Det er snart ikke andre enn politiets propagandister og noen lokalavisredaktører som tror den politikken som praktiseres overfor forbudte rusmidler fungerer positivt. Samtidig hersker en overtro på at forbud og tvang er uunnværlig. Diskusjon med forsvarerne av forbudspolitikken er som å forsøke og ta barnetrua fra en indremisjonist. Så mens rasjonelle alternativer og tiltak for å redusere problemene har harde dager, gripes det til panikkslagne og blinde reaksjoner. I Oslo jages narkomane fra sted til sted, i Troms blir narkomane kidnappet for tvangsavrusing (som noen forvillede sjeler tror er det samme som behandling) og landet rundt ruller massearrestasjonene videre. Om det siste blir for dyrt, er politiet, som i Oslo, sterkt interessert i noe som faktisk ligner på "dekriminalisering" for å få reaksjonene mot vanlige brukere opp i ønsket antall, dvs så høyt som overhodet mulig.

Motstanden mot straffefundamentalismen har imidlertid vært svak og desorganisert. Noen få enkeltpersoner innenfor behandling, rettspleie og akademiske institusjoner har riktignok signalisert uenighet og to offentlige utvalg har gått langt i retning av å dempe i alle fall de mest irrasjonelle handlemåtene, men i partiene og på Stortinget vader politikerne rundt til knes i selvpålagt populistisk skikkelighet og redsel for å utfordre sin egen maktbasis, nemlig partimedlemmer og velgere som etter flere tiårs intens påvirkning vanskelig kan forstå at alt de har lært er galt. 9 av 10 journalister lepjer bare i seg hva de kan finne av sosial dramatikk og elendighetsbeskrivelse men uten å tørre og lete etter årsaker. For er det ikke "stoffet" da, dette som er farlig? Selv cannabislegalister, som egentlig burde vite bedre, legger seg flate for forbudspolitikken om bare deres eget foretrukne rusmiddel blir unntatt.

Her på Razzia er det - sikkert inntil det kjedsommelige - gjentatte ganger blitt pekt på at "rus" i seg selv ikke er forbudt og heller ikke egner seg for forbud. Det er bruk av andre rusmidler enn alkohol som er forbudt. Det er dessuten relativt forutsigelig hvem som får problemer med rusmiddelbruk. Og det hersker en nærmest total motstand mot å forske på om det er rusen i seg selv eller reaksjonene mot den som gjør størst skade. Dette peker fram mot behov for forandringer på høyst ulike nivåer.

Det har lenge vært kjent at de som får problemer med rusmidler i svært stor grad har andre problemer på forhånd. Det finnes ingen "narkotikapolitikk" som kan gjøre stort med dette. Om foreldre ikke har kunnskap eller kapasitet til å gi ungene en noenlunde harmonisk oppvekst - og det er ikke alltid nok penger det dreier seg om - vil dette ligge godt utenfor grensene for en hvilken som helst rusmiddelpolitikk. Men det er mer enn betenkelig at de samme politikerne som i hellig vrede kaster seg inn i kampen mot milde reformer som "sprøyterom" o.l. bare med pyntelige beklagelser raserer fritidstilbud til vanlige ungdommer og behandlingstilbud for ungdommer som har mentale vanskeligheter. Politikerne har med åpne øyne omfavnet en markedsliberalisme som i langt større grad enn tidligere har gjort arbeidslivet til et utmattende rotterace som tvinger begge foreldre til å prioritere arbeid framfor familien. Dette smittes også over på ungdommen, som blir forsøkt sporet inn på en yrkeskarriere omtrent fra de har lært å gå. Med påtatt overraskelse kan man konstatere at de rike blir rikere, middelklassen blir mer selvsentrert og egoistisk enn noen gang før. Og de fattige blir mer utslått enn før. Og mer desperate, eller mer apatiske. Noen som lurer på om dette vil føre til økte problemer med rusmidler? Vi høster det vi sår, og det er på høy tid politikerne får konsekvensene av sin egen politikk tilbake i fanget.

Det finnes en inngrodd tro på at en rasjonell og realistisk politikk overfor rusmidler er "liberalisering" blant de politikere som i alle fall selv mener de arbeider for "et bedre samfunn". Dette er en variant av kristen- og høyrefolkets redsel for at ungdommen vil tro "narkotika"-bruk er "OK" om det ikke samtidig er straffbart. Disse bør minnes om at det faktisk ikke er forbudt å sniffe løsemidler, uten at ungdom i sin alminnelighet ser ut til å ha funnet ut at dette er "OK". Men enda verre er at godtroende reformpolitikere ikke ser ut til å ha forstått at noe mer "liberalt" marked enn den nåværende svartebørsen knapt kan tenkes. Der finner man i det store og hele ingen hemninger, ingen advarsler, ingen opplæring i forsiktighet, ingen aldersgrenser, ingen mulighet til å hindre plyndring, ran og mishandling. Miljøene er omringet av politi, men innenfor miljøene hersker jungelens lov. Forbudspolitikken hindrer ikke folk i å komme inn i miljøene. Den legger forholdene til rette så det skal bli vanskeligst mulig å komme ut og for at forholdene ellers skal bli så nedverdigende som mulig.

Det er på tide med en alternativ politikk. Vi som arbeider med rusmiddelpolitikk kan vanskelig pålegges å forme en fullstendig politikk for "et nytt samfunn", men vi kan peke på reformer som i alle fall kan forhindre at tiltak mot rusmiddelbruk gjør problemene verre enn de ellers ville være. Vi kan arbeide for å redusere skadene. Noen tiltak peker seg ut:

- Full legalisering av cannabis er et naturlig sted å starte. Det er absurd at dette rusmidlet er forbudt i et samfunn hvor alkohol er lovlig.

- Legalisering av all rusmiddelbruk. Ingen skal straffes eller bøtelegges for selve det å ruse seg.

- Avhengige av tyngre rusmidler må få tilbud tilpasset hver enkelt, det vil si at de som er motiverte får en passende behandling, mens de som ikke er motiverte får lovlig tilgang til sitt rusmiddel. Det siste vil ikke stoppe bruken, men det kan bremse på skader på grunn av ureint stoff, overdoser pga vanskeligheter med å dosere når styrkegraden går opp og ned etter det illegale markedets konjunkturer, under- og feilernæring fordi forbudet naturlig nok fører til sinnssyke priser, eller belastningene ved å leve mer eller mindre på gata. I disse dager blir skremselspropaganda av typen "slik blir du seende ut av stoff" nok en gang markedsført. I realiteten er mesteparten av slike forandringer resultatet av en illegal livsførsel snarere enn f.eks. "heroin" i seg selv. Først og fremst må folk med rusmiddelvanskeligheter rett og slett betraktes som folk med rusmiddelvanskeligheter, ikke som undermennesker som kan forfølges og trakasseres etter myndighetspersoners egen lyst eller ulyst. Det er lenge siden vi måtte vende oss til å se på folk med alkoholproblemer som vanlige mennesker med vanskeligheter. Vi må lære oss at det samme gjelder de vi plasserer i båsen "narkomane".

Razzia har ikke på egen hånd kapasitet til å presentere et fullstendig program for en "skadereduseringspolitikk" som kan være et alternativ til forbudspolitikken. Men litt kan jo gjøres, og derfor er det lagt ut en side med lenker til organisasjoner, nettsteder og dokumenter som kan være en god begynnelse for de som vil studere de problemene som er nevnt ovenfor. Du finner denne sida her. Personer som vil delta i å lage et selvstendig skadereduseringsnettsted og etterhvert dannelse av en gruppe som kan arbeide med dette på regelmessig basis, oppfordres til å ta kontakt.
(NB: "Skadereduseringssida" var midlertidig og mistet sin aktualitet da Foreningen for human narkotikapolitikk ble dannet. Besøk og ta kontakt med FHN her )

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.23, 7. november 2004)