 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Nr 1 26. oktober 2001 |
| "Overdose"-epidemien på retur? Byer i kamp og purk om hamp Afroman rules! |
Til tross for at avisene i månedsvis har fortalt om "Plata" ved Oslo S og hvordan denne plassen fungerer som et yrende rekrutteringssted for morgendagens narkomane, ser det ikke ut til at den virkelig store reaksjonen var passende før man fikk en historie med mer TVpotensiale. Historien om familien Stoltenbergs kamp for Ninis liv er alvorlig. Det er også reaksjonen fra diverse myndigheter og snakkere.
Det er litt grunn til å undres: er det mer tragisk når et menneske fra en nærmest halvadelig familie ryker utpå enn når det skjer i tusenvis av andre familier? Hva kommer det av at en representant fra en av "anti-narko"organisasjonene straks er frampå med at "rus rammer tilfeldig". Får det fart på narkohundinnsamlingen i Rotary om man trekker oppmerksomheten vekk fra det faktum at "narkomani" riktignok kan ramme hvem som helst, men at det faktisk i overveldende grad rammer de som på forhånd er svakest? Blant heroinister har man alltid funnet langt flere mennesker med en menneskelig kald og fattig oppvekst preget av mental eller fysisk mishandling enn blant befolkningen ellers. Eller slike som er blitt satt "utafor" en meningsfull sosial eller menneskelig sammenheng, utafor muligheter og alternativer. Det er ingen tilfeldighet at den kanskje raskest voksende gruppen i "miljøet" nå er ungdommer med fjernkulturell bakgrunn.
Men noen ryker utpå til tross for at alt "ser bra ut", de er ressurssterke og har rike eller kjente foreldre. Slike har alltid fascinert pressa: de er individer mens Per og Lise på Plata bare er del av en masse. Og så "oppdages" tragedien i all dens gru, og allverden skal gjøres. Som Hoola Bandoola sang på 70-tallet: når skiten faller ned på sjefens hatt, da får vi en miljødebatt.
Og debatt burde Stoltenbergsaken invitere til. Thorvald Stoltenberg sier da også at "Det er umulig å vite hva som er riktig politikk når det gjelder narkotika". Han "håper at en åpen og fordomsfri debatt kan finne nye løsninger på narkotikaproblemene". Når han samtidig peker på at "narkomani er den eneste sykdom som er forbudt" skal ingen tro at han vil være fornøyd med business as usual. Og Jens Stoltenberg er bekymret for hvordan det skal gå med planene om sprøyterom. Det har han grunn til.
Vår nye sosialminister Ingjerd Schou er raskt ute. Hun ser ikke ut til å være interessert i debatt. Som alle forkjempere for vår fallererte rusmiddelpolitikk er hennes resept mer av det samme. Hun vil ha behandling av alle "enten de vil eller ikke" og det skal sørges for at "ingen blir narkomane". Og sprøyterom er hun så skeptisk til at hun - formodentlig av hensyn til resten av regjeringen - ikke tør si det rett ut. Og Norges overlegent mest hysteriske "anti-narko"politiker, Lars Peder Myhren i "Norsk tiltaksaksjon mot narkotika" er selvfølgelig fornøyd med at regjeringen - i litt motsetning til den forrige - ikke ser ut til å være opptatt av å tenke seg om i det hele tatt. En bra holdningsendring, mener han. Når Schou sier at "Regjeringen vil motarbeide legalisering av narkotika, både nasjonalt og internasjonalt", er sikkert dette nok til å få Myhren til å løpe logrende til regjeringskvartalet for å tilby sine tjenester. Men samtidig er det er varsel til legaliseringsbevegelsen: hittil har et utvalg under Justisdepartementet arbeidet med spørsmålet om hvorvidt det kan være formålstjenlig å "avkriminalisere" cannabis. Om ikke dette utvalget skal drukne i tiden som kommer, trenger det nok litt vennlig støtte.
Legalisering eller speidern?, Dagbladet 24. okt. 2001
Regjeringa inviterer til narkosamarbeid, Dagbladet 24. okt. 2001
Vil tvangsbehandle narkomane, Nettavisen 24. okt. 2001
Vil trappe opp kampen mot narko i Oslo, Aftenposten 25. okt. 2001
I sommer kunne vi lese i avisene at hasj er litt farligere enn sex (med kondom). Nå vil noen ha det til at hasjrøykere ikke har særlig til valg. Overlege Erlend Stensland-Bugge er "dypt bekymret over politikere og kjendiser som vil legalisere hasj", skriver Nordlys 20. oktober. Han raser mot "kunnskapsløse trendonanister" som ikke skjønner at "det farligste av alle rusmiddel" ikke bare fører til sinnssykdom og selvmord men at gutta også får "slapp kødd, bryst og testikler på størrelse med rosiner". Selv overleger bør sette sette seg litt inn i hva de snakker om, og vi kan bare anbefale doktoren å onanere en annen trend. Den han benytter var populær på 70-tallet. Den gangen alt var lov.
Sånn i allmenndannelsens interesse: Stensland-Bugge kan ha fått ideene sine fra en bok av Jan Ramstrøm, "Skader av hasj og marihuana", utgitt i Norge av det dårlig kvalitetskontrollerte Rusmiddeldirektoratet. Ramstrøm er ytterst motvillig til å gi slipp på alle de gode poengene vi ellers har fått fra luringen Gabriel Nahas, men må på det ene området etter det andre konkludere med at alt er akk så usikkert. Han nevner ett enkelt eksempel av interesse for overlegen fra Tromsø: en gutt som var dårlig utviklet nedentil. Dette kom seg imidlertid senere, og slikt er jo ikke helt ukjent. Men gutten hadde også røyka hasj fra elleveårsalderen og noen år framover. Det var det hele.
Stein i hodet – bløt i buksa, Nordlys 20. okt. 2001
Ikke lett å være politiker
Det er ikke greit å være politiker. Mens tusenvis av nordmenn hvert år blir tatt med hasj, er det bare de færreste som må stå fram i avisene og finne på en god forklaring evt komme med en beklagelse. Det må være lov å more seg en anelse over Jan Bojer Vindheim fra Miljøpartiet De Grønne, partiet som vil ha "avkriminalisering uten legalisering" av cannabis. Og absolutt ingen smugling. Og så blir en av partiets nasjonale talsmenn ferska med 4 gram tjall etter ei kommunal studiereise til Køben.
Men vi får vel være greie og si velkommen til den dessverre ikke på noen måte eksklusive lista over hasjdømte her i landet. Om mange gode borgere nå kanskje synes at Vindheim framstår som litt slitt i politikerfasaden, har han all respekt her hos oss for sitt lille forsøk på å hjelpe på reveforsyningen. Som plaster på såret skal han få litt gratisreklame for boka si om cannabishistorie, "Inn i hampen", som viser at den godeste Vindheim befinner seg i en årtusengammel tradisjon. Boka kan visstnok fremdeles skaffes, og anbefales for alle som synes at kveldene begynner å bli lange & grå.
Tatt med hasj på studietur, Adresseavisen 20. okt. 2001
Vindheimgarnets presentasjon av "Inn i hampen" her og Razzias omtale av boka her
Razzia har tidligere publisert stoff om den særnorske epidemien av "hasjoverdoser" og om hvor gale noen mener vi blir av hasjrøyking. En amerikansk undersøkelse referert i Dagbladet 19. oktober støtter nå det vi i legaliseringsleiren alltid har hevdet, nemlig at selv "tunge brukere" er seg sjøl igjen på området "intellektuell kapasitet" kort tid etter at røykingen er avsluttet, og at denne "skadevirkningen" uansett ikke er verre enn at den er til å leve med. (Det innrømmes jo gjerne at det tar litt lenger tid å sortere tankerekkene noen ganger...)
Jan Erik Thoresen i "Landsforeningen mot stoffmisbruk" lar seg ikke imponere av dette. Han henviser til både den gamle tesen om ”avhengighet” og - selvfølgelig” - disse overdosedødsfallene som ga Rettstoksikologisk Institutt atskillig presse tidligere i år.
Men heller ikke her kan Dagbladet gi trøst til forbudstilhengerne. Per Trygve Normann ved RTI forteller at instituttets tolkninger av dataene er omdiskutert. Man er fremdeles ikke "100% sikker på om cannabis er dødelig". Det var sannelig godt å høre! Og nå venter vi bare på at Dagbladets artikkel skal gå den samme seiersgang i norsk presse som de opprinnelige oppslagene om "sensasjonelle overdoser og forgiftninger". Men det passer kanskje ikke?
Cannabis ufarlig, Dagbladet 19. okt. 2001
Pope et al: Neuropsychological Performance in Long-term Cannabis Users, Archives of General Psychiatry oct. 2001 (Tilgjengelig hos JAMA, men kun som betalt tjeneste).
Ellers på Razzia om "hasjoverdoser" og annen galskap her og her
"Sprøyterom" har vært et hett tema de siste månedene, og diskusjonen vil formodentlig blusse opp igjen ettersom regjeringen Stoltenberg rakk å vedta sin tilslutning og den nye sosialministeren allerede har rukket å rynke på nesa av påfunnet.
Det viser seg at mange ellers gode mennesker får vonde følelser ved å tenke på at sprøytenarkomane skal få sette sprøytene sine på et trygt og rent sted, med rent utstyr og nærværende mulighet for hjelp. For det vil da virkelig være mer i overensstemmelse med gjeldende politikk å arrestere disse menneskene og i alle fall ta fra dem dosene deres. Så kan gutta finne noe å stjæle og jentene kan sikkert få seg en tur med en snill herremann, så kan de kjøpe ny dose på Plata og hvis de ikke blir arrestert på nytt kan de mekke og sette seg doser bak en container eller på en dass. Går det galt, har vi noen som sliter ræva av seg for å hjelpe dem og ellers er det god plass i statistikken. For vi kan da ikke tillate noe som er forbudt?
Slike spørsmålsstillinger lå bak da talsmenn for en rekke europeiske byer vedtok Frankfurt-resolusjonen i 1990 og dannet European Cities on Drug Policy, ECDP. Man avviste drømmen om "det rusfrie samfunn", påbød skille mellom cannabis og harde stoffer og plasserte en vesentlig del av problemet der det hørte hjemme: som resultat av forbudspolitikken snarere enn av iboende egenskaper i hvert enkelt rusmiddel. Fra da av har "skadereduksjon" vist seg å være en smidigere, mer menneskelig - og antakelig rett og slett mer effektiv form for "anti-narko"politikk.
Ikke alle utvidelser av EU har vært like vellykkede, vil vi tro. Da Sverige skulle inn på midten av 90-tallet kom ikke svenskene narkopolitisk ubevæpnet. Sverige, internasjonalt kjent som home of the narco-nazis, var mer enn skeptiske til den "liberalistiske" vind de syntes blåste ute i Europa, og som sitt spesielle bidrag til fellesskapet kom de med en reaksjon på Frankfurt-resolusjonen, Stockholm-resolusjonen, i 1994. Og så organisasjonen European Cities Against Drugs, ECAD. Om man vil lete etter noe "intellektuelt sentrum" for denne svenske virksomheten, er dét fort gjort. Man finner det i Hassela Nordic Network, Nord-Europas største samleplass for rusmiddeltalibanisme. Godt integrert med store deler av behandlingsindustrien, og det nordiske politiets kanskje fremste leverandør av tilsynelatende akademisk argumentasjon for forbuds- og fengslingspolitikken. Dette mest for de litt historisk interesserte, men også fordi propagandaorganisasjonen ECAD også har norske medlemsbyer, som Oslo og Bærum. I diskusjonen rundt Aftenpostens mange oppslag om sprøyterom og de narkomanes leveforhold for noen uker siden, kom det fram bekymrede pip fra noen byråkrater om at hvis vi fikk sprøyterom, var det fare for at "Norge" kunne bli kastet ut av ECAD. Det er i virkeligheten en skam at norske politikere føler seg bundet til denne sammenslutningen. Kan de ikke tenke sjøl får de heller si det høyt.
Vi har en liten mistanke om at Hassela-nettverket har vært besøkt av Ole Vidar Øiseth i Norsk Narkotikapoliforening (NNPF). I siste nummer av foreningens blad, Motgift, kaster han seg inn i landbruksdebatten og levner ikke allverdens tvil om at han mener at kampen for lovlig dyrking av "rusfri" cannabis til industriformål egentlig er et påfunn fra legaliseringsbevegelsen slik at vi liksom kan få lovlig hasj "på kjøpet". Hvordan dette skal skje, er mer enn mystisk. Opiater brukes i legemiddelindustrien uten at noen bruker dette som argument for legalisering av morfin og frøene av samme plante finnes på rundstykker og i fuglefrø - også uten rusmiddelpolitisk press i den anledning. Men cannabis til klær, såpe og snowboards er tydeligvis skremmende. Legaliseringsbevegelsens argumenter for legalisering av "industriell" cannabis har alltid først og fremst dreid seg om naturvern. Øiseth morer seg atskillig over at de små produksjonsseriene det foreløpig dreier seg om har gitt høye priser. Markedet må jo bestemme! Og da er bare det billige bra. Det er grunn til å be NNPF om å forholde seg politisk noenlunde nøytrale. Ideologisk oppslutning om den bølgen av markedsliberalisering som nå svir av verden får politifolkene overlate til politikerne. Vi tror ikke verden ramler sammen om Norge eller andre land må bruke støtteordninger for å få fart i bruken av råstoffer som ikke ødelegger for natur eller mennesker.
NB ECDP, European Cities on Drug Policy, finnes ikke lenger som organisert nettverk. De samme byene - og etterhvert flere - har imidlertid fortsatt med sine reformer. Den nevnte "Frankfurtresolusjonen" kan leses her.
Hassela Nordic Network (ser jammen ut til å ha forsvunnet, og bra er det)
European Cities Against Drugs
Motgift nr 3 2001
Sprøyterom det samme som legalisering av narkotika, Aftenposten 28. sept. 2001
Færre misbrukere etter at sprøyterom ble innført, Aftenposten 28. sept. 2001
Afromans Because I got high har solgt endel i Norge, og enden er visst ikke nådd. Dette har satt tankene i sving både her og der. Skal vi finne oss i "dopmusikk" også nå?
Det smått brysomme er jo at det ikke er noen tvil om Afromans sympatier. Men så har han altså laget ei låt som er tvert gjennom selvironisk på røykernes vegne. Og hvordan skal man angripe låta da? Gjermund Aadland i "Nei til narkotika" (hvor mange sånne organisasjoner er det egentlig?) håper på at det er en advarsel mot reverøyking: "Alt går jo galt i låta", som han sier. Det er ille nok at man til ære for disse folka skal måtte sette opp ironiplakater. Men selvironiplakater?
Åja, Afroman? Løp & kjøp.
Hasj rett i øret, Kampanje 22. okt. 2001
Doplåt mot singletoppen, VG 24. okt. 2001
(Dette er en lett oppgradert gjengivelse av den opprinnelige Razzia Nyhetskommentar som ble publisert i 25 numre fra 2001 til 2005. Alle eksterne lenker er kontrollert, men på grunn av "lenkeråte" var det nødvendig å deaktivere eller fjerne mange av dem. Noe redigering har vært nødvendig.)