Nr 12 16. oktober 2002

Mer av alt (det gamle) Skremmende uvitenhet i helsedepartementet "Drepte i narkorus"

Besøk hos en skummel fyr Hvor lenge skal de måtte gjemme seg?

Ny offensiv mot brukere av ulovlige rusmidler:
MER AV ALT (det gamle).

Septembernetter på Romerike.
Romerike var i slutten av september åsted for masseangrep på brukere av ulovlige rusmidler. Gjennom tredve år har disse høstaksjonene på Romerike ofte vært godt synkronisert med behandlingen av neste års statsbudsjett - der bevilgningene til politiet formodentlig blir noe påvirket av at det gis inntrykk av at "narkotikabølgen" nok en gang er i ferd med å drukne oss. Og det passer heller ikke dårlig at politiets anstrengelser gir resultater - som kunne vært mye større med bedre ressurser osv. Aksjonene er ikke vanskelige. Det hele er omtrent som å plukke nedfallsfrukt.

Én kveld dro 8-10 biler med 30 politifolk og 7 hunder ut og høstet noen dusin slike frukter. Noen var råtne og for gamle, og ikke så interessante. Men atskillige var friske og fine. Som "spesialmedarbeider" (?) ved Romerike Politikammer, Halvard Askilsrud, sa i den alltid like imøtekommende avisen Romerike Blad: ".. det er ikke tvil om at de unge nybegynnerne blir skremt. Det er dem vi primært er ute etter å ta..." For man skulle "skape uro og usikkerhet i narkotikamiljøet på Romerike". Som om disse ungdommene skulle være bortskjemt med for mye ro og sikkerhet.

Det er ideen hos politikk-teoretikerne at denne typen "uro-aksjoner" skal være et "signal", som forbudspolitikken i det hele. Politiadvokat Tonje Tønder opplyser oss slik: ".. dette er saker som havner på rullebladet, og som kan ødelegge de unges framtidsplaner. Stadig flere skoler og arbeidsplasser krever plettfri vandel." (Romerike Blad) Noen dager seinere - etter å ha tatt ut 110 anmeldelser mot 60 pågrepne - slo politiet igjen. Denne gangen på et utested og med hjelp fra uro-patruljen i Oslo. Ytterligere 14 ble tauet inn: "Vi sjekket blant annet pupillenes størrelse og reaksjon på lys. Vi tok også pulsen på flere av dem". Formodentlig var det av hensyn til politiets omdømme at Oslo-folka ikke på stedet demonstrerte sin yndlingstaktikk: nedlegging med strupetak. Slikt brukes bare på de råtne fruktene og helst slik at ikke altfor mange ser på. Men politiet har planer om flere aksjoner, sier Askilsrud. Han vil ikke si hvor og når. Foreløpig har Lillestrømpolitiet endel å lære av sine kolleger i Vågsbygd utenfor Kristiansand. Et par uker før hadde disse en aksjon hvor fangsten ikke var så stor, men desto mer uforurenset: 9 barn ble pågrepet. For hasjbruk.

Det er ikke urimelig å spørre om myndighetene driver en borgerkrig mot ungdommer som bruker ikke-autoriserte rusmidler, og det er ikke urimelig å spørre hva de tror de oppnår. Det registreres nå nær 30.000 saker mot brukere hvert år. Meget politistatistikkvennlig. Nesten alle saker er "oppklart" allerede i utgangspunktet. Justisminister Dørum melder riktignok at "bakmennene" skal tas, men de som blir "tatt" er stort sett ungdommer som på ungdommers vis reagerer med redsel, trass - og flukt inn i miljøer hvor de fremdeles på en måte blir akseptert etter at politi, skole og foreldre har "signalisert" fra seg. Begrensninger i valgmulighetene for framtida, bøter de ofte ikke kan betale og et inntrykk av å leve i en politistat der fulle folk vakler lovlig rundt mens de som er utvalgt som farlige forbrytere blir lyst inn i øynene for at noen skal se om de er uskikkelige der inne, er alt sammen en bagasje denne delen av den oppvoksende slekt får med seg. Man skal ruse seg mye før det skader mer enn samfunnets reaksjoner.

Det dages i Direktoratet.
I det tilfelle at slik virksomhet som er beskrevet ovenfor ikke er tilstrekkelig for å få virkeliggjort "visjonen" om et "narkotikafritt samfunn", har Politidirektoratet planen klar: hele landets politistyrke skal nå omskoleres til å "marsjere slik at kampen mot narkotikakriminalitet blir mest mulig effektiv". Intet mindre enn en "5-årsplan" som vi kjenner også fra andre land hvor politimakt var vesentlig i den samfunnsreformatoriske virksomhet.

Ikke bare skal alle skoleres i pupille-granskning, men innsamling av data skal skje fra skoler, lærere og foreldre. Et landsdekkende arkiv over de rusmiddelpolitisk opposisjonelle skal bygges opp. Og om noen skulle trenge legehjelp etter uforsiktig omgang med lugubre stoffer, skal man vente i det lengste: det som skjer på legevakta skal havne i ivrige lensmenns omfangsrike notatbøker.

Mens fritidsklubber nedlegges og foreldre blir stadig mer opptatte av å jobbe nok til å betale for stadig dyrere husrom og den nye bilen - mens de klager over mangel på "ungdomsarbeidere" som kan ta seg av ungene deres - skal ungdommene disiplineres av en overivrig og underkvalifisert politistyrke som har lært at den store trusselen mot samfunnet ikke er en halv million dritings nordmenn, men noen tusen pille- og sprøytebrukere som stort sett gjør hva de kan for ikke å pådra seg oppmerksomhet.

"Narkotika-uka".
Og Politidirektoratet er selvsagt ikke alene om å stille sine styrker opp for å marsjere for er samfunn fritt for (andre) rusmidler (enn alkohol). I disse dager foregår også en fellesaksjon ved omtrent alt som finnes av private propagandaorganisasjoner i forbudspolitikkens tjeneste. Under dekke av hensynet til ungdommen mobiliseres velmenende men godtroende mennesker land og strand rundt under fanene til politikere, "spesialister" og "rådgivere" med og uten uniform som alle har det til felles at de er totalt blendet av messingskinnet fra en brutaliserende og skademaksimerende politikk. Foreldre som burde gått på kurs for å lære seg kommunikasjon og andre elementære ting og lærere som burde lære seg forskjellen på hasj og heroin går og lærer seg å bruke "pupillometer" og "drug-test kits" og hvordan de ellers på politivis skal overvåke ungene. Skal de da aldri stille seg det mest grunnleggende spørsmålet: bidrar politiforfølgelsen av de unge til å gjøre problemene større eller mindre?

De stemmer mot "sprøyterom" mens deres egne sønner og døtre er nødt til å sette sprøytene sine bak en container på kaia eller i alles påsyn på offentlig plass, de vemmes av at noen kan foreslå tildeling av heroindoser til langtkomne avhengige mens deres døtre må selge seg på gata for å få til neste dose og deres sønner går ut og inn av fengslene fordi de er altfor svake til å få til annet enn mislykkede tyverier og innbrudd. Men de stiller opp i politisk arrangerte seremonier til ære for overdoseofre som mer enn annet ble hundset mens de fremdeles levde.

Det er i stor grad samme foreldre som under "metanol-skandalen" forlangte mindre spritavgifter for å få slutt på "livsfarlig smuglersprit" mens mange ganger flere nordmenn døde av høyst lovlig brennevin i samme periode. Og det er de samme foreldrene som i stor grad trekker et lettelsens sukk når avkommet blir kjørt hjem av politiet etter fyllebråk i gata. De har da gudskjelov ikke brukt hasj!

Vi trenger flere - også foreldre - som avslører hykleriet. Vi trenger flere som skjønner at "oppdragelse" ikke bare dreier seg om å "sette grenser" på samme måte som politiet må gjøre overfor voldsmenn og kriminelle, men om å sette grenser for seg selv, og om kommunikasjon, toleranse, kultur og forståelse. Hvis ikke vil vi i de evinnelige gode forsetters navn få politistaten tredd nedover hodene på oss. Og da vil vi alle få gode grunner til å ruse oss vekk fra virkeligheten.

Heldigvis ser ikke alt like svart ut. Politiets offensiv og byråkratenes lett omstokkede lister over gode "tiltak" fra tidligere år er i stor grad forsøk på å komme utviklingen, forandringene og de politiske beslutningsprosesser i forkjøpet. Ungdommenes eksperimentering med rusmidler ser ut til å ha flatet ut de siste årene - år med mer "liberaliserende" tendenser enn noensinne. (I media vel og merke. Politiet har tromlet i veg som før hele tiden.) Det skal ikke forundre noen om politiet neste år vil påstå at dette kommer av at de satte igang sin sentraldirigerte aksjon i år, fordi konstablene har lært seg pupille-analyse og fordi det hjelper å sende de mest aktive blant de unge på forbryterskole bak murene mens noen titusener andre får begrenset sine framtidsutsikter.

Ute i Europa ser ting litt annerledes ut. Her har også rusmiddelbruken flatet ut, og også her har "liberaliseringen" hatt mer vind i seilene enn før. Ingen tror forbedringen har skjedd på grunn av økt politiforfølgelse ettersom slikt ikke har skjedd. Bortsett fra i Sverige, hvor man - i alle fall på papiret - har svært lav bruk av den vanskelig skjulbare hasjen. Men hvor man ganske utypisk har økning i bruk av tyngre rusmidler. Slikt kan nemlig forbudspolitikk føre til. Heldigvis finnes vettuge røster i Sverige også. I forbindelse med nye framstøt for å få til felles EU-regler for lettere rusmidler - først og fremst cannabis - har Sverige i desperasjon lagt seg på ei linje med heller å sabotere vedtak i det hele tatt enn å risikere at man i EU får en felles politikk med å forsøke og sluse hasjbrukerne inn i sammenhenger hvor de i minst mulig grad kommer i direkte kontakt med tunge narkotika- og kriminelle miljøer. Justisminister Thomas Bodström kunne i sin tidligere gjerning som advokat si slikt som dette: " Ingen narkoman slutar att missbruka heroin för att han riskerar att åtalas för det. Det är alltså en helt meningslös reform. I stället har den nuvarande narkotikapolitiken inneburit att Sveriges 25 000 tunga missbrukare har uteslutits ur samhället." Avisa Expressen kommenterer:

" Det han skrev då är både sant och klarsynt. Som minister måste han tycka helt annorlunda. Nu stämplar han samma åsikter som höjden av cynism. Då såg han verkligheten som den var och ville lindra skadeverkningarna, nu deltar han i en kamp om vem som kan ta flest billiga poänger.
Förlorarna är de svenska narkomanerna, som inte får någon hjälp utan bara straff, samt den svenska allmänheten som förvägras en rationell diskussion om hur narkotikamissbruk ska hanteras.
Sverige har allt att vinna på att förlora narkotikadebatten i EU."

Så det finnes altså tenkende mennesker i Sverige også, tross det inntrykket som Knut T. Reinås og hans medspillere i Norsk Narkotikapolitiforening prøver å skape.

"Går til sin gjerning de norske menn
viljeløst, vimrende, vet ei hvorhen" (etter H. Ibsen)
Mens politiet, Dørum og byråkratene framviser en krigsvilje en Bush verdig, er atskillige andre mer i villrede. Ikke alle kan - som sosialministeren - forlange mer tvang og dermed basta. Nyvalgt leder i Oslo Unge Høyre prøver å markere seg ved å forlange hjemstavnsplikt for narkomane. Skal de være narkomane får de værsågod være det på sitt fødested og ikke i Oslo. Kanskje viktigst er at de ikke skal synes i Oslos bybilde når den unge mannen og hans millionærvenner er ute og promenerer. Og legalisering? Der har han ikke bestemt seg..

 

SVs helsepolitiske talsmann, Olav-Gunnar Ballo, har hørt for mye på Knut T. Reinås, og fått for seg at heroinisters sprøytebruk er et særnorsk fenomen. De kan da lære seg å røyke heroin, mener han. At heroin i Norge er underlagt forbudets prisdrivende virkning og den allmenne kjøpe-evne og derfor er svært dyr burde han kjenne til. Likeledes at røyking krever atskillig større doser. Halvparten går nemlig bokstavelig talt opp i røyk ved slik bruk. Men ellers et godt forslag i folkeopplysningens ånd.

Og Oslo Fremskrittsparti mener meget godt om de narkomane i sitt program. Men hasjen har de "glemt". Kanskje best det, når partilederen tidligere har vist tydelige tegn til å være skaplegalist og partiet for tiden har sin fulle hyre med å servere en politikk best mulig tilpasset det statistiske gjennomsnitt av fordommer hos sine mange nye tilhengere. Ellers kan det jo bli dårlig med regjering og slikt fint.

Om disse velmenende politikere kunne sette seg ned, fri seg for den norske statsformyndertenkning og finne ut om det virkelig skal være statens oppgave med vold og makt å tvinge folk til å leve slik de herskende rådgivere mener er sunt, ville det være ... sunt.

---

TV2's "Rikets tilstand" leverte 16. oktober nok en tankevekker, denne gang om at myndighetene praktiserer en slags "aldersgrense" for sykdommen narkomani, eller opiatavhengighet. Illustrert av tilfellet med en 21-årige heroinist fikk vi nok et innblikk i den absurde behandlingen av narkomane. Mens sosialministeren forlanger "mer tvang" dør mennesker av en sykdom de blir nektet den mest tilgjengelige behandling for. Fordi de ikke er "gamle nok" i regelverket. Man kan kalle dette akkurat hva man vil, og til tross for at atskillige politikere allerede nå har stått fram med et overrasket ansikt, har dette foregått lenge.

For alle som har fulgt litt med har visst om dette. Men den som burde fulgt bedre med enn kanskje noen andre, statssekretær Kristin Ravnanger (Krf) i Helsedepartementet med ansvar for den medisinske rusomsorgen står fram på skjermen og påstår at hun ikke vet noe om legemidlet Subutex og heller ikke om narkomani er en sykdom. Med slike "ansvarlige" er det ikke rart at ting går galt. Det er en skam at så uvitende - eller kyniske - mennesker overhodet skal ha innflytelse over praktiseringen av rusmiddelomsorgen- og lovgivningen. Men hun er ikke alene. Beskyttet av faglige og politiske kamerater sitter hundrevis av slike mennesker rundt omkring både i helsevesenet og det politiske systemet. Det er disse som er "rådgiverne" som alle andre har tillit til og lytter til. Resultatet er at brukere av ulovlige rusmidler behandles som en samfunnsmessig utgruppe, knapt nok som ordentlige mennesker å regne, både når de er syke, før de er syke og - faktisk for de flestes vedkommende - uten at de noengang kommer til å bli syke.

Allerede dagen etter at "Rikets tilstand" gikk på lufta var både Helsedepartementet og atskillige politikere med sans for TV-eksponering ute på brannslukking. Selvfølgelig skulle denne dumme aldersgrensen på Subutex vekk! Dette er imidlertid bare den første meteren av mila! Subutex og annen legemiddelbehandling (Metadon) passer nok best for de narkomane med best ressurser på forhånd. Svært mange, og spesielt blant de narkomane som har en mest ulykkelig forhistorie og lavest selvbilde, er neppe tilgjengelig for annet enn lovlig tildeling av heroin. Subutex er strengt tatt ikke en "medisin mot narkomani", men et hjelpemiddel til avrusing. For de som har langt dypere psykiske problemer som dels har vært årsak til rusmiddelbruken og dels er et resultat av denne, kreves atskillig større behandlingsressurser. Er disse narkomane ikke tilgjengelig for slike forpliktelser, er tildeling av det stoffet de trenger kanskje en nødutvei, men en nødutvei med store fordeler for den det gjelder og ikke minst for samfunnet rundt. Her har man hovednøkkelen til å ta bunnen ut av det illegale heroinmarkedet og mye av den nyrekruttering, kriminalitet og annen elendighet som følger av dette.

Nini Stoltenberg sa på TV2 17. oktober at noe må ha vært feilslått ved rusmiddelpolitikken gjennom de siste 30 årene, og forteller at det er dannet en "Narkotikapolitisk Forening". La oss nå håpe at vi ikke har fått nok en formyndergruppe med politirepresjon og utstøting på programmet, denne gangen mot de som bruker ulovlige rusmidler men som ikke kan karakteriseres som narkomane. Det er forbudspolitikkens ånd og praktisering som ligger bak også behandlingen av narkomane i helsestellet, og det er forbudspolitikken som må opp til grunnleggende revisjon.

TV2.no's presentasjon av "Rikets tilstand" 16. okt. 2002
Ap og Frp vil hjelpe Michelle, TV2.no 17. okt. 2002
Fakta om legemiddelassistert rehabilitering, udatert "pressemelding" fra Helsedepartementet

---

Saken om dobbeltdrapsmannen Geir Hårstad har naturlig nok vært slått stort opp i alle medier, men man får en guffen følelse av noen av de første presseoppslagene. Dagsavisen - som burde ha bedre vett - lokker løssalgskundene med "Drepte i narkorus" på forsida og Adresseavisen forteller at Hårstad "ruset seg og drepte stedatteren".

Bakgrunnen er at Hårstad har fortalt politiet at han ved siden å se på porno på TV også røyka marihuana forut for drapet og voldtekten av liket. Dette kan godt være riktig. Det finnes sikkert cannabisbrukere blant perverse drapsmenn også. Men hva er det journalistene egentlig driver med? Skal de bringe kunnskap eller skal de prostituere seg for avisenes behov for pirrende - og i dette tilfelle idiotiserende - detaljer som kan trekke forbipasserendes øyne mot DERES avis? For er det noe vi vet, så er det at cannabis vanligvis er svært langt fra
voldsfremmende. Og mangfoldige aviser kan fra tid til annen finne på å påstå at "narkotika svekker seksuallysten".

Men nå passer det altså å la det store publikum få det inntrykket at det kan være en sammenheng mellom cannabis og pervers seksualitet og drap! Det holder ikke at hver enkelt av bladsmørerne dekker seg bak at "dette er bare nyheter" og at de ikke direkte juger. De vet bare så altfor godt hvilket inntrykk de skaper. Hårstad har vel også hatt et behov for noe som i alle fall kan redde noe av hans eget selvbilde, som i noe som for ham må være en katastrofal situasjon kan være en lynavleder når sannheten slår ned. Og politiet har tydeligvis satt dette høyt oppe på lista over forhold pressa skal få opplysning om. Hadde mannen sett på porno og drukket et par øl, er det lite trolig at dette hadde nådd fram til media i det hele tatt. Ikke alle media har brukt "narko"rusen på samme skammelige måte som Dagsavisen, og i kveldens "Tabloid" på TV2 klarte man faktisk å omtale saken ganske bredt uten at marihuana ble nevnt i det hele tatt. Men hittil har ingen andre gjort noe forsøk engang på å gi leserne litt bakgrunn så de ikke skal sitte igjen med et helt forrykt inntrykk av hva marihuanarus er.

Noen journalister burde gå i seg selv. De har gjennom denne oppsiktsvekkende saken bidratt til at lesernes mest lumre fordommer mot cannabis er blitt styrket. Om det er mot bedre vitende eller av uvitenhet spiller ingen rolle.

Drepte 11-åring i narkorus, ANB/Dagsavisen 30. sept. 2002
Ruset seg og drepte stedatteren, Adresseavisen 30. sept. 2002

Tillegg 1. oktober: "Vinklingen" på marihuana var tydeligvis interessant. 1. oktober hadde flere aviser gravd langt tilbake i Hårstads liv og funnet at han kunne bli ukontrollerbar aggressiv i alkoholrus, selv om de aller fleste kjente ham annerledes. Det første drapet han begikk, skjedde i alkoholrus. Dette er nokså interessant. Alkoholrus karakteriseres blant annet av å få fram "barnet" i personligheten på en ofte ubehagelig måte, nemlig personligheten uten den sosialisering som skjer i ungdom og voksen alder. En trassig femåring som slenger lekene i veggen fordi han ikke ikke får det som han vil er ikke noe vakkert syn. En voksen mann som oppfører seg likedant er atskillig verre.

P4 har også vært hos faglige autoriteter, nemlig Statens Rettstoksikologiske Institutt, hvor Liliana Bachs svarer følgende på spørsmålet -kjenner du til at folk kan bli valdelege av å røyke marihuana?: "..en viss forskning som mener, på et generelt grunnlag, at alle stoffer som demper angsten kan på en måte gi lavere terskel for å reagere voldelig". Forskning skjer da ikke "på et generelt grunnlag"! Berthold Grünfeld sier til VG at "marihuana er et stoff som ikke knyttes til hverken vold eller sex, men det kan slå forskjellig ut". To "autoriteter" som ikke akkurat virker som de vil være med på pressens marihuanateori, men som føler at noe må man jo si, men som ikke sier noe bestemt i det hele tatt.

Hårstad ble anholdt av politiet et halvt døgn etter drapet, tilstrekkelig lenge til at en eventuell alkoholrus kunne vært forbrent. Men ikke THC-spor fra marihuanapåvirkning. Hans egen framstilling har hittil med politiets og pressens hjelp gitt halve Norge det inntrykket at marihuana kan gjøre en person ekstremt sexvoldelig. Eller er det kanskje heller slik at en dyptliggende mental defekt hos Hårstad kan få ham til å reagere ekstremt voldelig og ubehersket på å bli nektet sex? Det er nemlig dette som sannsynligvis er det mest karakteristiske fellestrekk ved de to drapene han har begått.

Hittil har media - tross det inntrykket man har klart å gi det store publikum - ikke engang kommet i nærheten av å sannsynliggjøre at marihuana hadde noenting med drapet å gjøre. Derimot har man jo vist at enkelte mediafolk ser ut til å miste fatningen av bare å høre om marihuana...
Kan bli aggressiv av marihuana, P4.no 1. okt. 2002
Han var livsfarlig i rus, Dagbladet 1. okt. 2002
Ekstremt uvanlig drapssak", VG 30. sept. 2002
Hans Olav Fekjær Media ser stor forskjell på narkodrap og fylledrap, BKS 2. okt. 2002

---

Solheim sitter bak disken i sin butikk en septemberlørdag. Det er masse ståhei i sentrum og litt stille nede i Akersgata, så mannen som bruker praktisk talt all sin tid på hampesaken har god tid til å fortelle siste nytt om hamp. Han holder seg til de rusfrie bruksområdene, og klager litt over tollvesenets manglende forståelse mens han viser rundt blant bukser, trøyer, hatter, vesker og armbånd. Alt laget av cannabis. Og så kan den spises! Razzia slipper ikke unna uten sponsing med frø og olje og ei tjukk bok om hampens fortreffelighet i kostholdet. Jada, Bård, det skal bli en artikkel her snart om hvor sunt det er å spise hamp.Solheim er overbevisende og pågående, men en mindre "skummel" fyr skal en lete lenge etter. Han minner mer om en godslig markedskremmer, trofast overfor sine varers gode egenskaper og kundens udekkede behov for disse.

HempHouse

---

Hvor lenge skal de måtte gjemme seg?
Razzia på besøk i den grønne underverden

21. september 2002
Avisene kaller dem gjerne "hasjdyrkere" eller "narkotikaprodusenter". De svarer med å plante sine urter utenfor politistasjonene og Stortinget. I USA, Canada og deler av Europa finnes det hundretusener av dem, i Norge kanskje et tusentall. Mens de fleste reverøykere kjøper hasjen sin av naboen eller på gata, har hjemmedyrkerne nok å gjøre med å vanne planter eller mekke nytt ventilasjonsanlegg så de framtidige rever skal få nok luft og ikke ha det for varmt, stakkar.Det store publikum kan nok ha fått det inntrykket at de fleste som driver med denne populære hobbyen også roter med amfetamin eller piller og at et lite våpenlager er obligatorisk. For det store publikum kjenner jo hjemmedyrkerne gjennom avisenes kriminalreportasjer, der de leser om de som blir "tatt". Det er ikke så gjennomskuelig at mange av de som blir tatt, nettopp havner i uløkka fordi de er miljøpersoner i sammenhenger hvor alle slags rusmidler og kriminelle sysler går i ett. De har kunder og kontakter flyende ut og inn hele tiden, halvparten av dem "kjenninger av politiet". Det er forutsigbart at de blir oppdaget. Men er de ikke noen gjennomførte kjeltringer alle sammen? Kan man vente annet enn i alle fall litt hallikvirksomhet eller noget heroin i slike narkotikaprodusentkretser? For å finne litt ut av dette, besøkte jeg en av dem som nettopp har startet opp med å dyrke sjæl.

Lysing på kottet.
Å dyrke sine egne hampeplanter kalles ofte "å lyse". Halvor, en mann i tredveårene i en av byens bedre utkanter, forklarer meg hvorfor. En hampedyrker er nødt til å skape sitt eget lille økologiske system innendørs og i hemmelighet. Vann og gjødsel og sånt er ikke vanskelig. Men planter skal ha sollys, og det har man jo vanligvis ikke under tak. Løsningen er høyeffektiv kunstig belysning. Lampene er dyre i seg selv og de bruker så mye strøm at Halvor har lovt kona å ta seg av strømregninga på egen hånd. Men med ei slik lampe, et sinnrikt automatisert vanningssystem som sørger for at plantene får både vann og næring i samme operasjon, avtrekksvifte, kjølevifte til lampa og diverse andre mer eller mindre kompliserte produkter og oppfinnelser, har Halvor på halvannen kvadratmeter skapt et eget lite univers hvor alt virker til å gjøre det så behagelig som mulig for et par store og noen mindre hampeplanter av sortene "Arctic Jack" og "Ice Skunk". Det er blomstringsrommet jeg får se. Sine første uker tilbringer plantene under litt mer kummerlige forhold sammen med hu mor sjøl, en utprøvet hunplante Halvor tar de fleste av stiklingene sine fra.

Arctic eller Ice?
Som nybegynner har Halvor allerede rukket å gjøre en del vanlige feil. For eksempel den å ikke ha total oversikt over hver enkelt plantes opprinnelse. Dette er en besettelse blant mange dyrkere, og dét er lett forståelig. Virkningen av hver enkelt av de utallige sortene som hjemmedyrkerne benytter seg av, kan nemlig være svært ulik. Så det gikk ikke bedre for Halvor enn at han kom noe i tvil ved prøverøyking av den planten som til min ære skulle høstes denne dagen: var dette virkelig en Ice Skunk som han hele tiden hadde trodd? Så nå tar han vel fram amfetamin for virkelig å konsentrere seg? Neida, fyren ringer til ekspertisen, og så får jeg også møte en av guruene i dyrkerkretser, Morten. Morten møtte ubevæpnet. En veltalende og høflig ung mann som ikke ville høre noe om problemer før huslyden hadde prøvd hans egen Early Pearl. Prøven var - så langt jeg kunne bedømme - nærmest en kunnskapsdemonstrasjon.

Det er kunnskap det dreier seg om. De beste hjemmedyrkerne er ikke født med grønne fingre. De har lært det grunnleggende av andre, og så er de blitt fanget av en virksomhet de bare lærer noe nytt av hver dag. Jeg har sett (og hørt!) dette hos omtrent alle hjemmedyrkere jeg har møtt: disse folka driver ikke og produserer "narkotika" for å slavebinde unger. De dyrker sine egne rever, og det kan være svært vanskelig å skjønne om det er plantene eller revene de er mest glad i. Som Halvor sier det: jeg lærer noe nytt om disse plantene hver dag, men å få et godt resultat er mer kunst enn kunnskap. Men altså: først kunnskap. Og Morten Læremester foreleser gjerne for en som mest har lest i bøker om disse sakene. Han tar for seg den Ice Skunk (vi antok i alle fall det) som skal høstes, antyder forsiktig at den godt kunne ha levd et par uker til og at de ferdig bearbeidede blomstertoppene egentlig skal berikes med litt olje laget av samme type plante. Javelja! Og hva slags karakter vil du gi denne planta? - forsøker jeg. Fire av seks mener Morten. Og Halvor gliser fornøyd. Det er ikke mange som får fire av seks etter bare noen måneder, forstår jeg. Men er det virkelig en Ice Skunk? Diskusjonen kan vanskelig gjengis, men dreier seg altså om avstamning og balanse mellom "sativa" og "indica" og korresponderende kjemisk sammensetning av de ulike virkestoffene og så bortetter. Og dette blir altså ikke avgjort på noe laboratorium, men ved røyking av et tilstrekkelig antall jointer. Og å kjenne den nøyaktige virkningen av én type cannabis etter allerede å ha prøvd to andre er muligens også en kunst, men i så fall vanskeligere enn de fleste andre. Jeg kan ikke huske om forsamlingen kom fram til noe endelig resultat.

Kule folk - men hvorfor det?
Altså ikke noe gruffent pulver og ikke engang en skarve automathagle ved døra. Men det er verre: ved besøk hos mange hasjhandlere vil man treffe lett paranoide folk som stadig kikker ut av vinduene og som lurer på om du har "noen etter deg". Sånn er det ikke hos de hjemmedyrkerne jeg har truffet. Halvor, som sant og si kunne være litt humørsjuk tidligere, ser nærmest ut til å ha funnet roen. Og Morten kunne gått rett inn i et selskap av pasjonerte rosedyrkere. Selv karaktersettingen av den formodede Ice Skunk - læremesterens vurdering av elevens arbeid i andres påhør - foregår uten den aller minste spenning og personlig dill. Selvfølgelig finnes det ubehageligheter. Man må være forsiktig ved kjøp av utstyr, det spesielle lyset fra lampene må ikke synes utenfra og det er rett og slett selvmorderisk å la for mange få vite hva man driver med. Men likevel er de hengivne hjemmedyrkernes samfunn først og fremst en demonstrasjon - minst mulig synlig - av at cannabis er kultur. Disse menneskene er opptatt av sine planter, ofte i en slik grad at de helt glemmer at det de gjør er forbudt. Forbudet er noe som finnes utenfor et sted. Her hjemme er man opptatt av at den månedlige innhøsting skal gi rever med en sjelekvegende virkning. Slik unngår man kjøping på gata eller på heftige adresser. Man sparer atskillige kroner, og er kvitt en bekymring der også. En hjemmedyrker opptatt av sine planter er hamp uten forbud. Et menneske som lærer om og av naturen. En hjemmedyrker og hans planter pluss politi er problemer og elendighet. Så enkelt er det, og når skal myndighetene altså slutte med forfølgelsen av disse menneskene? For et par hundre hjemmedyrkere har allerede havnet i politiets garn. For hva? For å ha passet sine egne saker og sørget for å ha et personlig og samfunnsmessig temmelig harmløst rusmiddel tilgjengelig for seg selv og sine nærmeste venner uten å måtte skuffe penger opp i lomma på storgangstere og mafiose smuglerorganisasjoner. Men dette er mine tanker. Mens Halvor og Morten diskuterer en sinnrik innretning som skal sørge for at plantenes røtter får nok luft.

Få nå slutt på tullet!
Straffelovkommisjonen har foreslått "avkriminalisering" av cannabis. Men det er en dårlig løsning at det skal være lov å bruke noe det ikke er lov å lage eller selge. Norske cannabisdyrkere har forlengst bevist at de kan skaffe et profesjonelt produkt - mer populært enn importert hasj - og om man vil ha cannabis inn i siviliserte former bør disse få muligheten til å drive sine sysler lovlig. En virkelig kultivert reverøyker dyrker sine planter selv, og de mest driftige av dem kan forsyne de norske lovlige hampestuer med slikt den store masse av reverøykere vil ha. Slik kan man få drevet kriminalitet, pulvere og våpen ut av cannabisbrukermiljøene. Og man kan få et åpent miljø der bare én gruppe er utstøtt: sånne som selger til unger og driter i kvaliteten. Det er oftest samme folka...så får de med seg en kvist..
Idag bruker politi og rettsvesen store krefter på å utrydde cannabis. I framtida vil kanskje Morten skrive hampespalte i dagsavisene. Sikkert med minst like stor leserkrets som dagens vinspalter. Halvor kan ta bussen til Grünerløkka Hamp & Kaffe og selge et par hekto en gang i måneden. Vil det bli store problemer i landet av dette? Tvert imot. Og stoppe dem kan man bare glemme. Jeg snakker litt med kona til Halvor på vei ut etter et mange timers oppløftende besøk. "- Kamerata hans kommer og sitter og surrer hele kvelden. Så får de med seg en kvist, og neste gang de kommer innom har de startet med disse greiene de også."