For tre år siden kom det ut ei banebrytende bok på norsk, Inn i hampen - historien om en mangfoldig urt av Jan Bojer Vindheim, og nå har vi altså fått ei bok spesielt om hampens "industrielle" bruk, "Hamp!" av den unge miljøpolitikeren Sondre Båtstrand. Vi begynner å bli bra rustet når det er noe vi lurer på om hamp.

Boka ble presentert ved en liten tilstelning i HempHouse i Akersgata,Oslo, og det er ganske passende. I denne lille butikken har Bård Solheim i noen år nå gjort sitt beste for å bringe hampen ut til folket og formodentlig bidratt til å få øynene opp på noen og enhver: hampen kan brukes til så mye og er ikke det minste farlig. Tvert imot!

Sondre Båtstrand har laget ei bra bok, og har denne sjeldne evnen til å mene noe sterkt samtidig som han gir en balansert og veloverveid presentasjon av hamp som nyttevekst før og nå. Faktisk direkte velskrevet og basert på grundige forundersøkelser. Bedre kan det nesten ikke bli, selv om en sånn en som meg som er ekstremt glad i å se på bilder kunne ønsket enda flere slike. Men alle normale mennesker vil si at boka er rikt illustrert. Av spesiell interesse for tida framover, er innhentede opplysninger om hva de ulike politiske partiene mener om en eventuell norsk hampebransje med bønder og fabrikker og så bortetter. For nå kan alle gode krefter bruke Båtstrands bok som argumentsamling når de skal få sine partier til å gå inn for å fjerne det absurde norske forbudet mot hampedyrking. Selv i Sverige kan man visstnok nå få dyrke hamp, og å ligge etter akkurat Sverige på dette området er en stor skam.

Idealer og realiteter
Det er ikke så greit for de som forfekter hampedyrking i dag. Det er helt åpenbart at hampeplantens ulike deler kan brukes til veldig mange og nyttige produkter, og at det her finnes et potensiale for å revolusjonere enkelte bransjer. I særlig grad ser det ut som hampefibre kan ha avgjørende fordeler i forhold til bomull i tekstilproduksjon, og om man kunne få bremset på avskogingen ved å bruke hamp i papirproduksjon ville Vårherre smile der oppe på sin sky. Men så kommer realitetene inn og skygger littegrann. Forbudet mot hampedyrking de siste 60-70 årene har gitt en veritabel "teknologisk pause" som det må arbeides hardt for å ta igjen. Foreløpig lages produkter i hamp i temmelig små kvanta og ofte med maskineri som er modifisert og ikke nødvendigvis det ideelle når man tenker rasjonell produksjon og økonomi. Både tekstil og papir er store og tunge industrier, og hamp vil nok neppe bli folkemassenes valg før prisdifferansene til vante produkter blir mindre. Og for de norske bønder som er interessert i å begynne produksjon - hvorav mange har organisert seg i Forening for Norske Hampebønder - gjelder selvfølgelig at de framfor noe må få lov til å begynne, slik at de kan få praktiske prov på at det går an å få fram kommersielt interessante avlinger.

Det besværlige cannabisbladet.
Det er ett forhold som ser ut til å irritere både enkelte av industrihampentusiastene og selvfølgelig noen med mer perifere interesser i saken, og det er at forbudene mot hampedyrking rundt i verden har oppstått med bakgrunn i spesielt det amerikanske forbudet mot "marihuana" - hamp dyrket spesielt for å få sjelevibber ved piperøyking (eller var det omvendt, slik at marihuana ble forbudt i samme slengen som oljeindustrien m.fl. ville stoppe den naturvennlige hampen?). Og at den moderne kampen for å få opphevet forbudet mot industrihampdyrking i svært stor grad har vært drevet gjennom av folk som også er for legalisering av rusmidlene som kan lages av hamp. Og så dette bladet, da. Hvorfor i all verden skal dette hampebladet se så fordømt likt ut på planta enten man skal dyrke tauverk eller lage hasj? Hvorfor kan man ikke bruke noen andre symboler? Omkring dette utspant det seg et omfattende ordskifte ved presentasjonen av hampeboka til unge Båtstrand, og så vidt jeg kunne se og høre var absolutt alle synspunkter representert. Jan Ferstad, som ellers er spesialist på oljeplanter, mente legaliseringsbevegelsen burde holde seg unna saken og hittil hadde gjort mer skade enn gavn. Han kan ikke helt ha fått med seg at hasjrøykerne er en ganske stor gruppe i samfunnet, og uten disse kunne det sett dårlig ut for salget i verdens mange hampebutikker. Og jeg vil tippe at halvparten av de som etterhvert er blitt aktivister i den norske og internasjonale industrihampkulturen først fikk interesse for saken fordi de syntes det var artig at denne planta de var vant til å røyke også kunne brukes til andre ting. Redselen for at noen skal få sympati for hasj fordi cannabisbladet brukes som symbol og varemerke i industrihampsektoren er derimot et spøkelse som noen bruker for å stoppe industrihampen, og noen bruker for å få industrihampbevegelsen til å gi en helt unødvendig støtte til forbudet mot hasj. Vi legalister har imidlertid ikke noe å skamme oss over ved at vi har tatt kravet om opphevelse av forbudet mot industrihampdyrking med blant kravene om opphevelse av forbudet mot bruk av rusgivende hampeprodukter! Vi er nå engang en slags solidaritetsbevegelse for cannabisplanta, men denne "cannabiskultur"-bevegelsen har vel vist seg så seig og så omfattende at den kan virke skremmende for de som ennå ikke har skjønt at forbudet mot hasj er like formålsløst og skadelig som forbudet mot industrihamp. Konsekvensene er bare av litt forskjellig art.

Rapporter fra folkedypet
Ved presentasjonen av "Hamp!" ble det forøvrig nevnt at det ikke er slik at alle hasjrøykere er særlig begeistret for industrihamp. Noen synes det bare er uinteressant, mens endel dyrkere av spesialhamp til røykebruk ser med bekymring på digre hampeåkre som skal ligge alle steder og øse voldsomme pollenskyer milevidt utover. Hvordan skal det da gå med de jomfruelige sinsemillafrøkener som står rundt og blomstrer? De vil bli voldtatt av bondske pollenfanter og bli fulle av ubrukelige frø! Amatørgartner Halvor fra Oslo utkant sier det slik: "Selvfølgelig er det fint at det kan dyrkes organiske skistaver. De kan gjøre det i Sverige eller i alle fall ikke nærmere enn Østfold, og så kan Norge forøvrig reserveres for dyrking av verdens beste pot." Heldigvis ble ikke dette sagt høyt ved den relativt dannede bokpresentasjonen på HempHouse, da noe slikt sikkert ville resultert i uartikulerte reaksjoner fra den av en eller annen grunn tilstedeværende ruspolitikeren Anne-May Hogsnes, som dagen før gikk ut i Tønsbergs Blad med følgende:

"- Jeg er ikke i tvil om at dette er legaliseringspolitikk. Siden de ikke har fått gjennomslag for den tidligere, prøver de bakveien, sier hun. Hogsnes' oppfatning er at det blir for enkelt å skille mellom industriell og såkalt psykoaktiv hamp."

Før het det at hampedyrking ikke kunne tillates da det var for vanskelig å se forskjell på sinsemilla-plantene til pothuene og fiberplantene til bøndene. Som ikke minst Båtstrand viser i boka si, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Så nå skal vi altså ikke kunne dyrke hamp fordi det er for lett å se forskjell. Er det rimelig å si at de rusmiddelpolitisk motiverte forsøkene på å holde industrihampforbudet vedlike befinner seg aller ytterst på glattisen? Forskjellen på Halvor og Anne-May er at Halvor etter litt diskusjon tok til vettet. Han gikk med på at pot-dyrkerne enten fikk montere pollenfilter i luftinntaket til dyrkerrommene sine eller at de kanskje like godt kunne ta en årlig pause i den verste pollentida.

For å ro i land: gå nå hen og kjøp denne boka til Sondre Båtstrand. Han og forlaget Eutopia og flere andre har gjort en god og samfunnsnyttig jobb vi alle kan glede oss over. Og 298 kroner for 168 sider med masse bilder og i virkelig anstendig kvalitet er ikke så ille.
14. mars 2003

Tillegg 19. mars: Det er ikke alle som får inn i hodet at dyrking av industrihamp faktisk er forbudt fordi den betraktes som "narkotika", selv om myndighetene de siste årene har moderert dette til at det er så vanskelig å "se forskjell" på fiberplanter og ganjadyrkernes potplanter. Legaliseringsbevegelsen kan noen ganger være vel entusiastiske i sin begeistring for industrihampen, men dette er ingenting i forhold til enkelte forbudspavers irrasjonelle forhold til industrihamp. På disse kan det virke som om bare tanken på industrihamp kan virke giftig. Slik er det med Knut Reinås i "Forbundet Mot Rusgift". I en bannbulle i velkjent stil sier han at "Hamp kommer ikke til å redde miljøet. Industriell hamp, på samme måten som medisinsk marihuana, er røyk(e)tepper som legaliseringsbevegelsen prøver å avansere i ly av." Det er jo en enkel måte å bryte båndet mellom legaliseringsbevegelsen og industrihampen. Gjør industrihampen lovlig! Det finnes ikke fornuftige argumenter for noe annet. At Reinås i samme slengen omtaler legaliseringsbevegelsens deltakere som en "hasjmafia" sier mest om Reinås selv. Det finnes behandling mot så mangt, men politisk galskap er en motstridig og sleip sak.

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 16, 15. mars 2003)