Problemer i kø
Behandling eller fengsel, økte bevilgninger til politiet eller legalisering - spørsmålene og lobbyistene står i kø hos Bondevik. Og "sprøyterom"-vedtakene blir gjort og omgjort dagstøtt. Eksperter med tunge akademiske titler ramser opp betingelsene for et "rusfritt" samfunn mens nåværende og tidligere "narkomane" kjefter opp byråkratene til stor begeistring for aviser og TV som instinktivt skjønner at her er det noe som skjer. Noe viktig. Men hva?

Virker ikke!
Det helt grunnleggende i den livlige diskusjonen er at rusmiddelpolitikken rett og slett ikke ser ut til å "virke". Og hvorfor skal man da fortsette på den gamle måten? Og hva i all verden kan skje om vi rett og slett nullstiller oss og ser på spørsmålene helt på nytt? Dette er mer eksplosivt enn de fleste er klar over. Flere tusen har sine akademiske eller jobbmessige karrierer hektet opp på forbudspolitikken. De har ikke tenkt å legge inn årene. Mot seg har de flere "tendenser". Mest høylytte har cannabisfolket vært. De vil ha frihet i sin bruk, de er uforskammet frittalende, lager store demonstrasjoner og er frampå overalt hvor muligheten gir seg. Men de betraktes som en smule lettvektige i argumentasjonen, og har sjelden vist noen interesse for annet enn "sitt" rusmiddel. Det er ikke vanskelig å påvise et manglende helhetssyn på hva samfunnet ellers oppfatter som et problem omfattende langt mer enn hasj.

Slutt på idyllen
Men en ny fløy i debatten om rusmidler har dukket opp nesten bokstavelig talt fra gata. Dette er folk som har erfaring fra bruk med hva vi kaller "tunge" rusmidler. De har en erfaring som både eksperter, "rådgivere", politikere og i stor grad cannabislegalister mangler. De har sett forbudspolitikken og samfunnets behandling av narkomane på aller nærmeste avstand. Tidligere har denne gruppen vært de sterkeste tilhengere av forbudspolitikken. Dette har de lært på ulike behandlingssteder, og innstillingen har vært del av et tilsynelatende livsoppeholdende mantra sammen med "ta en dag av gangen" og liknende. Et enkelt spørsmål som "hvilken fordel har du hatt av forbudspolitikken?" vil nesten gi disse tilbakefall i rein forvirring. "Stoffet" har vært fienden. Og det er det nok i stor grad fremdeles, men med Nini Stoltenberg og hennes likesinnede er det slutt på idyllen. Ikke bare har samfunnets reaksjoner blitt framhevet som en forverrende faktor for de narkomane og deres muligheter til å komme ut av diverse onde sirkler, men den primitive oppfatningen av at all "narkotika" har noe felles som vi kan forholde oss til med like primitive og enkle midler blir forkastet. Enhver narkoman vet at det er forskjell på "stoffer", enhver narkoman vet at politiforfølgelse knapt nok hjelper noen og enhver narkoman som har vært gjennom forsøk på å slutte vet at fordømmelsen og vanskelighetene ikke nødvendigvis blir mindre om man blir "rusfri". Men når man står ovenfor en politikk som har blitt til ved politikeres tilfeldige forsøk gjennom mange år på å tekkes opinionen og forsøk på å "gjøre noe" uten at de har kunnskaper om hva de driver med, har man vanskeligheter. For det finnes ingen enkle løsninger eller noe "helhetssyn" om man begrenser seg til "stoff" alene. Det er frustrerende å jobbe mot en opinion til de grader foret opp på forestillinger om at "narkotika" er vesensforskjellig fra alkohol, som etter gammel tro vil ha straff for alt som ikke likner vår egen livsførsel og som støttes av alle vi burde kunne stole på, som politi, helsevesen og spesialister. Som Ingvar Ambjørnsen sier: "Jeg prøvde selv å henge med i et par tiår, men det blir som med gammel, tørr marock: man går lei. Man går ut og tar seg en drink i stedet".

Det spartanske samfunn
For å fortsette med Ambjørnsen. Han sier at "Vi er på vei inn i et helsepolitisk helvete. Det glattpolerte, antiseptiske samfunnet, der selv boller og brus er en vederstyggelighet." Politisk blir dette uttrykt i parolen "det rusfrie samfunn", som med god grunn et blitt oppfattet som fundamentalistisk. Det er blitt nevnt at denne offensiven for å spare folks helse mot alt uhumskt ikke minst er "elitens" forsøk på å presse på den øvrige befolkningen sin egen livsstil. Ikke før har de sluttet å røyke og spise kukjøtt, så skal dette presses på alle andre. Hver måned har sin helsesynd som skal unngåes og sine råd og regler som skal følges. Vi skal alle åpenbart ha plikt til ikke å lukte vondt, ikke å veie for mye eller for lite og til enhver tid å være totalt nyktre som jagerflygere som venter på oppdrag (krig er nemlig ikke en helsesynd). Vi skal alle leve så regelmessig som mulig og vi skal leve så lenge som mulig, helst uten noen gang å bli syke. Så har vi noe annet å tenke på enn at det langt over våre hoder arbeides for et sant "spartansk" samfunn, hvor "en sunn kropp" plasseres inn på et internasjonalt sjakkbrett styrt av militarisme og de sterkestes rett, gjerne omtalt som "det frie marked". Det blir vel snart forbudt med trær i byer, for barn kan klatre opp i dem og slå seg. Kanskje de senere ikke blir i stand til å gjøre krigsinnsats i fjerne land. Og hvordan skal det gå om alle de som ikke når opp i utdanningssystemet røyker hasj så de slår feil på kassa på Rimi? Skjønner de da ikke velsignelsen ved å ha arbeid de knapt kan leve av og med små utsikter til noe annet?

Den vidunderlige, nye verden og hvordan gjemme seg for den.
I det hele tatt kan det bli vanskelig for ulike kritikere av rusmiddelpolitikken å beholde fotfestet om det går fram at det samfunnet som skapes så sunt at det er umulig å vite hva man kan gjøre og ikke gjøre, også skaper de forholdene som gjør det veldig fristende for ungdommer å søke seg et sted hvor de rett og slett kan få være for seg selv. Rus er - blant mye annet - et slikt sted. Det er greit for professorer og filosofer å henvise til det berusende ved naturen, og forelske seg bør man gjøre på daglig basis, så tilfredsstillende som dét er, men når nervene herjer med deg etter mobbing og mishandling og du føler deg som det minste i verden, når det plutselig går opp for deg at med dine skoleresultater kan du bare drømme om annet enn hva alle mener er drittjobber - ja da blir det lettere å fyre på formen med litt amfetamin enn å ta en forfriskende tur utpå fjorden i seilbåten din. Eller du kan være samfunnsansvarlig og helle innpå noen halvlitere øl på et røykfritt sted. Det er ikke så veldig dyrt, og om du ikke blir nødt til å slå lens i ei buske litt seinere - andre muligheter finnes nemlig ofte ikke her i landet - så kan du gå hjem uten å bli herset med av politiet. I motsetning til de som har røyka litt hasj.

Hva skal Bondevik med flere rådgivere?
Men så var det Bondevik. I et lettsindig øyeblikk har han skaffet seg et par "ekspertgrupper" som skal hjelpe til med rusmiddelpolitikken. I et foredrag for disse gruppene nå nylig sa Hans Olav Fekjær:

"Narkomane er i hovedsak (enkeltunntak finnes selvsagt) ungdom som har møtt mange nederlag i barndom og i skolesystemet. De har allerede i utgangspunktet har hatt store vansker med å hevde seg i utdannings- og yrkeslivet. Fra tidlige tenår søker de sammen i en avvikende, men kravløs kultur hvor bruken av ulovlige stoffer er et slags medlemskort. Det gir et liv som nok er trist, men som i hvert fall byr på mange utfordringer, liknende utfordringer som de forretningsfolk har: Hverdagen er et stadig jag etter penger og varer, penger og varer."

Dette er saksforhold som roper på reformer av samfunnet, forandring av holdninger, toleranse og forståelse. Men mens ekspertene diskuterer og tidligere ekspertgruppers anbefalinger mugner i skuffene, går Bondevik sine egne veier, og velger å lytte til Aase Hynne fra Verdal. Mor Aase ble nemlig for en tid tilbake så sint fordi sønnen hennes fikk grov kjeft av noen han ville tyste på i en lokal narkosak at hun satte igang sin egen lille rusmiddelpolitiske vekkelse i Verdal. Koblingen "rus og kriminalitet" sammen med underskriftsaksjoner, folkemøter og alt som hører til i et skikkelig folkelig engasjement har ført til at den lokale lensmann triumferende kan fortelle at misbrukerne nå må dra til Trondheim for å handle dosene sine. Så det går da framover... Nå skal denne lett hysteriske aksjonen - som selvfølgelig har fått helt spesiell brodd mot hasj - gjøres landsomfattende ved Bondeviks hjelp. Kan dette gjøre noe med unges problemer? Hvis de har manglet grunner til å søke utenfor myndigheters og formynderes synskrets, har de i alle fall fått det nå! Og snart skal vi alle få det samme, for det planlegges TV-aksjoner og slikt som kan føre til at alle skikkelige mennesker viser kollektiv avsky for alle som ikke holder seg til alkohol, piller henvist av lege eller nikotin - alt slik som Bondevik selv har prøvd. Og hasjen er selvfølgelig verst. Mens regjeringen har gitt politiet signaler om å ligge unna "utslitte" narkomane, gjelder ikke noe tilsvarende for hasjrøykere. "- Denne regjeringen er helt enig med Folkeaksjonen i Verdal, og vil aldri gå inn på en politikk med for eksempel legalisering av hasj. Grasrotopprøret i Verdal må nå videreføres til andre kommuner og byer, mente statsministeren, som understreket at kampen mot narkotika slettes ikke var tapt, slik enkelte har hevdet.", ifølge Adresseavisa. Kanskje vil "grasrota" være panikkslagen nok til å høre på Bondevik. Politiet er i alle fall begeistret for dette, i motsetning til rådet om å ligge unna de utslitte. Disse er nemlig mål for lokale massearrestasjoner i samme omfang som før. For å vende tilbake til Fekjær igjen:

"De uuttalte politiske føringene går ikke ut på at forebygging skal ta sikte på å redusere selve rusmiddelskadene mest mulige. Forebyggingen skal derimot ta sikte på å oppnå respekt for lovene ved at enhver bruk av rusmidler som kom inn i vår kultur etter 1960 skal forebygges. Vanlig rettsbevissthet tilsier at likt behandles likt og at verst, eller farligst, behandles strengest. Slik er det ikke med rusmidler. Det er ikke farlighetsgraden, men lovligheten som skal styre. I et samfunn med stadig økende toleranse for alkohol og noe synkende, men fortsatt stor toleranse for tobakk skal budskapet være at "du må først og fremst holde deg unna hasj og alle andre ulovlige stoffer." Ledende politikere baserer seg på at et alkoholvennlig samfunn kan få bort bruken av nye nyere rusmidlene. Dette kan være en undervurdering av ungdoms åndsevner. Det er et budskap som neppe har mulighet for å lykkes, selv om det har ført til masse velmente, men overdrevne skremsler."

Så Bondevik trenger nok nye rådgivere - om vi skal unngå et samfunn hvor hysterisk disiplinering av borgerne er viktigere enn realistiske grep for å få redusert faktiske problemer. Men hittil er det ikke stort som tyder på at han vil lytte til dem.
14. juni 2003

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 18, 14. juni 2003)