Organisasjonen "Ungdom Mot Narkotika" har hatt det tøft de siste årene. Forsøkene på å få stengt et par butikker med pøbelaksjoner førte ikke til stor sympati, kraftig oppblåste medlemstall for å få uberettiget statsstøtte førte til direkte skepsis ellers i samfunnet, det har gitt lite varig gevinst å sitte rundt i rundkjøringer, og deres eget debattforum ble stengt etter at deres egne guruer fikk så ettertrykkelig juling at de menige medlemmene bare måtte lure på om de hadde fast grunn under føttene. Derfor har man nå innledet en lavterskel medlemsverving hvor det ser ut til å være tilstrekkelig å ikke bruke annet enn lovlige rusmidler samt generelt å være tilhenger av sånt som alle andre ungdommer liker. Dette skal nok utløse rekordartet statsstøtte, det koster bare en tier pr navn på lista!

Her om dagen kunne UMN også bekjentgjøre hva de oppfattet som et lite kupp. Ja, kanskje nettopp dét. De har fått lov å være eksponent for ungdomskultur i forbindelse med intet mindre enn Oslo Jazzfestival til høsten. Jazz og UMN? Det var rart.

UMN ble dannet for mangfoldige år siden og het da "Folkeaksjonen mot hasj". Siden da har støtte til cannabisforbudet og kjefting på myndighetene for ikke å håndheve forbudet mot hasj hardt nok vært organisasjonens kjennemerke. I det hele tatt har en generell støtte til forbudspolitikken vært det eneste man har klart å ytre på en noenlunde klar måte, mens uvitenheten om cannabis har vært så påtakelig at man stort sett har forsøkt å holde kjeft. Og nå jazz, altså.

Jazzen grodde fram under ei sky av marihuanarøyk. Dette ble begjærlig framhevet av det amerikanske etablissement, som i årevis førte en kampanje mot et fenomen som var både svart, drev med syndig og ond musikk og altså røyka dette forferdelige djevlegraset. Svartingene ikke bare sang og spilte seg inn i hjertene til folk, men hadde også et farlig narkotikum som fluksens jaget trusene av hvite kvinner, og slikt kunne man bare ikke ha noe av. Propagandaen la ikke så lite av grunnlaget for den "War on drugs" - den moderne forbudspolitikken - som fremdeles praktiseres også her i landet. Før annen verdenskrig var det de hvite kvinners dyd man ville redde. Med oppblomstringen av en ny bølge musikk og kultur på sekstitallet, med ikke særlig mindre marihuana, var det de patriotiske følelser og ikke minst ungdommens sjeler man ville redde med en forsterket politiinnsats.

...eller er UMN's planlagte opptreden ved Oslo Jazzfestival et snedig forsøk på å redde ungdommen fra jazzen? - spør en forundret Snorre Røyken, Majorstuen

Så hva har UMN og jazz med hverandre å gjøre? Ikke ei flis! Og trenger ungdommen en fordekt supportersekt for politi og rettsvesen for å skjønne at det er kult å være ungdommelig? Neppe. Og det ser da heller ikke ut til at det er jazzmusikerne som har trykket UMN til sitt bryst, men snarere noen politikerspirer fra Unge Høyre og AUF som har benyttet sine mer administrative posisjoner for å få gjøkungen opp i reiret. Her har det tydeligvis skjedd et ungdomskulturelt samarbeid. "Ungdom Mot Narkotika" har nemlig plassert seg nokså tydelig på det politiske kartet med erklært politikk mot EU, antakelig fordi man er redd for å bli overflommet av all den synden som finnes der, og det blir talt om "oss på venstresida". Mitt inntrykk etter å diskutert endel med noen av dem, er at UMN i spesiell grad er rugeplass for forbudstilhengere på den mer etablerte "venstresida", som SVs og RVs ungdomsfylkinger. Mange av medlemmene ser ut til å være med mer som en slags sosialmoralsk politisk plikt enn noen som helst innsikt i de problemene de fallbyr løsninger på. Men de mildt og ansvarlig radikale i AUF, de mer uskikkelige i SU og RU og de bare unntakelsesvis litt rampete ungdommer i Unge Høyre har antakelig funnet politisk enhet om at sjonglering er kult. Kanskje kan de ungdomspolitisk involverte lære seg hvordan de kan sjonglere med synspunkter for å slippe unna ubehagelige spørsmål om sine slakke holdninger til den pågående "krigen mot narkotika".

Og hvis "Ungdom Mot Narkotika" virkelig vil skjerme ungdommen mot for mye rusmiddelbruk burde de så fort som mulig støtte avkriminalisering og legalisering. I dag er det forbudspolitikken som lager mest jævelskap for ungdommer som blir utsatt for uunngåelige fristelser. Men at man har begrenset sin avsky til nettopp de ulovlige rusmidler i denne merkelige jazz-sammenhengen, er mulig å forstå...
30. januar 2004, redigert 2.februar 2004

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.22, 12. mai 2004)