Hvor "idylliske" er bygdesamfunnene - selv uten ulovlige rusmidler? (Fra Magasinet 13. september 2003)

Razzia har tidligere omtalt en undersøkelse som sterkt antyder at økonomiske og kulturelle ulikheter mellom "øst & vest" i storbyer gir helt ulik motstandskraft overfor ulovlige rusmidler hos ungdommer som prøver slike. Et hovedpunkt er at "tette" samfunn på østkanten, et samfunn med stor kontroll av folks lojalitet overfor fellesverdiene, kombinert med tro på at "all narkotika er like ille", gir både rask dannelse av en "hemmelig verden" med felles og ikke alltid så positive normer og verdier, og en for mange skjebnesvanger naivitet overfor de rusmidler som er tilgjengelige. Det har i de siste par årene vært stor oppmerksomhet rundt endel bygder og småbyer som plutselig er blitt rammet av "narkotikabølger" og hvor miljøer er blitt dannet av en type vi ut fra den nevnte undersøkelsen kan kalle typisk "østkant". På Razzia har for eksempel Verdal vært nevnt flere ganger. Der har "anti-narko"-arbeidet sporet ut i vekkelsesaktige former, og i Dagbladets Magasinet 13. september presenteres materiale fra Kvinesdal som kan illustrere hvordan bruk av ulovlige rusmidler kan føre til rekruttering i miljøer hvor det er temmelig kort vei til daglig omgang med bygdas "verstinger". Ikke at jeg har like sterke fordommer mot "verstinger" som mange andre, men det er altså ikke mye bra at skoleungdommer som røyker sin første bønne på en fest blir introdusert for amfetamin, heroin og brekk allerede den kommende uka.

Artikkelen i Magasinet har også med det tydeligvis nesten uunngåelige konspirative krybbebiteriet til Knut Reinås, men også viktige observasjoner av sosiologiprofessoren Willy Pedersen. Han sier at

"- Det er typisk for bygdene at rusmisbrukere ofte er unge og unge voksne som på en måte er frikoblet fra det jeg kaller «den rekreerende scenen». I Oslo finner man for eksempel studentmiljøer hvor det eksperimenteres med rusmidler. Det lekes med disse stoffene på byen og på fester i en periode, men så kan man hoppe av igjen - uten at det har vært særlig stigmatiserende for dem. På bygda finnes det få slike «partydopere». Der er det mye vanskeligere å maskere et sånt levesett, sier Willy Pedersen. Synligheten er mye større på bygda - og dermed også terskelen for å begynne. - De som begynner med tunge rusmidler, er derfor veldig ofte «ute og kjører» i utgangspunktet. Den mer vanlige eksperimentelle rusbruken finner man oftere i de store byene enn på landet, hvor rusmisbruk oftere finner sted i grupper som allerede sliter med andre problemer(...)"

Nå er nok eksperimenteringen blant i utgangspunktet helt "streite" ungdommer atskillig større også på bygdene enn Pedersen ser ut til å mene (og det med "studentmiljøer" er et lite stykke propaganda forhåpentligvis uten spesiell hensikt), men hovedpoenget er at i ei bygd hvor "alle vet alt" vil det raskt dannes de samme "hemmelige samfunn" av blandet og ofte risikabel karakter som man i de verste tilfellene kan finne i klassiske "østkant"-sammenhenger i større byer. Terskelen for noenlunde fri diskusjon og informasjonsutveksling om de ulike rusmidlenes farlighet, hvordan man skal forholde seg til dem og de som bruker dem osv, er nok også fremdeles høyere på bygdene enn i byer hvor det allerede finnes etablerte miljøer av folk som har kommet seg gjennom det meste og har erfaringer å by på som kan lose ungdommer unna de farligste skjærene i sjøen. For oss som arbeider for legalisering av hasj og for å løsne på fordommene mot alle som eksperimenterer med eller har vanskeligheter med andre rusmidler, er det svært viktig at vi ikke idylliserer hasjbruken under de forholdene vi nå engang lever under. Man skal faktisk være ganske godt orientert og ha en temmelig stabil personlighet for ikke å ta en eller annnen form for skade om man som tenåring plutselig blir kjent som "hasjrøyker" på mange småsteder. Om man aldri har hatt grunn til å "ruse seg bort", kan dette fort bli forandret. Det sørger både den stedlige kulturen og de lokale og ofte sentralt støttede og inspirerte predikanter raskt for. Det går kanskje an å påpeke at kravet om "fri hasj", som et personlig og ofte litt perspektivløst krav om handlingsfrihet, av og til kan komme for mye i forgrunnen i forhold til krav om et mer tolerant samfunn, mer preget av forståelse for at det må være høyt under taket og at folk må få leve sine liv som de vil. Vi har ikke utpreget sans for "å leve og la leve" her i landet. Gro H.B. og andre kan trekke fram "nabokjerringer som bryr seg" som idealer så mye de vil. Vi som har vokst opp litt ute på landet, omgitt av slike kjerringer, har ikke nødvendigvis den samme innstilling. Og overført til det store samfunn, kan man like godt få et samfunn preget av overvåkning, angiveri, mistenkeliggjøring og alt annet som lett kan tenkes å være atskillig mer skadelig for framtidas ungdom enn noen rever før man strengt tatt er gammel nok.

Alf Marius Opsahl: Dødelig idyll, Dagbladet Magasinet 13. september 2003
34 arrestert i narko-aksjon, Sunnmørsposten 13. september 2003
- Alkoholfri fest er trist, Adresseavisen 11. september 2003
14-åringer i fare, Trønder-Avisa 7. september 2003
Jenter selger seg for narkotika, Fædrelandsvennen 5. september 2003
- Narkotika like tilgjengelig som cola, Finnmark Dagblad 23. august 2003
- Unge drikker mer enn noen gang, Aftenposten 21. august 2003

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 19, 11. oktober 2003)