Sosial humanisme møter veggen.

"Helvete som du maser". Gutten farer opp og øynene er svarte som djevelens. Ondskapen, rusen har makten. Han virker truende og hinsides all fornuft. Han slår knyttneven i veggen så det rister.

Uansett sosiale forhold og hver enkelts bakgrunn: avhengighet oppleves alltid som et mareritt. (Detalj fra maleriet "The Rise and Fall of Addiction", Copyright©Geerte Frenken Gjengitt med tillatelse)

Ordene ovenfor er fra en artikkel i Tønsbergs Blad, "Dette er våre barn!" som igjen er en oppfølger til en artikkel i Dagbladets Magasinet: "Vond kjærlighet". Begge disse artiklene - i likhet med en lang rekke andre oppslag i norsk presse de siste par årene - presenterer arbeidet til "Landsforbundet mot stoffmisbruk", en organisasjon dominert av arbeidet blant rusmiddelavhengiges familie. LMS har 6000 medlemmer og er inne i en offensiv periode. Som man kan vente av en organisasjon hvor mange har sett hvordan først og fremst heroinavhengighet arter seg på nært hold, går følelsene høyt. Og dette blir ikke det minste dempet av at det i stor grad er barn og ungdom som er avhengige. Organisasjonens arbeid er forståelig og dens engasjement for å hjelpe foreldre og andre pårørende er på mange måter beundringsverdig. Alle som har hatt tungt, destruktivt rusmiddelbruk tett opp til seg kjenner igjen fortvilelsen og maktesløsheten. Men selve nærheten til problemet er også en svakhet. Den inviterer til krav om kompromissløse og lett forståelige løsninger. Og kollektivet av pårørende er nok ikke det aller beste hvis i alle fall noe av forklaringen på problemene er å finne i deres egne holdninger og handlinger. Som det sies i et sted i den nevnte artikkelen fra Magasinet:
"- Jeg er så lei av den stereotype framstillingen av rusmisbrukere. Mange tror de kommer fra dårlige hjem uten nok omsorg og kjærlighet. Det er ikke tilfelle. Hjemme hos oss hadde alle..."

Det er sant at mange rekrutteres til de tunge rusmiddelmiljøene uten at de nødvendigvis har problemer de er blitt påført i "dysfunksjonelle" hjem. Mange ungdommer havner i slike miljøer av rene tilfeldigheter. Nå trenger ikke et hjem være tragisk dårlig for at ungene skal være ute av stand til å passe på seg sjøl. Selv de beste borgerlige foreldre er ofte ute av stand til å lære bort hvordan man skal klare seg her i verden, hvordan man skal handtere problemer og hvordan man skal oppnå den personlige integritet som gjør at man ikke drukner i de fristelsene som finnes. Kanskje framfor noe må man spørre om den vanlige holdningen foreldre har til barn og ungdom i dag fremmer evnen til å ta ansvaret for egne handlinger. Dessuten skal det faktisk ikke så lite uvitenhet til for å begynne en "karriere" som sprøytenarkoman. Eller ikke så lite desperasjon.

Sverige i 1976 eller Norge idag. Ikke mye har forandret seg, og det har sin forklaring.

De aller fleste mennesker i vårt samfunn prøver i ung alder - ofte altfor ung alder, riktignok - "rus". Av alle disse er det relativt få som får store problemer, og om man vil spå hvorvidt en ungdom som drikker noen øl på en fest for første gang seinere vil bli alkohol- eller heroinavhengig, er det faktisk ulike typer problematiske forhold en skal lete etter. Først og fremst. Da vil det synes at man blir ikke dratt fram mot destruktivt rusmiddelbruk av "dopets" tiltrekningskraft. En blir skjøvet fram mot det, i en viss grad på skinner som samfunnet allerede har lagt ut. En kan lett få det inntrykket at "LMS" og noen andre liknende organisasjoner i stor grad oppfatter seg som først og fremst representanter for unntakene fra regelen, de som ikke kunne ha gjort noe annerledes og som derfor ikke kan skjønne annet enn at det er "dopet" som "tar" deres sønner og døtre. Riktignok har de ofte en livlig og realistisk oppfatning av "miljøenes makt", men hvorfor har vi slike miljøer? Og hvordan i all verden skal vi bli kvitt dem?"Landsforbundet mot stoffmisbruk" påpeker ofte at det mest frustrerende er at samfunnet alltids har politi og fengsler, men at hjelp er vanskeligere å få, både for de rusmiddelavhengige og deres pårørende. Om nærheten til problemene helt åpenbart fremmer følelsesmessige og instinktive reaksjoner framfor holdbare langsiktige strategier for å løse problemene, så har den samme nærheten også svekket illusjonene om at rusproblemer kan løses med utelukkende strenge straffer og mer politi. Dette skiller LMS ut fra flere andre antirus-organisasjoner. Men stadig vekk kan man vanskelig tenke seg at LMS er villig til å tenke seg tanken at den nåværende "narkotika"-politikken er grunnleggende forfeilet. Mange har nok erfart at politiforfølgelsen bare gjør problemene verre, og enda flere har nok mistanke om at helt andre grep må tas. Men slike tanker blir for dristige i en følelsesladd atmosfære, og for krevende for en organisasjon som ikke har samfunnsanalyse på dagsordenen i det hele tatt. Før eller senere vil nok noen foreldre forstå at slike ting som legalisering og/eller kontrollert distribusjon faktisk kan gi bedre kontroll over unges tilgang til de nå ulovlige rusmidler enn forbudslinja, men det er vanskelig tenkelig at slikt vil bli særlig populært i LMS. Likevel skal man være forsiktig med å utdømme LMS som en samling hysterikere. Riktigere er det å betrakte organisasjonen som et forståelig tiltak mer i tråd med enkel humanitær tankegang, og som et holdepunkt for spesielt foreldre som ellers ville hatt det langt vanskeligere i hverdagen. At de mer forbudspolitisk aggressive selvfølgelig prøver å ta dette til inntekt for seg selv, er ikke mer enn man kan vente.

Front mot front i Verdal og andre steder.
Andre forsøk på å takle eksistensen av harde miljøer har vært omtalt i det siste. I Verdal har det for eksempel vært avholdt et nærmest militant demonstrasjonstog og en underskriftskampanje for å "Vise ansikt, bekjempe narkotikaen og støtte politiets kamp mot dette miljøet." Stikkordet er "kamp mot miljøet", og initiativtaker var Aase Hynne, mor til en ung mann som visstnok "var innom" det lokale rusmiddelmiljøet, og som senere ble truet etter å ha vitnet i en narko-sak. Som Hynne sier: "Når ei livredd mor blir sint, da blir hun farlig." Farlig, muligens. Men neppe særlig klartenkt. "Kamp mot miljøet" hjelper jo ingen. Ikke på kort sikt og neppe på lang heller. Det man oppnår er at de som "ødelegger bygdas rykte" blir trengt sammen i et skremt og internt destruktivt miljø som sannelig ikke vil bli mindre voldelig. Brennes broene til samfunnet utenfor for de som i utgangspunktet ikke selv er forherdede kriminelle, vil de komme under en annen "ledelse" som vil benytte situasjonen for alt hva den er verdt. Og noe mindre rusmidler vil det ikke bli. Bruken vil bare bli mer skjult, og reaksjonene mot de som bryter de interne reglene vil bli hardere. Men den jevne verdaling vil muligens få denne varme, gode følelsen av å ha vært med på noe viktig og riktig.Noe av det samme kan man muligens si om en ung SP-politiker som for ei uke siden skremte opp et fylkesårsmøte i Senterpartiet med en høyst dramatisk - og svært ungdommelig overdreven - beretning om rusingen på hans skole. Om man skal tro Agderpostens referat, blir det ikke gjort stort skolearbeid der i gården. Dette tente selvfølgelig de sindige senterpartister, som sikkert vil bli å finne blant de som vil ha mer bevilgninger til politiet framover. Lokale AUF-politikere hang seg selvfølgelig på, og så er det snakk om dugnader og samkjøring og slikt disse har lært seg å si. SP-ynglingen fikk også bidra med passende dramatikk da avisene framstilte det som om han ble overfalt etter sine ytringer. Riktignok fikk han på TV fortelle at dette var en overdrivelse, men man får inntrykk av at også her er man på vei mot en front-mot-front-situasjon. Nå kommer nok snart noen rikspolitikere inn og bebuder økt kamp mot "bakmennene" slik at tilførselen av ulovlige rusmidler blir "stoppet". Og nok en gang vil man arrestere dusinvis av folk i lokalsamfunn for bare å oppdage noen år senere at rusmiddelproblemene absolutt ikke har forsvunnet, at man har fått et profesjonelt kriminelt miljø hvor bare småfiskene er i særlig fare, og at man på skoler og i ungdomsmiljøer vil "oppdage" problemene på nytt og på nytt for så å gjøre de samme tingene om igjen. Mange avislesere er ikke klar over at denne runddansen i utallige lokalmiljøer i landet har foregått i over tredve år.

Hjelper det å "ta bakmennene" og å "stoppe tilførselen"?
Etter et kjempebeslag av heroin i Vancouver for tre år siden ble det gjort en studie for å finne ut om dette hadde noen betydning for brukerne. 260 heroinavhengige ble intervjuet, og resultatet var skuffende for politiet. Forskerne fant at forsyningene var så store at selv svært store beslag ikke gjorde noen forskjell. Erfaringene etter over tredve års "war on drugs" i den vestlige verden er da også at forbudet har gjort de ulovlige rusmidlene så profitable at én pusher mindre - stor eller liten - bare baner veien for en ny. I USA har man til og med kunnet observere at ved å stoppe en leverandør - i dette tilfellet av kokain - kom det nye og bedre organiserte og mer voldelige inn i stedet. Som da man i en viss grad bremset leveransene fra colombianske smuglere og initiativet gikk over til meksikansk mafia. I Norge var leveransene av heroin lenge dominert av en allianse mellom pakistanske og norske store operatører. Dette ble i noen år hardt redusert av politiet samtidig med at godt bevæpnede miljøer først og fremst fra Balkan-landene rykket inn. Ingen skal tvile på at om de siste blir for redusert til å fortsette, vil andre være på plass i løpet av svært kort tid. Nå er heroin framstilt av planter, og dyrkingsområdene er ikke fullstendig umulig å lokalisere. Men som man har sett det siste året: dårligere levering av heroin - så uttynnet heroin at dette sammen med den harde belastningen på miljøene de siste årene sannsynligvis har bidratt vesentlig til det reduserte antallet overdoser - har bare blitt akkompagnert av en flom av piller. Rohypnol, et innsovingsmiddel som brukt med overmåte er et usedvanlig usympatisk rusmiddel, er blitt noe av en farsott blant ungdom. Og det langt ut over de "vanlige" miljøene, det er nå engang et mindre skritt å spise ei pille, for eksempel for å tilfredsstille et miljøs krav om å være kul eller for å slanke seg, enn å kjøpe noe ukjent pulver, blande dette på riktig måte og sette seg ei sprøyte i armen. Det er ikke rart at de tidligere forsikringene fra politiet om at "krigen kan vinnes" er blitt erstattet med krav om nye offensiver, "dugnader" og lokale opphetede initiativer. Ved siden av stadig mer penger, selvfølgelig.

Utenfor gjerdet.
Norge er ikke alene om en enøyet rusmiddelpolitikk. Mens initiativet bak "krigen mot narkotika" opprinnelig i første rekke kom fra USA, derav den urimelige vekten på cannabisforbudet (og det absurde forbudet mot industriell bruk av hamp), er den ideologiske inspirator i dag først og fremst de svenske forbudspolitikere og deres akademiske våpendragere i Hassela Nordic Network. Hassela representerer vel det nærmeste man kommer et skikkelig ekstremistisk og fundamentalistisk senter, og dette rusmiddelpolitiske konsernet har et profesjonelt apparat hvor den som måtte komme i tvil kan få sine fordommer pirret på daglig basis.Men alt har ikke gått så bra for svenskene. De siste månedene har man mobilisert voldsomt for å hindre at "skadebegrensning" skulle bli en altfor dominerende felles politikk for EU. Men da EU-parlamentet for en tid siden diskuterte saken, falt de svenske synspunktene med et brak. Reaksjonen fra svensk side er typisk: man oppfatter det som at en "liberal" side står mot en "restriktiv". Dette enkle bildet, grunnlaget for både svensk og norsk rusmiddelpolitikk, skjuler det forholdet at selv om det selvfølgelig finnes de som fryder seg over muligheten til lovlig rusing, er det som står overfor hverandre to ulike strategier for å få kontroll over rusmiddelbruken, og to helt ulike strategier for å redusere skadene av den bruken som tross alt skjer. Det svensk-norske synet er fremdeles dominert av hva jeg gjentatte ganger har kalt fundamentalisme, en forståelsesløs politikk som resulterer i ren terrorisering av utsatte sosiale grupper. Det er på høy tid at norske politikere svelger stoltheten og innser - og innrømmer - at de har vært på villspor. Det er ingen grunn til å beundre alt som skjer i EU - og dette skal ikke betraktes som noe argument for norsk medlemsskap - men europeiske politikere har i alle fall begynt å se virkeligheten i øynene.

Mot krig - også "narkokrigen".
Man skal også merke seg at det er en stadig bredere forståelse for at de internasjonale konvensjonene som fremdeles står i veien for annet enn nokså halvveise endringer i politikken må endres. Eller som noen også har innsett: ettersom FN fremdeles i stor grad er så dominert av USA og USA-lojale land at en forandring av konvensjonene kan ligge uoverstigelig mange år fram, kan det til og med være aktuelt å avbryte tilslutningen til vesentlige deler av FN-konvensjonene. Slikt er ikke forbudt, men det kreves stort politisk mot av de land som går først i ilden. Kanskje kan de aktuelle vanskelighetene med å stagge USAs krigslyst være til inspirasjon også hva angår USAs ureflekterte krigslyst i forhold til "drugs". Resultatene i "the war on drugs" har jo også vært store skader og enorm sosial destruksjon - uten at problemet er blitt noe mindre. Når jeg og andre tilhengere av legalisering eller andre radikale rusmiddelreformer har engasjert oss mot USAs krigsspill i FN og krigstruslene mot Irak, kan dette ikke minst sees på bakgrunn av at mange av oss betrakter "the war on drugs" mer som en del av et forsøk på ideologisk dominans over resten av verden snarere enn et seriøst forsøk på å løse problemer. Vi kjenner igjen både aggressiviteten og retorikken og det er store likheter i både form og målsetting på "the war on drugs" og det nåværende strevet for å bli militært og økonomisk verdensdominerende. Om Norge skulle bryte med FN-konvensjonene for å kunne gjennomføre full legalisering av cannabis og andre vidtgående rusmiddelreformer, vil vi nok få føle hvordan det er å bli behandlet som en "røverstat" - slik USA ser det.
22. febr. 2003

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 15, 22. februar 2003)