| Stein Hoftvedt: Forbudspolitikkens dogmer De siste årene har det imidlertid både internasjonalt og i Norge vært en økende forståelse for at grunnen til at hasj kan virke som en "innfallsport" til sterkere stoffer i første rekke er fordi det er forbudt. Det finnes ingen mystisk "rustrang" etter f.eks. heroin som vekkes ved hasjrøyking. Men man blir introdusert til miljøer hvor fristelser og press i retning av både et rikt utvalg av rusmidler og diverse kriminell virksomhet står i kø. Dette ser ut til å være hasjforbudets hovedvirkning. Noen begrensende virkning på bruken er det vanskelig å tro på. Tvert imot kan man få inntrykk av at at endel av bruken skjer nærmest som protest mot et urimelig forbud. Og bruk i avgrensede og i stor grad utstøtte miljøer er ofte både mer massiv og mer destruktiv enn i åpne og sosialt kontrollerte sammenhenger. Så "innfallsport"-argumentet brukes i stadig mindre grad selv av sterke tilhengere av forbud.
"Signalvirkningen" brukes desto oftere, kanskje ikke minst fordi det er det eneste forbudsargumentet som virkelig slår an. Ikke fordi det er særlig saklig, men fordi det slår an akkurat de riktige følelsesmessige tonene. For vi må da beskytte barna? Men "barna" er vel ikke så mye dummere enn de var i gamle dager? De vet - eller burde vært oppdratt til å vite - at det er mye man strengt tatt bør vente med til man er voksen, og at rusmiddelbruk er én av disse tingene. Selvsagt må ting "prøves" før man har lov. Slik har det vært til alle tider. Men de får fort med seg at hasjforbudet ikke har annen virkning enn at det vrimler av pille- og pulverpushere som de godt kan gå til hvis de vil ha hasj. De kan ved litt eksperimentering finne ut at de ikke blir gale eller får lyst på heroin av å røyke en rev eller to. Så det "signalet" de får av hasjforbudet, er at noen prøver å lure dem trill rundt med skremsler og moralisme. Det er ikke bra at ungdommen får så massive signaler om eksisterende dobbeltmoral som det hasjforbudet legger opp til. På Fredrikstad Blads diskusjonsside på nett blir Bryhn-saken forsøksvis omtalt som en "hekseprosess". Og det er ikke så dumt, for forbudspolitikken har mer til felles med fordums hekseforfølgelser - om vi ser bort fra bålbrenning o.l. - enn vi liker å vite. Som da dreier det seg om forsvar for allerede etablerte stoffer, enten man tenker på medisiner eller rusmidler, som da dreier det seg om å forsvare den etablerte "moral", som da er oppmerksomheten rettet mot folk eller miljøer som på forhånd er forsøkt utstøtt, som da dreier det seg om en frykt for det ukjente og som da dreier det seg om urter og stoffer som menigmann ikke har prøvd og strengt tatt ikke kjenner virkningen av. Faktisk er flere forbudte stoffer gjengangere fra hekseforfølgelsenes dager!Verken jeg eller de fleste tilhengere av legalisering er tilhengere av at ungdom skal bruke rusmidler. Tvert imot. Forbudspolitikken har imidlertid ikke potensiale til å hindre slik bruk. Tvert imot gjør den en uunngåelig eksperimentering farligere enn den hadde trengt å være. Og konsekvensene for Ingen grunn til å legalisere, Fredrikstad Blad (leder), 13. desember 2003 |