Nr 23 7. november 2004

Panikkens politikk Dopuka 2004

Vektig og viktig om rus. På Høy Tid!

 

Panikkens politikk

Det er snart ikke andre enn politiets propagandister og noen lokalavisredaktører som tror den politikken som praktiseres overfor forbudte rusmidler fungerer positivt. Samtidig hersker en overtro på at forbud og tvang er uunnværlig. Diskusjon med forsvarerne av forbudspolitikken er som å forsøke og ta barnetrua fra en indremisjonist. Så mens rasjonelle alternativer og tiltak for å redusere problemene har harde dager, gripes det til panikkslagne og blinde reaksjoner. I Oslo jages narkomane fra sted til sted, i Troms blir narkomane kidnappet for tvangsavrusing (som noen forvillede sjeler tror er det samme som behandling) og landet rundt ruller massearrestasjonene videre. Om det siste blir for dyrt, er politiet, som i Oslo, sterkt interessert i noe som faktisk ligner på "dekriminalisering" for å få reaksjonene mot vanlige brukere opp i ønsket antall, dvs så høyt som overhodet mulig.

Motstanden mot straffefundamentalismen har imidlertid vært svak og desorganisert. Noen få enkeltpersoner innenfor behandling, rettspleie og akademiske institusjoner har riktignok signalisert uenighet og to offentlige utvalg har gått langt i retning av å dempe i alle fall de mest irrasjonelle handlemåtene, men i partiene og på Stortinget vader politikerne rundt til knes i selvpålagt populistisk skikkelighet og redsel for å utfordre sin egen maktbasis, nemlig partimedlemmer og velgere som etter flere tiårs intens påvirkning vanskelig kan forstå at alt de har lært er galt. 9 av 10 journalister lepjer bare i seg hva de kan finne av sosial dramatikk og elendighetsbeskrivelse men uten å tørre og lete etter årsaker. For er det ikke "stoffet" da, dette som er farlig? Selv cannabislegalister, som egentlig burde vite bedre, legger seg flate for forbudspolitikken om bare deres eget foretrukne rusmiddel blir unntatt.

Her på Razzia er det - sikkert inntil det kjedsommelige - gjentatte ganger blitt pekt på at "rus" i seg selv ikke er forbudt og heller ikke egner seg for forbud. Det er bruk av andre rusmidler enn alkohol som er forbudt. Det er dessuten relativt forutsigelig hvem som får problemer med rusmiddelbruk. Og det hersker en nærmest total motstand mot å forske på om det er rusen i seg selv eller reaksjonene mot den som gjør størst skade. Dette peker fram mot behov for forandringer på høyst ulike nivåer.

Det har lenge vært kjent at de som får problemer med rusmidler i svært stor grad har andre problemer på forhånd. Det finnes ingen "narkotikapolitikk" som kan gjøre stort med dette. Om foreldre ikke har kunnskap eller kapasitet til å gi ungene en noenlunde harmonisk oppvekst - og det er ikke alltid nok penger det dreier seg om - vil dette ligge godt utenfor grensene for en hvilken som helst rusmiddelpolitikk. Men det er mer enn betenkelig at de samme politikerne som i hellig vrede kaster seg inn i kampen mot milde reformer som "sprøyterom" o.l. bare med pyntelige beklagelser raserer fritidstilbud til vanlige ungdommer og behandlingstilbud for ungdommer som har mentale vanskeligheter. Politikerne har med åpne øyne omfavnet en markedsliberalisme som i langt større grad enn tidligere har gjort arbeidslivet til et utmattende rotterace som tvinger begge foreldre til å prioritere arbeid framfor familien. Dette smittes også over på ungdommen, som blir forsøkt sporet inn på en yrkeskarriere omtrent fra de har lært å gå. Med påtatt overraskelse kan man konstatere at de rike blir rikere, middelklassen blir mer selvsentrert og egoistisk enn noen gang før. Og de fattige blir mer utslått enn før. Og mer desperate, eller mer apatiske. Noen som lurer på om dette vil føre til økte problemer med rusmidler? Vi høster det vi sår, og det er på høy tid politikerne får konsekvensene av sin egen politikk tilbake i fanget.

Det finnes en inngrodd tro på at en rasjonell og realistisk politikk overfor rusmidler er "liberalisering" blant de politikere som i alle fall selv mener de arbeider for "et bedre samfunn". Dette er en variant av kristen- og høyrefolkets redsel for at ungdommen vil tro "narkotika"-bruk er "OK" om det ikke samtidig er straffbart. Disse bør minnes om at det faktisk ikke er forbudt å sniffe løsemidler, uten at ungdom i sin alminnelighet ser ut til å ha funnet ut at dette er "OK". Men enda verre er at godtroende reformpolitikere ikke ser ut til å ha forstått at noe mer "liberalt" marked enn den nåværende svartebørsen knapt kan tenkes. Der finner man i det store og hele ingen hemninger, ingen advarsler, ingen opplæring i forsiktighet, ingen aldersgrenser, ingen mulighet til å hindre plyndring, ran og mishandling. Miljøene er omringet av politi, men innenfor miljøene hersker jungelens lov. Forbudspolitikken hindrer ikke folk i å komme inn i miljøene. Den legger forholdene til rette så det skal bli vanskeligst mulig å komme ut og for at forholdene ellers skal bli så nedverdigende som mulig.

Det er på tide med en alternativ politikk. Vi som arbeider med rusmiddelpolitikk kan vanskelig pålegges å forme en fullstendig politikk for "et nytt samfunn", men vi kan peke på reformer som i alle fall kan forhindre at tiltak mot rusmiddelbruk gjør problemene verre enn de ellers ville være. Vi kan arbeide for å redusere skadene. Noen tiltak peker seg ut:

- Full legalisering av cannabis er et naturlig sted å starte. Det er absurd at dette rusmidlet er forbudt i et samfunn hvor alkohol er lovlig.

- Legalisering av all rusmiddelbruk. Ingen skal straffes eller bøtelegges for selve det å ruse seg.

- Avhengige av tyngre rusmidler må få tilbud tilpasset hver enkelt, det vil si at de som er motiverte får en passende behandling, mens de som ikke er motiverte får lovlig tilgang til sitt rusmiddel. Det siste vil ikke stoppe bruken, men det kan bremse på skader på grunn av ureint stoff, overdoser pga vanskeligheter med å dosere når styrkegraden går opp og ned etter det illegale markedets konjunkturer, under- og feilernæring fordi forbudet naturlig nok fører til sinnssyke priser, eller belastningene ved å leve mer eller mindre på gata. I disse dager blir skremselspropaganda av typen "slik blir du seende ut av stoff" nok en gang markedsført. I realiteten er mesteparten av slike forandringer resultatet av en illegal livsførsel snarere enn f.eks. "heroin" i seg selv. Først og fremst må folk med rusmiddelvanskeligheter rett og slett betraktes som folk med rusmiddelvanskeligheter, ikke som undermennesker som kan forfølges og trakasseres etter myndighetspersoners egen lyst eller ulyst. Det er lenge siden vi måtte vende oss til å se på folk med alkoholproblemer som vanlige mennesker med vanskeligheter. Vi må lære oss at det samme gjelder de vi plasserer i båsen "narkomane".

Razzia har ikke på egen hånd kapasitet til å presentere et fullstendig program for en "skadereduseringspolitikk" som kan være et alternativ til forbudspolitikken. Men litt kan jo gjøres, og derfor er det lagt ut en side med lenker til organisasjoner, nettsteder og dokumenter som kan være en god begynnelse for de som vil studere de problemene som er nevnt ovenfor. Du finner denne sida her. Personer som vil delta i å lage et selvstendig skadereduseringsnettsted og etterhvert dannelse av en gruppe som kan arbeide med dette på regelmessig basis, oppfordres til å ta kontakt. (NB: "Skadereduseringssida" var midlertidig og mistet sin aktualitet da Foreningen for human narkotikapolitikk ble dannet. Besøk og ta kontakt med FHN her )

---

Hvert år slår de ulike organisasjoner som i mest utpreget grad har basert sin virksomhet på å propagandere for forbud som hovedløsning på rusmiddelproblemene seg sammen og brenner en haug statsstøttekroner på én gang. De kaller det "Aksjonsuka mot narkotika". Den er som regel et høydepunkt i demagogisk griseri. Så også i år.

Selve begrepet "narkotika" er viktig for disse organisasjonene. Ordet betyr her i landet intet annet enn at et rusmiddel er forbudt, men det investeres stort i å framstille det slik at disse stoffene er vesensforskjellig fra lovlige rusmidler. I år har man innsett at dette er noe for lett å avsløre, og rykker et par skritt sideveis i språkbruken. "Dop" er mye vanskeligere å kritisere! Det betyr jo alt og ingenting, men høres skummelt og farlig ut. Noe fra de dypeste kjemiske sumper, sikkert beslektet med "doping" og annet usmakelig. Men det er altså fremdeles "narkotika" man vil ha det til å dreie seg om. Vi andre, som ikke får betalt for å pisse myndighetene oppover ryggen, kan godt finne på å definere "dop" som for eksempel slikt som sløver ned eller som på annen måte påvirker humør eller form. Altså alle rusmidler. Dette er en langt mer rimelig definisjon enn at det akkurat skal være ulovlig.

Årets narkouke har fått en litt spesiell psyko-vri basert på ingenting annet enn den slumsete bruken av ordet "dop". "Vi er overalt" sies det, "trolig er du en av oss - 9 av 10 er mot dop". La oss se litt på dette. Iflg SIRUS forholdt det seg slik blant landets 15-16-åringer i 2003: 60% hadde røykt tobakk, 84% hadde drukket alkohol, 8,9% hadde røykt hasj, en prosent eller to hadde brukt heroin, amfetamin eller ecstacy. Ut fra en ganske rimelig oppfatning at dop er dop og at dette har lite med lovlighet å gjøre, kan man summere disse tallene slik: 8 til 9 av 10 foretrekker lovlig dop (-trolig er du en av oss...) Men dét hadde nok vært et spinkelt budskap i en søknad om statsstøtte.

I fjor offentliggjorde narkotikauka en undersøkelse som tross all sin gebrekkelighet gjorde det klart at nær på en halv million nordmenn støtter avkriminalisering eller legalisering av cannabis. I år ser det ut som om man har vært livredd for å lage statistikk som viser noe i det hele tatt, derfor spørsmål som "Hvorfor tror du ungdommen begynner med narkotika?" Tror? 80% av de som svarte har ingen erfaring med ulovlige rusmidler. Hva disse "tror" er de øvriges beveggrunn er muligens av marginal interesse for noen, men sier ingenting om hvorfor bruk av ulovlige rusmidler faktisk foregår.

General og talsmann for de fleste slike aksjoner, Jan Erik Thoresen, lar aldri en anledning gå fra seg til å påstå at "rus rammer tilfeldig", altså slik at verken samfunn eller foreldre har noe ansvar for ungdommens rusmiddelbruk. Man er jo ikke sjef i en foreldreorganisasjon for ingenting. Det er stoffene/narkotikaen/dopet som er ondskapen! Ettersom det neppe er den stort sett ukjente helgebruker av hasj, men snarere den utslåtte gatenarkomane man gjerne maner fram for å vise hvordan det går når man kommer for nær ondskapen, kan det være nyttig å referere noen bakgrunnsdata for rusmiddelbrukere i behandling: 70% hadde læringsproblemer i skolen, 53% hadde foreldre med alkoholproblemer, nesten en tredjedel seksuelt misbrukt og 38% hadde vært mobbeoffer. (Etter Fekjær "Rus", Oslo 2004). Men dette blir jo altfor komplisert, så Dagsavisen, som også i år stiller seg til rådighet for markedsføringen av narkotikauka, bruker en litt enklere utvei, bygget på den før nevnte tros-undersøkelsen: ungdommen "narkodebuterer etter vennepress". Dette er en selvfølgelighet hvis man kun er interessert i tidspunktet for debut. Det forklarer imidlertid ikke noe som helst om hvorfor noen får store vanskeligheter og uhemmet forbruk mens de aller fleste har en praksis som ikke noe vettug menneske ville finne på å mobilisere politi og fengsler mot.

(Eller for den saks skyld hvordan dette er annerledes enn for ungdommer som debuterer med alkohol eller nikotin) For de som faktisk får problemer er konsekvensene av selve rusmiddelbruken i regelen "straff" nok i seg selv. Dette gjelder enten man sutter på sigaretter eller forsøker å drukne sine bekymringer i alkohol. Men noen forklaring på hvorfor politiforfølgelse gjør saken bedre for de som bruker rusmidler som har kommet hit til landet det siste halve århundret (enten man kaller dem "narkotika" eller "dop") får man ikke verken hos "narkotikauka" eller Dagsavisen. En undersøkelse på dette området ville nok gi andre og langt mer interessante resultater enn den liksom-sosiologien "Aksjonsuka mot narkotika" driver med.

Men vi får ikke helle denne avskyelige skrikerungen ut med badevannet helt uten videre. Det er et faktum at ungdom er svært påvirkelig av hva "alle" mener og gjør, og om man vil unngå ungdommens vrede mot slike som juger for dem, er det ganske vesentlig at den offentlige debatten forholder seg til realistiske framstillinger av virkeligheten. Ikke voodoo-språkbruk som fra narkotikauka eller "fler og fler røyker hasj" som man av og til litt triumferende kan få høre fra cannabisleiren.

12. oktober 2004, sist redigert 13. oktober 2004

---

Vektig og viktig om rus.

Litt i skyggen av en mediadebatt om rusmiddelbruk preget av sensasjonalisme, politisering og forsøk på å plassere problemene slik at flertallets oppfatninger ikke blir utfordret, arbeider Hans Olav Fekjær. Som overlege ved Blå Kors Senter i Oslo og som en nøktern og uavhengig akademiker har han åpenbart sett kontrastene mellom allslags populære oppfatninger og hva vitenskapen kan fortelle om rusmidler og bruken av slike. Og ikke bare rusmidler heller: De siste årene har han levert krafig skyts mot samfunnets lettvinte holdning til pengespill. Og nå er han ute med en bok som burde vært men neppe blir pensum for alle som interesserer seg for rusmiddelpolitikk. Han legger ikke mye skjul på at medias meningsdannere har et ekstremt behov på dette området.

Boka, med den litt uhåndterbare tittelen "Rus - bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk" - heretter bare "Rus", ser litt ut som om omslagsdesigneren er motstander av forfatteren og fyller nesten 400 sider. Så er den vel en sånn dødskjedelig katalog som hvilken som helst lege har noen hyllemeter av og som sjelden blir lest? Vi er blitt vant til at alt skal være lettvint. Vi leser da aviser hver dag! VG! Vi holder oss orientert. Eller lar vi oss bare fore med slikt som kan øke opplagstallene? Slikt vi allerede er enige i? La oss ta noen eksempler.

Alkoholens virkninger.
Vi er flasket opp med at vi blir åpne, spontane og får den gode følelsen av litt alkohol. Den bare "virker" slik. Og så kommer Fekjær med eksperimenter og greier og forteller oss at den gode følelsen allerede dukker opp før det er blitt drukket en dråpe! Og for å skuffe en annen fløy i diskusjonen: han kan ikke bekrefte at alkohol øker aggresjon heller. Den eneste virkning han finner av alkohol er at den "svekker menneskers ferdigheter". Dét låter som en dårlig begrunnelse for å drikke. Så hvorfor gjør vi det da?

Symbol og rituale.
Alle som er i arbeid - og det er jo de fleste - skulle ha lagt merke til hvor mange ellers edruelige mennesker som drikker i helgene. Fekjær mener at alkoholen fungerer "som en fane som tydelig skal understreke skillet mellom det grå hverdagsslitet og den velfortjente fritiden". Og den fungerer forsåvidt bra, for "rusmidler er kjent som et handikap i alt nyttig arbeid". Liknende bruk er alkohol som "voksenhetssymbol". Dette er det moderate flertallets bruk av alkohol-symbolet. Andre rusmidler brukes mest av sosiale grupper som ønsker å symbolisere opprør, samhold mot omverdenen osv. Men så blir det verre.

Alibi for handlinger og unnlatelser.
Er det slik at vi driter oss ut i fylla fordi vi drikker eller drikker vi for å drite oss ut, eller litt penere formulert, for å lage en situasjon hvor vi kan utagere uten å måtte ta ansvar for hva vi gjør? "Fylla har skylda", sier vi gjerne, men vet innerst inne fordømt godt at vi har gått og ønsket å skjelle ut sjefen på jobben. Dét gjør vi ved julebordet, etter sju-åtte drinker. Da er det trygt! Og så har vi dette med fyll og vold. Tidligere tiders motstand mot fyll var ikke minst motivert av at fylla gikk ut over kvinner og barn. Idag vet vi at fyll er voldens følgesvenn. Men mens man i noen andre steder i verden kan bruke alkohol uten å bli voldelige, benytter noen av oss av muligheten for å beskytte vårt selvbilde når avskyelige handlinger skal utføres. Fylla blir en "formildende omstendighet" for både en sjøl og omverdenen.

Mye mer kunne vært sagt om alkoholen og hvordan vi bruker den. Men Fekjær har også en mer fundamental erkjennelse å by på: jo mer det drikkes, jo større blir skadevirkningene. Og jo større tilgjengelighet, jo mer blir det drukket. Det nytter ikke å si at det er fint om vår lørdagskveldsvinflaske - som vi finner uforskammet dyr - blir billigere. Blir alkoholen billigere blir det drukket mer. Det blir fler drikkesituasjoner, det blir flere som overdriver. Det er flere som blir skadd. Det er ingen sentimental floskel å si at det går utover kvinner og barn. Det er en sannhet som sitter i beinmargen på alle som har vokst opp med fyll nær innpå seg.

Vinnernes bruk og tapernes misbruk
Det er et godt stykke fra vinsnobbenes godt publiserte kulturdemonstrasjoner til skoleverstingenes desperate kjemiske kalas. Og media boltrer seg med smakspaneler for juleøl og nyankomne polviner mens det ikke går en dag uten advarsler mot hva "narkotika gjør med deg". Det ser ut som om det er svak karakter som står bak overforbruk av alkohol, mens det er "stoffets" egenskaper som får skylda for overforbruk av ulovlige rusmidler, såkalte narkotika. Det første gjør det akseptabelt å bruke alkohol mens man bare kan beklage at noen er så svake at de ikke tåler denslags, mens narkotika er så spesielt at bare den minste berøring er første trinn mot undergangen. For slik ser det jo ut! Men heller ikke her kan Fekjær by på særlig trøst for de i norske små og store byer som får panikk bare ved tanken om "sprøyterom" eller liknende, mens de ser på det som naturgitt at skjenkestedene ligger tett som hagl. De ulovlige stoffene brukes av mye de samme grunnene som alkohol, men i stor grad i andre sosiale miljøer. De utstøtte bruker utstøtte rusmidler. Eller enda verre: stoffene er utstøtte fordi de brukes av utstøtte mennesker. Dette oppfattes gjerne slik: bruk av narkotika fører til nederlag, til psykiske lidelser, til kriminalitet og til allmenn fortapelse. "Rus rammer tilfeldig", fikk vi for noen år siden høre. Demonen er i "stoffet". Men overforbruk av rus ser i helt spesiell grad til å føre til en mest fortvilet situasjon for personer som allerede fra før av har lære- eller atferdsvanskeligheter, dårlig fungerende familier, seksuelt misbruk, erfaring som mobbeoffer eller andre fortredeligheter å bære på allerede før rusen kommer inn i bildet. Det er et behagelig og selvberoligende standpunkt å legge skylda på "stoffet" når det er slik. Storsamfunnet kan erklære "krig mot narkotika" for å få selve fandenskapet vekk. Og så får man heller finne på noe annet om krigen mislykkes eller ikke gir de resultater en ønsker seg. I en melding fra Verdal, ei bygd der narkokrigen de siste par årene har vært ført med spesiell følelsesmessig tyngde, kunne man nylig lese at nå var det mye mindre hasj i Verdal. Pusherne tør knapt gå utendørs lenger, eller har emigrert til kommuner i nærheten (hvor forholdene riktig nok er blitt verre). Litt ubehagelig på minus-siden er imidlertid at hjemmebrenten flyter som aldri før og man har notert rekordaktig mange tilfeller av løsemiddelsniffing. For å sniffe trenger man bare å finne en malerforretning eller ta en tur i pappas garasje! I likhet med Fekjær bør man i Verdal og andre bygder innse at rusmiddelpolitikken har sine grenser. Bortenfor denne står man med de virkelig tunge oppgavene, som hvordan oppdra barna så de blir både frie og ansvarlige, hvordan vi skal innrette samfunnet så vi ikke masseproduserer mennesker som oppfatter seg som tapere og så bortetter.

Fekjær har et litt annet perspektiv enn at det ene er ondt og det andre tolerabelt. Først og fremst ser han problemet i den rusatferd som går ut over andre. Ikke at dette er det eneste som bekymrer, men skal man begynne noe sted er det nettopp her. Da kan deler av norsk rusmiddelpolitikk virke mildt sagt eksentrisk. Og ikke er foreldres bekymring over avkommets eksperimentering med hasj det verste heller, selv om man selvfølgelig skal føle med de som står overfor noe de ikke forstår. Det er beinharde tall han fører i marken: på ett år blir 47.000 kvinner skadet av full person. Alkoholen renner av saker om voldtekt, drap, overfall og mishandling. Hundretusenvis blir utskjelt eller fornærmet. Han ser i aller høyeste grad problemene både ved ulovlige rusmidler og ved den mer moderate bruk, men her er altså et virkelig stort problem som burde oppta alle! Om jeg forstår ham så noenlunde rett.

MEDIA
"Media er ikke den fjerde, men den første statsmakt", sier Fekjær. De fleste har ingen personlig erfaring med overforbruk av rusmidler, de får sine opplysninger fra andre, i første rekke fra media. Og journalister ser "forskjell på ens egne gode rusmidler og andres "dødelige gifter", selv om de førstnevnte selvsagt dreper mange flere". Gjennom media får vi stemplet langt inn i pannebrasken at narkotika er det største rusproblemet vi har, at hasj er "narkotika" og av den grunn livsfarlig (det "fører til" det som verre er, nemlig), mens øl er gyldne dråper og vin er edel vare. Det er vanlig å forestille seg at ungdom som vokser opp er påvirket av f.eks. foreldre, skole, venner - og så til slutt media. Men media påvirker jo også lærerne, foreldrene, vennene og alle andre! Media påvirker både direkte og indirekte. Og praktisk talt hele tiden og i stadig større grad.

Hans Olav Fekjær er ingen rusliberalist, om noen skulle få et slikt inntrykk av hans henrettelse av mange av de vanlige oppfatningene om "narkotika". Egentlig tror jeg han ønsker alle rusmidler så langt vekk som mulig. Men han er realist, og rømmer ikke fra kjensgjerninger når vitenskapen først har vist veg. Jeg tror ikke engang han har overveiet muligheten. Og nå kan vi alle ta del i en sentral del av hans kunnskap. Ikke alt vil være behagelig, men om en åpner for ærligheten er boka hans godt egnet til atskillig mer spennende og opprivende stunder enn de fleste kriminalromaner kan by på. Og for de som har hatt sine turer ute i rusland: "Etterpåklokskap er den mest eksakte av alle vitenskaper!", som Fekjær sier. Boka anbefales for foreldre, journalister og alle slags mediefolk, politifolk, narkokrigsaktivister, og hasjrøykere. (Politikere er ikke utpreget mottakelige for anbefalinger, etter det jeg har lagt merke til.)

Hans Olav Fekjær: "Rus",
Gyldendal Akademisk, Oslo 2004,
382 sider, kr. 398,-

Mer om forfatteren på hans hjemmeside.

Noen nyhetslenker som kan ha relevans til artikkelen ovenfor:
Hans Olav Fekjær: Norsk rusproblem: Drankerne som påfører andre skade, Aftenposten 4. september 2004
Tek tak i rusproblema, NRK Hedmark & Oppland 22. juni 2004
Ragnar Foss: Til en rusdebatt, Fredrikstad Blad 22. august 2004
Jan Erik Thoresen: Foreldreansvar og stoffmisbruk, Fredrikstad Blad 2. september 2004
Færre ungdommer bruker hasj, Trønderavisa 2. september 2004

PS til artikkelen ovenfor: Det kom ganske raskt: en leser skjeller meg ut fordi jeg ikke har forstått at Fekjær tar feil på det eller det punktet om cannabis. Derfor: skulle jeg laget denne artikkelen vesentlig lengre, ville jeg gjengitt mer av Fekjærs synspunkter om avhengighet, framfor å forsvare eget revir på noen få punkter av perifer betydning. S.H. 10. sept. -04

---

På Høy Tid!

Til sikkert stor overraskelse for mange er cannabisbladet På Høy Tid på banen med et nytt nummer. For å ta kritikken kort og greit: dette bladet skulle ligget på disken for et års tid siden.

Hva har vi så denne gangen? Et blad for potdyrkere og hasjrøykere. Og er det noe galt i dét? Ikke det minste. "Cannabiskulturen" er en spesiell greie, og har ofte markert seg mer med sine egne interne sysler enn med særlig treffsikre politiske utspill. Vi får bare forsone oss med at slik er det.

Halve bladet består av stoff om dyrking/framstilling/bruk og omsetning av hasj og pot. Størst plass får naturlig nok dyrkeraristokraten Panurg. En streng herre som gjentatte ganger forlanger at folk får lese litt på egen hånd så han slipper å gjenta seg selv, og ikke vil han ha noe juks ellers heller. De som har eller ønsker å få sin egen hage har her en verdifull rådgiver. Men det er lenge siden den godeste Panurg har vært i by'n, så han har ikke fått med seg at det ikke lenger er mulig å få kjøpt frø i hampebutikker. Landbruksdepartementet forbød slikt for noen år siden for å beskytte vår nasjonale flora mot kjeltringaktige innvandrerplanter.

"Dyrkeklubben" har fått god plass til å presentere seg selv på mest sympatiske måte. Så vidt jeg kan forstå driver de ikke med annet enn uselvisk arbeid for at syke mennesker skal få medisin. Man får bare ønske lykke til og håpe at færrest mulig må i fengsel. For slike organiserte dyrkingstiltak er omtrent den minst sikre måten å dyrke pot på som tenkes kan. De som kun vil dyrke til noen jointer til seg selv gjør klokt i å ta hensyn til at én medviter godt kan være én for mye.

Ellers atskillig om NORMALs diverse aksjoner i løpet av fjoråret, en artikkel om den svenske hampebonden Ulf Hammarsten og hans kamp for å få svenske myndigheter til å forstå at fiberhamp ikke er narkotika, litt hip-hop og noe småstoff.

To artikler som tidligere er publisert her på razzia.no har kommet med. Riktignok er ikke jeg veldig fornøyd med at en artikkel om "Aksjonsuka mot narkotika" er såpass gammel, men disse arrangementene har jo ikke hatt særlig evne til å fornye seg, så den er sikkert fremdeles like aktuell. (Se forøvrig artikkel om årets dopuke ovenfor.)

Seksti sider til ære for det utskjelte hasjfolket. Førti spenn. Vi vil ikke vente like lenge på neste nummer!