Nr 16 15. mars 2003

Hampeslepp i Akersgata Uvitenhetens politikk En øvelse i stigmatisering USA i kamp mot terrorister og marihuanapiper

Hilsen fra det grønne Aldri fred å få Leserresponser (type "hard-core")

Hampeslepp i Akersgata

For tre år siden kom det ut ei banebrytende bok på norsk, "Inn i hampen - historien om en mangfoldig urt" av Jan Bojer Vindheim, og nå har vi altså fått ei bok spesielt om hampens "industrielle" bruk, "Hamp!" av den unge miljøpolitikeren Sondre Båtstrand. Vi begynner å bli bra rustet når det er noe vi lurer på om hamp.

Boka ble presentert ved en liten tilstelning i HempHouse i Akersgata,Oslo, og det er ganske passende. I denne lille butikken har Bård Solheim i noen år nå gjort sitt beste for å bringe hampen ut til folket og formodentlig bidratt til å få øynene opp på noen og enhver: hampen kan brukes til så mye og er ikke det minste farlig. Tvert imot!

Sondre Båtstrand har laget ei bra bok, og har denne sjeldne evnen til å mene noe sterkt samtidig som han gir en balansert og veloverveid presentasjon av hamp som nyttevekst før og nå. Faktisk direkte velskrevet og basert på grundige forundersøkelser. Bedre kan det nesten ikke bli, selv om en sånn en som meg som er ekstremt glad i å se på bilder kunne ønsket enda flere slike. Men alle normale mennesker vil si at boka er rikt illustrert. Av spesiell interesse for tida framover, er innhentede opplysninger om hva de ulike politiske partiene mener om en eventuell norsk hampebransje med bønder og fabrikker og så bortetter. For nå kan alle gode krefter bruke Båtstrands bok som argumentsamling når de skal få sine partier til å gå inn for å fjerne det absurde norske forbudet mot hampedyrking. Selv i Sverige kan man visstnok nå få dyrke hamp, og å ligge etter akkurat Sverige på dette området er en stor skam.

Idealer og realiteter
Det er ikke så greit for de som forfekter hampedyrking i dag. Det er helt åpenbart at hampeplantens ulike deler kan brukes til veldig mange og nyttige produkter, og at det her finnes et potensiale for å revolusjonere enkelte bransjer. I særlig grad ser det ut som hampefibre kan ha avgjørende fordeler i forhold til bomull i tekstilproduksjon, og om man kunne få bremset på avskogingen ved å bruke hamp i papirproduksjon ville Vårherre smile der oppe på sin sky. Men så kommer realitetene inn og skygger littegrann. Forbudet mot hampedyrking de siste 60-70 årene har gitt en veritabel "teknologisk pause" som det må arbeides hardt for å ta igjen. Foreløpig lages produkter i hamp i temmelig små kvanta og ofte med maskineri som er modifisert og ikke nødvendigvis det ideelle når man tenker rasjonell produksjon og økonomi. Både tekstil og papir er store og tunge industrier, og hamp vil nok neppe bli folkemassenes valg før prisdifferansene til vante produkter blir mindre. Og for de norske bønder som er interessert i å begynne produksjon - hvorav mange har organisert seg i Forening for Norske Hampebønder - gjelder selvfølgelig at de framfor noe må få lov til å begynne, slik at de kan få praktiske prov på at det går an å få fram kommersielt interessante avlinger.

Det besværlige cannabisbladet.
Det er ett forhold som ser ut til å irritere både enkelte av industrihampentusiastene og selvfølgelig noen med mer perifere interesser i saken, og det er at forbudene mot hampedyrking rundt i verden har oppstått med bakgrunn i spesielt det amerikanske forbudet mot "marihuana" - hamp dyrket spesielt for å få sjelevibber ved piperøyking (eller var det omvendt, slik at marihuana ble forbudt i samme slengen som oljeindustrien m.fl. ville stoppe den naturvennlige hampen?). Og at den moderne kampen for å få opphevet forbudet mot industrihampdyrking i svært stor grad har vært drevet gjennom av folk som også er for legalisering av rusmidlene som kan lages av hamp. Og så dette bladet, da. Hvorfor i all verden skal dette hampebladet se så fordømt likt ut på planta enten man skal dyrke tauverk eller lage hasj? Hvorfor kan man ikke bruke noen andre symboler? Omkring dette utspant det seg et omfattende ordskifte ved presentasjonen av hampeboka til unge Båtstrand, og så vidt jeg kunne se og høre var absolutt alle synspunkter representert. Jan Ferstad, som ellers er spesialist på oljeplanter, mente legaliseringsbevegelsen burde holde seg unna saken og hittil hadde gjort mer skade enn gavn. Han kan ikke helt ha fått med seg at hasjrøykerne er en ganske stor gruppe i samfunnet, og uten disse kunne det sett dårlig ut for salget i verdens mange hampebutikker. Og jeg vil tippe at halvparten av de som etterhvert er blitt aktivister i den norske og internasjonale industrihampkulturen først fikk interesse for saken fordi de syntes det var artig at denne planta de var vant til å røyke også kunne brukes til andre ting. Redselen for at noen skal få sympati for hasj fordi cannabisbladet brukes som symbol og varemerke i industrihampsektoren er derimot et spøkelse som noen bruker for å stoppe industrihampen, og noen bruker for å få industrihampbevegelsen til å gi en helt unødvendig støtte til forbudet mot hasj. Vi legalister har imidlertid ikke noe å skamme oss over ved at vi har tatt kravet om opphevelse av forbudet mot industrihampdyrking med blant kravene om opphevelse av forbudet mot bruk av rusgivende hampeprodukter! Vi er nå engang en slags solidaritetsbevegelse for cannabisplanta, men denne "cannabiskultur"-bevegelsen har vel vist seg så seig og så omfattende at den kan virke skremmende for de som ennå ikke har skjønt at forbudet mot hasj er like formålsløst og skadelig som forbudet mot industrihamp. Konsekvensene er bare av litt forskjellig art.

Rapporter fra folkedypet
Ved presentasjonen av "Hamp!" ble det forøvrig nevnt at det ikke er slik at alle hasjrøykere er særlig begeistret for industrihamp. Noen synes det bare er uinteressant, mens endel dyrkere av spesialhamp til røykebruk ser med bekymring på digre hampeåkre som skal ligge alle steder og øse voldsomme pollenskyer milevidt utover. Hvordan skal det da gå med de jomfruelige sinsemillafrøkener som står rundt og blomstrer? De vil bli voldtatt av bondske pollenfanter og bli fulle av ubrukelige frø! Amatørgartner Halvor fra Oslo utkant sier det slik: "Selvfølgelig er det fint at det kan dyrkes organiske skistaver. De kan gjøre det i Sverige eller i alle fall ikke nærmere enn Østfold, og så kan Norge forøvrig reserveres for dyrking av verdens beste pot." Heldigvis ble ikke dette sagt høyt ved den relativt dannede bokpresentasjonen på HempHouse, da noe slikt sikkert ville resultert i uartikulerte reaksjoner fra den av en eller annen grunn tilstedeværende ruspolitikeren Anne-May Hogsnes, som dagen før gikk ut i Tønsbergs Blad med følgende:

"- Jeg er ikke i tvil om at dette er legaliseringspolitikk. Siden de ikke har fått gjennomslag for den tidligere, prøver de bakveien, sier hun. Hogsnes' oppfatning er at det blir for enkelt å skille mellom industriell og såkalt psykoaktiv hamp."

Før het det at hampedyrking ikke kunne tillates da det var for vanskelig å se forskjell på sinsemilla-plantene til pothuene og fiberplantene til bøndene. Som ikke minst Båtstrand viser i boka si, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Så nå skal vi altså ikke kunne dyrke hamp fordi det er for lett å se forskjell. Er det rimelig å si at de rusmiddelpolitisk motiverte forsøkene på å holde industrihampforbudet vedlike befinner seg aller ytterst på glattisen? Forskjellen på Halvor og Anne-May er at Halvor etter litt diskusjon tok til vettet. Han gikk med på at pot-dyrkerne enten fikk montere pollenfilter i luftinntaket til dyrkerrommene sine eller at de kanskje like godt kunne ta en årlig pause i den verste pollentida.

For å ro i land: gå nå hen og kjøp denne boka til Sondre Båtstrand. Han og forlaget Eutopia og flere andre har gjort en god og samfunnsnyttig jobb vi alle kan glede oss over. Og 298 kroner for 168 sider med masse bilder og i virkelig anstendig kvalitet er ikke så ille.
14. mars 2003

Tillegg 19. mars: Det er ikke alle som får inn i hodet at dyrking av industrihamp faktisk er forbudt fordi den betraktes som "narkotika", selv om myndighetene de siste årene har moderert dette til at det er så vanskelig å "se forskjell" på fiberplanter og ganjadyrkernes potplanter. Legaliseringsbevegelsen kan noen ganger være vel entusiastiske i sin begeistring for industrihampen, men dette er ingenting i forhold til enkelte forbudspavers irrasjonelle forhold til industrihamp. På disse kan det virke som om bare tanken på industrihamp kan virke giftig. Slik er det med Knut Reinås i "Forbundet Mot Rusgift". I en bannbulle i velkjent stil sier han at "Hamp kommer ikke til å redde miljøet. Industriell hamp, på samme måten som medisinsk marihuana, er røyk(e)tepper som legaliseringsbevegelsen prøver å avansere i ly av." Det er jo en enkel måte å bryte båndet mellom legaliseringsbevegelsen og industrihampen. Gjør industrihampen lovlig! Det finnes ikke fornuftige argumenter for noe annet. At Reinås i samme slengen omtaler legaliseringsbevegelsens deltakere som en "hasjmafia" sier mest om Reinås selv. Det finnes behandling mot så mangt, men politisk galskap er en motstridig og sleip sak.

---

Uvitenhetens politikk
4. mars 2003

En kommisjon la for noen dager siden fram en rapport om "forskning på rusmiddelfeltet", eller på norsk: hva vet vi om hvordan de ulike tiltakene for å stoppe eller redusere rusmiddelbruk eller for å behandle rusmiddelavhengige virker? Det er kanskje forståelig at den ikke har nådd forsidene: vi vet egentlig lite, og jo mer penger som har vært brukt på et tiltak, jo mindre kan det se ut som vi vet. Dette gjelder i helt spesiell grad selve bærebjelken i norsk politikk overfor "nye" rusmidler, forbudspolitikken. I rapporten heter det at:

"Man har beskjeden forskningsbasert kunnskap om effekten av de repressive tiltakene. Dette er ikke noe avgjørende argument mot disse tiltakene. Men det bør ha konsekvenser for den måten det argumenteres rundt tiltakene på."
og
"Det har generelt vist seg vanskelig å gjennomføre god forskning om den allmennpreventive virkningen av kriminalisering og et høyt straffenivå. Kommisjonen har i de systematiske kunnskapsoppsummeringene ikke funnet stoff om dette temaet på narkotikafeltet. I en enkeltstående oppsummering av effektene av en nedkriminalisering av bruk av marihuana (fra fengselsstraff til bøter) i 11 stater i USA på 1970-tallet, ble det konkludert med at det ikke var noen større økning i marihuanabruken i disse statene enn i andre sammenlignbare stater (Single 1989)." (uth. her)

Nå har det skjedd mye etter 1989, og det finnes atskillig erfaring og flere undersøkelser på området, selv om ikke etablerte vitenskapsfolk ser ut til å ha lett for å få bevilgninger til å forske på konsekvensene av forbudspolitikken. Men det er uansett nesten uhyggelig at en politikk som gjennom årene har medført titusenvis av arrestasjoner og fengslinger i Norge er blitt innført og opprettholdt først og fremst basert på antakelser og moralske dommer. Og at denne politikken blir mer fanatisk forsvart jo mindre saklig grunnlaget for den er. Det er kanskje en sammenheng her: fanatisme trives best sammen med fordommer.

Vi får et lite forvarsel om hva forskningen kanskje kan finne om forholdet mellom politikk og for eksempel bruk av et spesielt rusmiddel i den nylig offentliggjorte "Ungdomsundersøkelsen" for 2002. Her går det fram at etter konstant stigning utover nittitallet har bruken av ulovlige rusmidler blant ungdom flatet ut og muligens sunket. Dette burde slå beina unna de som mener at "liberalister" ved sin økte innflytelse har fått ungdom til å miste styringen over sitt rusmiddelbruk. Men det er også noe annet: de siste årene har de rettslige reaksjonene på rusmiddelbruk blitt avdramatisert, og selv om man fremdeles får en "flekk på rullebladet" vanker det nokså rutinemessige bøter. Politiets terrorisering og "uro"-aksjoner har vært en ganske konstant størrelse. Det kan altså tyde på at mindre dramatiske reaksjoner avgjort ikke fører til mer bruk.

Det ser ut som cannabisbruken blant de aller yngste er på vei nedover, eller kanskje heller at like mange begynner å røyke hasj, men de begynner seinere enn før. Dette er bra, men hvorfor skjer det? Bare her på Razzia er det i løpet av det siste året blitt referert dusinvis av avisoppslag om at alt bare blir verre. Én ting er sikkert: det er i dag utrolig mye lettere for ungdom å få noenlunde realistisk opplysning om cannabis. Selv om legaliseringsbevegelsens kanskje er noe frivol etter manges smak, kan man umulig unngå å legge merke til at både NORMAL og andre poengterer at cannabis ikke er noe for unger og at det absolutt finnes baksider og farer. Kan det være at ungdom etterhvert faktisk undersøker mer på forhånd og at flere finner ut at dette ikke er noe for dem? Det vet vi ikke stort om, men det ville være gledelig om det kan bli en holdning både blant eldre ungdommer og voksne at hasj ikke er noe for unger. Det er ingen som har mer innflytelse på dette området enn de som allerede bruker cannabis... Målet for legaliseringsfolket må være at de som virkelig ønsker å bruke cannabis etter å ha satt seg inn i hva det dreier seg om kan gjøre slikt fullt lovlig, og at brukerne står for ansvarlige holdninger.

Det er forøvrig helt tydelig at man på et nokså høyt nivå har forstått behovet for å få vite mer. Det er utnevnt to "rådgivende ekspertgrupper" under Sosialdepartementet for å se nærmere på tiltakene i henholdsvis alkohol- og "narkotika"-spørsmål. Avisene har slått stort opp at Nini Stoltenberg har fått plass i den siste, men det er mer verdt å merke seg at flere eksperter som de seinere årene har uttalt seg tildels sterkt kritisk til rusmiddelpolitikken også er å finne i disse gruppene. Så får vi se om departementets temmelig sterke føring i retning av behandlingsproblematikk og å finne "forhold som kan bidra til realisering av de rusmiddelpolitiske målene" - formodentlig at mennesker skal slutte å bruke rusmidler - kan hindre gruppene i å ta opp det sterkeste elementet i norsk rusmiddelpolitikk: forbudspolitikken overfor hva man fremdeles nokså bevisstløst kaller "narkotika".Det er oppmuntrende at stadig flere snakker rett ut om sine reservasjoner overfor forbudspolitikken, men vi skal tydeligvis tåle også en stadig strøm av fundamentalistiske tiltak, fra lokale politifolks triumferende roting i folks leiligheter for å skape "uro" spesielt blant "nye", til skolepavers forsøk på å stoppe mobiltelefonbruk blant skoleelever for å hindre at de skaffer seg "narkotika" og selvfølgelig disse politimestrene som sender folka sine ut på jakt og deretter later som de er forbauset over at dette resulterer i tallrike beslag. Så kan de avisene for tusende gang bringe oppslag om at alt er blitt mye verre. Dessverre ser det også ut som om det kontrollhysteriet som "Narkotikapolitiforeningen" og andre har pisket opp kan føre til noen ungdommer blant de som ikke søker opplysning før de gjør noe, tyr til de stoffene som er vanskeligst å oppdage.

Men totalt sett - og selv om ingen skal vente seg konkrete resultater med det første - den uvitenheten som er grunnlaget for dagens politikk ser ut til å sprekke opp litt og litt.

Forskning på rusmiddelfeltet - En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak, NOU 2003:04
Astrid Skretting: Ungdomsundersøkelsen 2002 på www.sirus.no
Færre unge prøver cannabis, Adresseavisen 3. mars 2003
Nattens jakt på forbudte stoffer, Haugesunds Avis 3. mars 2003
Hanne Skartveit: Totalitær narkotikapolitikk?, VG 3. mars 2003
Kjerstin Gjengedal: Narkotika og straff, forskning.no 26. febr. 2003
Tyngre stoffer lettere å skjule, NRK Buskerud 28. febr. 2003
Blir narkorådgiver, VG 1. mars 2003
60 prosent flere narkosaker, Drammens Tidende 1. mars 2003
Ligg unna mobilen, Agderposten 27. febr. 2003

---

Av og til får jeg protester fra journalister jeg har kritisert. Det står da ikke noe galt der, sier de, det er sant alt sammen. Og det er det gjerne. Men som journalistene veldig godt vet: det er ikke nødvendig å juge for å gi et galt inntrykk av en sak, og det er ikke nødvendig å juge for at en framstilling skal få konsekvenser som er skadelige. La oss se på et eksempel.I løpet av uka som gikk har et stort antall aviser brakt rapporter fra Trondheim under overskrifter som "Tvinger barna ut i prostitusjon" og "Foreldre tvinger barna til å selge narko". Det hele ser ut til å ha startet på NRK-Trøndelags nettside, som 6. mars melder at
"Barn av rusmisbrukere i Trøndelag tvinges til å selge sprit, narkotika og tyvgods for foreldrene sine. Enkelte blir også utsatt for seksuelle overgrep i bytte mot dop eller penger."
Grunnlaget er intervju med Ingeborg Nålsund ved barnevernsvakta, som også blir referert av pressebyrået ANB. Hvor omfattende er dette? Ikke godt å si, men man får inntrykk av at det nærmest er vanlig: "Vi ser jevnlig at foreldre tvinger barna sine til å selge både sprit og narkotika. Slikt skjer i familier som har et omfattende rusproblem." (kursivering her) "Regelmessig" er også en beskrivelse som er brukt.

Dagen etter blir Nålsund igjen intervjuet, denne gangen av Adresseavisa, og forteller at "hun føler at hennes utsagn er blitt «vrengt og vridd»". Hvordan da? Kan det være det forhold at halve landet har fått det inntrykket at "stoffmisbrukere" (sånne som bruker ulovlige "stoffer") piner, plager og selger ungene sine? At unger som har foreldre som bruker ulovlige stoffer blir mistenkt for å være narko-pushere og salgsvarer på det pedofile markedet? Hvor mange "tilfeller" skal til for at noe skjer jevnlig? 5? 9? 15? - og blant hvor mange kjente brukere av ulovlige rusmidler i Trøndelag? 1000? 2000?

En politimann av den forebyggende typen blir også intervjuet, og forteller at "konsekvensene for barn av foreldre som misbruker illegale rusmidler ofte blir større enn for barn av alkoholikere." Arve Nordtvedt, som mannen heter, kunne kanskje ha fortalt hvorfor det er slik. Det skulle ikke være nettopp fordi "illegale rusmidler" er nettopp illegale mens alkohol er lovlig? Jeg har sett både tung alkoholbruk og tung heroinbruk (blant annet) på nært hold, og kan innestå for at det er ingen objektiv grunn til at alkoholbruken skulle ha mindre negative konsekvenser for ungene i familien. Men ikke en eneste avis eller TV-kanal har vist interesse for denne problemstillingen, og heller ikke for at avisoppslagene - som kanskje i utgangspunktet var ment å være lobbyvirksomhet for mer penger til barnevernet i Trondheim - har bidratt til ytterligere utstøting av både rusmiddelavhengige og ungene i familier hvor foreldre har vanskeligheter med rusmidler.

Det er avisers selvfølgelige oppgave å sette søkelyset på sosiale problemer, og det er hevet over enhver tvil at ulike typer barnemisbruk skjer i de miljøene man har skrevet om denne gangen. Men i stedet for å avdekke problemet i alle fall i noen bredde og dybde, faller man for den letteste utveien: man surfer på overflaten og tilfredsstiller alle de som vil pirres uten å utfordres og selvfølgelig de som gjerne vil bli styrket i sine stillinger innenfor et juridisk og sosialt apparat som kan ha gjort problemene større enn de hadde trengt å være. At dette er direkte skadelig for dem man skriver om, ser ikke ut til å ha hatt den ringeste innflytelse. Og hva gjør vel det? De har da ingenting de skulle ha sagt - de er allerede satt utenfor!

---

USA i kamp mot terrorister og marihuanapiper
28. februar 2003

De amerikanske myndighetene tetter stadig igjen nye hull i jakten etter et samfunn hvor ikke bare terrorisme skal være vanskelig, men hvor de vanlige borgerne skal være under tettest mulig oppsikt. Dette strekker seg fra mer eller mindre pliktmessige rapporter om mistenkelige ting hos naboen til krav om at biblioteker og bokhandlere skal levere ut arkiver om hvem som leser eller kjøper hva. Det ser ikke ut som om Bush-klanen mener det skal eksistere noen mulighet for å kommunisere eller foreta seg noe uten at myndighetene har innsynsmulighet. Vi kjenner denne trangen til total overvåkningsmulighet også fra norske politikere og politi. Og i mange år har spesielt ulovlige rusmidler vært et testfelt for midler som peker fram mot et totalitært samfunn. For slike midler stopper ikke hverken terrorister eller internasjonale heroinoperatører. Men de egner seg utmerket i kampen mot opposisjonell virksomhet blant vanlige folk. Det er kanskje derfor overvåkning de siste årene er blitt komplettert med beslaglegginger i stor stil. En terrorist bryr seg ikke om at noen tar bilen hans når han først er arrestert. For en som har unndratt seg kontakt med det illegale markedet ved å dyrke sin egen hamp, kan det se annerledes ut. I tillegg til absurde straffer, kan en slik dyrker miste all sin eiendom. Kjører du bil når du er ute for å handle en kveldsjoint, kan bilen bli beslaglagt. Også i Norge høres fra tid til annen kravet om økt bruk av beslaglegginger. Som om det ikke er nok at politiet betrakter enhver pengesum funnet på folk med ulovlige rusmidler som "narkopenger" som de fritt kan forsyne seg med. Men heller ikke dette virker. Det bare legger ytterligere tragedier og plager til de skadevirkningene forbudspolitikken allerede medfører.

Det er vel på tide at vi innser at bruk av cannabis ikke bekjempes fordi dette rusmidlet er farlig for samfunnet, men fordi myndighetene i hvilket som helst land føler det svært ubekvemt at en stor del av befolkningen rett og slett gir blaffen i en lovgivning som føles ikke bare meningsløs, men direkte skadelig. Så mens den amerikanske fangsten av terrorister etter 11. september har vært mager, så har man i alle fall arrestert nye hundretusener for bruk av marihuana - den foretrukne formen for cannabis der i landet.

I verste fall får amerikanerne importere pipene sine fra Norge. HempHouse i Akersgt 2, Oslo, utvider sortementet med et stort utvalg av "high-end" piper og slikt som den hengivne hampevenn kan trenge. Snart kommer nett-butikk også! Bilde over: Innehaver Bård Solheim i HempHouse's nye avdeling for piper og sånt. Foto: Terje Bolling

Mens de amerikanske potrøykere for en tid må ty til den gode, gammeldagse jointen - noe som sikkert går like fint - kan vi konstatere at det i FN-systemet er i ferd med å danne seg nye fronter mellom USA og de udisiplinerte europeerne. Det har utgått bud fra FN om at man ikke liker denne liberaliseringen som foregår i Europa. Og når vi leser slikt som dette, kan det ikke være noen tvil om at det er de amerikanske narkokrigerne, sikkert med moderlig støtte fra hu' Gro, som har stått for idégrunnlaget:

"The sight of unkempt drug abusers on street corners and in train stations, begging for money to finance their drug habits, cannot be ignored by responsible Governments. States have a moral and legal responsibility to protect drug abusers from further self-destruction. States should not give up and allow advocates of legalization to take control of their national drug policies. Governments should not be intimidated by a vocal minority that wants to legalize illicit drug use. Governments must respect the view of the majority of lawful citizens; and those citizens are against illicit drug use."

En trusel mot folkeretten?

Men hva når de lovlydige borgerne som man formoder er motstandere av "ulovlig rusmiddelbruk" mener at lovene må gjøres om: cannabis er ikke noen fare for samfunnet, og bør være lovlig. De som bruker andre rusmidler må behandles som mennesker. Trenger de hjelp skal de få det, og trengs det opplysning og holdningsbygging for å hindre rekruttering, så skal det skje. Og trengs det sosiale reformer, så får det også skje. Slikt kan ikke være av veien, uansett. Men å bruke politi og fengsler mot folk som ikke gjør noe som objektivt sett er verre enn å røyke eller drikke seg fulle, er og har alltid vært feilrettet. Cannabisbrukere henger ikke rundt på gatene mens de tigger om penger til rev, og selv om det finnes selvdestruktive mennesker som røyker hasj, er det vanskelig å kalle hasjrøyking i seg selv for selvødeleggelse. Men USA har talt gjennom FN, og myndighetene i alle land har nå fått beskjed om ikke å la legalistene "få kontroll over rusmiddelpolitikken". Av tidligere kritikk mot land som Canada og Nederland vet vi at USA mener at selv ikke demokratisk vedtatte forandringer i lovverket er gode nok. Og dette er riktig nok. Regjeringer i land hvor man vil ta til vettet, støter på FN-konvensjonene om rusmidler. Derfor beskyldes de nå for å være "en fare for folkeretten" og annen høystemt retorikk av den typen som er på moten for tiden. Det som er en fare for folkeretten, er at man under amerikansk ledelse har gjort om sosiale problemer til gjødsel for en gigantisk kriminell økonomi. Det er her man finner de som virkelig har fordel av forbudspolitikken. Politikere og politi blir kjøpt verden rundt, millioner av vanlige mennesker havner i fengsel mens Den Store Butikken bare selger videre.

Behandlingen av den norske Straffelovkommisjonens innstilling - en innstilling som overraskende nok i stor grad tok hensyn til allminnelig tilgjengelig kunnskap og erfaring - nærmer seg, og det er å håpe at politikerne for én gangs skyld legger bort krigsgalskapen og ser nærmere på hva de har for seg: et visst bruk av ulovlige rusmidler som ingen egentlig ønsker på markedet, men som på lang sikt kan reduseres kraftig ved hjelp av allsidige og fordomsfrie tiltak, og uten politi og annen tvang. Og et utall hasjrøykere som etter en urimelig og hensiktsløs forfølgelse gjennom mange år nå bør innrømmes rett til å røyke sine rever uten juridiske reaksjoner, og til å dyrke sine planter i fred. Også Straffelovkommisjonen hadde FN-konvensjonene som ramme, og det er vel ikke å vente at full legalisering av cannabis står på dagsordenen. Men om hasjrøyking egentlig skal være straffritt, er det urimelig og ulogisk at det ikke finnes muligheter til å skaffe seg revene lovlig, og til å kunne nyte dem også i sosial sammenheng, for eksempel i private røykeklubber. Om noen lurer på om ikke dette er å slippe djevelen løs, kan man jo sammenlikne cannabis, et ikke-dødelig rusmiddel, med tallene for dødsfall relatert til alkohol og tobakk. Selv tallene for heroin og liknende blir små i denne sammenhengen. Det er alltid en fare for å bruke et rusmiddel for mye. Men om så galt skulle være, er cannabis det rusmidlet man bør bruke for mye av. Noen amerikanere må riktignok i en tid framover gjøre dette med håndrullede jointer framfor fargesprakende glasspiper, mens foreløpig 55 personer risikerer fengselsstraffer og massive beslagleggelser fordi de har gjort noe som til nå i praksis har vært lovlig.

---

---

Aldri fred å få...

Cannabisbruken sprer seg med uhyggelig fart, og mange som vet slikt de ikke kan snakke høyt om snakker lavt om politifolk og slike som i all hemmelighet har frika ut i det små. Og som herrene så også hundene, i alle fall noen ganger. Dagsavisen kan i alle fall fortelle om narkohunden "Marco" som gikk hen og gjorde sitt eget lille beslag og så ble han noen timer etterpå ustø i ganglaget og rødøyet og gikk der litt utasæsjæl og knurret på en gammel Doors-låt da den tobeinte øvrigheta avbrøt det hele. Aldri skal man få være i fred!

Hunden Marco høy på narko, Dagsavisen 9. mars 2003

 

---

Hard-core leserrespons

Forhistorie: For drøyt halvannet år siden var jeg i diskusjon med en fyr på Sol.no's diskusjonsside. Det handlet om hasjlegalisering og Frode Groven, som han het, var i siste stadium av sin utdannelse som politimann. Og så beskylder han meg for å skrive innlegg i hasjrus! Dette tok jeg ille opp da jeg ikke hadde røyka på ukevis, og etter litt fram og tilbake antydet han at de insinuerende beskyldningene var lagt ut av noen andre enn ham. Jeg gjorde typen oppmerksom på at slikt kan kontrolleres, og skrev dessuten et brev til hans foresatte ved Politihøgskolen og spurte om denne typen oppførsel fra en blivende politimann var akseptabelt. Jeg fikk ikke noe svar, og hørte heller ikke noe mer til Frode Groven. Før nå nylig, da jeg mottok følgende pr mail fra ham:

Subject: Hallo kompis!Husker du meg?

Kunne ikke unngå å legge merke til at du nevnte meg på hamp.no. For en ære. Jeg må virkelig ha gjort deg jævelig irritert, og det er meget bra. Du antydet at jeg ble taus etter at du truet med å "spore" meg eller noe slikt- vel det hadde sine naturlige årsaker. Jeg dro på OP kurs og ble ferdig utdannet politi.
Nå dedikerer jeg min tid til å bekjempe bla. hasj, som jeg i enda større grad per idag misliker. Nå har jeg enda mer erfaring å vise til. Si meg har du sluttet å sol.no? Kunne ikke finne deg, men det får så være.
Hilsen et av dine mareritt

For Frode Politi og andre som helst vil unngå uheldige erfaringer med hasj anbefales artikkelen Så - du har lyst til å prøve hasj? - Razzias mest leste!

Jeg vet ikke hva han syntes om følgende svar:

Hallo Frode,

---

Hard-core leserrespons 2
Melding mottatt på siste bytur: Nå får du huske at oppgaven din ikke bare er å få folk til å røyke hasj. Du må også sørge for at de ikke slutter med det!
- og etter dette er det kanskje best å avslutte for denne gangen. På gjensyn!