Nr 20 23. november 2003

Den vanskelige balansegangen Et demagogisk mesterstykke Noen føkker med huene våre! Årsmøte i NORMAL

Nå er han her igjen! Foruroligende fra Ambjørnsen Reinås i løvens hule. Bokomtale.

Den vanskelige balansegangen
1. november 2003

Nini Stoltenberg har ikke valgt noen lett vei når hun påtar seg å snakke med skoleklasser og slikt om rusmiddelproblemer. Selve "settingen" er sjelden lagt til rette for de store saklighetene, med selvhevdende lærere, helsesøstre og gjerne noen utsendte fra politiet i salen. Det er høykonjunktur for "antinarko"-følelser, og det er bare hårfin avstand mellom å anbefale de unge å holde seg unna "narko" og til å tråkke over og bidra til ytterligere stigmatisering av de som nå engang befinner seg i de ulovlige rusmidlers verden. Oppi dalom står det ofte bare et par øller og litt gjensidig opphissing mellom å bli kvitt narko og å bli kvitt narkomana.

Og i rusmiddelpolitisk sammenheng er Tønsberg definitivt oppi dalom. Myndighetene der har funnet ut at nulltoleranse er tingen, og stikk i strid med råd sentralt fra om å slutte med denne meningsløse jakten på de ulykkelige og deres doser, deltar man i slikt med liv og lyst. Og på et møte med årets russ i Tønsberg hvor Nini både anbefaler russen å "ligge unna narko" og at hun er for "avkriminalisering" av hasj, kunne hun ikke regne med annet enn at pol'ti Olsen reiser seg opp og forkynner at da kan man likså godt gi opp fartskontroller også, og hvis vi skal "legalisere stadig nye ting" flyttes grenser. Og alkoholen ville bli forbudt om den hadde kommet i dag! Man skal ikke forlange at pol'ti Olsen skal kjenne til at både sprit og tobakk har vært forsøkt forbudt uten særlig hell her i landet og at spritforbudet og den tilhørende smuglingen og hjemmebrenningen antakelig først og fremst betydde mye for utviklingen av norsk flatfylltradisjon. Heller ikke skal man forlange at han forklarer hvilke "nye ting" som er blitt lovlig siste femti år.

Men man kan vente at reflekterte mennesker som Nini Stoltenberg og andre tenker litt mer over om "narko" er brukbart som begrep i offentlig diskusjon. Det er et stivt stykke å forsvare avkriminalisering av hasj. Det er modig og fornuftig. Men russen fortjener faktisk å få vite at spriten har mye mer til felles med heroin enn hasj og at forbudspolitikken uansett har hatt sin sjanse. Russen er framtidas beslutningstakere og bør få kritikk av populistiske lettvintheter inn med spade før det er for sent.

Og det hadde ikke vært for mye om det nå snart ble klart hva Nini mener med "avkriminalisering". Hun vil ha "rene og ryddige forhold rundt hasjsalg", mens "avkriminalisering" ellers er blitt ført i marken som en politikk som kun dreier seg om småbesittelse og bruk. Er "legalisering" et for belastet ord? Det er nemlig ganske stor forskjell på at man i den juridiske effektivitetens navn vil ha en masse små hasjsaker summarisk behandlet ved registrering og bot, og å tillate lovlig salg og at det rett og slett skal være lovlig å bruke hasj.

Men dette er ikke helt enkle spørsmål. Det er, som man sikkert vil ha lagt merke til både på razzia og andre steder, ikke helt enkelt å være for legalisering, å kommunisere med hasjbrukerne på deres egne premisser - og å unngå den fallgraven det utvilsomt vil være om man rett og slett anbefaler å bruke hasj. Hasj er nemlig ikke noe uproblematisk rusmiddel. Like lite som alkohol eller hva som helst annet. Vi har fått et oppjaget samfunn med stort behov for "rekreasjon" av det raske slaget, det slaget vi har tid til. Da faller valget lett på rusmidler, og veien er kort til tankeløse appeller til de yngstes behov for noe som er litt kult, litt ulovlig og litt farlig. Opplysningsvirksomhet er kanskje både slitsomt og litt kjedelig. Men atskillig kjedeligere er det om titusenvis av ungdommer begynner med hasj bare for å likne på enkelte av dagens gjennomkommersielle popartister. Jeg har forståelse for at noen av disse oppfatter seg som en slags levende protester mot forbudspolitikken. Men det er ikke evne til fornuftig balansegang de er mest kjent for. Da har jeg mer sans for Nini Stoltenberg, som ved hvert nytt møte med et vanskelig publikum er nødt til å finne svar på nye utfordringer.

- Hold dere unna narko!, Tønsbergs Blad 24. oktober 2003
Samme tendens i Norge som i EU - Nå ber hasj-brukerne om behandling, Aftenposten 23. oktober 2003
Flere unge aksepterer hasj, Drammens Tidende 18. oktober 2003
Unge reagerer ikke på hasj, Drammens Tidende 18. oktober 2003

---

Det er neppe en særlig stor del av Norges befolkning som har satt seg spesielt inn i virkemidler og konsekvenser av disse i rusmiddelpolitikken. Men nesten alle er blitt eksponert for hundrevis av mer eller mindre sensasjonelle avisoppslag og TV-programmer med et innhold som antydet ovenfor. At internasjonale undersøkelser reiser sterk tvil om eller direkte avviser at det er noen systematisk sammenheng mellom forbud eller grad av straff og hvor mange brukere man har, er sannsynligvis praktisk talt ukjent. At forbudspolitikken kan ha forverrende virkning på hvordan bruken arter seg, er også en nesten ukjent problemstilling. "Signaleffekten" er et stadig gjentatt mantra, et "lettfattelig" poeng som ikke egner seg annet enn som populistisk stemmesanking for politikere i og utenfor det parlamentariske systemet. For er det et "signal om at alkoholbruk er OK for ungdom" at alkohol er lovlig - med de aldersgrenser som gjelder? Tror noen at det er et "signal til ungdommen" om at tobakk er bra for dem når dette selges lovlig? Er ikke de sterkeste signalene tvert imot opplysningsvirksomhet som klart forteller at disse lovlige stoffene faktisk er risikable og skadelige? Merkelig nok ser man ut til å mene at opplysning gir de beste og mest effektive signalene for de rusmidler som flertallet bruker, mens forbud og politimakt egner seg best for grupper man på forhånd har bestemt seg for å skyve ut i mørket. Det er én lov og én rettferdighet for de som følger flertallet, og en helt annen lov og en annen rettferdighet for mindretallet. Hundrevis av eksperter, også innenfor FN-systemet, har etterhvert for eksempel kommet til at hasj vil ha mindre skadevirkninger enn den rådende tobakk & alkohol-kulturen selv ved like stort bruk. Likevel tviholdes det på opplysning i det ene tilfellet, tvangsmakt og forfølgelse i stort omfang i det andre.

I Europa har Norge og Sverige stått for den mest hengivne støtte til den opprinnelig USA-inspirerte forbudspolitikken. I Norge har to tendenser vokst fram parallelt de siste åra. På den ene siden en etterhvert sterk kritikk av forbudspolitikken fra en lang rekke enkeltpersoner og noen mindre organisasjoner, på den andre siden en forbudsvennlig aksjonisme med sterke fundamentalistiske trekk. De par siste dagene har den siste tendensen fått gjennomført en meget godt forberedt og vellykket pressekampanje. Midlene er mer aggressive enn noen gang tidligere, og har spesiell brodd mot de utvalgene som har foreslått lempeligere lovgivning overfor brukere av nå ulovlige rusmidler, kjent som "narkotika" - eller "dop", forøvrig også en språkdemagogisk suksess.

Kjernen i denne ukas kampanje er en undersøkelse gjennomført på oppdrag fra "Aksjonsuka mot narkotika", som igjen støttes av samtlige private organisasjoner som ser forbud som det vesentligeste middel i "kampen mot narkotika", hvorav flere er tungt statsstøttet. I denne undersøkelsen legges det fram 5 utsagn som intervjuobjekter er blitt bedt om å gi respons på over telefon:

1. Barn i Norge skal vokse opp i et narkotikafritt miljø.
2. Foreldre bør bidra til å forhindre at barn og unge eksperimenterer med hasj og andre narkotiske stoffer.
3. Dop føkker med hue ditt.
4. Hasj påvirker hjernevirksomheten negativt.
5. Bruk og omsetning av hasj bør fortsatt være forbudt og straffbart.

Dette presenteres som en undersøkelse om "holdninger til narkotika", og spørsmålene er mesterlig utformet for å få mest mulig ekstreme resultater i for oppdragsgiveren ønskelig retning. Selv de fleste "legalister" vil svare mer eller mindre positivt på de fire første spørsmålene. Selv hasjrøykere er faktisk klar over at hasj også har "negative" konsekvenser, om man tar med konsentrasjonsevne om strukturerte oppgaver og alt slikt som ikke står særlig høyt på timeplanen i situasjoner hvor man faktisk beruser seg. Og "dop" omfatter jo så mangt, og absolutt alle vil finne noe i denne kategorien som ganske kraftig "føkker hue". Og tilhengerne av avkriminalisering og legalisering vil gjerne ha som viktig del av argumentasjonen at lovlig bruk og omsetning kan gi bedre muligheter for begrensning av spredning til unger enn det nåværende kriminelle markedet. For den jevne mann og kvinne, som ledes inn i en tankerekke hvor barn skal reddes fra den forferdelige narkotika'n de har hørt så mye om, vil det siste utsagnet nærmest oppfattes som en rasjonell konklusjon på de fire første.

Vi har i årevis vært klar over at legalisering av hasj, eventuelt avkriminalisering av "brukerdoser" av også andre ulovlige rusmidler, ikke har hatt støtte fra mer enn i nærheten av en tiendel av befolkningen. Det er faktisk derfor mange av oss bruker såpass krefter på dette her. Betalerne av undersøkelsen ovenfor er imidlertid ikke fornøyd med dette: ved hjelp av sterkt ledende problemstillinger er man ute etter en total marginalisering ved å mobilisere den samme opinionen som ved hjelp av massive midler er blitt skapt i løpet av flere tiår. Man kan godt si at undersøkelsen først og fremst viser hvor sterkt fordommer om ulovlige rusmidler står i Norge, og om hvor lite det blir tenkt i rasjonelle resonnementer omkring virkemidler og konsekvenser av disse. Det hele er tragisk. Dét er også det forhold at man innimellom "holdningene" smugler inn et spørsmål som vel hører hjemme i en helt annen sammenheng, nemlig i hvilken grad virkningene av hasj er "negative". Presentasjonen både fra oppdragsgiverne og avisene er dessuten litt spesiell. På det siste og svært viktige spørsmål slår "9 av 10" mot oss fra alle kanter. Men hvor riktig er dette? Respondentene blir bedt om å svare på et sammensatt spørsmål, nemlig for det første om de vil ha forbud/straff. Man kan godt tenke seg at noen ville veie sine oppfatninger om de kjente til at f.eks. Sanksjonskomiteen foreslår av forbudet beholdes, men at straffen ikke gis ved dom som stempler vedkommende som kriminell, men ved en bot av mer administrativ type. Men langt viktigere og i denne sammenhengen trolig avgjørende er at bruk og omsetning føyses sammen i det samme spørsmålet. Straffelovskommisjonen foreslår avkriminalisering av bruk, men fortsatt forbud mot salg. Om vi ser på responsene, svares det uenig eller delvis enig/delvis uenig fra nesten 15 % av de spurte. Det er ikke usaklig å antyde at de som er "delvis enig"/"delvis uenig" i dette spørsmålet først og fremst er enig/uenig på spørsmålet om omsetning. Når først presis tolkningsmuligheter er blitt ødelagt av de som har bestilt og gjennomført undersøkelsen, er det ikke urimelig å rekonstruere de "verdier" som kommer til uttrykk slik: "nesten 15 % av de spurte, (overført til hele landets befolkning i de spurte aldersgrupper: i nærheten av en halv million norske borgere), mente sannsynligvis at bruk av hasj ikke lenger bør være straffbart. Mange av disse reserverte seg mot lovlig salg." For aldersgruppene 15-44 år svarte i nærheten av 20 % på denne måten! Dette er tall som beveger seg i retning av den dobbelte støtte til avkriminalisering/legalisering i forhold til hva pressen gir inntrykk av.

Men "9 av 10" drøvtygges av en nesten samlet norsk presse. Særlig i Dagsavisen, som nærmest gir inntrykk av å være en del av ukas kampanje snarere enn en nyhetsformidler, gås det totalt over streken. Uten fnugg av motforestillinger lar man for n'te gang Jan Erik Thoresen i "Landsforbundet Mot Stoffmisbruk" dosere i løse men store vendinger om "signaleffekten" - med tydelig brodd mot Straffelovkommisjonen. Men ingen av de "holdningene" som legges fram i "undersøkelsen" man markedsfører kan ved annet enn anstrengt demagogi brukes mot Straffelovskommisjonen på den måten Dagsavisen gjør det: i utvalgets innstilling foreslås riktignok at reaksjonene mot bruk ikke skal føre til stempling som kriminell, men hverken Straffelovkommisjonen eller Sanksjonsutvalget foreslår lovlig omsetning av noe som helst.

For å gjøre oss ferdig med selve undersøkelsen: om en sosiolog hadde laget spørsmålene i den refererte undersøkelsen, ville han blitt satt utenfor i enhver faglig sammenheng for lang tid. Enhver grunnfagstudent lærer seg å unngå sånt som dette allerede i studiets første måneder. Men i forbuds-Norge markedsføres søppelet av landets kanskje mest innflytelsesrike rådgiver og lobbyist i denne typen saker, sosiologen Knut Reinås.

Politikerne i Stortingets Justiskomite blir også spurt. Fremskrittspartiets Jan Arild Ellingsen later som om partiets alkoholliberalisme er et utslag av bekymring for alkoholen, mens liberalismen absolutt har sin yttergrense på den anstendige siden av hasj. Kristelig Folkepartis Einar Holstad peker originalt på en konsekvens av forbudspolitikken og de miljødannelser denne i helt utpreget grad fører til - men uten at han skjønner dette sjøl: "Det å liberalisere bruken av svake stoffer fører til at brukerne penses over på hardere stoffer, som igjen vil økt misbruket og det ønsker vi ikke", sier han. Neida, Holstad, det er ikke "liberaliseringen" som fører til denne "pensingen", men forbudspolitikken! Men Holstads miljøkjennskap er kanskje begrenset, det skal tydeligvis helst være slik i Justiskomiteen. Og så Inga Marte Thorkildsen, da. Hun gjør et lite forsøk på å være reflektert, men hva skal man gjøre når man nå engang er representant for et parti som har utviklet seg mer og mer i retning av statsformynderi av gammel-sosialdemokratisk type? Det er bare å prate løs og håpe at det tar seg såpass bra ut i avisen at ingen blir direkte støtt!

Så det er langt igjen. Vi er blitt så dominert av nyrik middelklassekultur at vi snart ikke ser for oss andre reelle samfunnsoppgaver enn å dressere alle inn i en prektighet som kanskje ikke finnes i virkeligheten men som muligens kan fungere som massereligion hvor tomheten i den internasjonale markedsliberalismen ikke kan by på annet enn netopp - tomhet, hvor kultur er blitt erstattet av fotball og hvor alt som ikke er velkjent fra skolens pensum ser ut som kannibalisme og generell undergang. For i det hele tatt å føle oss som noe trenger vi hva som forlengst er blitt kalt "en god fiende", noe å slåss mot når vi ikke finner noe å slåss for. "Kampen mot narkotika", som egentlig er en kamp mot alle brukere av ulovlige rusmidler, er ikke stort annet enn en kamp for alkoholens monopol på rusmiddelmarkedet. Men selv dét går over hodet på det store flertall. Det er en trist tid å leve i. Velstående kanskje. "Festlig" og forfyllet. Men trist.

Brundtland: Hasj bør være straffbart, siste.no (ANB) 14. oktober 2003
Vil stanse omstridt narkoforslag, Dagsavisen 14. oktober 2003
Sterk økning i tenåringers rusmisbruk, Aftenposten 14. oktober 2003
Landsforbundet mot stoffmisbruk frykter signaleffekt, Dagsavisen 13. oktober 2003
Ni av ti nordmenn er mot hasjbruk, Dagsavisen 13. oktober 2003
Aksjonsukas undersøkelse om holdninger til narkotika (Powerpointdokument)
Stein Hoftvedt: Er avkriminalisering farlig?, razzia.no 10. mars 2002 (om Straffelovskommisjonen), om Sanksjonsutvalget på razzia.no, se her

---

Noen føkker med huene våre!
"Narkotikauka" utnyttes til forbudspropaganda og ekstremisme
19. oktober 2003

Denne uka har "Landsforbundet mot stoffmisbruk" arrangert ei mer eller mindre landsomfattende "Aksjonsuke mot narkotika" ivrig akkompagnert av Norsk Narkotikapolitiforening som har en av sine storsamlinger i Molde. For å komme ungdommen i møte har man valgt "Dop føkker med hue ditt" som parole for uka, og har fått laget en gallupundersøkelse som er omtalt ovenfor. Om vi ser på de ulike arrangementene, ser det ut som om man så langt det er mulig har laget uka som ei minneuke for overdoseofre, og skoleungdommer blir tydeligvis utsatt for en massiv propaganda som går ut på at hvis man skal unngå "dop", er forbudspolitikken eneste redning. Dermed har man spilt på akkurat de følelsesmessige strengene som gjør at støtten til den nåværende forbudspolitikken liksom skal skli på plass av seg selv. Og vakende rundt i narkoukas arrangementer finner vi riktignok den ene forbudskrigeren etter den andre.

Fra Molde krever sjefen i narkopolitiforeningen at politiets midler i større grad brukes til arbeid på grunnplanet, ettersom store saker har tatt for mye av oppmerksomheten. Ja, noe skal jo NNPFs medlemmer ta seg til, og da er det rimeligst å kreve at de fortsatt skal beinfly etter gatenarkomane og hasjrøykere. Det er slikt de kan. Og selvfølgelig bidrar LMS med en av sine egne produkter, at ungdom ned til 12 år får 500 kroner i hånda av pusherne for å prøve narkotika. Det er riktignok slik at den kriminelle økonomien som forbudspolitikken har skapt gir rom for "kriting" når det er smått med kontanter. I takt med at politiforfølgelsen tiltar, vil inndrivelse av slik gjeld bare bli mer brutal.

Også ellers har det på mange måter vært ekstremistenes uke. Fra Narko-Nords ungdomsaktivistiske Arne-Markus Svendsen meldes at han informerer ungdommen om hasj slik:
"- Mitt hovedbudskap er skadevirkningene av hasj. De er for lite kjent. Hasj er på mange måter verst, selv om mange anser det som et lett rusmiddel (..) personer som bruker hasj, ikke klarer å fungere i samfunnet. De mister som regel jobben, venner forsvinner og hjernen sløves ned."(Framtid i Nord), og Erik Kinn Rustad tar seg en pause fra Narkotikapolitiforeningens samling for å fortelle allmenheten at vi nå har 10-20 overdosedødsfall på grunn av hasj årlig her i landet. Besynderlig, men fantasien der i huset jobber jo ofte overtid når realkunnskapene mangler. Kinn Rustad foreslår samtidig forbud mot "hasjlogoen", han mener vel at avbildninger av cannabisblad skal forbys. Dét hadde nok hjulpet på overdosetallene... I mars krevde styremedlemmer i Oslo LMS "gi barna våre sprøyterom" rett i fleisen på politiet, Knut Reinås og ledelsen i sin egen organisasjon. Det er på tide at mer reflekterte medlemmer av LMS krever: stopp "narkokrigen" - for barnas skyld!

Narko-debatt: Foreslår gratis heroin, Romsdals Budstikke 17. oktober 2003
Lysende nei til dop, Moss Avis 18. oktober 2003
Barn får penger for å prøve narkotika, Tidens Krav 17. oktober 2003
Storstilt markering mot dop, Rana Blad 17. oktober 2003
Fakkeltog mot narko: - Våkn opp, og ta ansvar! Romsdals Budstikke 17.oktober 2003
Landsomfattende markering av overdosedødsfall, Vårt Land 16. oktober 2003
Tente fakler mot dop, Østlandets Blad 16. oktober 2003
Fakkeltoget blir større og større, Sarpsborg Arbeiderblad 16. oktober 2003
Stein Hoftvedt: "Overdose" av hasj?, Razzia.no september 2001

---

Årsmøte i NORMAL

Blant tilhengere av lovlig hasj er det noen som betrakter meg som den mest tålmodige mann som tenkes kan. For år etter år stiller jeg opp med forslag om at NORMAL, Norsk Organisasjon for Reform av MArihuana Lovgivningen, skal reformere seg selv og bli en noenlunde normal norsk organisasjon. Og like ofte kommer jeg til kort i disse anstrengelsene. Men blant de styrende i NORMAL betraktes jeg som en forræder. For jeg røper uten allslags fintfølelse Interne og Hemmelige forhold som kan skade rørsla og føre til at hasjen blir ulovlig lenger enn nødvendig. Jeg sier hva jeg mener i all offentlighet, og det kan se ut som om jeg er direkte ondskapsfull. Men jeg godtar altså ikke dette med at Organisasjonen er Saken. Jeg ble vaksinert mot sånt tull etter et drøyt tiår som "ml'er" - for lenge siden. Enten må NORMAL reformeres, eller så vil NORMAL ikke kunne gi noe særlig til bidrag i retning av lovlig cannabis her i landet.

Så også i år vil man her på Razzia finne kritikk av NORMALs ledelse og forslag til hva man kan gjøre bedre. For at ikke dette skal dyttes rett i ansiktet på intetanende besøkende, ligger det på ei egen side for helt spesielt interesserte, først og fremst medlemmer av NORMAL, nemlig her.

---

Nå er han her igjen!
Er det noen grunn til å bry seg om hva en forfatter skriver i VG? Skal ikke sånne folk skrive bøker og holde seg til dét? Ingvar Ambjørnsen ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om slike innvendinger. Han kan ikke la være å slenge med leppa, for å bruke en av hans egne uttrykk. Og bra er det. Og så er det faktisk blitt orntli' bok av det også, eller snarere to. (Faktisk tre, viste det seg senere...)

For tre år siden ga Cappelen ut den første samlingen av Ambjørnsens blandede ytringer om norsk og europeisk kulturliv og samfunnsforhold, "Tre døgn etter dommedag", og i år kom enda en samling av IA's helgeskriverier, "Høyt oppe, langt nede".

Det er ikke så greit å sammenfatte hva Ambjørnsen skriver om. Mannen er jo nyhetsjunkie og kan aldri få nok. Så han skriver om akkurat hva som har gjort inntrykk på ham i det siste. Det beveger seg fra betraktninger om det store Europa og det lille Norge, Knattens, redsel for det meste man ikke er vant til og derfor instinktivt er redd for, og til alle slags tilsynelatende små ting i norsk offentlighet. Som avisa Klassekampen, som blir forsvart slik: "Vi trenger en ateistisk orientert avis som stiller seg skeptisk til privatskoler, dersom de ikke har en muslimsk formålsparagraf". Og Gro HBs antitobakk-korstog synes han er mest til for å hindre "at noen millioner velfødde overforbrukere stryker med før de fyller åtti". Det kan virke som om nesten ingen får gå fri. Selv ikke Kirkens Bymisjon, som for et par år siden gikk seg fast i antitobakkpiggtråden ved at de som vanlig ville inkludere rullings i julegavene til hovedstadens gatebefolkning, slipper helt unna. "Dette rulletobakk-tøyset er bare noe sentimentalt klin som de kristne har funnet på", kliner Ambjørnsen til. Nei, "skal de ha røyk, får de rappe den selv i kiosken, slik de pleier." Og så bør man lese det hele én gang til, for det er selvsagt ikke så sikkert at denne mannen mener akkurat det han skriver, sånn ord for ord.

Én ting kan man imidlertid være temmelig sikker på, nemlig at Ingvar Ambjørnsen ikke har det minste til overs for innskrenkning i mangfoldet (med noen unntak), forsøk på å forby vekk alt man ikke liker og dette med å kontrollere seg til et godt samfunn. Han skriver et sted nettopp om kontrollører, at "her om dagen minnet en av dem meg om hvordan det er å være narkoman. Det hadde jeg nesten glemt. Det er nyttig å bli behandlet nedverdigende av mennesker som vil deg vel, av og til."

Man kan kose seg skikkelig med Ambjørnsens små skriverier om landet vårt og vi kan irritere oss over disse evinnelige påminnelsene om at vi kanskje ikke er best i verden. Og leserne skal ikke - om man altså skulle ha slike tanker - håpe på noen Visjon om de riktig Seriøse spørsmål, såsom hva som kan redde oss fra undergang og liknende. Man finner ikke noen særlig optimisme eller opphissende tale om ei bedre framtid for oss her på Knatten. Dét får vi eventuelt stå for sjøl, og skulle vi få til noe vil det sikkert overraske Ingvar i Hamburg storlig. Han siterer på sin side en svenske: "Ge mig arsenik for stan er full av tanter og tragik". Det er ikke så lenge siden Slottsparken...

Ingvar Ambjørnsen: "Høyt oppe, langt nede"
(artikler fra VG 2000-03)
Cappelen forlag, Oslo 2003
188 sider, kr. 279,-

---

---

Gjennom årene har Reinås vært flere ganger i Nederland på studiereise, og i boka "Nederlandsk narkotikapolitikk - øyeblikksbilder fra en annen virkelighet" rapporterer han fra møter han og kollegaer har hatt i en rekke organisasjoner og institusjoner. Ettersom intervjuobjektene i stor grad står for en politikk Reinås har viet sin yrkeskarriere til å motarbeide, har han kommet rimelig godt fra oppgaven å referere fra disse møtene, og boka er godt lesverdig også for de som ellers har lite til overs for Reinås' virksomhet.

Han møter blant annet Peter Cohen, ledende ideolog for den nederlandske "skadebegrensnings"-tankegangen ved Senter for rusgiftforskning, CEDRO, og Erik Fromberg ved TRIMBOS-instituttet i Utrecht. Fyldige utdrag fra ulike dokumenter blir gjengitt, og både her og i den store delen av boka som henter sitt stoff fra ulike behandlingsinstitusjoner får vi et godt inntrykk av hvilke problemer nederlenderne har med rusmidler, og hvordan de prøver å håndtere disse. Litt irritert hosting fra Reinås innimellom er bare underholdende.

Mest uvant for oss er kanskje at rus i seg selv ikke blir sett på som hverken hovedproblem eller syndig i seg selv. Men myndighetene er svært vare for ordensforstyrrelser, kriminalitet og kritikk fra nabolandene. Ut fra dette tolereres for eksempel at fader Hans Visser i Pauluskirken i Rotterdam har invitert hele heroinistbefolkningen i bysentrum inn i kirkens lokaler, hvor de både kan ta sine doser og få kjøpt disse av håndplukkede dealere. Han kan godt stoppes, for harde stoffer er like forbudt i Nederland som her. Men da vil flere hundre avhengige umiddelbart bli spredt utover i bykjernen. Visser tar på en begrenset måte vare på de som er igjen av de lokale heroinavhengige. De er nesten alle i nærheten av førtiårsalderen. Det er svært liten tilvekst til disse miljøene. Innstillingen blant ungdommen er at "heroin er for tapere", og alt tyder på at nederlandsk ungdom i dag i langt større grad enn for eksempel på sytti- og åttitallet vurderer hva som er farligst av tilgjengelige rusmidler. Men Vissers heroinavhengige kirkeasylanter sjenerer altså i liten grad resten av samfunnet, og man må tro at de ved å slippe å bli jaget fra det ene stedet i byen til det andre og ved å slippe gjentatte arrestasjoner, lever i alle fall litt bedre liv enn de ellers ville gjort. Men dette ser ikke ut til å interessere Reinås mer enn sånn passe. Men han gjengir Vissers utfordrende synspunkter på en redelig måte.

Tilsvarende er heller ikke Reinås utpreget interessert i at cannabisbrukere rett og slett kan leve mindre opprivende liv ved at de ikke blir forfulgt av politiet. Verre for ham er at han har godt synlige vanskeligheter med å kritisere "coffeeshop"-systemet på annen måte enn ved å påpeke at det ikke fungerer fullt ut etter intensjonene. Mye tyder for eksempel på at de som er "nesten gamle nok" også får kjøpt mye av sine rever på coffeeshop'ene til tross for 18 års aldersgrense, og FN-konvensjonene ligger som betong og sperrer for at coffeeshop-eierne kan få kjøpt sine varer lovlig, med et stort bestående kriminelt leverandørsystem som uunngåelig konsekvens.

Reinås gjengir en lang rekke tabeller med statistikk, og er det noe påfallende her, må det være at det synes nesten umulig å påvise noen sammenheng mellom lovgivning eller dennes strenghet og hvor mye av ulike rusmidler som brukes i et land. Reinås prøver seg som så mange ganger før med Sverige og cannabis, men i praksis er ikke Sverige mye avvikende fra for eksempel Norge hva angår rettshåndhevelsen. Og har dessuten andre problemer. Så uansett Reinås' roing kan det nok hende at vi må finne årsakene til de forskjellige typer og grader av rusmiddelbruk i andre faktorer, hvorav noen så grunnleggende som kultur og historie, barneoppdragelse, økonomi - og så kan det faktisk tenkes at forbudsregimer kan føre til at rusmiddelbruk kan få et mer drastisk og tragisk forløp enn om man tok det litt mer med ro. Den voldsomme troen på forbud for å regulere alt vi ikke liker har ikke noe godt rykte i forhold til rusmiddelbruk.

Reinås hadde ikke vært Reinås om han ikke hadde avsluttet denne egentlig informative og absolutt ikke bortkastede boka med en hyllest til "visjonen om det narkotikafrie samfunn". Denne stiller han så opp mot nederlandsk "dobbeltmoral" og antydningsvise "normalisering" av "narkotika"-bruk. "Du skal ikke bruke narkotika" blir markedsført som det ellevte bud, og det nytter ikke at fader Visser i Rotterdam gjør Reinås oppmerksom på at selv Jesus ruset seg. Fra nederlandsk hold blir Reinås konfrontert med at det kan være nødvendig med "en politikk for hvert rusmiddel". Men Knut Reinås blir til det siste innmurt i sin egen forstokkede begrepsbruk.

Knut T. Reinås: Nederlandsk narkotikapolitikk - Øyeblikksbilder fra en annen virkelighet,
Pax Forlag, Oslo 2003
192 sider, kr 238,-

Andre omtaler av boka:
Avkriminalisering ga ingen misbrukerflom, Bergensavisen 18. oktober 2003
Narko-salg i hollandsk kirke, Dagen 16. oktober 2003
Sidsel Skotland: Der teppet har gått for narko-scena, Folket, oktober 2003