sidelogo

Til forsiden
Til rusmiddelpolitikk
Krigen mot narkotika
Cannabis
Amsterdam
Samfunn og politikk
Kultur
Fortellinger
Gjester
Nedlastinger
Arkiv


 

 

 

Stein Hoftvedt:

Da verdigheten kom til byen
(det var morsomt å være med)


REDSELEN
Redselen for "narkotika" er stor, og det er ikke merkelig. Daglig kan vi lese og høre om overdoser, om ødelagte liv, om vold og elendighet, om forbrytelser og kynisme. Alt knyttet til "narkotika", som er den fellesbetegnelsen man har valgt for alle ulovlige rusmidler. Som en av de mer skrivelystne eksponentene for denne redselen sier:
"... i skolen, i fritidsklubber og ungdomstiltak, i bomiljøer, på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, i organisasjonsliv og trafikk ønsker man å kunne arbeide uten å gå i konstant frykt for narkotikarelaterte problemer og hendelser. Slik sett kan visjonen om et narkotikafritt samfunn bli en målestokk på om vi nærmer oss eller fjerner oss fra disse ønskene." (Knut T. Reinås i Dagsavisen 19. aug 2002).

Når redselen styrer handlingene vil det være mest nærliggende å ønske seg årsaken til redselen vekk fra denne verden, og helst definert som noe som ikke har noen naturlig plass blant mennesker i det hele tatt. Altså "visjonen om et narkotikafritt samfunn". Litt omskrevet betyr dette ikke annet enn et krav om at forbudet mot diverse andre rusmidler enn alkohol blir 100 % effektivt. For å oppnå slikt anbefaler Reinås "en verdig narkotikapolitikk". Ved siden av forebygging og behandling og slikt som alle er enige om - om vi da snakker om den delen av "narko"bruken som faktisk finner sted ved hjelp av avhengighetsdannende og/eller sterkt ødeleggende stoffer - anbefales alle fundamentalisters felles kamprop: Lov og orden! Riktignok med en litt humanitær vri: det skal være mulig for de stakkars avhengige å få behandling som alternativ til straff (slik at Reinås i det minste kan få også norsk og ikke bare amerikansk belegg for sine påstander om at massevis av hasjrøykere "må" ha behandling).

idealsamfunnet?
Visualisering av et samfunn med Lov og Orden "i skolen, i fritidsklubber og ungdomstiltak, i bomiljøer, på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, i organisasjonsliv og trafikk". Fra en vel 60 år gammel tysk brosjyre. Ikke annet enn lykkelige mennesker å se!

Ikke noe av dette hadde vært sært å høre om det hadde kommet fra tradisjonelt høyreorienterte politikere, gjerne med et snev av brunfarge. Men ideologene på dette området i Norge ser ut til å ha sine best beleirede bastioner på den tradisjonelle "venstresida". Ottar Brox går inn for"det enkle velferdsstatlige prinsipp at om det ikke er et offentlig ansvar at alle er lykkelige, så er det i alle fall stat og kommune som har ansvaret for at folk ikke går til grunne i fattigdom eller sykdom, selv om slike ulykker skulle skyldes ens egne handlinger. Men for at det skal bli mulig for samfunnet å leve opp til dette ansvaret, må kollektivet ha makt til å sørge for å redusere frekvensen av ulykkesskapende handlinger. Den som tar sitt kollektive ansvar alvorlig, kan være nødt til å akseptere forbud som gjør det lettere å realisere velferdssamfunnets mål. Og ikke bare det: Den som mener at vi har et slikt kollektivt ansvar, bør kanskje ikke gi inntrykk av, gjennom atferd og ytringer, at cannabis- og pillemisbruk er uskyldige fornøyelser, som ikke angår andre."(Klassekampen 6. sept. 2002. Legg merke til den snedige koblingen av "cannabis- og pillemisbruk" som noen åpenbart skal mene er "uskyldige fornøyelser".)

Det er dessverre helt dagligdags at selv ellers ofte reflekterte mennesker går direkte fra et forståelig ønske om å redusere død og elendighet til en formodning om at statlig forbud er egnet redskap til å styre borgernes atferd i saker som de samme borgerne oppfatter som private og ikke til skade for andre. Hva som i Klassekampen og tilliggende miljøer betraktes som en kapitalistisk eller borgerlig stat synes plutselig å kunne være egnet som det godes organ, uttrykk for "kollektivets" vilje - slik denne viljen selvfølgelig tolkes av sine akademiske representanter på "venstresida". For om man ikke kan bruke staten til å styre menneskenes gjøren og laden, hva i all verden skal man da gjøre? Eller som Brox sier:
"Hvis det er riktig at den politiske "venstresida" går inn for liberalisering, har vi enda en god forklaring på at den har tapt evnen til å påvirke samfunnsutviklinga." Foreløpig kan Brox ta det ganske med ro. Selv om det finnes tilhengere av legalisering av cannabis og vidtgående reformer av den øvrige "narkotika"lovgivningen i både SV, RV og AP (kanskje i større grad i de respektive ungdomsorganisasjoner), er det fremdeles den gamle gode statsformynderismen som råder. Det er jo ikke blitt slik at dette med frihet skal være annet enn et åte for de godtroende. Som en noe mindre velfrisert representant for den moderne reformerte stalinisme, Jon Hustad, sier i Klassekampen 6. januar: " Sosialdemokratiets ruspolitikk er diverre korkje varm eller kald, men lunken - vi er imot at du døyr, men vi aksepterer det. Og når sosialdemokratiet vegrar seg for å setje inn tvangssosialiserande tiltak, ligg alternativet der i all si fråstøytande velde; full liberalisering." (Hustad kan ha lært av Reinås og Brox hvor effektfullt det er å smugle inn et vrengebilde av de faktiske diskusjonsmotstanderes synspunkter. "Full liberalisering" har knapt nok talsmenn i Norge) Slik må det muligens gå når man definerer "velferdsstat" som " Å halde flest mogleg i live så lenge som mogleg." Omtrent som husdyr - eller "arbeidskraft".

JAKTEN PÅ ONDSKAPEN - OG DE JAGEDE
Det siste halvannet året har vi kunnet se en voldsom oppblomstring av jakt på ondskapen i verden. Det er høykonjunktur for forenklede verdensbilder og tilsvarende enkle løsninger. Mens den verdenspolitiske jakten på ondskapen arter seg som streben etter politisk dominans og "fri verdenshandel", får vi her i det bare i beskjeden grad krigførende Norge klare oss med mer lokale djevler. Som Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund sier i til ANB: " Fra i dag og tre år fram i tid er kampen mot narkotika den viktigste saken i samfunnet vårt". Det er ikke så klart hvorfor denne kampen skal begrenses til tre år, men han vil ha "konkrete tiltaksplaner" - og en milliard kroner. Som skal finansiere "tvang, avlytting, provokasjon og
infiltrasjon". Om Johannessen hadde hatt en smule historisk innsikt, ville han vært klar over at alt dette er avhengighetsdannende midler. Ingen ville vel gråte stort om en skikkelig sværing i heroinbransjen går i baret etter litt lur plassering av mikrofoner. Litt mindre heldig om man med en framprovosert handling lager en sværing ut av en egentlig nokså mislykket tilfeldig kjeltring. Definitivt ikke heldig i det hele tatt når politiet venner seg til slike midler og helt mister respekten for den vanlige borgers rett til å leve sitt liv i fred. Vi lever i ei oppgangstid for totalitære løsninger, og det finnes bedre midler for å komme ødeleggende rusmiddelbruk til livs enn et totalitært politi. Heldigvis synes også Justisdepartementet at politiet allerede har "nok metoder", men man kunne kanskje ønske seg at statsadministrasjonen og politikerne var atskillig mer kritiske til den "krigen mot narkotika" politiet allerede fører. Ikke minst burde man snart sette lyset på at en politisk pressgruppe innenfor politiet selv - Norsk Narkotikapolitiforening - driver en aktiv lobbyvirksomhet som tydelig viser behovet for å tøyle elementer i en etat som ikke mangler tradisjoner hva angår å rydde plass for seg selv som en stat i staten. Foreningen har allerede ved pågående reklame og kursvirksomhet hisset opp tusenvis av foreldre til å bruke politimetoder overfor sine egne unger og bedrifter til å bedrive en faglig umotivert overvåkning av sine ansatte. Det er ikke bare de onde som skal vennes til en totalitær stats virkemidler. Vi skal alle lære oss til at det er selvfølgelig å være konstant overvåket. For noen egentlig konkrete resultater er det sjelden denne typen overvåkning gir. Det har aldri vært vanskelig å skjønne at arbeidskolleger ruser seg, og arbeidslivet har allerede ordninger for å fange opp slikt. Og selv tradisjonelt forbudsvennlige "antinarko"-organisasjoner forstår i dag at bruk av politiovervåkningsmetoder overfor unger bare gjør eventuelle problemer verre.

luring
Skal en allianse mellom "venstresida" og de mest overvåknings- og undertrykkelseshissige innenfor politiet skaffe oss et samfunn hvor vi ikke skal få være i fred noe sted?

Den samme forenklingen som preger forbudsideologer og deres praktikere, preger selvfølgelig også selve jakten på ondskapen, eller utdrivelsen. Sterkt motivert av store beslag etter at politiet i årevis har fotfulgt særlig østeuropeiske bander og endel MC-miljøer - og som nå om dagen brukes til å pushe bildet av et voldsomt øket forbruk av "narkotika", forøvrig lite gjenkjennelig fra aktuelle undersøkelser - jager politiet rundt i ungdomsmiljøer i spesiell jakt etter tidligere ukjente "rusmisbrukere", rektorer puster lettet ut etter å ha fått utvist elever fra sine egne skoler og bedriftsledere føler de har fått en sikrere bedrift om de kan sparke en ansatt som har røyka hasj i helga. Siden forrige Razzia Nyhetskommentar er det blitt gjort i nærheten av 7-8.000 beslag av ulovlige rusmidler i Norge. Mesteparten har vært gjort ved en stadig gjentatt inntauing av "gamle kjente" i allerede sterkt belastede miljøer, to-tre tusen er småbeslag av hasj. Mesteparten av disse sakene blir aldri kjent for offentligheten. Stort sett skriver avisene om slike saker når de mangler annet stoff eller når flere dusin blir arrestert samtidig. Men de virkelig store beslagene, som det er kanskje et dusin av blant de 7-8.000, får stor oppmerksomhet og blir brukt for alt de er verdt til å gi inntrykk av et voldsomt økende problem. Sluttresultatet av det hele er at en mengde mennesker blir registrert som kriminelle. Noen av dem - kanskje de fleste - har ikke gjort noe annet galt enn å ruse seg med et ikke-autorisert rusmiddel. Det er diskutabelt om dette er særlig lurt for alle, men rusingen vil ikke få noen ødeleggende virkning for dem selv eller deres omgivelser. Det de har gjort er slikt som ligger innenfor området for tålbar menneskelig utfoldelse. Om man er imot det kan man drive opplysningskampanjer og liknende. Et mindretall er ute på en selvdestruktiv vei, og ville i mangel på "narkotika" antakelig havnet på fylla. Det var dét som skjedde før de nye rusmidlene gjorde sitt inntog. Disse har atskillig til felles, og de skiller seg ikke nødvendigvis så mye fra folk som ødelegger livene sine med alkohol, ved å spise seg ihjel eller ved annen lite tilfredsstillende livsførsel. Her finner man hva som ofte altfor mildt kan kalles ikke-fungerende familiebakgrunn, man finner psykiske problemer og man finner sosialt utstøtte. Det er lett å forakte folk med en slik bakgrunn. Man finner dem i fengslene, man finner dem blant gatenarkomane og man finner dem selvfølgelig rundt omkring i samfunnet ellers hvor de overlever med hodet så vidt over vannet. De fleste har en eller annen trist historie å fortelle som besteborgerne kan fnyse av når dommeren slår klubba i bordet. Historiene blir ikke mindre sanne av den grunn. Det er deprimerende at så mange forstår denne problematikken samtidig som de for å løse disse problemene når disse først blir opphøyet til "samfunnsproblem" bruker midler som gjør problemene verre både for de mennesker det gjelder og for samfunnet. Det er som om man vil lette samvittigheten etter å ha prioritert nytt rådhus framfor psykisk helsevern for ungdommer ved å gi politiet en milliard slik at man ved å lage "uro" blant ungdommene og foreta tusenvis av arrestasjoner kan komme på sporet etter kilden til ondskapen selv: narkobaronene. I virkelighetens verden er det selvsagt ikke noen som helst sammenheng mellom å forfølge hasjrøykere, "partydop"brukere og sprøytenarkomane og den etterforskning som foregår mot internasjonale narkosyndikater. Dette er bare noe politiet prøver å få oss til å tro slik at de kan få større bevilgninger og flere stillingshjemler. I mesteparten av forrige århundre raste denne krigen mot folk med "narkotika" og man fengslet millionvis av brukere - og noen tusen storprofitører med tilhørende fotsoldater - uten at det kunne konstateres annet enn et forbruk som var lettest forståelig ut fra sosiale og kulturelle tendenser og det faktum at det alltid står en profitør klar til innsats når en annen forsvinner.

Bad laws - bad politics
Heldigvis kan vi la oss inspirere av land hvor man har kommet lengre enn i Norge. I Canada er legalisering av cannabis muligens rett rundt hjørnet. Hold deg orientert i det utmerkede magasinet Cannabis Culture

Og mens krigen raser blir krigstilstanden etterhvert oppfattet som en normaltilstand. Dimensjonene i massearrestasjonene og den øvrige forfølgelsen blir borte. Som en student ved Politihøgskolen sa etter en storaksjon i Drammen: Det er morsomt å få være med...

Ellers har de siste par månedene kunnet by på endel gjengangere. Porsgrunns Dagblad meldte for eksempel i november om at hasj var innfallsporten til sterkere stoffer. Har ikke atskillige undersøkelser avvist dette? Joda, men Porsgrunns Dagblad vet at "de liberale ikke vet hva de snakker om. Et hasjblås i dag er ikke det samme som et hasjblås i 1970. Dagens hasj er blitt 30 ganger sterkere, ifølge psykologispesialist John Siverts. Dette skyldes at hasjplanten er blitt genmanipulert." Ikke ett ord av dette er sant! Neste gang får Porsgrunns Dagblad henvende seg til en som har litt peil på hasj, og som sikkert kan fortelle at riktignok er mye pot (marihuana) idag av vesentlig bedre kvalitet enn for 30 år siden, rett og slett fordi det dyrkes utvalgte planter innendørs. Denne kan nok være både 2 og 3 ganger bedre enn tidligere. Hasjen derimot, er nok ofte dårligere enn mye man kunne få for 30 år siden. Razzia får en stri strøm av spørsmål om slike saker fra leserne. Det er lov for aviser å sende en mail også. Diskré behandling loves.

Referanser:
Knut T. Reinås:En narkotikapolitikk til venstre, Klassekampen 19. sept. 2002/FMR
Knut T. Reinås: En verdig narkotikapolitikk, Dagsavisen 19. aug. 2002/FMR
Ottar Brox: Individuell frihet og kollektivt ansvar, Klassekampen 6. september 2002/FMR
Forfatterkollektivet: Arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet - del 2, Røde Fane 3/2002
Jon Hustad: Narkodød, Klassekampen 6. jan. 2003
Narkojegeren på plass, Finnmark Dagblad 9. des. 2002
Narkoaksjon i Indre Salten, Saltenposten 7. des. 2002
Narkojakt i norsk næringsliv, Dagens Næringsliv 21. okt. 2002
Samkjøre innsatsen for å bekjempe narkotika, Tønsbergs Blad 18. okt. 2002
Tar avstand fra narkotika, Stavanger Aftenblad 19. okt. 2002
Fakkeltog mot narkotika, NTB/P4 18. okt. 2002
Store narkotikautfordringer drøftes i Tønsberg, Tønsbergs Blad 18. okt. 2002
Seks tatt for narko-lovbrudd på Viken, Oppland Arbeiderblad 18. okt. 2002
"Tidsinnstilte bomber" i Alta, Altaposten 17. okt. 2002
Eksplosiv vekst i narkosaker, Romerike Blad 16. okt. 2002
Narkodøden i velferds-Drammen, lederart. i Drammens Tidende 28. okt. 2002
Reagerer på røff behandling i narkorazzia, Østlandsposten 29. okt. 2002
Storstilt narkotikaaksjon mot Tapperiet, Østlandsposten 28. okt. 2002

Ryddesjau i narkomiljøet, Drammens Tidende 27. okt. 2002
Politiet mangler flere årsverk, Halden Arbeiderblad 25. okt. 2002
Felles front mot narkotikaen, Trønder-Avisa 25. okt 2002
Fire pågrepet i narkorazzia på folkehøgskole, Hamar Dagblad 24. okt. 2002
Årdal kommune vil narkoteste ansatte, ANB 22. okt. 2002
Eksnarkomane i tog fra "Plata", Nettavisen 18. okt. 2002
Oslo flommer over av dop, ANB 5. des. 2002
Unge i rus øker sterkt, Asker & Bærum Budstikke 11. des. 2002
16 dømt etter narkoaksjon, Trønder-Avisa 24. des. 2002
Fire av ti har vært fulle, Nettavisen 18. des. 2002
15-åringer om skole, rus, sex og sånt, Aftenposten 17. des. 2002
Presset til å ruse seg, NRK/Østlandssendingen 25. nov. 2002
Politiet har nok metoder, P4 3. jan. 2003
Mener narkotikasaker er viktigst, Avisa Fremover 3. jan. 2003
Politiet vil ha sterkere virkemidler mot narkotika, Nationen 3. jan. 2003
Flerdoblet narkobeslag, Aftenposten 6. jan. 2003
Sviket mot ungdommen, Porsgrunns Dagblad 18. nov. 2002

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 13, 9. januar 2003)

Til toppen av sida