Avisene kaller dem gjerne "hasjdyrkere" eller "narkotikaprodusenter". De svarer med å plante sine urter utenfor politistasjonene og Stortinget. I USA, Canada og deler av Europa finnes det hundretusener av dem, i Norge kanskje et tusentall. Mens de fleste reverøykere kjøper hasjen sin av naboen eller på gata, har hjemmedyrkerne nok å gjøre med å vanne planter eller mekke nytt ventilasjonsanlegg så de framtidige rever skal få nok luft og ikke ha det for varmt, stakkar.Det store publikum kan nok ha fått det inntrykket at de fleste som driver med denne populære hobbyen også roter med amfetamin eller piller og at et lite våpenlager er obligatorisk. For det store publikum kjenner jo hjemmedyrkerne gjennom avisenes kriminalreportasjer, der de leser om de som blir "tatt". Det er ikke så gjennomskuelig at mange av de som blir tatt, nettopp havner i uløkka fordi de er miljøpersoner i sammenhenger hvor alle slags rusmidler og kriminelle sysler går i ett. De har kunder og kontakter flyende ut og inn hele tiden, halvparten av dem "kjenninger av politiet". Det er forutsigbart at de blir oppdaget. Men er de ikke noen gjennomførte kjeltringer alle sammen? Kan man vente annet enn i alle fall litt hallikvirksomhet eller noget heroin i slike narkotikaprodusentkretser? For å finne litt ut av dette, besøkte jeg en av dem som nettopp har startet opp med å dyrke sjæl.

Lysing på kottet.
Å dyrke sine egne hampeplanter kalles ofte "å lyse". Halvor, en mann i tredveårene i en av byens bedre utkanter, forklarer meg hvorfor. En hampedyrker er nødt til å skape sitt eget lille økologiske system innendørs og i hemmelighet. Vann og gjødsel og sånt er ikke vanskelig. Men planter skal ha sollys, og det har man jo vanligvis ikke under tak. Løsningen er høyeffektiv kunstig belysning. Lampene er dyre i seg selv og de bruker så mye strøm at Halvor har lovt kona å ta seg av strømregninga på egen hånd. Men med ei slik lampe, et sinnrikt automatisert vanningssystem som sørger for at plantene får både vann og næring i samme operasjon, avtrekksvifte, kjølevifte til lampa og diverse andre mer eller mindre kompliserte produkter og oppfinnelser, har Halvor på halvannen kvadratmeter skapt et eget lite univers hvor alt virker til å gjøre det så behagelig som mulig for et par store og noen mindre hampeplanter av sortene "Arctic Jack" og "Ice Skunk". Det er blomstringsrommet jeg får se. Sine første uker tilbringer plantene under litt mer kummerlige forhold sammen med hu mor sjøl, en utprøvet hunplante Halvor tar de fleste av stiklingene sine fra.

Arctic eller Ice?
Som nybegynner har Halvor allerede rukket å gjøre en del vanlige feil. For eksempel den å ikke ha total oversikt over hver enkelt plantes opprinnelse. Dette er en besettelse blant mange dyrkere, og dét er lett forståelig. Virkningen av hver enkelt av de utallige sortene som hjemmedyrkerne benytter seg av, kan nemlig være svært ulik. Så det gikk ikke bedre for Halvor enn at han kom noe i tvil ved prøverøyking av den planten som til min ære skulle høstes denne dagen: var dette virkelig en Ice Skunk som han hele tiden hadde trodd? Så nå tar han vel fram amfetamin for virkelig å konsentrere seg? Neida, fyren ringer til ekspertisen, og så får jeg også møte en av guruene i dyrkerkretser, Morten. Morten møtte ubevæpnet. En veltalende og høflig ung mann som ikke ville høre noe om problemer før huslyden hadde prøvd hans egen Early Pearl. Prøven var - så langt jeg kunne bedømme - nærmest en kunnskapsdemonstrasjon.

Det er kunnskap det dreier seg om. De beste hjemmedyrkerne er ikke født med grønne fingre. De har lært det grunnleggende av andre, og så er de blitt fanget av en virksomhet de bare lærer noe nytt av hver dag. Jeg har sett (og hørt!) dette hos omtrent alle hjemmedyrkere jeg har møtt: disse folka driver ikke og produserer "narkotika" for å slavebinde unger. De dyrker sine egne rever, og det kan være svært vanskelig å skjønne om det er plantene eller revene de er mest glad i. Som Halvor sier det: jeg lærer noe nytt om disse plantene hver dag, men å få et godt resultat er mer kunst enn kunnskap. Men altså: først kunnskap. Og Morten Læremester foreleser gjerne for en som mest har lest i bøker om disse sakene. Han tar for seg den Ice Skunk (vi antok i alle fall det) som skal høstes, antyder forsiktig at den godt kunne ha levd et par uker til og at de ferdig bearbeidede blomstertoppene egentlig skal berikes med litt olje laget av samme type plante. Javelja! Og hva slags karakter vil du gi denne planta? - forsøker jeg. Fire av seks mener Morten. Og Halvor gliser fornøyd. Det er ikke mange som får fire av seks etter bare noen måneder, forstår jeg. Men er det virkelig en Ice Skunk? Diskusjonen kan vanskelig gjengis, men dreier seg altså om avstamning og balanse mellom "sativa" og "indica" og korresponderende kjemisk sammensetning av de ulike virkestoffene og så bortetter. Og dette blir altså ikke avgjort på noe laboratorium, men ved røyking av et tilstrekkelig antall jointer. Og å kjenne den nøyaktige virkningen av én type cannabis etter allerede å ha prøvd to andre er muligens også en kunst, men i så fall vanskeligere enn de fleste andre. Jeg kan ikke huske om forsamlingen kom fram til noe endelig resultat.

Kule folk - men hvorfor det?
Altså ikke noe gruffent pulver og ikke engang en skarve automathagle ved døra. Men det er verre: ved besøk hos mange hasjhandlere vil man treffe lett paranoide folk som stadig kikker ut av vinduene og som lurer på om du har "noen etter deg". Sånn er det ikke hos de hjemmedyrkerne jeg har truffet. Halvor, som sant og si kunne være litt humørsjuk tidligere, ser nærmest ut til å ha funnet roen. Og Morten kunne gått rett inn i et selskap av pasjonerte rosedyrkere. Selv karaktersettingen av den formodede Ice Skunk - læremesterens vurdering av elevens arbeid i andres påhør - foregår uten den aller minste spenning og personlig dill. Selvfølgelig finnes det ubehageligheter. Man må være forsiktig ved kjøp av utstyr, det spesielle lyset fra lampene må ikke synes utenfra og det er rett og slett selvmorderisk å la for mange få vite hva man driver med. Men likevel er de hengivne hjemmedyrkernes samfunn først og fremst en demonstrasjon - minst mulig synlig - av at cannabis er kultur. Disse menneskene er opptatt av sine planter, ofte i en slik grad at de helt glemmer at det de gjør er forbudt. Forbudet er noe som finnes utenfor et sted. Her hjemme er man opptatt av at den månedlige innhøsting skal gi rever med en sjelekvegende virkning. Slik unngår man kjøping på gata eller på heftige adresser. Man sparer atskillige kroner, og er kvitt en bekymring der også. En hjemmedyrker opptatt av sine planter er hamp uten forbud. Et menneske som lærer om og av naturen. En hjemmedyrker og hans planter pluss politi er problemer og elendighet. Så enkelt er det, og når skal myndighetene altså slutte med forfølgelsen av disse menneskene? For et par hundre hjemmedyrkere har allerede havnet i politiets garn. For hva? For å ha passet sine egne saker og sørget for å ha et personlig og samfunnsmessig temmelig harmløst rusmiddel tilgjengelig for seg selv og sine nærmeste venner uten å måtte skuffe penger opp i lomma på storgangstere og mafiose smuglerorganisasjoner. Men dette er mine tanker. Mens Halvor og Morten diskuterer en sinnrik innretning som skal sørge for at plantenes røtter får nok luft.

Få nå slutt på tullet!
Straffelovkommisjonen har foreslått "avkriminalisering" av cannabis. Men det er en dårlig løsning at det skal være lov å bruke noe det ikke er lov å lage eller selge. Norske cannabisdyrkere har forlengst bevist at de kan skaffe et profesjonelt produkt - mer populært enn importert hasj - og om man vil ha cannabis inn i siviliserte former bør disse få muligheten til å drive sine sysler lovlig. En virkelig kultivert reverøyker dyrker sine planter selv, og de mest driftige av dem kan forsyne de norske lovlige hampestuer med slikt den store masse av reverøykere vil ha. Slik kan man få drevet kriminalitet, pulvere og våpen ut av cannabisbrukermiljøene. Og man kan få et åpent miljø der bare én gruppe er utstøtt: sånne som selger til unger og driter i kvaliteten. Det er oftest samme folka...så får de med seg en kvist..
Idag bruker politi og rettsvesen store krefter på å utrydde cannabis. I framtida vil kanskje Morten skrive hampespalte i dagsavisene. Sikkert med minst like stor leserkrets som dagens vinspalter. Halvor kan ta bussen til Grünerløkka Hamp & Kaffe og selge et par hekto en gang i måneden. Vil det bli store problemer i landet av dette? Tvert imot. Og stoppe dem kan man bare glemme. Jeg snakker litt med kona til Halvor på vei ut etter et mange timers oppløftende besøk. "- Kamerata hans kommer og sitter og surrer hele kvelden. Så får de med seg en kvist, og neste gang de kommer innom har de startet med disse greiene de også."
21. september 2002

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 12, 16. oktober 2002)