Nr 22 12. mai 2004

Velkommen Rett venstre mot forsøkene på isolasjon og utestengning Ukas dust I en liten landsby i Marokko Nytt tidsskrift: International Cannagraphic

Sannheten - et dårlig signal til ungdommen? Hasj som nyhetsstoff i avisen. I grenseland Falske toner fra "Ungdom Mot Narkotika"

Velkommen...

...til en mange ganger utsatt Razzia nyhetskommentar. Det var ikke tanken da denne ble påbegynt i januar at den skulle avsluttes med reportasje fra Marihuanamarsjen i mai! Tiden som har gått siden sist rommer blant annet stor diskusjon i pressa om "sprøyterom", som vi nå skal få noen av hvis rette vedkommende rundt omkring får ut finger'n. En større omtale kommer i neste nummer. Staten har også bestemt at narkomane skal ha krav på behandling, men som man kan lese på tallrike steder har man glemt at slikt koster penger. Så køene vokser. Men penger til å "bekjempe" hasj ved å arrestere og fengsle folk har man råd til, som da man nylig bekostet sånn omtrent tjue års fengsel til en gjeng som påstås å ha hatt befatning med en bag med hasj. Riktignok en stor bag, men hvor er gevinsten for samfunnet? Tjue fengselsår koster mange millioner som kunne ha vært brukt langt bedre.

Den nylig avholdte "Marihuanamarsjen" har med all ønskelig tydelighet vist at den etablerte "venstresida" har langt igjen før hasjrøykerne blir tellet med blant de som skal skånes for urimelig forfølgelse og trakassering fra myndighetenes side. Antakelig fordi man har liten innsikt utover sin egen omgangskrets, tror ledende folk i Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom at hasjrøykerne er en liten gjeng borgerungdom fra vestkanten, som bare kan seile sin egen sjø. Razzia vil gjøre det til en hovedsak framover å ta opp kampen mot den sosiale blindhet som preger "venstresidas" støtte til forbudspolitikken og jeg vil oppfordre skaplegalister i SV, RV og liknende steder til å se bort fra den hets og mistenkeliggjøring som blir brukt mot folk som ikke sluker den monolittiske moralisme som preger de sosialistiske organisasjonene i Norge, og stå fram for fornuften. Det er på tide noen mister uskylden...

Stein Hoftvedt 12. mai 2004

---

Marihuanamarsjen i Oslo:
Rett venstre mot forsøkene på isolasjon og utestengning.
(1.-9. mai 2004)

Etter avsky-erklæringer fra Youngstorget og "Sosialistisk Ungdom" på forhånd, erklærte Marihuanamarsjistene i Oslo seg som arbeidere liksåvel som andre på arbeidets dag. "Arbeidere for cannabis" hadde sin egen lille seksjon i toget og det røde flagget veiet friskt over en glisende skare som er vant til at det står hets og dritt i avisene. Oslo Kommunes ønske om at man vennligst skulle være færre enn tusen ellers kom politiet, ble ikke innfridd på noe punkt. Det var kanskje 1500 demonstranter i år eller i alle fall mye over tusen, og Marihuanamarsjen er tilbake på høyden. Antallsmessig sett. Og mange skal takkes for sin innsats for at det nok en gang ble mulig å demonstrere mot cannabisforbudet. Det så litt spent ut noen dager før marsjen, med trusler om pol'ti og greier. Jeg måtte følge disse dagene fra sykesenga, og ble ikke friskere av at alle medier lot som om de ikke skjønte at Oslo Kommune hadde lagt et kjempe-egg. Men det or'na seg, og ingen skal beskylde NORMAL for å ha uroet omgivelsene med altfor brå bevegelser da marihuanamarsjens deltakere inntok Stortorvet i pent vær og med rene sinn.

Etter ytterligere å ha renset våre sinn med å vente i et trekvarters tid fikk vi meldinger fra Thomas og Torkel i NORMAL om at vi måtte stå på og slutte opp og det der. Marianne de Vibe gjorde en bra jobb som hovedtaler, og gikk selvfølgelig opp i hampe-entusiastiske høyder som det passer seg på slik en høytidsdag. Det var også Marianne som mente vi var like gode arbeidere som alle andre, og hun virket sint fordi det gikk så sakte med allting. Jeg er fullstendig enig!

Og rundt vaket agenter for "Dyrkerklubben" og andre mystiske grupperinger i legaliseringsbevegelsens mer eller mindre umiddelbare nærhet. Jeg håper bare alle er klare over hva som trengs for å lykkes i det der med å gro hele Norge ned med pot. Politiet stengte både en liten og en stor dyrker bare de siste dagene før marsjen.Ordenspolitiet holdt så god avstand i år at det ikke var en liten motorsykkel tilstede engang som kunne geleide Marihuanamarsjen gjennom gatene. Marihuanamarsjen måtte derfor ut og gå helt på egen hånd. Hadde jeg vært politihøvding i Oslo hadde jeg aldri gått med på noe sånt. Men det gikk nå bra og marihuanamarsjen lurte seg forsiktig fra hjørne til hjørne som en skikkelig feit drage med lang hale, altså en drage av den litt engstelige og forsiktige typen som er redd for å tråkke på mennesker. Da marihuanamarsjen trygt hadde passert LO og noens ungdomsarrangement i Spikersuppa, der avskyen mot hasj skulle være eksepsjonelt stor, og kom ned på Kontraskjæret, sprang alle de indianerstammer som hadde ridd på dragens rygg ut på prærien og slo leir på hver sine hellige steder. Litt mer på norsk ser det ut til at Marihuanamarsjene, nå altså for sjette gang i Norge, er blitt et arrangement hvor det kommer mange kamerat- og/eller røykelag. Og dét er jo veldig bra. Legalisering er en samfunnsoppgave. Helt klart.

Det var noen som var raskt ute med å trekke konklusjoner etter fjorårets forblåste opplevelse, men Marihuanamarsjen var altså ikke død. Men akkurat som cannabisplanten, trenger den rikelig med sol for å bli stor og fin.

Ute i landet har det også vært gjennomført marihuanamarsjer. I Bergen gir avisen inntrykk av at demonstrasjonen svima avgårde under ei sky av røyk, noe som antakelig betyr at 3-4 av visstnok et hundretall deltakere slapp fra seg litt ulovlig røyk. Såntnoe får tåles. I Trondheim er det meldt om gufne anslag fra ordensmakten da man ville nyte friluftslivet etter marsjen, men ellers var visst deltakelsen "vanlig" og "NORMAL-Henning gikk i spissen med et tre meter høyt potblad i heltre", skal det ha vært meldt i et nettforum. Framtida er tydeligvis i trygge hender. I Kristiansand var det noen dusin tilstede, mens resultatet var atskillig bedre i Stavanger.

Les mer om opptakten til Marihuanamarsjen 2004 her

---

Ukas dust
Organisasjonen "Rød Ungdom" utpekte NORMAL til "Ukas dust" i forbindelse med Marihuanamarsjen. "Rus og revolusjon går vanskelig sammen", sier de, og skulle vel vite slikt. En rask ringerunde avslører imidlertid at de fleste hasjrøykere jeg kjenner er enige med meg: Vi betakker oss for Rød Ungdoms "revolusjon". Vi lader våre piper og kjemper mot overvåkning, politistat og vilkårlig forfølgelse. Vi vil ikke ha mer av det!

Ukas dust: NORMAL, Rød Ungdom mai 2004 (ikke lenger på nett. Rød Ungdom ser ikke ut til å ha noe behov for å arkivere sine dumheter.)

---

Høyt oppe i Rif-fjellene i Nord-Marokko lager folk hasj, akkurat som folk gjør det på et par hundre tusen gårder i utallige andre landsbyer der oppe i fjellene. Dette med å lage hasj av cannabisplantene er noe nytt, men har likevel foregått så lenge at bare de eldste husker gamle dager da man hakket cannabis-blomstene sammen med mørk tobakk til "kif". Dét drev man med i mange hundre år.

I forhold til at kanskje hundre tusen nordmenn fra tid til annen nyter "marokk" - marokkansk hasj - er det fint lite vi vet om hasjproduksjonen i Marokko og menneskene som lever av den. De marokkanske myndighetene er lite begeistret for oppmerksomhet rundt hva som foregår, og da et tysk team ville lage en dokumentarfilm fra en landsby i Rif, måtte filmutstyr smugles både inn og ut. Og det var bra at smuglingen var vellykket, for "Haschisch" er blitt en liten sensasjon.

Dokumentarfilmen viser dagliglivet og folks drømmer, planer, livsfilosofi og problemer. Og den viser glimt av sårbarheten av et enkelt samfunn prisgitt politikk og økonomi i "globaliseringens" tidsalder. under ledelse av Daniel Gräbner har det lykkes å lage en kulturstudie av vesentlig faglig verdi. Hele veien er det folk selv som får snakke, det er ingen forsøk på å skyve det hele over i en retning fordelaktig for noe bestemt "budskap". Men rif'erne selv har budskap i massevis, enten det er bonden som forteller om bissnissen og hvorfor han har sluttet å røyke hasj, ungdommene som vil vekk eller senior i arbeidslaget som aldri blir lei av å snakke om livets og verdens mysterier og alltid har en betraktning av profeten Suleiman i ermet. For ikke å snakke om hans syn på hasjrusen som en tilstand der man for hver dag kan stille seg selv for rette, se sine medganger og sine mistak, hvordan man har behandlet sine medmennesker. Slikt som overvintra hippier vil digge og moderne ungdommer også muligens kan lære av.

Men er det en "film for hasjrøykere"? Ja og nei. Jeg tror de aller fleste hasjrøykere vil glede seg over filmen, selv om den langt fra er noen romantisering. Det er helt tydelig at verken hasjrøykingen eller livet i Rif-fjellene er noe som tiltaler alle i samme grad. Som antydet er filmen et funn for sosialantropologer og andre kulturinteresserte uten hensyn til rusmiddel-preferanser.

Er det noe håp for rif'erne? Antakelig er det overproduksjon av hasj i Marokko. Myndighetene kan ikke stoles på og det moderne Festung Europa kan i framtida vise seg langt vanskeligere både som fluktsted for befolkningsoverskuddet og som marked for hasj. Men om cannabis kan redde verden, som noen sier, får vi håpe på en plass i framtidas verden også for de driftige hasjbøndene og deres familier.

(Selve hasjproduksjonen og forholdene i Nord-Marokko er bredere omtalt i artikkelen Marokk - hasj og mennesker ved Europas grense)

Haschisch - dokumentarfilm fra Rif ved Daniel Gräbner m.fl
80 min. spilletid. DVD og VHS.

---

Nytt tidsskrift
International Cannagraphic

Det finnes en rekke blader og tidsskrifter om cannabis, som det amerikanske High Times, Cannabis Culture fra Canada, det britiske Weed World og noen til. Og nå har vi altså fått "International Cannagraphic" utgitt fra Amsterdam. Mannen bak, Gypsy Nirvana (!), er fra før av engasjert i den nederlandske cannabusinessen (frøfirmaet "Seeds Direct"), og har åpenbart bestemt seg for at vi trenger et virkelig internasjonalt blad med bredt stoff fra de ulike "cannabis-kulturene". Og første nummer åpner friskt med en lang reportasje og reisebeskrivelse fra Marokko. I neste nummer skal Jamaica stå for tur.

Bladet har også nesten uunngåelig en hel del stoff fra fjorårets "Cannabis Cup" i Amsterdam, potdyrkernes OL og coffeeshop-eiernes og frøfirmaenes store årlige forum for markedsføring og selvbeundring. En stor fest for potrøykerne, men totalt kommersielt og tidvis korrupt. Penger er penger.

Og som i alle cannabisblader får hjemmedyrkerne og røykerne sitt, med siste nytt i piper og dyrkerutstyr. Og dette er greit nok, om bare ikke firmareklame-faktoren blir altfor høy.

Med hvert nummer av "International Cannagraphic" følger en DVD, denne gangen med en interessant video fra Marokko og to for mange sikkert litt mindre interessante fra Cannabis Cup 2003. Marokko-sekvensen er kanskje litt vel teknisk orientert, men overtar på en måte der dokumentaren "Haschisch" (se omtale ovenfor) slutter. Tilsammen vesentlig dokumentasjon om hasj i Marokko akkurat nå.

Trenger vi "International Cannagraphic"? Ja, om Gypsy & Co fortsatt kan bringe reportasjer fra cannabis-kulturene utenfor den vestlige verden. Ørlite mer tvilsomt om bladet i for stor grad tipper over til å bli et organ for den moderne, kommersielle og oftere enn ikke tanketomme røyketilbedelsen. Første nummer av bladet balanserer litt på kanten noen steder, men sammen med DVD'en er dette ei hyggelig pakke til samme pris som et par gram hasj.

"International Cannagraphic", 96 sider + DVD. Pris i Norge kr 149,-

---

SANNHETEN - et dårlig signal til ungdommen?
17. februar 2004

Lettsinn i Fredrikstad
For et par uker siden brakte ungdomsredaksjonen i Demokraten i Fredrikstad et intervju med et par ungdommer som fortalte at de røykte hasj av og til. De så ingen større problemer med dét, og ble beskrevet som både informerte og oppdaterte, og tilfredsstilte ikke på noen måter det vanlige bildet av hasjrøykere som utslåtte og fjerne. Skribenten syntes tydeligvis en advarsel var på sin plass og avsluttet artikkelen slik: "Det virket ikke som de hadde røyket for mye hasj. Det er nemlig blitt bevist at man blir dum av å røyke mye hasj over lengre perioder" (Demokraten 28. januar). Som tidligere nevnt her på Razzia tyder tilgjengelige "bevis" på at så ikke er tilfellet. Som ytterligere motgift til de som etter dette tross alt må ha fått inntrykk av at det går an å røyke hasj av og til, brakte avisen nylig et forsideoppslag med intervju med tre ganske langtkomne "blandingsmisbrukere" med medbrakt sykepleier hvor man med alle krefter prøver å gi hasjen skylden for en av forbudspolitikkens resultater, nemlig at mange som kommer inn i hasjmiljøer også blir utsatt for massive forsøk på rekruttering til hardere stoffer. Det var jo hasjen det "begynte med", sier de. For så vidt de kunne huske hadde de ikke så store problemer tidligere. Alle vet at ungdommers eksperimentering med rusmidler begynner med alkohol og tobakk. Men så snart hasjen blir nevnt ser det ut som om både hukommelsen og forståelsen av sin egen utvikling flyr ut av vinduet. En reaksjon man åpenbart blir innpodet med så det sitter for godt når man gir seg behandlingsindustrien i vold.

Ungdom i Oslo og Akershus vil ikke høre på myndighetene.
Nå viser det seg at 4 av 10 elever i videregående skoler i Oslo og Akershus har prøvd hasj. En interessant observasjon er følgende: i ungdomsskolen ser det ut som om hasjbruk er forbundet med ungdommer med problemer og mistilpasning, mens det samme ikke ser ut til å være tilfelle i videregående skoler. Det er ikke urimelig å anta at de aller yngste ofte eksperimenterer med rusmidler fordi de allerede har problemer, og at atskillige av disse heller ikke har motstandskraft mot mer destruktive fristelser i miljøet. Ungdommer med litt flere år på nakken klarer seg vesentlig bedre, har vel også noe mer ryddige "kontakter" og en litt mer reflektert holdning til rusmidler i det hele. Formodentlig er dette ungdommer som både har gjennomskuet anti-hasjpropagandaen og dessuten fått med seg at det ikke er alt man kan tillate seg (om dette, se også her). Formodentlig vil de aller fleste av dem klare seg bra, og de fleste vil røyke hasj noen år hvoretter mange vil gi seg når det ikke passer så godt med slikt lenger, eller når de føler at mulighetene er prøvet så langt at det begynner å bli kjedelig. Endel fortsetter å røyke opp i de grå år og bruker hasj når de har råd eller lyst, men uten å miste fotfestet. De lever temmelig vanlige liv, og etterhvert har de fleste en nabo, en arbeidskamerat eller en venn av denne typen, uten alltid å vite om det. Så mye om hasj som "avhengighetsskapende" rusmiddel. Mange av oss som har vært gjennom denne utviklingen og som kjenner mange i hasjmiljøene, vil kjenne igjen dette. Dét gjør selvfølgelig også enkelte i helsevesenet. Men hva skjer om en av dem sier dette høyt?

 

Skandale ved Molde Sjukehus!!!
Sjefpsykolog Karl Yngvar Dale ved Molde sjukehus ser ut til å ha trampet i hasjklaveret så det virkelig holder. Så hva har han gjort - anbefalt utdeling av hasj i barnehagen? Det skulle man etter reaksjonene tro, men han har bare kommet med en temmelig selvfølgelig observasjon, nemlig følgende: Om ellers sunn ungdom røyker hasj i helgene tror ikke sjefpsykolog Dale de vil få noen problemer av den grunn. Skandaløst? Vel, han har i farten glemt hva politiet kan stelle til, men ellers har han helt rett. Og det vet alle. Egentlig. Så hvorfor blir Dale innkalt til direktøren for "Helse Nordmøre og Romsdal" når han bare har gjort oppmerksom på et temmelig trivielt forhold og "advarer mot å starte det han kaller hekseprosesser mot ungdom"? Temmelig enkelt: myndighetenes "narkotika"-politikk er i stor grad bygd på fordreining av sannheten, kall det gjerne løgn, og nettopp noe som likner hekseprosesser mot ungdom. Hvert år taues tusenvis inn av politiet, de registreres som kriminelle, de forhøres om sin bekjentskapskrets, de bøtelegges eller det som verre er. Det er dette som er myndighetenes "narkotika"-politikk.

Dale er ingen legaliseringstilhenger, men han er en modig mann som har vist integritet. (Det så i alle fall slik ut. Se nedenfor) Noe liknende kan man ikke si om et par av de som er intervjuet i sakens anledning, ja som faktisk ser ut til nesten alltid å bli intervjuet ved slike anledninger, nemlig Jan Erik Thoresen i "Landsforbundet mot stoffmisbruk" og Knut Reinås i "Forbundet Mot Rusgift". Thoresen mener 100 prosent av de som havner på harde stoffer "startet med hasjrøyking" - bedre vett har han ikke - og at "å si at det er greit å røyke hasj, er feil signal". Hva slags "signaler" er det han vil ha? Åpenbart hysterisk fordreining av virkeligheten, skremsler, politi og fengsler. Alt samme slik som ungdommer av idag faktisk er i stand til å gjennomskue og forstå. Løgn og dobbeltmoral, dét er noe til "signal" til ungdommen! Og stakkars Reinås. Han finner i farten ikke på noe bedre enn disse "hasjoverdosene" som han stoler på ingen gidder å utforske noe nærmere. Det er ikke så veldig lenge siden en dagsavis foreslo ham permittert. Jeg vil tro førtidspensjonering eller omskolering vil egne seg bedre. Han har gjennom sine mange år i hasjhatets tjeneste ikke vist evne til å ta til seg kunnskap i det hele tatt. De få ganger han prøver, skyter han seg bare i foten.

Tillegg 18. februar. Etter å ha hatt møte med sine sjefer, uttaler Dale nå iflg. Romsdals Budstikke:

"— Overskriften «Hasj hver helg ingen problem» er både revet ut av en sammenheng og gir ikke en presis gjengivelse av hva som har blitt sagt. Det kan således se ut som at undertegnede stiller seg positiv og nærmest ukritisk til bruk av hasj. Dette medfører absolutt ikke riktighet: jeg er svært kritisk til bruk av illegale stoffer som hasj og andre psykotrope eller sentralstimulerende substanser. Jeg vil således ikke på noen måte oppfordre noen personer, verken unge eller eldre, til å bruke slike midler"

Dette ser ut til å være det siste Dale vil komme med av kommentarer, og Romsdals Budstikke triumferer: "Fullt tilbaketog om hasj". Virkelig? Les kommentaren nøye. Det er ikke et ord her som saklig sett står i motstrid til det Dale sa tidligere i uka. Men byråkratene og avisene måtte tydeligvis få sitt. For sikkerhets skyld kliner avisens journalist saken inn med slikt som "(Dale) beklaget ... at uttalelsene han kom med til Romsdals Budstikke mandag 16. februar, kan oppfattes i retning av at hasj ikke er noe ungdom flest tar skade av." Har Dale virkelig sagt at "ungdom flest tar skade av hasj"? Les uttalelsen hans enda en gang! Om du skulle synes Dale virker veldig mye mer kritisk: du kan finne utsagn rett i nærheten av slike han kommer med her på Razzia, for eksempel i Så - du har lyst til å prøve hasj? eller for den saks skyld i leserbrevet til Demokraten gjengitt nedenfor.Etterspillet er en av de usmakelige forestillingene personer i helsestellet enkelte steder i landet må regne med om de vil ha en smule nyanser inn i "narkotikadebatten, og om de på sikt vil regne med å få sitte i sine stillinger, og er lagt til rette for det store publikum av journalister med like lite ryggrad som sakinnsikt. Dette er norsk "narkodebatt" på sitt mest grisete, og vi må regne med atskillige repriser rundt omkring i åra som kommet. For forbudstilhengerne vil ikke ha nyanser, bare krig. Javel - vi har tatt signalet, klart og tydelig!

Vi skulle jo bare røyke litt hasj, Demokraten 13. februar 2004
Helge-hasj ikke noe problem, VG 17. februar 2004
Tar avstand fra hasjuttalelsene, Romsdals Budstikke 17. februar 2004
Farlige signaler om hasj, Romsdals Budstikke 17. februar 2004
Osloungdom tester ulovlige rusmidler, Aftenposten 17. februar 2004
Flest røyker hasj i Follo-skoler, Østlandets Blad 17. februar 2004
Hasjbruk: Flere er blitt syke, Forbundet Mot Rusgift 16. februar 2004
Fullt tilbaketog om hasj, Romsdals Budstikke 18. februar 2004

---

VISER STORBRITANNIA VEIEN?
Nylig ble cannabis "nedgradert" i Storbritannia, og dette førte til umiddelbare forsøk på å finne ut hva noe slikt skulle bety i praksis. Noen steder later politiet som om ingenting skulle ha skjedd, og andre steder prøver cannabisaktivister ut muligheten for "røykekafeer" hvor man fritt kan nyte medbrakt joint. Begge deler ser foreløpig ut til å være litt for mye. Forbudskrigerne er ikke forsvunnet, og cannabiskulturen må nok finne seg i at cannabis ikke er fullt lovlig - enda. Men det viste seg at "nedgraderingen" hadde større og mer radikal støtte enn myndighetene var klar over. Britene mente regjeringen ikke gikk langt nok. De innser tydelig noe som politikerne har vanskelig for å fatte, nemlig at det er urimelig at det skal gå an å bruke noe det er forbudt å selge. Også landets titusenvis av "hjemmedyrkere" har her kommet i klemma: lovgivningen medfører at det er mer risikabelt å ha jointer på rot enn i lomma. Og hvorfor skal det være slik? Samme spørsmål reises med betydelig tyngde i Canada, der regjeringen etter amerikansk press har veket tilbake fra noe som liknet en legaliseringslinje til en slapp "avkriminaliserings"-politikk av den typen vi er vant til her hjemmefra når hasj-haterne føler at de har fått teppet trukket vekk under seg. Så eksemplet Storbritannia viser framfor alt at forbudspolitikkens gyldne dager er i ferd med å telles ned mens det fremdeles kan være et stykke igjen til en udogmatisk og realistisk politikk kan slå gjennom.

UMAKE SENGEKAMERATER
Noe av det merkelige ved situasjonen i Norge, er at det ofte er politisk høyreorienterte som ser ut til å forstå at reformer for de "tunge" rusmidlene er nødvendig, mens cannabislegalismen er overbefolket med folk "til venstre for" den mer etablerte venstresida i f,eks. SV og RV. Ett resultat er at FrP fnyser av legalisering av hasj, mens det er vanlig at NORMAL og slike anbefaler at politiet skal slippe å fly etter hasjrøykere for å kunne fly desto fortere etter heroinister og amfetaminbrukere. Begge sider i denne merkelige dansen ser ut til å ha en fobi mot å lære av den andre. Så kanskje det er nødvendig med noe nytt, et samlende initiativ som ut fra et pragmatisk rusmiddelpolitisk grunnlag kan være et kunnskaps- og initiativsenter for å angripe forbudspolitikken fra to fronter. På den ene siden må man slenge fordommene overbord og ta de nødvendige skritt for å gi tilbud til alle avhengige av tyngre rusmidler. Dette betyr behandling, sosial oppfølging og annen nødvendig hjelp. Og heroinutdeling til de som er utilgjengelig for behandlingslinja. Dette vil rive bunnen ut av det illegale markedet og sterkt redusere den viktigste rekrutteringsveien for nye sprøytenarkomane, nemlig pushingen "på grunnplanet". På den andre siden får man innse at hasj som rusmiddel er kommet for å bli. Av en eller annen merkelig grunn ser det politiske miljøet på "avkriminalisering" som en mer "forsiktig" løsning enn at hasj rett og slett blir en lovlig vare. Hvorfor skulle det være mer moderat med en løsning som gir folk lov til å bruke et rusmiddel mens man beholder den kriminelle distribusjonen? For partier med regjeringsansvar veier det tungt at man ved full legalisering støter an mot FNs konvensjoner. Men så gjør noe med dem, da! Internasjonalt er det snart bare USA og Sverige som vil hisse seg opp om noen land "avratifiserer" sin tilslutning til disse - land som til tross for prinsippfast tilslutning til forbudspolitikken strever med formidable problemer uten å forstå at disse i stor grad er konsekvenser av den politikken de fører. Norge prøver å markere seg som fredsskaper i den store verden. Det er på tide at norske politikere også viser mot til å få slutt på den borgerkrigsliknende "war on drugs".

Staten bør dele ut heroin, Dagbladet 15. februar 2004
Politiet: Nei til mat-utdeling på Plata, Aftenposten 13. februar 2004
Helsetilsynet anbefaler sprøyterom, Vårt Land 12. februar 2004
Sa ja til sprøyterom, Stavanger Aftenblad 11. februar 2004
Narkomane og verdighet, Romerikes Blad lederart. 11. februar 2004
Kraftig nedgang i narkotikabeslagene, Aftenposten 20. januar 2004
Dør mens de venter på hjelp, Porsgrunns Dagblad 13. februar 2004
Voters want even softer line on cannabis, Cannabis News/Evening Standard 26. januar 2004
The case for small home growers, Cannabis News 28. januar 2004
Kjøper stoff på skolen, Østlendingen 6. februar 2004

---

Falske toner fra "Ungdom Mot Narkotika"
30. januar 2004, redigert 2.februar 2004

Organisasjonen "Ungdom Mot Narkotika" har hatt det tøft de siste årene. Forsøkene på å få stengt et par butikker med pøbelaksjoner førte ikke til stor sympati, kraftig oppblåste medlemstall for å få uberettiget statsstøtte førte til direkte skepsis ellers i samfunnet, det har gitt lite varig gevinst å sitte rundt i rundkjøringer, og deres eget debattforum ble stengt etter at deres egne guruer fikk så ettertrykkelig juling at de menige medlemmene bare måtte lure på om de hadde fast grunn under føttene. Derfor har man nå innledet en lavterskel medlemsverving hvor det ser ut til å være tilstrekkelig å ikke bruke annet enn lovlige rusmidler samt generelt å være tilhenger av sånt som alle andre ungdommer liker. Dette skal nok utløse rekordartet statsstøtte, det koster bare en tier pr navn på lista!

Her om dagen kunne UMN også bekjentgjøre hva de oppfattet som et lite kupp. Ja, kanskje nettopp dét. De har fått lov å være eksponent for ungdomskultur i forbindelse med intet mindre enn Oslo Jazzfestival til høsten. Jazz og UMN? Det var rart.

UMN ble dannet for mangfoldige år siden og het da "Folkeaksjonen mot hasj". Siden da har støtte til cannabisforbudet og kjefting på myndighetene for ikke å håndheve forbudet mot hasj hardt nok vært organisasjonens kjennemerke. I det hele tatt har en generell støtte til forbudspolitikken vært det eneste man har klart å ytre på en noenlunde klar måte, mens uvitenheten om cannabis har vært så påtakelig at man stort sett har forsøkt å holde kjeft. Og nå jazz, altså.

Jazzen grodde fram under ei sky av marihuanarøyk. Dette ble begjærlig framhevet av det amerikanske etablissement, som i årevis førte en kampanje mot et fenomen som var både svart, drev med syndig og ond musikk og altså røyka dette forferdelige djevlegraset. Svartingene ikke bare sang og spilte seg inn i hjertene til folk, men hadde også et farlig narkotikum som fluksens jaget trusene av hvite kvinner, og slikt kunne man bare ikke ha noe av. Propagandaen la ikke så lite av grunnlaget for den "War on drugs" - den moderne forbudspolitikken - som fremdeles praktiseres også her i landet. Før annen verdenskrig var det de hvite kvinners dyd man ville redde. Med oppblomstringen av en ny bølge musikk og kultur på sekstitallet, med ikke særlig mindre marihuana, var det de patriotiske følelser og ikke minst ungdommens sjeler man ville redde med en forsterket politiinnsats.

...eller er UMN's planlagte opptreden ved Oslo Jazzfestival et snedig forsøk på å redde ungdommen fra jazzen? - spør en forundret Snorre Røyken, Majorstuen

Så hva har UMN og jazz med hverandre å gjøre? Ikke ei flis! Og trenger ungdommen en fordekt supportersekt for politi og rettsvesen for å skjønne at det er kult å være ungdommelig? Neppe. Og det ser da heller ikke ut til at det er jazzmusikerne som har trykket UMN til sitt bryst, men snarere noen politikerspirer fra Unge Høyre og AUF som har benyttet sine mer administrative posisjoner for å få gjøkungen opp i reiret. Her har det tydeligvis skjedd et ungdomskulturelt samarbeid. "Ungdom Mot Narkotika" har nemlig plassert seg nokså tydelig på det politiske kartet med erklært politikk mot EU, antakelig fordi man er redd for å bli overflommet av all den synden som finnes der, og det blir talt om "oss på venstresida". Mitt inntrykk etter å diskutert endel med noen av dem, er at UMN i spesiell grad er rugeplass for forbudstilhengere på den mer etablerte "venstresida", som SVs og RVs ungdomsfylkinger. Mange av medlemmene ser ut til å være med mer som en slags sosialmoralsk politisk plikt enn noen som helst innsikt i de problemene de fallbyr løsninger på. Men de mildt og ansvarlig radikale i AUF, de mer uskikkelige i SU og RU og de bare unntakelsesvis litt rampete ungdommer i Unge Høyre har antakelig funnet politisk enhet om at sjonglering er kult. Kanskje kan de ungdomspolitisk involverte lære seg hvordan de kan sjonglere med synspunkter for å slippe unna ubehagelige spørsmål om sine slakke holdninger til den pågående "krigen mot narkotika".

Og hvis "Ungdom Mot Narkotika" virkelig vil skjerme ungdommen mot for mye rusmiddelbruk burde de så fort som mulig støtte avkriminalisering og legalisering. I dag er det forbudspolitikken som lager mest jævelskap for ungdommer som blir utsatt for uunngåelige fristelser. Men at man har begrenset sin avsky til nettopp de ulovlige rusmidler i denne merkelige jazz-sammenhengen, er mulig å forstå...