I september møttes sosialminister Ingjerd Schou med likestilte og likesinnede fra Norden og de baltiske landene. Der vedtok de "Lund-deklarasjonen", nok et forsøk på å binde Norge til motstand mot enhver dyptgående reform av rusmiddellovgivningen. Utfra et raklete "helhetssyn" bestående av den vanlige lista over gode forsetter, avvises både legalisering av cannabis og foreskrivning av heroin til avhengige. Tilgangen på "narkotika" er nemlig blitt større, derfor blir det også flere narkomane. At det skulle finnes andre grunner til at destruktiv rusmiddelbruk har økt ser ikke ut til å ha blitt diskutert. Noe slikt kunne jo fort bli ubehagelig for sosialministerforsamlingen. Hva har den sanseløse markedsliberalismen ført til? Hva har neglisjeringen av ungdomspsykiatrien hatt for konsekvenser? Hva godt har den fortsatt massive forfølgelsen av brukerne selv hatt å si? Ingjerd Schou sitter i en regjering som har fått pålegg av Stortinget om å forberede lovendring som kan tillate "brukerrom" for heroinavhengige. Hva i all verden har hun da med å fly til Lund for å vedta en "felles politikk" som om noe forsøker å blokkere for slike reformer? Har regjeringen glemt sine oppgaver og blitt redusert til en flokk enkeltindivider som drar rundt og gjør som de vil? Det ser slik ut. "Lund-deklarasjonen" er en samling floskler. Se på følgende setning: "Vi kan aldri akseptere illegal bruk av narkotika". "Narkotika" betyr jo ikke annet enn forbudte rusmidler som ikke har annet felles enn at de er nettopp forbudt. Selvfølgelig er all bruk av slikt illegalt! Og at det er forbudt betyr jo at "vi" ikke aksepterer det. Hadde en fersk student kommet med noe slikt i en eksamensbesvarelse ville vedkommende antakelig fått beskjed om å ta "forberedende" om igjen. Dessverre er kravene lavere i politikken enn i utdanningsverket. Uttalelsen sier egentlig: "vi skal aldri ha andre lovlige rusmidler enn alkohol. Alt annet skal være straffbart." Hvorfor ikke si det rett ut. Mange av oss har jo likevel forlengst skjønt at "narkotika-politikken" først og fremst er et forsvar av alkoholens tilnærmede monopol som rusmiddel her i landet.

For en tid siden var noen av våre fremste justispolitikere uomtenksomme nok til å la seg intervjue av Aftenposten om sin kunnskap om hasj og lovgivningen for hasj. Uvitenheten bør sjokkere. Politiet arresterer mange tusen for befatning med hasj hvert år, og politikerne vet knapt nok hvorfor. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er vesentlig annerledes hva angår de Lund'ske sosialministres kunnskaper om ulovlige rusmidler generelt. Vi er utsatt for et bredt og aggressivt forsvar for en politikk de fleste politikere har investert så mye i at det knapt er mulig å snu. De tilbyr de druknende et glass vann og skjønner ikke hvor dumt det er.

Heldigvis finnes det motkrefter som er lei av svada og himmelropende forandringsvegring. I sommer har vi hatt en ny omgang av "sprøyterom"-diskusjon hvor også tidligere avhengige har markert seg, og heldigvis har vi denne gangen sluppet de ideologiske klonene fra diverse behandlingsinstitusjoner som står fram på rekke og rad og deklamerer at "det begynte med hasj, så hasj er farligst" og andre utenatlærte urimeligheter. Det er snart bare Knut Reinås og Norsk Narkotikapolitiforening som tror på slikt. Man merker også på flere hold en økende oppgitthet overfor det gammel-sosialdemokratiske samfunnsformynderiet til Reinås og hans hoff.

Men også i denne debatten er mange noe selvbegrensende og fanget av sine spesialinteresser. "Sprøyterom" kan ha sine positive sider, men alle skjønner at noe slikt vil være en reform med ikke altfor store konsekvenser. Skal vi komme i alle fall så langt at vi kan redde de som kan og vil reddes ut av tung avhengighet, må vi forstå at ikke alle er like. "Narkomane" har ikke annet til felles enn at de er avhengige. For de som vil slutte må det finnes tiltak som er allsidige nok, som tar hensyn til at det er individer man har med å gjøre. Man snakker nå mer om "brukerrom" hvor brukerne både kan få sette sprøytene sine, få legehjelp og tilbud om behandling. Reinås kontrer med selvfølgelig teft for å utnytte de uheldige konsekvensene av den politikk han selv forsvarer: da kan jo brukerne føle seg så sikre at de setter seg overdoser likevel! At det er forskjell på en overdose satt i et lokale hvor det bare er ei dør inn til en lege og en overdose satt på dassen på et kjøpesenter, har aldri interessert ham. Like lite som det selvfølgelige mottrekk mot overdoser og ureint stoff: la dem også få eller få kjøpe dosene sine til selvkost på stedet. Vil ikke dette bety delvis "legalisering" av heroin? Hva så? Ingen vil vel løpe til brukerrommene for å begynne med heroin av den grunn!

Det vesentlige er å få kontakt med alle avhengige enten de er behandlingsmotiverte eller ikke. Ikke bare av hensyn til nåværende brukere, men også for definitivt å rive bunnen ut av det illegale markedet og bremse trafikken ved en av de viktigste innfallsportene til tung bruk, nemlig det rekrutterende småsalget brukerne er henvist til i et land hvor politikken har drevet fram uhyrlige svartebørspriser. Samtidig må også hasj legaliseres, ikke bare fordi forbudet i seg selv er urimelig, men for å minske kontakten mellom eksperimenterende ungdommer som ikke har noen grunn til eller tilbøyelighet til tungt bruk og ulike destruktive miljøer som alltid vil vokse opp rundt illegalt salg. En holdningsendring i forhold til tunge brukere på den ene siden og å fjerne den kriminaliserende virkning som cannabisforbudet har betyr å angripe samme problem fra to sider, nemlig nedbrytende "blandingsbruker"-miljøer. Men Schou, Reinås og andre som har bygget seg opp på å ignorere slike problemstillinger vil aldri forandre seg vesentlig, for hva skal de si : "Vi har drevet gjennom og slått ned enhver kritikk av en politikk som er blind, repressiv, utstøtende og dødelig og som bare ser ut til å ha gjort problemene større, men nå skal vi prøve noe helt annet. Vi skammer oss og ber om tilgivelse."?

Ikke noe av det jeg anbefaler vil løse alle problemer. Noen vil alltid legge seg på en suicidal livskurs. Men vi kan redusere muligheten for at noen havner i en selvdestruktiv spiral på grunn av den politikken som føres. Resten av problemene med rusmiddelbruk, lovlig eller ikke, dreier seg om å skape et samfunn bedre egnet for mennesker å leve i. Og dét er jo en lengre historie.

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 19, 11. oktober 2003)