant politiet en liten hasjbit, noe en journalist Hansen fra Drammens Tidende kan bevitne. Ettersom han er undersøkende journalist med sans for å avdekke det skumle i samfunnet, finner han det for godt å fortelle et publikum som ellers ville risikert uvitenhet om slike ting, at ”det er en stund siden vaskefilla har hatt grundige oppdrag i leiligheten.” Inntrykket kan også komme av at politiets oppdrag var desto grundigere, med blant annet ransaking av peisen. Men en møkkamann, altså. Det virker bare rimelig at ”i første omgang skal 15 til 20 unge menn tas”. De er sikkert av samme typen alle sammen, og fortjener ikke bedre. For journalist Hansen, embedded with the police force, er på tøft oppdrag. Der fikk vi en til!

Massearrestasjoner av mennesker som ulike tystere har fortalt om, eller som det stadig med politistatsliknende overvåkningsapparatet har funnet fram til, foregår hver dag året rundt. Mangfoldige tusen i året. Bare noen få blir beæret med inngående presseomtale. Det er slik forbudspolitikken, som selv mange av de velmenende reformister ikke helt vil gi fra seg, faktisk praktiseres. Ingenting tyder på at dette reduserer rusmiddelbruken. Men man leverer da passende sosialpornografisk stoff som polikerne kan hisse hverandre opp med.

SKAL VI PYNTE LITT PÅ ELENDIGHETEN?
Det er lenge siden noe vettugt menneske kunne stå fram og påstå at forbudspolitikken virker etter hensikten, som formodentlig er å dra eller skyve oss fram mot et samfunn der lykke og rus kun søkes i fjellturer og romantisk forelskelse. Til og med i politiet har man innsett at å jage rundt og arrestere flest mulig kan være fånyttes, selv om man selvfølgelig må holde gatene i orden så folk ikke blir forstyrret på sin vandring til eller fra drikkesteder og andre lovlige butikker. Eller det er i alle fall grådig slitsomt og arbeidskrevende. Derfor krav, mot gutturale protester fra Narkotikapolitiforeningen, som jo i stor grad lever av og dels for forbudspolitikken, om en med moderne reaksjonsmåte. ”Forenklede forelegg” skal være midlet, da kommer man ikke i strafferegistret og blir ikke skikkelig kriminell før andre gangen man blir tatt. Razzia har tidligere omtalt dette som en fordel for noen i noen tilfeller. En forbedring, men ikke akkurat en som vil få flagget til topps noen steder. Antakelig håper man i stillhet på at dette også vil mildne den politisk temmelig naive hasjlegaliseringsbevegelsen. Og det vil ikke forundre meg om man i så fall har rett.

For politiet i Drammen vil hverdagen kunne bli lettere: om forslaget fra den i slike sammenhenger mildt sagt uklare Dørum skulle bli vedtatt, kan de bruke de gamle arrestasjonslistene og gjøre kriminelle av de hittil ikke-kriminelle på dager med regnvær som uansett passer best til å fylle ut papirer på godt oppvarmede kontorer, mens de kan dra rundt med bøteblokkene sine og ragge opp førstegangs-syndere på varme og fine dager. Få unna sakene fort og bruke resten av dagen på å cruise rundt og se på jentene. Man kan pynte litt på forbudspolitikkens elendighet på denne måten, men mascaraen vil raskt renne av når man igjen står ved den politisk pålagte hovedoppgaven, nemlig å terrorisere folk til å holde seg unna alle andre rusmidler enn tobakk og alkohol.

EN UTFORDRING
Svært mange av de som til nå har støttet – som regel ved en eller annen medieopptreden – at rusmiddellovgivningen bør forandres, ser ut til å være nær ved allergiske mot å gå inn på forskjellen på for eksempel ”virkningen av hasj” og ”virkningen av hasjbruk når brukeren forfølges av politiet, hetses i media og sykdomsforklares av sine nærmeste”. Det er på tide at de blyge reformister gir slipp på sin sosialpolitiske dyd og strekker seg litt utover hva de er vant til å ta som selvfølgelig. Det er fremdeles altfor sjeldent at forbudspolitikkens konsekvenser blir regnet med blant de skadevirkninger av rusmiddelbruk som det kanskje er lettere å ta stilling til. Noe av det vi trenger mest nå er et forum hvor man på tvers av fagbakgrunn og livserfaringer kan diskutere skaderedusering som politisk alternativ til forbudspolitikken.
12. februar 2005, redigert 16. februar.

Mellom nytelse og smerte om rus NRK 3. desember 2004 kan sees her (registrering er nødvendig, men gratis)
Avkriminaliser hasj, NRK 8. desember 2004
Hentet på jobb av politiet, Drammens Tidende 18. desember 2004
Litt narko - liten bot, Dagbladet 4. februar 2005

---

Ikke jages? Merkelig.

For et par år siden utgikk det bud fra justisministeriet om at nedslitte narkomane ikke skulle jages, og senere kom det tilsvarende meldinger om at narkomane ikke skulle i fengsel fordi de var narkomane. Selv i forbindelse med den famøse ”Plata”-aksjonen i fjor sto statsråd Dørum og byrådsleder Erling Lae fram og bedyret at man skulle ikke jage de narkomane. Et merkelig tidspunkt å si noe slikt på, men hva skal man si? Siden da har brukere blitt arrestert og jaget over en lav sko landet rundt. Bare må gjøre det!

Da er kanskje Roar Vestad her i Fredrikstad mer på sporet: Han tror ungdommens oppvekstvilkår er den viktigste årsaken til at de begynenr å ruse seg. Men så er ikke Vestad politiker med partiplikt til å tilfredsstille velgere og innmurte byråkrater, men feltarbeider og sykepleier ved Varmestua i Fredrikstad. Han forteller oss hvor det bør graves, men kjenner vi politikerne rett, vil de helst hvile seg på spaden og håpe på bedre vær.

Advokat Elden peker i Stavangeravisen på at domstolene ikke følger politiske signaler. Nå er for så vidt ikke domstolenes oppgave å danse etter politikernes pipe sånn utafor lovverket, men det hele peker på det uholdbare i en rusmiddelpolitikk som gjør ansvarsfraskrivelse til viktigste politiske reaksjonsmåte. En politikk som virker mot sin hensikt, som gjør problemene større, er jo ikke spesielt fristende å ta ansvar for.

Og mens vi venter på at noen med et minstemål av politisk mot skal gå i bresjen for å skrape fiaskopolitikken, kan vi undre oss over at det offentlige ansetter "rusmiddelkonsulenter" som Torbjørn Bækkevold i Elverum. Han skjønner ikke at vi kan ligge så dårlig an med rustiltak for ungdom. Norge er jo verdens beste land å leve i! Kanskje dette rett og slett ikke gjelder alle... (hvor får man disse "rusmiddelkonsulentene" fra?)
12. februar 2005

Har 100-200 rusmisbrukere, Østlendingen 11. februar 2005
Høyesterett følger ikke politiske signaler, Stavangeravisen 7. februar 2005
Ville fengsle gjenganger, Tønsbergs Blad 11. februar 2005
Tenåringer tatt i narkoaksjon, Gjengangeren 12. februar 2005
Frykter flere unge rusmisbrukere, NRK Østfold 11. februar 2005
Oppretter uropatrulje mot skolenarko, Fædrelandsvennen 20. januar 2005
Dørum og Lae lover å ikke jage de narkomane, Aftenposten 10. juli 2004

---

Dr. Johnsen - og professor Waal

Før var det vanlig at ekspertene med den største selvfølgelighet skrev i sine bøker - som i regelen var lett kamuflerte markedsføringer av forbudspolitikken - at cannabis førte til uhelbredelig ødeleggelse av hjernen. Dette er nå heldigvis tilbakevist som det tøyset man allerede dengang burde visst at det var. Så var cannabis i en årrekke den egentlige årsaken til heroin. Etter en stund var nemlig ikke hasj sterkt nok, og så gikk man over til heroin. Dette kan man fremdeles høre, men i grunnen er det ingen som tror på det lenger. Det er hva man gjerne kaller bullshit. Den nye vitenskapeligheten klamrer seg nå til sitt forhåpentligvis siste strå: hasj gjør deg gal. Den er en skikkelig klassiker, og markedsføres først og fremst fra svensk hold. Og som norsk agent har man Dr. Johnsen. Han er blitt omtalt her på Razzia tidligere, men dét hjalp ikke. Dr. Johnsen må ha noen bekjente i pressebyrået ANB, og det er først og fremst dette som gjør ham litt interessant. Avisene sliter nemlig med å få nok stoff om slikt svært få av journalistene har noen greie på, så ANBs meldinger går land og strand rundt. Lettvinte påstander om hasj er en suksessvare, og en suksess som kan gjentas gang etter gang gir penger i kassa.

Så til Dr. Johnsen: hans yndlingstema er at ungdom blir/kan bli/kan muligens forventes å bli "psykotiske" av hasj. Det finnes etterhvert noen undersøkelser som viser "korrelasjon" mellom hasjbruk og utbrudd av noen typer av schizofreni hos ungdommer, det vil si at noen slike ungdommer både har røykt hasj og blir mentalt syke. Ingen har egentlig påvist noen årsakssammenheng, men det er heller ikke nødvendig for Dr. Johnsen. Det er jo godt stoff uansett! En annen psykiater har uttalt at millioner av mennesker i den vestlige verden de siste tiårene har røykt cannabis uten at dette har ført til noen økning i antallet av schizofrenitilfeller. Men heller ikke dette har Dr. Johnsen tatt til seg. Han later som om hasj er noe nytt. Vi har nå levd med hasj her i landet i snart førti år. Har dette ført til flere pasienter av Dr. Johnsens type? Ikke? Neida. Så hva er Dr. Johnsen ute etter? Bortsett fra å få navnet sitt i avisen, er det vanskelig å tenke seg andre motiver enn å vaksinere den jevne avisleser mot lettelser i forbudspolitikken. Dr. Johnsen er nemlig ikke kjent for i noe tilfelle å advare mot at ungdommer som er i den mentale faresonen nok kan føle seg mindre balanserte av rusmidler (noe som i så fall vanskelig kan forklare hvorfor de bruker slike), men at de virkelig sjokkerende opplevelsene fremst kommer når foreldre får panikk, skolen utviser dem og gode borgere lager fakkeltog mot dem (slik vil de nemlig lett oppleve det) og politiet står på døra med bikkjer, rambukker og håndjern. Og i bakgrunnen raseres ungdomspsykiatrien fordi oljepengene skal brukes til å understøtte en fallerert amerikansk økonomi.

En annen akademisk gjengangsfigur i den mer diskrete propagandaen for forbudspolitikken, professor Waal, har - også i Dagsavisen - fortalt at den famøse "Plata-aksjonen" var en "nødvendighet". Kirkens Bymisjon burde ikke kritisere politiet, sier han. De burde tvert imot hjelpe dem. Med hva da? Å jage narkomane fra sted til sted rundt i byen? Og vi som trodde professorene var tenkende mennesker i større grad enn oss andre!

Professoren har studert flere byer i Europa, og han synes samlingssteder for narkomane er noe svineri. De er "lommer utenfor samfunnets øvrige regelverk, som tiltrekker seg alle typer mennesker. De blir et fristed for kriminelle som får gjennomslag for sin virksomhet". På vanlig norsk: de narkomane samler seg et sted de kan få kjøpt dosene sine uten å fly gatelangs hele dagen. Men "samfunnets regelverk" er jo slik ordnet at det skal være forbudt å få kjøpt andre rusmidler enn de mest destruktive, nemlig alkohol og tobakk. "Vi" har med relativt åpne øyne valgt at det skal være slik. Vi har gjort denne virksomheten kriminell! Så hva har "vi" å klage over? Kunne ikke de narkomane få kjøpt dosene sine på apoteket samtidig med at de handler sprøyter? Denne latterlig enkle tanken er tydeligvis helt utenfor rekkevidde for de kloke professorale hoder flest, noe som nok en gang tyder på at ikke alle våre investeringer i utdannelse er like vellykkede.
(12. desember 2004)

---

Forbudspolitikkens ansikter.

 

 

De siste par ukene har mange aviser gjengitt portretter av typen "før-og-etter" hard bruk av heroin og crack-kokain og kommentert dette mer eller mindre innsiktsfullt. Visdommen er at slik blir du av narkotika. Derfor: ikke bruk narkotika. Og derfor: narkotika må selvfølgelig forbli forbudt. Uansett motforestillinger er det grunn til å tro at bildene og det innforståtte budskapet allerede har brent seg inn i avislesernes sinn. Det er langt færre avislesere som studerer lengre tekster som krever noen anstrengelse enn de som leser overskrifter og ser på bilder om det ikke er noe som opptar dem mer enn vanlig. Det er slik tabloidpresse fungerer.

Ingvar Ambjørnsen var en av de første som reagerte. I VG 13. november skrev han at "Problemet med disse bildene er at de er for små. Det blir ikke plass til den hæren av velfødde menn som banket og knullet vettet av disse jentene."

Det er heller ikke plass til å forklare konsekvensene av kriminaliseringen: skyhøye priser på forbudte preparater som gjør alle slags desperate handlinger nødvendige for de avhengige, ofte elendig kvalitet, mest mulig effektive bruksmåter, dårlig og feil kosthold, manglende anledning og overskudd til hygiene, alvorlige sykdommer i fleng. Og skrekk. Terror. Frykt.

Nicolay B. Johansen forklarer en del av disse forholdene i en artikkel i Aftenposten, og man kan lese noe liknende i Hans Olav Fekjærs siste bok: "Helseplagene skyldes stort sett ikke helsefaren ved selve de ulovlige stoffene (...), men levemåten og sprøytebruken" (s. 172) Om journalistene i de avisene som først brakte bildene på trykk hadde lest denne boka og gjort sin jobb som journalister skal, ville de selv ha gjort oppmerksom på slikt med én gang. Men det er jo bra at noen kommer etter dem og setter enkelte elementære ting på plass!

Hva har vi å tilby ungdommer som står i fare for å havne i de verste miljøene? Milelange køer for å få hjelp til psykiske plager, noe som sterkt øker faren for "selvmedisinering" med forbudte midler. De må ha vært 10 år på kjøret - en lengre periode enn den som er illustrert ovenfor - for å få legemiddelassistert behandling, og det kan være så som så med behandlingen. Men hva skal vi gjøre når landets justisminister etter kritikk mot kriminalpolitikken står fram og skryter av at han har hatt møter her og der og sannelig har reformert både det ene og det andre. Til og med flere fengselsplasser har han ordnet. For noen år siden hadde jeg anledning til å spørre Dørum om hvem som hadde ansvaret for at vi hadde en politikk som føyset flest mulig rusmiddeleksperimenterende ungdommer inn i kriminelle og hardt rusmiddelbrukende miljøer, og fikk til svar at det måtte deles på både den ene og den andre rundt omkring. Nei, la oss gå rett til topps! Forbudspolitikken kom fra toppen og dit går vi også for å få den fjernet. Forbudspolitikkens ansikter er for heslige til at vi bør føle oss forpliktet til å finne oss i dem lenger.

Nicolay B. Johansen: Narkotikaens ansikter, Aftenposten 16. november 2004