Nr 18 14. juni 2003

Nini Stoltenberg banner i kjerka - vil legalisere hasj. Hvor vil Bondevik? En feig regjering. Utvalg foreslår rasjonalisering av straffesystemet i "narkotika"saker.

"Superhasj" igjen. Ed Rosenthal dømt til en dag for mye. Fram og tilbake i Canada.

Nini Stoltenberg banner i kjerka - vil legalisere hasj
21. mai 2003

Nini Stoltenberg, som for en tid tilbake ble utnevnt som en av statsminister Bondeviks narkotikarådgivere, har bannet i kjerka så det vanskelig kan ignoreres: nå vil hun legalisere hasj og mener forøvrig at Norge mangler en narkotikapolitikk. "Så lenge vi tror på den totale rusfrihet, kommer vi ingen vei", sier hun (Dagbladet), og lar ikke de siste tredve årenes politikere slippe lett unna. Broren, Jens Stoltenberg, som etter å ha fått stadige spørsmål om sitt eget ungdommelige hasjbruk gjennom flere år, beskjemmet innrømmet slikt da det ikke var noen vei utenom, får klar beskjed om det faktum at han satt som statsminister uten å prøve å gjøre noe med den mislykkede narkotikapolitikken: "- Jeg vil ikke unnskylde Jens en gang til om han skulle bli statsminister." Det høres veldig bra ut - men kanskje ikke for Jens...

Narko-krigen er tapt, Dagbladet 21.mai 2003
Nini Stoltenberg vil legalisere hasjbruk, Aftenposten 21. mai 2003
Nini vil ha fri hasj, TV2.no 21. mai 2003
Strid om hasjlegalisering, Drammens Tidende 21. mai 2003
Platas politiker, VG 15. juni 2003 (intervju. Ikke lagt ut på nett.)
Om Nini Stoltenberg på tidligere Razzia'er her, her og her. Og Jens og hans eskapader kan du lese om her

---

Hvor vil Bondevik?
14. juni 2003

Problemer i kø
Behandling eller fengsel, økte bevilgninger til politiet eller legalisering - spørsmålene og lobbyistene står i kø hos Bondevik. Og "sprøyterom"-vedtakene blir gjort og omgjort dagstøtt. Eksperter med tunge akademiske titler ramser opp betingelsene for et "rusfritt" samfunn mens nåværende og tidligere "narkomane" kjefter opp byråkratene til stor begeistring for aviser og TV som instinktivt skjønner at her er det noe som skjer. Noe viktig. Men hva?

Virker ikke!
Det helt grunnleggende i den livlige diskusjonen er at rusmiddelpolitikken rett og slett ikke ser ut til å "virke". Og hvorfor skal man da fortsette på den gamle måten? Og hva i all verden kan skje om vi rett og slett nullstiller oss og ser på spørsmålene helt på nytt? Dette er mer eksplosivt enn de fleste er klar over. Flere tusen har sine akademiske eller jobbmessige karrierer hektet opp på forbudspolitikken. De har ikke tenkt å legge inn årene. Mot seg har de flere "tendenser". Mest høylytte har cannabisfolket vært. De vil ha frihet i sin bruk, de er uforskammet frittalende, lager store demonstrasjoner og er frampå overalt hvor muligheten gir seg. Men de betraktes som en smule lettvektige i argumentasjonen, og har sjelden vist noen interesse for annet enn "sitt" rusmiddel. Det er ikke vanskelig å påvise et manglende helhetssyn på hva samfunnet ellers oppfatter som et problem omfattende langt mer enn hasj.

Slutt på idyllen
Men en ny fløy i debatten om rusmidler har dukket opp nesten bokstavelig talt fra gata. Dette er folk som har erfaring fra bruk med hva vi kaller "tunge" rusmidler. De har en erfaring som både eksperter, "rådgivere", politikere og i stor grad cannabislegalister mangler. De har sett forbudspolitikken og samfunnets behandling av narkomane på aller nærmeste avstand. Tidligere har denne gruppen vært de sterkeste tilhengere av forbudspolitikken. Dette har de lært på ulike behandlingssteder, og innstillingen har vært del av et tilsynelatende livsoppeholdende mantra sammen med "ta en dag av gangen" og liknende. Et enkelt spørsmål som "hvilken fordel har du hatt av forbudspolitikken?" vil nesten gi disse tilbakefall i rein forvirring. "Stoffet" har vært fienden. Og det er det nok i stor grad fremdeles, men med Nini Stoltenberg og hennes likesinnede er det slutt på idyllen. Ikke bare har samfunnets reaksjoner blitt framhevet som en forverrende faktor for de narkomane og deres muligheter til å komme ut av diverse onde sirkler, men den primitive oppfatningen av at all "narkotika" har noe felles som vi kan forholde oss til med like primitive og enkle midler blir forkastet. Enhver narkoman vet at det er forskjell på "stoffer", enhver narkoman vet at politiforfølgelse knapt nok hjelper noen og enhver narkoman som har vært gjennom forsøk på å slutte vet at fordømmelsen og vanskelighetene ikke nødvendigvis blir mindre om man blir "rusfri". Men når man står ovenfor en politikk som har blitt til ved politikeres tilfeldige forsøk gjennom mange år på å tekkes opinionen og forsøk på å "gjøre noe" uten at de har kunnskaper om hva de driver med, har man vanskeligheter. For det finnes ingen enkle løsninger eller noe "helhetssyn" om man begrenser seg til "stoff" alene. Det er frustrerende å jobbe mot en opinion til de grader foret opp på forestillinger om at "narkotika" er vesensforskjellig fra alkohol, som etter gammel tro vil ha straff for alt som ikke likner vår egen livsførsel og som støttes av alle vi burde kunne stole på, som politi, helsevesen og spesialister. Som Ingvar Ambjørnsen sier: "Jeg prøvde selv å henge med i et par tiår, men det blir som med gammel, tørr marock: man går lei. Man går ut og tar seg en drink i stedet".

Det spartanske samfunn
For å fortsette med Ambjørnsen. Han sier at "Vi er på vei inn i et helsepolitisk helvete. Det glattpolerte, antiseptiske samfunnet, der selv boller og brus er en vederstyggelighet." Politisk blir dette uttrykt i parolen "det rusfrie samfunn", som med god grunn et blitt oppfattet som fundamentalistisk. Det er blitt nevnt at denne offensiven for å spare folks helse mot alt uhumskt ikke minst er "elitens" forsøk på å presse på den øvrige befolkningen sin egen livsstil. Ikke før har de sluttet å røyke og spise kukjøtt, så skal dette presses på alle andre. Hver måned har sin helsesynd som skal unngåes og sine råd og regler som skal følges. Vi skal alle åpenbart ha plikt til ikke å lukte vondt, ikke å veie for mye eller for lite og til enhver tid å være totalt nyktre som jagerflygere som venter på oppdrag (krig er nemlig ikke en helsesynd). Vi skal alle leve så regelmessig som mulig og vi skal leve så lenge som mulig, helst uten noen gang å bli syke. Så har vi noe annet å tenke på enn at det langt over våre hoder arbeides for et sant "spartansk" samfunn, hvor "en sunn kropp" plasseres inn på et internasjonalt sjakkbrett styrt av militarisme og de sterkestes rett, gjerne omtalt som "det frie marked". Det blir vel snart forbudt med trær i byer, for barn kan klatre opp i dem og slå seg. Kanskje de senere ikke blir i stand til å gjøre krigsinnsats i fjerne land. Og hvordan skal det gå om alle de som ikke når opp i utdanningssystemet røyker hasj så de slår feil på kassa på Rimi? Skjønner de da ikke velsignelsen ved å ha arbeid de knapt kan leve av og med små utsikter til noe annet?

Den vidunderlige, nye verden og hvordan gjemme seg for den.
I det hele tatt kan det bli vanskelig for ulike kritikere av rusmiddelpolitikken å beholde fotfestet om det går fram at det samfunnet som skapes så sunt at det er umulig å vite hva man kan gjøre og ikke gjøre, også skaper de forholdene som gjør det veldig fristende for ungdommer å søke seg et sted hvor de rett og slett kan få være for seg selv. Rus er - blant mye annet - et slikt sted. Det er greit for professorer og filosofer å henvise til det berusende ved naturen, og forelske seg bør man gjøre på daglig basis, så tilfredsstillende som dét er, men når nervene herjer med deg etter mobbing og mishandling og du føler deg som det minste i verden, når det plutselig går opp for deg at med dine skoleresultater kan du bare drømme om annet enn hva alle mener er drittjobber - ja da blir det lettere å fyre på formen med litt amfetamin enn å ta en forfriskende tur utpå fjorden i seilbåten din. Eller du kan være samfunnsansvarlig og helle innpå noen halvlitere øl på et røykfritt sted. Det er ikke så veldig dyrt, og om du ikke blir nødt til å slå lens i ei buske litt seinere - andre muligheter finnes nemlig ofte ikke her i landet - så kan du gå hjem uten å bli herset med av politiet. I motsetning til de som har røyka litt hasj.

Hva skal Bondevik med flere rådgivere?
Men så var det Bondevik. I et lettsindig øyeblikk har han skaffet seg et par "ekspertgrupper" som skal hjelpe til med rusmiddelpolitikken. I et foredrag for disse gruppene nå nylig sa Hans Olav Fekjær:

"Narkomane er i hovedsak (enkeltunntak finnes selvsagt) ungdom som har møtt mange nederlag i barndom og i skolesystemet. De har allerede i utgangspunktet har hatt store vansker med å hevde seg i utdannings- og yrkeslivet. Fra tidlige tenår søker de sammen i en avvikende, men kravløs kultur hvor bruken av ulovlige stoffer er et slags medlemskort. Det gir et liv som nok er trist, men som i hvert fall byr på mange utfordringer, liknende utfordringer som de forretningsfolk har: Hverdagen er et stadig jag etter penger og varer, penger og varer."

Dette er saksforhold som roper på reformer av samfunnet, forandring av holdninger, toleranse og forståelse. Men mens ekspertene diskuterer og tidligere ekspertgruppers anbefalinger mugner i skuffene, går Bondevik sine egne veier, og velger å lytte til Aase Hynne fra Verdal. Mor Aase ble nemlig for en tid tilbake så sint fordi sønnen hennes fikk grov kjeft av noen han ville tyste på i en lokal narkosak at hun satte igang sin egen lille rusmiddelpolitiske vekkelse i Verdal. Koblingen "rus og kriminalitet" sammen med underskriftsaksjoner, folkemøter og alt som hører til i et skikkelig folkelig engasjement har ført til at den lokale lensmann triumferende kan fortelle at misbrukerne nå må dra til Trondheim for å handle dosene sine. Så det går da framover... Nå skal denne lett hysteriske aksjonen - som selvfølgelig har fått helt spesiell brodd mot hasj - gjøres landsomfattende ved Bondeviks hjelp. Kan dette gjøre noe med unges problemer? Hvis de har manglet grunner til å søke utenfor myndigheters og formynderes synskrets, har de i alle fall fått det nå! Og snart skal vi alle få det samme, for det planlegges TV-aksjoner og slikt som kan føre til at alle skikkelige mennesker viser kollektiv avsky for alle som ikke holder seg til alkohol, piller henvist av lege eller nikotin - alt slik som Bondevik selv har prøvd. Og hasjen er selvfølgelig verst. Mens regjeringen har gitt politiet signaler om å ligge unna "utslitte" narkomane, gjelder ikke noe tilsvarende for hasjrøykere. "- Denne regjeringen er helt enig med Folkeaksjonen i Verdal, og vil aldri gå inn på en politikk med for eksempel legalisering av hasj. Grasrotopprøret i Verdal må nå videreføres til andre kommuner og byer, mente statsministeren, som understreket at kampen mot narkotika slettes ikke var tapt, slik enkelte har hevdet.", ifølge Adresseavisa. Kanskje vil "grasrota" være panikkslagen nok til å høre på Bondevik. Politiet er i alle fall begeistret for dette, i motsetning til rådet om å ligge unna de utslitte. Disse er nemlig mål for lokale massearrestasjoner i samme omfang som før. For å vende tilbake til Fekjær igjen:

"De uuttalte politiske føringene går ikke ut på at forebygging skal ta sikte på å redusere selve rusmiddelskadene mest mulige. Forebyggingen skal derimot ta sikte på å oppnå respekt for lovene ved at enhver bruk av rusmidler som kom inn i vår kultur etter 1960 skal forebygges. Vanlig rettsbevissthet tilsier at likt behandles likt og at verst, eller farligst, behandles strengest. Slik er det ikke med rusmidler. Det er ikke farlighetsgraden, men lovligheten som skal styre. I et samfunn med stadig økende toleranse for alkohol og noe synkende, men fortsatt stor toleranse for tobakk skal budskapet være at "du må først og fremst holde deg unna hasj og alle andre ulovlige stoffer." Ledende politikere baserer seg på at et alkoholvennlig samfunn kan få bort bruken av nye nyere rusmidlene. Dette kan være en undervurdering av ungdoms åndsevner. Det er et budskap som neppe har mulighet for å lykkes, selv om det har ført til masse velmente, men overdrevne skremsler."

Så Bondevik trenger nok nye rådgivere - om vi skal unngå et samfunn hvor hysterisk disiplinering av borgerne er viktigere enn realistiske grep for å få redusert faktiske problemer. Men hittil er det ikke stort som tyder på at han vil lytte til dem.

---

En feig regjering
15. mai 2003

Til tross for pålegg fra Stortinget om å sett i gang forsøk med såkalte sprøyterom, ser det ut som om regjeringen vesentlig har vært opptatt med det motsatte. Nå dekker man seg bak det eksisterende lovverket. Ville det ikke vært mer nærliggende å foreslå endringer i dette? Regjeringens holdning er likevel ikke det minste overraskende. Det er påfallende og tragisk at selv ikke dette lille skrittet for å avhjelpe i alle fall noe av de tungt narkomanes situasjon var mulig. Men slik har det vært i alle år. Fordommer maskert som "moral" og "hensyn til loven" - godt og effektivt støttet av lobbyister som Knut Reinås og Norsk Narkotikapolitiforening - har vunnet en foreløpig seier. Det har ikke manglet protester fra personer som har vært involvert i omsorg av tunge narkomane på "gatenivå", og det vil nok på nytt oppstå et betydelig press i retning av å bryte ut av den nåværende politikkens tvangstrøyer. Inntil da kan man kanskje vurdere om "sprøyterom" ikke er et for begrenset tiltak. Mye av tenkningen rundt rusmiddelavhengige har som et grunnlag at "narkomane" har så mye felles at de må da alle kunne "behandles" som man er vant til. Rusmiddelavhengige er imidlertid like ulike som andre mennesker, og det som "virker" for en er uinteressant for en annen. Noen kan nåes med tilbud om tradisjonell behandling, noen må ha legemiddelhjelp i alle fall i en innledende periode - og noen er ikke motivert for å slutte i det hele tatt. Det er særlig de siste som kan være en utfordring. Det går til nød an å si at hvis de vil seg selv så ille, kan de bare seile sin egen sjø. Men den sjøen de seiler er jo ikke eksklusivt "deres egen". Innenfor et illegalt system er de nødt til å kjøpe dyre doser som igjen skal finansieres. Og når sosialpenger, arbeidsinntekter, bidrag fra familien, prostitusjon, tyverier og svindel ikke lenger strekker til eller er uaktuelt står man igjen med pushing til andre. Dette småsalget utgjør kanskje den viktigste faktoren i spredning av stoffer som heroin og amfetamin til nye brukere, og bare dette bør føre til alvorlige vurderinger om det ikke hadde vært bedre for alle parter om de kunne fått eller fått kjøpt sine doser på lovlig vis. Vi som vesentlig er opptatt av å få til en ikke-destruktiv og lovlig cannabiskultur vil i alle fall kunne se store fordeler ved at ungdomsmiljøer hvor folk "prøver" hasj over en lav sko ikke i samme grad som idag var utsatt for infiltrasjon fra forretningsmessig engasjerte brukere av pulvere og piller. Disse er en drivkraft i å utvikle nesten et hvilket som helst ruseksperimenterende ungdomsmiljø til et miljø av "blandingsmisbrukere" på kort tid. Om man samtidig gjør hasjen lovlig slik at det ikke blir like mange tilgjengelige "litt eldre" som skoleelever kan få kjøpt fra , skulle man ha kommet langt i retning i å slå igjen døra mellom cannabis og harde, destruktive stoffer. Men mot oss har vi altså moralens voktere.

Sprøyterom-avslag skuffer, Bergens Tidende 15. mai 2003
Regjeringen fraråder lovendring for sprøyterom, Pressemelding fra Sosialdepartementet 15. mai 2003
Regjeringen sier nei til sprøyterom, Aftenposten 15. mai 2003
Sprøyterommet venter på avklaring, Aftenposten 16. mai 2003
Ole Fyrand og Nils-Jørgen Mørk: Helsevesenete behandler de narkomane som mindreverdige, Aftenposten 16. mai 2003

---

Utvalg foreslår rasjonalisering av straffesystemet i "narkotika"-saker (for straff må man jo ha)
17. mai 2003

I drøyt to år har et utvalg i Justis- og Politidepartementet arbeidet med å finne alternativer til nåværende tungrodde eller uhensiktsmessige reaksjoner på enkelte typer lovbrudd, blant annet mindre brudd på lovene om ulovlige rusmidler. Naturlig nok var legaliseringsbevegelsen interessert i denne saken, og foreslo allerede noen dager etter at "Sanksjonsutvalget" var opprettet at "mindre brudd på den lovgivning som regulerer cannabisbruket i Norge - og som for oss framstår som den egentlige grunnen til at cannabis er et "problem" - ansees uinteressante for rettssystemet." Dette lå så vidt innenfor utvalgets mandat, der det heter at "Utvalget skal gi konkrete eksempler på lovbrudd som bør avkriminaliseres og i stedet forfølges med andre sanksjonsformer eller eventuelt ikke av offentlige myndigheter i det hele tatt."

Men Sanksjonsutvalget var lite interessert i NORMALs småfrekke forslag, og har i sin beretning med det fjonge navnet Fra bot til bedring foreslått "forenklet forelegg" for bruk og besittelse av inntil 5 gram cannabis. Slikt forelegg - som i seg selv er definert som straff - blir gitt som en slags første og siste advarsel. "Narkotika"-forbrytelser er nemlig så alvorlige at man rett og slett må ha straff - for hva kan man ellers gjøre? - og skulle man bli tatt med en rev seinere er det rett inn i rettskverna. Litt uforståelig opplyser Sanksjonsutvalget at NORMAL har foreslått "forenklet forelegg", men dette er ikke riktig. NORMAL foreslo at det ikke skulle reageres i det hele tatt på bruk og småbesittelse, uten at noen grense var nevnt.

Den som får et enkelt slikt forelegg og som deretter er snill, vil ikke få mer vanskeligheter med politiet. Men ettersom det samtidig skal opprettes et register for å fange opp de som ikke er snille, spørs det om tilværelsen for den vanlige hasjrøyker blir vesentlig lettere enn nå. Og så har "forenklet forelegg" en stor fordel for politiet og rettsapparatet: nå skal den enkelte politimann kunne ilegge slike forelegg på stedet, og uten den ubehagelige haugen av papirarbeid som fulgte med småsaker tidligere kan det sankes inn et betydelig antall bøter på for eksempel 3000 kroner av gangen som kan klinge inn i statskassa. Altså et ørlite skritt i riktig retning, man slipper tilfeldige lokale dommeres påfunn og førstegangssyndere kan oppleve sitt møte med loven som noe mindre traumatisk. Men først og fremst er det en rasjonalisering av statlig atferdskontroll hva angår rusmidler. En glatt fungerende, vidtfavnende maskin, selvfinansierende og effektiv. Det er grunn til å tro at landets "uropatruljer" vil bli utstyrt med ekstra tjukke blokker med foreleggs-skjemaer.Noen legaliseringstilhengere vil kanskje tolke Sanksjonsutvalgets anbefalinger - som i motsetning til Straffelovskommisjonens forslag har en rimelig sjanse til å bli vedtatt til slutt - som et slags gjennombrudd. Riktignok kan de tiltakene som er foreslått bety en bitteliten fordel, i alle fall for noen, men for oss som heller vil ha frihet enn litt tilsynelatende løsere lenker er Sanksjonsutvalgets utredning en nedtur. Vi får heller ta igjen i den diskusjonen som helt sikkert vil komme når både Sanksjonsutvalgets og Straffelovskommisjonens langt mer radikale forslag før eller siden skal behandles av styresmaktene.

Fra bot til bedring, Utredning fra Sanksjonsutvalget...16. mai 2003 (NOU 2003:15)
Mindre bruk av straff, foreslår utvalg. Pressemelding fra Justis- og Politidepartementet 16. mai 2003
Forenkla forelegg for hasj? normal.no 29. januar 2001
NORMAL blir hørt, normal.no 16. mai 2003
Didrik Søderlind: Lavere straffer, enklere lover?, forskning.no 19. mai 2003

---

"Superhasj" igjen

Det er åpenbart helt umulig å unngå at psykologer eller leger fra tid til annen demonstrerer sin uvitenhet om cannabis. Og ettersom de nå en gang er psykologer og leger, er det klart at de må få et oppslag i TV eller presse. Sist ute er psykiater Jon Johnsen, som får hjelp av NRK Nordland til å fortelle at hasjen idag er 10-15 ganger sterkere enn på 70-tallet, og at liberale foreldre som hittil har tatt det med ro når ungene røyker rev på hyttetur i stedet for å drikke seg dritings som de etter den mer aksepterte folkemening skal, må se å få ut finger'n.

Men legen har det ikke lett når han påstår "mange unge vil få psykiske problemer av rusmisbruk." Det er nemlig "vanskelig å forske på hasjens virkninger, både fordi hasj er ulovlig og fordi det er vanskelig å finne stoffet i kroppen". Er hasjen blitt sterkere?
Tilgjengelige data viser at hasj helt fra 60-tallet til nå har vært av svært variabel kvalitet. Svært god hasj hadde på 60-70-tallet et THC-innhold på 10 % eller noe mer, i eksepsjonelle tilfeller 15-20 %. Kvaliteten fra populære produksjonsland som Pakistan har vært synkende de siste åra. Det meste av hasjen som brukes i Norge i dag kommer fra Marokko, og kvaliteten er varierende, og det er neppe snakk om noen dramatisk oppgang. Formodentlig har det som i dag vurderes som svært god hasj omtrent samme andel THC som "god hasj" på 60-tallet, eller noe under.For pot (gress, marihuana) er bildet noe annerledes. I dag kan man fra tid til annen komme over svært små partier (sjelden mer enn noen hekto) av veldig god vare, med en fomodet THC-konsentrasjon på 12-16 %. Denne regnes for å være to-tre ganger så kraftig som hasj, gram for gram. Mesteparten av himavla pot i Norge har antakelig en THC-konsentrasjon på 4-12 %, og regnes som fra like god som den vanligste hasjen til omtrent dobbelt så god. Psykiater Johnsen kan ha hørt historier fra nederlandske potdyrkere som skal ha oppnådd en THC-konsentrasjon på 25 %, men i den grad dette er sant, er dette planter dyrket nærmest under laboratorieforhold. Legenden om den utrolige kvalitetsforbedringen av hasj/pot stammer fra USA, der man for 30-40 år siden importerte store mengder pot fra Colombia og Mexico. Kvaliteten på denne var i en periode svært dårlig, med en THC-konsentrasjon i nærheten av 1 %. Man måtte røyke en hel "sigar" med denne for å få en virkning man i dag kan få ved en helt vanlig joint med moderne marihuana. I det hele tatt: man kan få samme virkning med færre trekk og mindre forbrenningsrøyk. Sensasjonelt god pot, med fra 18 til over 20 % THC, omtales forøvrig gjerne som "30-meters-pot" fordi den sjelden kommer mer enn 30 meter unna der den ble dyrket. Merk at det kan være noe forvirring om hva thc-prosenten regnes av. Det vanligste i våre dager er å regne i prosent av den aktuelle varens tørrvekt, mens man må mistenke enkelte eldre, mer private opplysninger for å være prosent "olje" i hasjen. Men oljen inneholder ved siden av THC også atskillige andre cannabinoider, terpener mv.

Hasjen idag er sannsynligvis gjennomsnittlig like god som for førti år siden, men de virkelig sensasjonelle kvalitetene finnes ikke lenger. Pot fantes på 60-70-tallet i Norge bare som temmelig spede forsøk på himavla eller som sjeldne privatimporter av sterkt varierende kvalitet. (Kilder: R.C. Clarke: "Hashish!" og private informatorer.)

Er det vanskelig å forske på hasjens virkninger?
Det har gjennom de siste hundre åra vært gjort tallrike forsøk på å påvise at hasjen har allslags skumle virkninger, inkludert store lokale studier. Det nærmeste man har kommet, er å antyde at ungdommer som har eller er i ferd med å få problemer med seg sjøl blant andre "atferdsavvik" også har noe større tendens til å røyke hasj enn andre.Det henvises ofte til panikkanfall og "psykotiske episoder", og slike finnes. Nybegynnere kan ganske lett få "noia'n", både fordi de får panikk fordi de får for seg at andre kan oppdage at de gjør noe forbudt, og fordi de blir så overrasket over rusen at de prøver å "snu". Slike episoder er harmløse, men kan selvfølgelig være veldig plagsomme i øyeblikket. Det må derfor sterkt anbefales å prøve hasj første gangen i trygge omgivelser og helst sammen med folk som har gjort dette noen ganger før. Dette til psykiater Johnsen, i tilfelle han skulle finne ut at å prøve hasj kanskje kan gi ham en smule innsikt så han for framtida slipper å bry offentligheten med det skjære tullprat. (Holdt nesten på å glemme: - ikke noe rusmiddel er lettere å finne i kroppen, faktisk flere uker etter at virkningen har gitt seg.)

Advarer hasj-liberale foreldre, NRK-Nordland 22. mai 2003
Og dette er ikke første gangen doktor Johnsen er omtalt på Razzia. Se også Blir man "psyk" av hasj?

---

De amerikanske føderale myndighetene ville ha Ed Rosenthal innenfor murene noen år, men dommeren mente nei. En oppsiktsvekkende dom ga Rosenthal én dag i fengsel - allerede sonet - og tusen dalere i bot for forhold som mange andre har måttet sitte en årrekke i fengsel for. Dommen kom etter en rettssak hvor den samme dommer Breyer hadde nedlagt forbud mot at Ed Rosenthal skulle få henvise til at han deltok i dyrking av medisinsk marijuana i et program sanksjonert av byen Oakland i California, som er en av de delstatene i USA hvor medisinsk bruk av marihuana er lovlig. Omlag 35.000 amerikanere har for tiden henvisning fra lege til marijuana for ulike plager og sykdommer, men Washington tviholder på at marihuana rett og slett er ulovlig i hele USA. I stedet for å avklare disse juridiske forholdene med de ulike delstatene, velger myndighetene å gå til angrep på enkeltpersoner. Det kan koste dyrt. Saken mot Ed Rosenthal vakte internasjonal oppsikt og blottla hykleriet i amerikansk anticannabis-politikk. En streng dom ville gjort Ed til martyr for cannabis-saken. En mild dom ville sende signaler om at den amerikanske marihuana-politikken ikke henger sammen. Den noe anstrengte løsningen var en symbolsk dom pakket inn i forsikringer om at dette var et éngangstilfelle. Det spørs om Rosenthals advokater vil nøye seg med dette - de vil arbeide for at dommen skal bli presedensgivende. Og påtalemakten vil det motsatte. Så selv om dommen som sådan vil bli stående, er ikke kampen om saken over.

Ed Rosenthal selv var - tilsynelatende i alle fall - ikke fornøyd med sin dom: "Jeg synes ikke én dag er rettferdighet - ingen skulle sone i det hele tatt", sa han, og varslet at dette var første dag i et korstog for å rive ned hele den amerikanske marihuanalovgivningen, og ikke bare den som angår medisinsk bruk.NORMAL stilte opp med en punktdemonstrasjon ved den amerikanske ambassaden i Oslo samtidig med at dommen falt, og også her var konklusjonen: enhver straff er for streng. Razzia har tidligere skrevet om saken mot Ed Rosenthal her. Omtale på Razzia av Ed Rosenthals bøker finner du her og her. Hos forlaget Quicktrading har Rosenthal sitt "Ask Ed"-arkiv med svar på utallige spørsmål private cannabisdyrkere kan finne på å stille. Den finner du her.

Pete Brady: Grow guru goes free, Cannabis Culture 5. juni 2003
Ann Harrison: The "guru" of ganja walk's free, GreenAid/Alternet 5. juni 2003

---

Arbeidet med å få legalisert cannabis i Canada har pågått siden tidlig på 80-tallet, og diskusjonen og den politiske opinionen har bølget fram og tilbake. Og ennå er ingenting bestemt. Regjeringen har - etter et voldsomt press fra USA - trukket seg tilbake til et lovforslag om "dekriminalisering". Besittelse av små mengder og bruk skal bli litt mindre ulovlig, mens reaksjonene mot handel og dyrking skal bli strengere. Den samme prinsippløse tiprosentpolitikk som vi også kjenner fra norske sammenhenger.Men så begynte det å rakne. I Ontario, landets største provins, fant en dommer ut at myndighetene hadde plikt til å skaffe marihuana til medisinsk bruk til de som trengte det. Siden dette ikke var virkeliggjort, suspenderte han likegodt hele marihuanalovgivningen, og plutselig var marihuana lovlig i Ontario! Andre dommere fulgte etter og forkastet dusinvis av besittelses-saker. Regjeringens eneste håp om å redde situasjonen, er å få vedtatt en ny lov som sikrer tilgang til medisinsk marihuana så fort som mulig. Men dét kan altså bli denne "dekriminaliserings"-loven, som ingen kommer til å bli fornøyd med. Som om ikke dette er nok, rykker en hel serie prinsippielt viktige rettssaker nærmere. Disse kan komme til å så tvil om det i det hele tatt er legitimt for regjeringen å forby cannabis. Vi burde stille oss dette spørsmålet her hjemme også.

Robert MacCoun: American Laws, Foreign Lands, San Francisco Chronicle 11. juni 2003
Dana Larsen: Canada's cannabis confusion, Cannabis Culture 5. juni 2003
Se også Razzia-artikkelen Er avkriminalisering farlig?