Septembernetter på Romerike.
Romerike var i slutten av september åsted for masseangrep på brukere av ulovlige rusmidler. Gjennom tredve år har disse høstaksjonene på Romerike ofte vært godt synkronisert med behandlingen av neste års statsbudsjett - der bevilgningene til politiet formodentlig blir noe påvirket av at det gis inntrykk av at "narkotikabølgen" nok en gang er i ferd med å drukne oss. Og det passer heller ikke dårlig at politiets anstrengelser gir resultater - som kunne vært mye større med bedre ressurser osv. Aksjonene er ikke vanskelige. Det hele er omtrent som å plukke nedfallsfrukt.

Én kveld dro 8-10 biler med 30 politifolk og 7 hunder ut og høstet noen dusin slike frukter. Noen var råtne og for gamle, og ikke så interessante. Men atskillige var friske og fine. Som "spesialmedarbeider" (?) ved Romerike Politikammer, Halvard Askilsrud, sa i den alltid like imøtekommende avisen Romerike Blad: ".. det er ikke tvil om at de unge nybegynnerne blir skremt. Det er dem vi primært er ute etter å ta..." For man skulle "skape uro og usikkerhet i narkotikamiljøet på Romerike". Som om disse ungdommene skulle være bortskjemt med for mye ro og sikkerhet.

Det er ideen hos politikk-teoretikerne at denne typen "uro-aksjoner" skal være et "signal", som forbudspolitikken i det hele. Politiadvokat Tonje Tønder opplyser oss slik: ".. dette er saker som havner på rullebladet, og som kan ødelegge de unges framtidsplaner. Stadig flere skoler og arbeidsplasser krever plettfri vandel." (Romerike Blad) Noen dager seinere - etter å ha tatt ut 110 anmeldelser mot 60 pågrepne - slo politiet igjen. Denne gangen på et utested og med hjelp fra uro-patruljen i Oslo. Ytterligere 14 ble tauet inn: "Vi sjekket blant annet pupillenes størrelse og reaksjon på lys. Vi tok også pulsen på flere av dem". Formodentlig var det av hensyn til politiets omdømme at Oslo-folka ikke på stedet demonstrerte sin yndlingstaktikk: nedlegging med strupetak. Slikt brukes bare på de råtne fruktene og helst slik at ikke altfor mange ser på. Men politiet har planer om flere aksjoner, sier Askilsrud. Han vil ikke si hvor og når. Foreløpig har Lillestrømpolitiet endel å lære av sine kolleger i Vågsbygd utenfor Kristiansand. Et par uker før hadde disse en aksjon hvor fangsten ikke var så stor, men desto mer uforurenset: 9 barn ble pågrepet. For hasjbruk.

Det er ikke urimelig å spørre om myndighetene driver en borgerkrig mot ungdommer som bruker ikke-autoriserte rusmidler, og det er ikke urimelig å spørre hva de tror de oppnår. Det registreres nå nær 30.000 saker mot brukere hvert år. Meget politistatistikkvennlig. Nesten alle saker er "oppklart" allerede i utgangspunktet. Justisminister Dørum melder riktignok at "bakmennene" skal tas, men de som blir "tatt" er stort sett ungdommer som på ungdommers vis reagerer med redsel, trass - og flukt inn i miljøer hvor de fremdeles på en måte blir akseptert etter at politi, skole og foreldre har "signalisert" fra seg. Begrensninger i valgmulighetene for framtida, bøter de ofte ikke kan betale og et inntrykk av å leve i en politistat der fulle folk vakler lovlig rundt mens de som er utvalgt som farlige forbrytere blir lyst inn i øynene for at noen skal se om de er uskikkelige der inne, er alt sammen en bagasje denne delen av den oppvoksende slekt får med seg. Man skal ruse seg mye før det skader mer enn samfunnets reaksjoner.

Det dages i Direktoratet.
I det tilfelle at slik virksomhet som er beskrevet ovenfor ikke er tilstrekkelig for å få virkeliggjort "visjonen" om et "narkotikafritt samfunn", har Politidirektoratet planen klar: hele landets politistyrke skal nå omskoleres til å "marsjere slik at kampen mot narkotikakriminalitet blir mest mulig effektiv". Intet mindre enn en "5-årsplan" som vi kjenner også fra andre land hvor politimakt var vesentlig i den samfunnsreformatoriske virksomhet.

Ikke bare skal alle skoleres i pupille-granskning, men innsamling av data skal skje fra skoler, lærere og foreldre. Et landsdekkende arkiv over de rusmiddelpolitisk opposisjonelle skal bygges opp. Og om noen skulle trenge legehjelp etter uforsiktig omgang med lugubre stoffer, skal man vente i det lengste: det som skjer på legevakta skal havne i ivrige lensmenns omfangsrike notatbøker.

Mens fritidsklubber nedlegges og foreldre blir stadig mer opptatte av å jobbe nok til å betale for stadig dyrere husrom og den nye bilen - mens de klager over mangel på "ungdomsarbeidere" som kan ta seg av ungene deres - skal ungdommene disiplineres av en overivrig og underkvalifisert politistyrke som har lært at den store trusselen mot samfunnet ikke er en halv million dritings nordmenn, men noen tusen pille- og sprøytebrukere som stort sett gjør hva de kan for ikke å pådra seg oppmerksomhet.

"Narkotika-uka".
Og Politidirektoratet er selvsagt ikke alene om å stille sine styrker opp for å marsjere for er samfunn fritt for (andre) rusmidler (enn alkohol). I disse dager foregår også en fellesaksjon ved omtrent alt som finnes av private propagandaorganisasjoner i forbudspolitikkens tjeneste. Under dekke av hensynet til ungdommen mobiliseres velmenende men godtroende mennesker land og strand rundt under fanene til politikere, "spesialister" og "rådgivere" med og uten uniform som alle har det til felles at de er totalt blendet av messingskinnet fra en brutaliserende og skademaksimerende politikk. Foreldre som burde gått på kurs for å lære seg kommunikasjon og andre elementære ting og lærere som burde lære seg forskjellen på hasj og heroin går og lærer seg å bruke "pupillometer" og "drug-test kits" og hvordan de ellers på politivis skal overvåke ungene. Skal de da aldri stille seg det mest grunnleggende spørsmålet: bidrar politiforfølgelsen av de unge til å gjøre problemene større eller mindre?

De stemmer mot "sprøyterom" mens deres egne sønner og døtre er nødt til å sette sprøytene sine bak en container på kaia eller i alles påsyn på offentlig plass, de vemmes av at noen kan foreslå tildeling av heroindoser til langtkomne avhengige mens deres døtre må selge seg på gata for å få til neste dose og deres sønner går ut og inn av fengslene fordi de er altfor svake til å få til annet enn mislykkede tyverier og innbrudd. Men de stiller opp i politisk arrangerte seremonier til ære for overdoseofre som mer enn annet ble hundset mens de fremdeles levde.

Det er i stor grad samme foreldre som under "metanol-skandalen" forlangte mindre spritavgifter for å få slutt på "livsfarlig smuglersprit" mens mange ganger flere nordmenn døde av høyst lovlig brennevin i samme periode. Og det er de samme foreldrene som i stor grad trekker et lettelsens sukk når avkommet blir kjørt hjem av politiet etter fyllebråk i gata. De har da gudskjelov ikke brukt hasj!

Vi trenger flere - også foreldre - som avslører hykleriet. Vi trenger flere som skjønner at "oppdragelse" ikke bare dreier seg om å "sette grenser" på samme måte som politiet må gjøre overfor voldsmenn og kriminelle, men om å sette grenser for seg selv, og om kommunikasjon, toleranse, kultur og forståelse. Hvis ikke vil vi i de evinnelige gode forsetters navn få politistaten tredd nedover hodene på oss. Og da vil vi alle få gode grunner til å ruse oss vekk fra virkeligheten.

Heldigvis ser ikke alt like svart ut. Politiets offensiv og byråkratenes lett omstokkede lister over gode "tiltak" fra tidligere år er i stor grad forsøk på å komme utviklingen, forandringene og de politiske beslutningsprosesser i forkjøpet. Ungdommenes eksperimentering med rusmidler ser ut til å ha flatet ut de siste årene - år med mer "liberaliserende" tendenser enn noensinne. (I media vel og merke. Politiet har tromlet i veg som før hele tiden.) Det skal ikke forundre noen om politiet neste år vil påstå at dette kommer av at de satte igang sin sentraldirigerte aksjon i år, fordi konstablene har lært seg pupille-analyse og fordi det hjelper å sende de mest aktive blant de unge på forbryterskole bak murene mens noen titusener andre får begrenset sine framtidsutsikter.

Ute i Europa ser ting litt annerledes ut. Her har også rusmiddelbruken flatet ut, og også her har "liberaliseringen" hatt mer vind i seilene enn før. Ingen tror forbedringen har skjedd på grunn av økt politiforfølgelse ettersom slikt ikke har skjedd. Bortsett fra i Sverige, hvor man - i alle fall på papiret - har svært lav bruk av den vanskelig skjulbare hasjen. Men hvor man ganske utypisk har økning i bruk av tyngre rusmidler. Slikt kan nemlig forbudspolitikk føre til. Heldigvis finnes vettuge røster i Sverige også. I forbindelse med nye framstøt for å få til felles EU-regler for lettere rusmidler - først og fremst cannabis - har Sverige i desperasjon lagt seg på ei linje med heller å sabotere vedtak i det hele tatt enn å risikere at man i EU får en felles politikk med å forsøke og sluse hasjbrukerne inn i sammenhenger hvor de i minst mulig grad kommer i direkte kontakt med tunge narkotika- og kriminelle miljøer. Justisminister Thomas Bodström kunne i sin tidligere gjerning som advokat si slikt som dette: " Ingen narkoman slutar att missbruka heroin för att han riskerar att åtalas för det. Det är alltså en helt meningslös reform. I stället har den nuvarande narkotikapolitiken inneburit att Sveriges 25 000 tunga missbrukare har uteslutits ur samhället." Avisa Expressen kommenterer:

" Det han skrev då är både sant och klarsynt. Som minister måste han tycka helt annorlunda. Nu stämplar han samma åsikter som höjden av cynism. Då såg han verkligheten som den var och ville lindra skadeverkningarna, nu deltar han i en kamp om vem som kan ta flest billiga poänger.
Förlorarna är de svenska narkomanerna, som inte får någon hjälp utan bara straff, samt den svenska allmänheten som förvägras en rationell diskussion om hur narkotikamissbruk ska hanteras.
Sverige har allt att vinna på att förlora narkotikadebatten i EU."

Så det finnes altså tenkende mennesker i Sverige også, tross det inntrykket som Knut T. Reinås og hans medspillere i Norsk Narkotikapolitiforening prøver å skape.

"Går til sin gjerning de norske menn
viljeløst, vimrende, vet ei hvorhen" (etter H. Ibsen)
Mens politiet, Dørum og byråkratene framviser en krigsvilje en Bush verdig, er atskillige andre mer i villrede. Ikke alle kan - som sosialministeren - forlange mer tvang og dermed basta. Nyvalgt leder i Oslo Unge Høyre prøver å markere seg ved å forlange hjemstavnsplikt for narkomane. Skal de være narkomane får de værsågod være det på sitt fødested og ikke i Oslo. Kanskje viktigst er at de ikke skal synes i Oslos bybilde når den unge mannen og hans millionærvenner er ute og promenerer. Og legalisering? Der har han ikke bestemt seg..

 

SVs helsepolitiske talsmann, Olav-Gunnar Ballo, har hørt for mye på Knut T. Reinås, og fått for seg at heroinisters sprøytebruk er et særnorsk fenomen. De kan da lære seg å røyke heroin, mener han. At heroin i Norge er underlagt forbudets prisdrivende virkning og den allmenne kjøpe-evne og derfor er svært dyr burde han kjenne til. Likeledes at røyking krever atskillig større doser. Halvparten går nemlig bokstavelig talt opp i røyk ved slik bruk. Men ellers et godt forslag i folkeopplysningens ånd.

Og Oslo Fremskrittsparti mener meget godt om de narkomane i sitt program. Men hasjen har de "glemt". Kanskje best det, når partilederen tidligere har vist tydelige tegn til å være skaplegalist og partiet for tiden har sin fulle hyre med å servere en politikk best mulig tilpasset det statistiske gjennomsnitt av fordommer hos sine mange nye tilhengere. Ellers kan det jo bli dårlig med regjering og slikt fint.

Om disse velmenende politikere kunne sette seg ned, fri seg for den norske statsformyndertenkning og finne ut om det virkelig skal være statens oppgave med vold og makt å tvinge folk til å leve slik de herskende rådgivere mener er sunt, ville det være ... sunt.

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 12, 16. oktober 2002)