 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Stein Hoftvedt:
Forbudspolitikkens ansikter
De siste par ukene har mange aviser gjengitt portretter av typen "før-og-etter" hard bruk av heroin og crack-kokain og kommentert dette mer eller mindre innsiktsfullt. Visdommen er at slik blir du av narkotika. Derfor: ikke bruk narkotika. Og derfor: narkotika må selvfølgelig forbli forbudt. Uansett motforestillinger er det grunn til å tro at bildene og det innforståtte budskapet allerede har brent seg inn i avislesernes sinn. Det er langt færre avislesere som studerer lengre tekster som krever noen anstrengelse enn de som leser overskrifter og ser på bilder om det ikke er noe som opptar dem mer enn vanlig. Det er slik tabloidpresse fungerer.
 |
Ikke mye tegn til annet enn naturlig forfall her, men hvordan ville denne mannen ha sett ut etter 15 år på lite og dårlig mat, med ødelagt tannstell, hepatitt og HIV. og etter å ha blitt voldtatt, ranet og overfalt et utall ganger, etter et hundretall reiser i det villeste noialand og et halvt dusin turer i fengsel? Han trenger ikke å ha brukt noe ulovlig i det hele tatt for at resultatet skal bli forferdelig. Men han er på riktig side i "krigen mot narkotika" - ikke på den sivile siden hvor tapene er størst. Som i alle kriger. |
Ingvar Ambjørnsen var en av de første som reagerte. I VG 13. november skrev han at "Problemet med disse bildene er at de er for små. Det blir ikke plass til den hæren av velfødde menn som banket og knullet vettet av disse jentene."
Det er heller ikke plass til å forklare konsekvensene av kriminaliseringen: skyhøye priser på forbudte preparater som gjør alle slags desperate handlinger nødvendige for de avhengige, ofte elendig kvalitet, mest mulig effektive bruksmåter, dårlig og feil kosthold, manglende anledning og overskudd til hygiene, alvorlige sykdommer i fleng. Og skrekk. Terror. Frykt.
Nicolay B. Johansen forklarer en del av disse forholdene i en artikkel i Aftenposten, og man kan lese noe liknende i Hans Olav Fekjærs siste bok: "Helseplagene skyldes stort sett ikke helsefaren ved selve de ulovlige stoffene (...), men levemåten og sprøytebruken" (s. 172) Om journalistene i de avisene som først brakte bildene på trykk hadde lest denne boka og gjort sin jobb som journalister skal, ville de selv ha gjort oppmerksom på slikt med én gang. Men det er jo bra at noen kommer etter dem og setter enkelte elementære ting på plass!
Hva har vi å tilby ungdommer som står i fare for å havne i de verste miljøene? Milelange køer for å få hjelp til psykiske plager, noe som sterkt øker faren for "selvmedisinering" med forbudte midler. De må ha vært 10 år på kjøret - en lengre periode enn den som er illustrert ovenfor - for å få legemiddelassistert behandling, og det kan være så som så med behandlingen. Men hva skal vi gjøre når landets justisminister etter kritikk mot kriminalpolitikken står fram og skryter av at han har hatt møter her og der og sannelig har reformert både det ene og det andre. Til og med flere fengselsplasser har han ordnet. For noen år siden hadde jeg anledning til å spørre Dørum om hvem som hadde ansvaret for at vi hadde en politikk som føyset flest mulig rusmiddeleksperimenterende ungdommer inn i kriminelle og hardt rusmiddelbrukende miljøer, og fikk til svar at det måtte deles på både den ene og den andre rundt omkring. Nei, la oss gå rett til topps! Forbudspolitikken kom fra toppen og dit går vi også for å få den fjernet. Forbudspolitikkens ansikter er for heslige til at vi bør føle oss forpliktet til å finne oss i dem lenger.
Nicolay B. Johansen: Narkotikaens ansikter, Aftenposten 16. november 2004
(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.24, 12. februar 2005)