 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Nr 3 30. november 2001 |
| Hvordan skal man finne dem da, da? Jeg fant, jeg fant? Du kunne jaggu hatt godt av en rev! |
"Vi må være ydmyke nok til å se at den politikken som har vært ført har slått feil", sier Frp's John I. Alvheim når han lanserer ideen om en "tverrfaglig" ruskommisjon som fortløpende skal "evaluere den ruspolitiske situasjonen". Høres jo skikkelig fint ut. Så skal vi altså få vurdert om hvorvidt forbuds- og fengslingspolitikken er så storveies som vi er blitt vant til å høre? Ikke på noen måte. Riktignok er det positivt at politikerne nå innser at våre mest utpregede "narkomane", de mest utslåtte heroinistene, skal få hjelp som andre syke. Men "misbrukerne" i forhold til lovgivningen er en langt større gruppe, blant annet må vi tro landets hasjrøykere må inkluderes. Og vi er nok ikke fullt så ivrige etter å bli tatt hånd om av helsestellet. Vi vil heller bli latt i fred, og selv om det finnes hasjrøykere som sliter med seg sjøl vil vi som gruppe helst slippe å bli Alvheims pasienter. Takk for tilbudet, men nei takk.
Heldigvis finnes allerede et utvalg som skal se nærmere på om vi ikke bare kan slippe å bli lagt inn, men som også skal vurdere om vi skal slippe den påtrengende oppmerksomheten fra ordensmakten. Førsteamanuensis Svein Slettan ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, sier i et intervju i VG at "Trangen til å kriminalisere alt man misliker, gjør folk flest til lovbrytere. Den undergraver respekten for straff, bringer strafferettssystemet i vanry og gjør det til latter" og "Jeg tror mange unge protesterer ved å røyke hasj, nettopp fordi det er forbudt". Lederen av "avkriminaliseringsutvalget", Hans Petter Jahre hos Riksadvokaten, sier at "Straff er Statens sterkeste virkemiddel for å styre borgernes atferd. Den brukes med måtehold". Også Einar "Bastian" Dørum sier at vi "skal ikke ha flere lover enn nødvendig".
Men det ligger litt grums og lurer i farvannet avkriminalisatørene skal gjennom. Særlig etter Stoltenberg-avsløringen har det vært god tone å mene at man kan da ikke straffe syke mennesker, de narkomane. Men så må man begynne å rydde opp litt i begrepene for å komme videre. Vi har et lovverk som ved det meningsløse samlebegrepet "narkotika" legger opp til at alle som bryter loven kan kalles "narkotikabrukere", eller "misbrukere" selvfølgelig.
Så utvalg og kommisjoner og alt hva politikerne finner på bør få følgende råd: lat som dere skal begynne helt på nytt, se på dette med rusmidler med friske øyne og vurdér hvert enkelt for seg. Hva er problemet - hvis det er noe. Og husk hva Norsk Narkotikapolitiforening har vært så vennlig å gjøre oss oppmerksom på: skal vi få til en avkriminalisering eller legalisering som kan sette en stopp for den vanvittige forfølgelsen ikke bare av cannabisbrukere, men også av folk som er syke etter langvarig bruk av virkelig farlige rusmidler, så må de først "fremme forslag om endring i ikke mindre enn to lover. Det er legemiddelloven og straffeloven". Det er ingen tid å miste...
Stortinget ønsker egen ruskommisjon, ANB 24. nov. 2001
Lovbrudd fra samarbeidsregjeringen, pressemelding fra Norsk Narkotikapolitiforening (lenking for tiden ikke tilgjengelig).
Straffes for bagateller, VG 25. nov. Intervju med Svein Slettan m.fl. (ikke lagt ut på nett)
Kampen for legalisering av cannabis har alltid hatt et sterkt innslag av kamp for individets frihet overfor maktbrunstige politikere. Og det er ikke helt uten grunn at det oppsto en viss uro i den amerikanske legaliseringsbevegelsen da krigsretorikken både fra britisk og amerikansk hold rettet mot terrorister tok til å inkludere narkohandelen som en av de potensielle inntektskildene for terrorister. For dette er jo ikke så lite sant, og i krigsrusen kunne det godt se ut som verdenskrigen mot terrorisme - som har kommet inn på et tilstrekkelig betenkelig spor som det er - også skulle medføre tilsvarende opptrappede midler i "The War on Drugs" (eller "The War on People with Drugs", som litt mer kritiske amerikanere gjerne kaller den).
Foreløpig har det gått bedre enn ventet. Fra USA meldes om stor oppslutning om legaliseringsarrangementer, og det virker som om den kollektive stupiditet og lederdyrking som ser ut til å følge den moderne amerikanske patriotisme foreløpig ikke har ødelagt muligheten for fortsatt arbeid for å gjenvinne frihet for individet. For mens den norske "narkokrigen" føres med urimelige og feilrettede midler, er den tilsvarende amerikanske regelrett avsindig.
Men vanskeligere kan det selvfølgelig bli, og det er til stor oppmuntring for oss her på berget at det finnes frittalende skribenter i pressa. Som Kjetil Rolness. I Dagbladet 24. november sier han:
"Politiet gjør rekordbeslag av hasj og piller, lærere og foreldre fortviler. Men hva gjør vi? Fortsetter vår fastlåste og mislykkede narkokrig? Vi kan iallfall ikke dilte etter våre angloamerikanske storebrødre, når Bush og Blair drar hver sin vei. Vil vi gjøre en halv generasjon norske ungdommer til kriminelle, og legge forholdene til rette for selgere som gjerne vil ha avsetning på dyrere stoffer? Eller forsøke å oppnå kontroll gjennom avkriminalisering?"
Godt talt! Ellers merker vi oss at CIA nå er solid på plass i Afganistan. Heroin laget av opium fra Afganistan har hittil stort sett havnet i Europa. Om det går som det pleier når CIA får et ord med i laget, vil en økt andel av denne heretter havne i USA. Vi håper det ikke. Noe slikt vil nemlig kunne føre til at narkokrigerne får vann på mølla. Og arresterer nye millioner av marihuanabrukere og gatenarkomane!
Ellers graves det etter grumsete kontakter i fortida mellom de amerikanske makthavere og nettopp institusjoner som har hatt kontakt med terrorister og annet betenkelig. Konspirasjonsteoretikerne har gode dager. Artig! Det er nemlig slik at historikerne avskyr konspirasjonsteoretikere - samtidig som de godt vet at historien er full av konspirasjoner. Så følg gjerne med. Dagens konspirasjoner er morgendagens historie.
Kjetil Rolness: Hellig krig mot hasj?, Dagbladet 24. nov. 2001
Amerikansk nettside med mer om krigen mot terrorisme og ”The War on Drugs”
Dana Larsen: Prohibition and terrorism, Cannabis Culture no 34, oct. 2001
"Avsløringer" av ulike sjokkerende forhold, massearrestasjoner og krav om at nå må det ryddes opp forekommer året rundt. Men i alle år har man trygt kunnet vente en topp i mediadekningen av rusmiddelproblemer: forut for budsjettforhandlingene i Stortinget. Så også i år.
Det er illevarslende at antallet "injeksjonsmisbrukere" (et av flere politisk korrekte uttrykk) ser ut til å ha blitt fordoblet det siste tiåret. Det burde sette tankene igang at også forbruket av lovlige "nervemedisiner" av ulike slag er fordoblet i samme periode, og at brukergruppen nå er oppe i minst 150.000. Sju-åtte ganger så mange som gruppen av ovenfor nevnte junk'ere. Og det er en periode hvor arbeidslivet har vært utsatt for innskrenkninger, rasjonaliseringer og alskens produktivitetsfremmende tiltak i hittil usett omfang. En periode hvor ungdommen er blitt bombardert med signaler om at det er om å gjøre å bli "vinnere" i forhold til alle andre og forberede seg på enda mer konkurranse seinere i livet. Og en periode da troen på en fredelig eller i alle fall levelig verden har fått det ene grunnskuddet etter det andre.
Man skulle tro det ville bli brukt penger på allslags forebyggende tiltak, at foreldre skulle bruke mer tid på ungene og mindre på karriere, at enhver som får problemer skulle bli sikret hjelp. Men politikere og lobbyister fra alle hold roper på narkotesting i hjemmene, razziaer i skolene og "nulltoleranse" fra politiet.
Det finnes ikke én enkelt grunn til at unger og ungdom bruker rusmidler, og det finnes ikke én enkelt løsning på problemet. Det er åpenbart litt forskjell på bærumske partyløver som suger i seg metervis av kokainstriper mens de drømmer om å bli børsspekulanter eller cyberspacemilliardærer og ungdommer fra de østlige forstedene som bruker amfetamin for å holde seg våkne enda noen timer bokstavelig talt på gata så de slipper å dra tilbake til hjem de hater. Og like åpenbart burde det være at de aller fleste som "eksperimenterer" med rusmidler faller mellom disse ytterpunktene og trosser propagandaen ved ikke å havne "på gata" i det hele tatt. De gjør sine mer eller mindre lovlige erfaringer som ungdom alltid har gjort og alltid vil gjøre. Noen få vil få problemer, men så spørs det da: vil de reaksjonene som anbefales gjøre problemene større eller mindre?
Nekter å begrunne hasjforbud, Dagbladet 29. okt. 2001
Barn lodder ut dop på fest, Agderposten 16. nov. 2001
Dahls konstruktive initiativ, Romerikes Blad 26. nov. 2001
Vil skolere foreldre i narko, Østlendingen 17. nov. 2001
Ikke razzia i skolen, Romerikes Blad 18. nov. 2001
Kurs for tenåringsforeldre, Nrk-Nyheter 19. nov. 2001
Politiet gir bøter til alle, Aftenposten 20. nov. 2001
Syvdobling av narkosaker, Drammens Tidende 22. nov. 2001
Cannabisbruk er disiplinbrudd. Det er ulydighet overfor et lovverk vi gjerne skal tro er der for at vi ikke skal bli antastet eller bestjålet. For at vi skal kunne leve trygt.
Men lever vi tryggere ved forbud mot cannabis? Eller er det slik at forbudet lever videre ved sin egen tyngde, ved at det investert så mye i lovhåndhevelse og politisk prestisje at det vil være umulig å fjerne det uten at en nesten samlet politikerstand må be titusenvis av norske borgere om unnskyldning? Unnskyld, vi har forfulgt, fengslet, bøtelagt og plaget dere nå i over tredve år. Men nå har vi forstått at vi tok feil. Vi mente det godt, men så ble alt så forferdelig galt. Slik omtrent.
Hasjrøykeren blir høy. Han eller hun synes det er behagelig, inspirerende eller noe. Kanskje er det ikke fullstendig sunt, men det er vanskelig å påstå at noe direkte galt skjer. Men hasjrøykeren unndrar seg den sosiale kontroll som makthaverne i en urolig verden føler seg avhengig av. Dette er det virkelig viktige "avhengighets"problemet vi finner i spørsmålet om hvorvidt cannabis bør være lovlig. Politikere er avhengig av tillit, de er avhengige av ikke å bli avslørt i å bruke lovverket til meningsløs disiplinering. De er avhengige av ikke å komme i en posisjon hvor de må reise seg og si: Unnskyld, vi tok feil.
Disiplin kan bli et mål i seg selv, og ingenting opphisser disiplinens håndhevere mer enn disiplinbrudd som ikke kan sees, høres eller observeres på annen måte. Mange hasjrøykere blir litt røde i øynene av å røyke. Dette har vært politiets synlige spor etter en forbrytersk tilstand, det å være "høy". Politiet bruker hundretusenvis av kroner til kurser hvert år, slik at alle de ansatte blir klar over slike tegn. Og så unndrar noen hasjrøykere seg denne kontrollen rett og slett ved å bruke øyedråper som gjør øynene klare igjen! Hva har man igjen da? Hvordan skal man finne forbrytere som overhodet ikke har gjort noe som kan kalles galt - når det ikke engang synes på øynene deres?
Om det går an å komme med et forslag: veps kan nå dresseres til å finne slike rusmidler man ikke vil ha. De kan sikkert også læres opp til å finne hasjrøykere. Kanskje til å stikke dem til og med! Så får man oppdagelse, dom og straff i samme slengen. Og noen av oss kan gå rundt med en sammenrullet avis i den ene hånda når vi har en joint i den andre. Mens vi altså venter på en unnskyldning.
Kamuflerer hasjrøyking, Bergens Tidende 22. nov. 2001
Skjuler rusmisbruk med ulovlige øyedråper, Bergens Tidende 22. nov. 2001
Ungdom skjuler rusmisbruk, P4 22. nov. 2001
Vanskelig å avsløre bilister i narkorus, Bergens Tidende 23. nov. 2001
Narko-veps skal avsløre smuglere, Aftenposten 19. nov. 2001
Gudfaren for den moderne demonisering av slike rusmidler man ikke vil ha, rusgiftkonsulent Knut T. Reinås, tok seg en tur ned i folkedypet her om dagen. Med hatten godt ned i panna. På ei diskusjonsside hvor deltakerne er vant til litt av hvert mente han det kunne være trygt å legge ut et halvanonymt innlegg om at det ikke er noen vits i å hasje. Og så er han uforsiktig nok til å fortelle at han har oppdaget nettsida til sin egen organisasjon, Forbudet Mot Rusgift: "Det er det beste norske nettstedet jeg har kommet over". Følgende kommentar fra Hampenytts halvgonzokommentator, bestyrer Bolling, var uunngåelig: "Hva slags organisasjonskultur er det i FMR som hemmeligholder hjemmesidene sine slik at formannen helt tilfeldig kommer over dem på Internett?"
Men så var også moroa over. Reinås kom ikke bare med det vanlige forsvaret for forfølgelsen av cannabisbrukerne, men sklir totalt ut på glattisen med en særs dårlig kamuflert påstand om at legaliseringsbevegelsen ikke leverer "objektiv" informasjon om cannabis fordi vi har "interesser i hasjomsetningen". Ille, men ikke verre enn man kan vente av en mann som i årevis har forfektet en politikk der det framstår som bedre at jenter som er heroinister i Oslo prostituerer seg enn at politikerne skal få sår i moralen ved å tillate lovlig tildeling av heroin. Eller at de skal få metadon. Eller at de skal få et trygt sted å sette sprøytene sine. Så Reinås må gjerne få fortsette med sine insinuasjoner mot legaliseringsbevegelsen om han bare kunne ta litt til vettet på andre områder. Mens vi venter på dette, kan vi reflektere litt over hvorfor en representant for danske stoffbrukere kaller Norge "narkomanes skrekkland".
Norge er narkomanes skrekkland, Aftenposten 28. nov. 2001
(Dette er et diskusjonsinnlegg fra en av SolNo’s diskusjonssider publisert 28. november 2001 under overskriften "Drømmene og virkeligheten". Innlegget er forsøkt skrevet slik at det kan leses uavhengig av resten av diskusjonen. Slike diskusjoner blir fjernet etter noen dager når det ikke kommer nye innlegg. Selv om innlegget kanskje ikke er noe stort mesterverk, inneholder det endel poeng som jeg selv synes er verdt å ta vare på, så det legges altså ut her. Se forøvrig kommentaren "Jeg fant, jeg fant!" ovenfor. Det er gjort noen mindre språklige korrigeringer i teksten. SH)
Reinås vil gjerne ha det til at jeg lusker meg unna tidligere påstander, formodentlig om at FMRs materiale er "ensidig" og at FMR "blåser opp" betydningen av uønskede bivirkninger og skadevirkninger for deretter bruker dette til å rettferdiggjøre forbudet. Jeg har da vitterlig tatt opp dette med "avhengighet" og "psykiske skadevirkninger", begge temaer representert ved sterke partsinnlegg på FMRs nettside. Ramstrøm og Lundqvist, som begge er markerte talsmenn i denne saken, står for ikke mindre enn 6 artikler på FMRs hasjside. At "avhengighet" spores tilbake til oppfatnings- og læringssvekkelse som igjen er konsekvens av (vesentligst) THC-forgiftning. Forbedring skjer da ved "avgiftning" (hvor forfatterne ser ut til å være spesielt fascinert av senvirkninger ved tilstedeværelsen av THC/nedbrytningsstoffer i kroppens fettvev - hvor det ikke finnes cannabis/anandamidreseptorer!), og ved personlig og sosial mestring (nokså grovt gjenfortalt). Allerede her finnes det diskutable poenger, kanskje først og fremst betydningen av "rester" av THC i lang tid etter selve rusperioden men også hvordan man ut fra dette skal forklare at "avhengighet" i en slik grad at det kreves hjelp for å slutte helt klart rammer temmelig få personer (i forhold til antall brukere). Ellers er graden av lærings/oppfatningssvekkelse omdiskutert, og ser ut til å være mindre dramatisk eller til og med ubetydelig om tidsfristene i anvendte tester utvides eller fjernes (muligens grunnen til at nevnte svekkelser ser ut til å være mer påtakelige om de stilles opp mot "det industrialiserte samfunns krav").
Så, for å få "forgiftnings"tesen til å stå, innføres tilleggsforklaringer, nemlig at "avhengigheten" i spesiell grad rammer "ungdommer, spesielt dem med atferdsvansker, personer med psykiatriske forstyrrelser, eller problemer med rusgiftbruk generelt, ser ut til å ha større utsatthet for cannabisavhengighet enn den generelle befolkningen" ("Fakta om cannabis"), det har altså blitt begått "en slags selvmedisinering for psykisk uvelbefinnende".
Det spørs om ikke denne "tilleggsforklaringen" godt kan stå alene og forklare de tilfeller av hospitalisering som Reinås nevner gjentatte ganger, og at avhengighet definert som "en manglende evne til å avholde seg fra eller kontrollere sin cannabisbruk" (Lundqvist -99) rett og slett dreier seg om manglende evne til å takle forutgående problemer når "medisineringen" fjernes. Dette skulle også gjøre det mulig å slippe å støtte seg på forklaringer avhengige av de generelt nokså ubetydelige "abstinenser" som særlig plutselig avhold fra cannabis etter hyppig bruk kan gi. Og så kan det kanskje også bli plass til det forhold at cannabis for enkelte oppleves som en "vellykket" medisin som kan gi positiv virkning både på kort sikt og permanent. Jeg kjenner til flere slike tilfeller, men kan av naturlige grunner ikke oppgi andre navn enn mitt eget. Og slike tilfeller vil jo gå psykiatrien fullstendig forbi. Og så en liten digresjon: jeg har ingen særlig tro på hasj som et middel til å "flykte" fra svært alvorlige mentale plager. Man blir ikke SÅ borte. Slike vil nok heller søke seg til de mer utpregede bedøvelsesmidler, som alkohol eller heroin.
Nå skal jeg imidlertid villig innrømme at Reinås og jeg har snakket litt forbi hverandre hva angår "avhengighet" generelt. Jeg har gått i skole i disse spørsmålene i en tid da det var god lære at avhengighetsbegrepet vesentlig var reservert for rusmidler som gir svært ubehagelige (opplevd som "uutholdelige") abstinenser. Dette kjenner man først og fremst for alkohol og opiater (formodentlig også for kokain, men dette kjenner jeg mindre til). Idag snakkes det jo f.eks. om "spillavhengighet" (Fekjær, som jeg må innrømme jeg har lite lyst til å komme i veien for på dette området), der "abstinensene" om jeg ikke tar feil er utelukkende "psykiske". Personlig synes jeg det er en svakhet i den psykiatriske begrepsbruk at begrepene gjøres så vide at de rommer veldig ulike mekanismer, selv om resultatet, vanskeligheter med å slutte, er de samme. I rusmiddeldebatten kan dette legitimere at veldig ulike rusmidler, som heroin og hasj, havner i samme bås.
Men uansett den rådende begrepsbruk, er det ikke fritt for at jeg synes Reinås er ikke så lite rusmiddelpolitisk bevisst, nærmest litt "avhengig" på dette området. Det skal være avhengighetsdannende, "vanedannende" er for puslete, det skal være rusgifter ikke rusmidler - og om ikke skal det være "narkotika". Han favoriserer begreper med piggtråd på toppen. Og så er de "autorisert" fra USA, cannabisforbudets hjemland og kanskje det vestlige land med den mest politiserte og ideologiserte rusmiddelforståelse og tilhørende politikk.
Så jeg står ved at FMRs nettside gir en ensidig framstilling resulterende i en "demonisering" av hasj. Dette gjelder selvfølgelig også selve utvalget av dokumenter. Det finnes ingenting av autoritative talsmenn for medisinsk bruk av cannabis og bruk av cannabis i ulike "industrielle" sammenhenger (på det siste punktet må den argumentasjonen som legges fram sies å være åpenbart anstrengt!) Og jeg synes egentlig temaet "skadevirkninger av forbudet" burde møtt noe forståelse fra Reinås. Husker jeg ikke feil, er han jo sosiolog. Og man må jo også lure litt på om den bastante overvekten av "avhengighets"problematikk i noen grad kan gi tilfeldige lesere i før nevnte problemgrupper en selvforståelse som kan gjøre deres problemer verre enn de er - mindre tillit til egne evner og muligheter og mer tro på alskens kurer og "resosialisering" via terapeutiske lissomsamfunn. Bare en etter min mening rimelig tanke, ikke ment som noen endelig påstand. ("Behandlingsindustrien" og kritikk av denne får komme seinere engang...)
At dokumentutvalget er som det er fordi Reinås mener det slik gir best innsikt i problemene som tas opp, er ikke hverken uhederlig eller overraskende. De fleste nettsider er jo satt opp av personer eller organisasjoner som på forhånd har synspunkter de er ute etter å forfekte. Og at FMR og Reinås bruker dette materialet til å rettferdiggjøre forbudspolitikken vil det være latterlig å benekte, uansett hvor lite utfyllende tidligere argumentasjon fra min side måtte være på dette punktet.
Men så var det forbudet: Reinås' grunntanke er at ved legalisering av cannabis vil vi få økt bruk av cannabis og dermed "et økt rusgiftproblem". Reinås' problem er bare at cannabisforbruket ikke ser ut til å følge lovgivningen. Vi har for eksempel sett tildels sterkt økende bruk i tradisjonelt repressive land som England, Frankrike og Sveits - og Norge. I Nederland har det vist seg at større tilgjengelighet nok kan føre til at flere "prøver", men uten at dette trenger føre til flere langtidsbrukere. I USA er håndhevelsen litt forskjellig i ulike delstater, men lite tyder på at slakk håndhevelse korresponderer med økt forbruk. Samme for Australia. Reinås har imidlertid rett i at det hollandske forsøk på å bli kvitt det illegale hasjmarkedet bare er delvis vellykket. Dette er en viktig erfaring for framtidig legalisering i Norge. For hasj er ikke "legalisert" i Nederland. Småbruk er avkriminalisert og salg til voksne mennesker er under visse betingelser lovlig. Men "storsalget" er fremdeles forbudt, og det finnes et livlig illegalt marked ikke minst rettet mot mindreårige. Til gjengjeld virker det som om økt sosial aksept kan ha bidratt til at ungdommene i mindre grad enn i forbudsland blir presset inn i permanent integrering i undergrunnsmiljøer hvor de kan trekkes inn i heroinbruk. Ikke perfekt, men et skritt i riktig retning. For det er ikke grunn til å påstå at legalisering av cannabis vil løse alle problemer. Den største oppgaven er sannsynligvis å oppnå aksept for normer/"kjøreregler" for cannabisbruk og ikke minst for at rusmiddelbruk - om det nå skal skje - uansett er noe som hører voksenlivet til. Og så må det selvfølgelig tas skritt i retning av å nøytralisere tyngre stoffavhengiges behov for urimelige pengebeløp til "neste dose", og den tankeløse pushervirksomhet som følger av dette. Dette kan skje ved at de får tilgang til lovlig stoff og også tilgang til steder å bruke dette hvor det finnes hjelpepersonell, rådgivning og tilbud om avvenning eller behandling. Det må snart bli slutt på Reinås'enes trassing på at syke mennesker skal framvise en slags moralsk standard akseptabel for avholdsfolket for å få hjelp, og at det kun skal gis hjelp i en form som harmonerer med disses verdensbilde. Og det må bli slutt på for eksempel slike regelrette drapsforsøk som at nedkjørte heroinister kastes ut av programmer for medikamentassistert avvenning fordi de kuler'n litt med ei hasjpipe i ny og ne! Akkurat som det må bli slutt på at ungdommer jages inn i lukkede miljøer med stort innslag av kriminelle og psykopater om de nå skulle være så uskikkelige at de vil finne ut hva denne hasjen er for noe. Heldigvis finnes det etterhvert innflytelsesrike personer innen helsevesen og politikk som til tross for Reinås' iherdige motstand er i ferd med å få en smule edruelighet inn i disse spørsmålene. Så får legaliseringsfolket gjøre sin del av jobben: sørge for en nøktern opplysning om cannabis, drive på i retning av å utforme fornuftige normer for bruk - og forhåpentligvis fjerne noe av mysterie- og spenningspreget som nok virker tiltrekkende på mange ungdommer som burde bruke tida si på noe mer fornuftig.
Reinås sier i et innlegg i denne diskusjonen at "På narkotikaområdet (...) er jo nytteverdien av den illegale bruken lik null, og da er det jo svært formålstjenlig å forby hele greia, hvilket man har gjort." Dette og drømmen om et "rusgiftfritt samfunn" (og den mer enn tynne formodningen om at lovlig hasj betyr et økt samfunnsproblem sammenliknbart med alkoholproblemet) ser ut til å være Reinås' beveggrunn for å støtte et regelrett undertrykkelsesregime rettet mot særlig ungdommer som har med ulovlige rusmidler å gjøre. Hvilken nytte har tusenvis av arrestasjoner og hundrevis av fengslinger hatt hittil? Bare elendighet, bitterhet og en stadig mindre respekt for lovverket! Og de hundrevis i avløpsdelen av den ondsinnede sosiale mekanisme som forbudspolitikken har lagt til rette for som stryker med kan man legge for Reinås'enes rusmiddeltalibanske alter.
Jeg unnskylder ikke ordbruken. Jeg tilbrakte selv noen år på bunnen av samfunnet, i selskap med de som var hardest ute. Jeg har både deltatt i dette spillet og sett på nært hold hvordan det fungerer. Det er ikke teorier som dør der nede, det er virkelige mennesker.
Mye mer kunne vært sagt, men jeg får slutte med å kommentere en av Reinås' kjepphester i akkurat denne diskusjonen:
"Jeg nevnte i mitt forrige innlegg to typer interesser, økonomiske interesser og brukerinteresser. Jeg sa at FMR ikke hadde noen av delene, og spurte om legaliseringsbevegelsen kunne si det samme. Det spørsmålet står fortsatt.", sier han. Et annet sted gjentas at FMR ikke har slike interesser og derfor er "istand til å presentere relativt objektiv informasjon".
Det med "brukerinteresser" er greit: de fleste legalister vil ikke ha noe imot bedre og ikke minst mer variert tilbud, og gjerne litt billigere også.
Men det andre leddet, at "interesser i hasjomsetningen" skulle være bakgrunnen for at legaliseringsbevegelsen ikke kan gi "objektiv informasjon" - for etter vanlig norsk språkforståelse er det vel noe slikt som insinueres - synes jeg Reinås rett og slett skal trekke tilbake som det gedigne drittpratet det er.
Kanskje Reinås skal glemme dogmene og de sosialreformatoriske drømmene litegrann. Jeg sier som vi hasjrøykere i våre skeiv-humoristiske øyeblikk av og til gjør: Du kunne jaggu hatt godt av en rev!
(Dette er en lett oppgradert gjengivelse av den opprinnelige Razzia Nyhetskommentar som ble publisert i 25 numre fra 2001 til 2005)