| Stein Hoftvedt: Da verdigheten kom til byen REDSELEN Når redselen styrer handlingene vil det være mest nærliggende å ønske seg årsaken til redselen vekk fra denne verden, og helst definert som noe som ikke har noen naturlig plass blant mennesker i det hele tatt. Altså "visjonen om et narkotikafritt samfunn". Litt omskrevet betyr dette ikke annet enn et krav om at forbudet mot diverse andre rusmidler enn alkohol blir 100 % effektivt. For å oppnå slikt anbefaler Reinås "en verdig narkotikapolitikk". Ved siden av forebygging og behandling og slikt som alle er enige om - om vi da snakker om den delen av "narko"bruken som faktisk finner sted ved hjelp av avhengighetsdannende og/eller sterkt ødeleggende stoffer - anbefales alle fundamentalisters felles kamprop: Lov og orden! Riktignok med en litt humanitær vri: det skal være mulig for de stakkars avhengige å få behandling som alternativ til straff (slik at Reinås i det minste kan få også norsk og ikke bare amerikansk belegg for sine påstander om at massevis av hasjrøykere "må" ha behandling).
Ikke noe av dette hadde vært sært å høre om det hadde kommet fra tradisjonelt høyreorienterte politikere, gjerne med et snev av brunfarge. Men ideologene på dette området i Norge ser ut til å ha sine best beleirede bastioner på den tradisjonelle "venstresida". Ottar Brox går inn for"det enkle velferdsstatlige prinsipp at om det ikke er et offentlig ansvar at alle er lykkelige, så er det i alle fall stat og kommune som har ansvaret for at folk ikke går til grunne i fattigdom eller sykdom, selv om slike ulykker skulle skyldes ens egne handlinger. Men for at det skal bli mulig for samfunnet å leve opp til dette ansvaret, må kollektivet ha makt til å sørge for å redusere frekvensen av ulykkesskapende handlinger. Den som tar sitt kollektive ansvar alvorlig, kan være nødt til å akseptere forbud som gjør det lettere å realisere velferdssamfunnets mål. Og ikke bare det: Den som mener at vi har et slikt kollektivt ansvar, bør kanskje ikke gi inntrykk av, gjennom atferd og ytringer, at cannabis- og pillemisbruk er uskyldige fornøyelser, som ikke angår andre."(Klassekampen 6. sept. 2002. Legg merke til den snedige koblingen av "cannabis- og pillemisbruk" som noen åpenbart skal mene er "uskyldige fornøyelser".) Det er dessverre helt dagligdags at selv ellers ofte reflekterte mennesker går direkte fra et forståelig ønske om å redusere død og elendighet til en formodning om at statlig forbud er egnet redskap til å styre borgernes atferd i saker som de samme borgerne oppfatter som private og ikke til skade for andre. Hva som i Klassekampen og tilliggende miljøer betraktes som en kapitalistisk eller borgerlig stat synes plutselig å kunne være egnet som det godes organ, uttrykk for "kollektivets" vilje - slik denne viljen selvfølgelig tolkes av sine akademiske representanter på "venstresida". For om man ikke kan bruke staten til å styre menneskenes gjøren og laden, hva i all verden skal man da gjøre? Eller som Brox sier: JAKTEN PÅ ONDSKAPEN - OG DE JAGEDE
Den samme forenklingen som preger forbudsideologer og deres praktikere, preger selvfølgelig også selve jakten på ondskapen, eller utdrivelsen. Sterkt motivert av store beslag etter at politiet i årevis har fotfulgt særlig østeuropeiske bander og endel MC-miljøer - og som nå om dagen brukes til å pushe bildet av et voldsomt øket forbruk av "narkotika", forøvrig lite gjenkjennelig fra aktuelle undersøkelser - jager politiet rundt i ungdomsmiljøer i spesiell jakt etter tidligere ukjente "rusmisbrukere", rektorer puster lettet ut etter å ha fått utvist elever fra sine egne skoler og bedriftsledere føler de har fått en sikrere bedrift om de kan sparke en ansatt som har røyka hasj i helga. Siden forrige Razzia Nyhetskommentar er det blitt gjort i nærheten av 7-8.000 beslag av ulovlige rusmidler i Norge. Mesteparten har vært gjort ved en stadig gjentatt inntauing av "gamle kjente" i allerede sterkt belastede miljøer, to-tre tusen er småbeslag av hasj. Mesteparten av disse sakene blir aldri kjent for offentligheten. Stort sett skriver avisene om slike saker når de mangler annet stoff eller når flere dusin blir arrestert samtidig. Men de virkelig store beslagene, som det er kanskje et dusin av blant de 7-8.000, får stor oppmerksomhet og blir brukt for alt de er verdt til å gi inntrykk av et voldsomt økende problem. Sluttresultatet av det hele er at en mengde mennesker blir registrert som kriminelle. Noen av dem - kanskje de fleste - har ikke gjort noe annet galt enn å ruse seg med et ikke-autorisert rusmiddel. Det er diskutabelt om dette er særlig lurt for alle, men rusingen vil ikke få noen ødeleggende virkning for dem selv eller deres omgivelser. Det de har gjort er slikt som ligger innenfor området for tålbar menneskelig utfoldelse. Om man er imot det kan man drive opplysningskampanjer og liknende. Et mindretall er ute på en selvdestruktiv vei, og ville i mangel på "narkotika" antakelig havnet på fylla. Det var dét som skjedde før de nye rusmidlene gjorde sitt inntog. Disse har atskillig til felles, og de skiller seg ikke nødvendigvis så mye fra folk som ødelegger livene sine med alkohol, ved å spise seg ihjel eller ved annen lite tilfredsstillende livsførsel. Her finner man hva som ofte altfor mildt kan kalles ikke-fungerende familiebakgrunn, man finner psykiske problemer og man finner sosialt utstøtte. Det er lett å forakte folk med en slik bakgrunn. Man finner dem i fengslene, man finner dem blant gatenarkomane og man finner dem selvfølgelig rundt omkring i samfunnet ellers hvor de overlever med hodet så vidt over vannet. De fleste har en eller annen trist historie å fortelle som besteborgerne kan fnyse av når dommeren slår klubba i bordet. Historiene blir ikke mindre sanne av den grunn. Det er deprimerende at så mange forstår denne problematikken samtidig som de for å løse disse problemene når disse først blir opphøyet til "samfunnsproblem" bruker midler som gjør problemene verre både for de mennesker det gjelder og for samfunnet. Det er som om man vil lette samvittigheten etter å ha prioritert nytt rådhus framfor psykisk helsevern for ungdommer ved å gi politiet en milliard slik at man ved å lage "uro" blant ungdommene og foreta tusenvis av arrestasjoner kan komme på sporet etter kilden til ondskapen selv: narkobaronene. I virkelighetens verden er det selvsagt ikke noen som helst sammenheng mellom å forfølge hasjrøykere, "partydop"brukere og sprøytenarkomane og den etterforskning som foregår mot internasjonale narkosyndikater. Dette er bare noe politiet prøver å få oss til å tro slik at de kan få større bevilgninger og flere stillingshjemler. I mesteparten av forrige århundre raste denne krigen mot folk med "narkotika" og man fengslet millionvis av brukere - og noen tusen storprofitører med tilhørende fotsoldater - uten at det kunne konstateres annet enn et forbruk som var lettest forståelig ut fra sosiale og kulturelle tendenser og det faktum at det alltid står en profitør klar til innsats når en annen forsvinner.
Og mens krigen raser blir krigstilstanden etterhvert oppfattet som en normaltilstand. Dimensjonene i massearrestasjonene og den øvrige forfølgelsen blir borte. Som en student ved Politihøgskolen sa etter en storaksjon i Drammen: Det er morsomt å få være med... Ellers har de siste par månedene kunnet by på endel gjengangere. Porsgrunns Dagblad meldte for eksempel i november om at hasj var innfallsporten til sterkere stoffer. Har ikke atskillige undersøkelser avvist dette? Joda, men Porsgrunns Dagblad vet at "de liberale ikke vet hva de snakker om. Et hasjblås i dag er ikke det samme som et hasjblås i 1970. Dagens hasj er blitt 30 ganger sterkere, ifølge psykologispesialist John Siverts. Dette skyldes at hasjplanten er blitt genmanipulert." Ikke ett ord av dette er sant! Neste gang får Porsgrunns Dagblad henvende seg til en som har litt peil på hasj, og som sikkert kan fortelle at riktignok er mye pot (marihuana) idag av vesentlig bedre kvalitet enn for 30 år siden, rett og slett fordi det dyrkes utvalgte planter innendørs. Denne kan nok være både 2 og 3 ganger bedre enn tidligere. Hasjen derimot, er nok ofte dårligere enn mye man kunne få for 30 år siden. Razzia får en stri strøm av spørsmål om slike saker fra leserne. Det er lov for aviser å sende en mail også. Diskré behandling loves.
|