Gjennom årene har Reinås vært flere ganger i Nederland på studiereise, og i boka "Nederlandsk narkotikapolitikk - øyeblikksbilder fra en annen virkelighet" rapporterer han fra møter han og kollegaer har hatt i en rekke organisasjoner og institusjoner. Ettersom intervjuobjektene i stor grad står for en politikk Reinås har viet sin yrkeskarriere til å motarbeide, har han kommet rimelig godt fra oppgaven å referere fra disse møtene, og boka er godt lesverdig også for de som ellers har lite til overs for Reinås' virksomhet.

Han møter blant annet Peter Cohen, ledende ideolog for den nederlandske "skadebegrensnings"-tankegangen ved Senter for rusgiftforskning, CEDRO, og Erik Fromberg ved TRIMBOS-instituttet i Utrecht. Fyldige utdrag fra ulike dokumenter blir gjengitt, og både her og i den store delen av boka som henter sitt stoff fra ulike behandlingsinstitusjoner får vi et godt inntrykk av hvilke problemer nederlenderne har med rusmidler, og hvordan de prøver å håndtere disse. Litt irritert hosting fra Reinås innimellom er bare underholdende.

Mest uvant for oss er kanskje at rus i seg selv ikke blir sett på som hverken hovedproblem eller syndig i seg selv. Men myndighetene er svært vare for ordensforstyrrelser, kriminalitet og kritikk fra nabolandene. Ut fra dette tolereres for eksempel at fader Hans Visser i Pauluskirken i Rotterdam har invitert hele heroinistbefolkningen i bysentrum inn i kirkens lokaler, hvor de både kan ta sine doser og få kjøpt disse av håndplukkede dealere. Han kan godt stoppes, for harde stoffer er like forbudt i Nederland som her. Men da vil flere hundre avhengige umiddelbart bli spredt utover i bykjernen. Visser tar på en begrenset måte vare på de som er igjen av de lokale heroinavhengige. De er nesten alle i nærheten av førtiårsalderen. Det er svært liten tilvekst til disse miljøene. Innstillingen blant ungdommen er at "heroin er for tapere", og alt tyder på at nederlandsk ungdom i dag i langt større grad enn for eksempel på sytti- og åttitallet vurderer hva som er farligst av tilgjengelige rusmidler. Men Vissers heroinavhengige kirkeasylanter sjenerer altså i liten grad resten av samfunnet, og man må tro at de ved å slippe å bli jaget fra det ene stedet i byen til det andre og ved å slippe gjentatte arrestasjoner, lever i alle fall litt bedre liv enn de ellers ville gjort. Men dette ser ikke ut til å interessere Reinås mer enn sånn passe. Men han gjengir Vissers utfordrende synspunkter på en redelig måte.

Tilsvarende er heller ikke Reinås utpreget interessert i at cannabisbrukere rett og slett kan leve mindre opprivende liv ved at de ikke blir forfulgt av politiet. Verre for ham er at han har godt synlige vanskeligheter med å kritisere "coffeeshop"-systemet på annen måte enn ved å påpeke at det ikke fungerer fullt ut etter intensjonene. Mye tyder for eksempel på at de som er "nesten gamle nok" også får kjøpt mye av sine rever på coffeeshop'ene til tross for 18 års aldersgrense, og FN-konvensjonene ligger som betong og sperrer for at coffeeshop-eierne kan få kjøpt sine varer lovlig, med et stort bestående kriminelt leverandørsystem som uunngåelig konsekvens.

Reinås gjengir en lang rekke tabeller med statistikk, og er det noe påfallende her, må det være at det synes nesten umulig å påvise noen sammenheng mellom lovgivning eller dennes strenghet og hvor mye av ulike rusmidler som brukes i et land. Reinås prøver seg som så mange ganger før med Sverige og cannabis, men i praksis er ikke Sverige mye avvikende fra for eksempel Norge hva angår rettshåndhevelsen. Og har dessuten andre problemer. Så uansett Reinås' roing kan det nok hende at vi må finne årsakene til de forskjellige typer og grader av rusmiddelbruk i andre faktorer, hvorav noen så grunnleggende som kultur og historie, barneoppdragelse, økonomi - og så kan det faktisk tenkes at forbudsregimer kan føre til at rusmiddelbruk kan få et mer drastisk og tragisk forløp enn om man tok det litt mer med ro. Den voldsomme troen på forbud for å regulere alt vi ikke liker har ikke noe godt rykte i forhold til rusmiddelbruk.

Reinås hadde ikke vært Reinås om han ikke hadde avsluttet denne egentlig informative og absolutt ikke bortkastede boka med en hyllest til "visjonen om det narkotikafrie samfunn". Denne stiller han så opp mot nederlandsk "dobbeltmoral" og antydningsvise "normalisering" av "narkotika"-bruk. "Du skal ikke bruke narkotika" blir markedsført som det ellevte bud, og det nytter ikke at fader Visser i Rotterdam gjør Reinås oppmerksom på at selv Jesus ruset seg. Fra nederlandsk hold blir Reinås konfrontert med at det kan være nødvendig med "en politikk for hvert rusmiddel". Men Knut Reinås blir til det siste innmurt i sin egen forstokkede begrepsbruk.

Knut T. Reinås: Nederlandsk narkotikapolitikk - Øyeblikksbilder fra en annen virkelighet,
Pax Forlag, Oslo 2003
192 sider, kr 238,-

Andre omtaler av boka:
Avkriminalisering ga ingen misbrukerflom, Bergensavisen 18. oktober 2003
Narko-salg i hollandsk kirke, Dagen 16. oktober 2003
Sidsel Skotland: Der teppet har gått for narko-scena, Folket, oktober 2003

 

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.20, 23. november 2003)