Er hasjbruk eller eksperimentering med f.eks. amfetamin like risikabelt for alle?

Erik Brorson er et nokså originalt innslag i den norske rusmiddeldebatten. Med en bakgrunn som rusmiddelbruker, såpeselger, fange, miljøterapeut og student har han nå som "ferdig" akademiker etablert sitt eget firma - Narkonsult - som vil selge kunnskap om norsk rusmiddelvirkelighet. Han har også vært så vennlig å legge ut sin hovedoppgave i kulturstudier, "Alt du får vite om narkotika er bare bøff - Om narkotika, narkotikabrukere, lover, kunnskap og verdier", på nett.

Kan det være noen vits i å lese noe så spesielt som en hovedoppgave får å få innsikt i samfunnsproblemer? Er det ikke nok å se seg rundt? Ser vi ikke de narkomane og skjønner vi ikke umiddelbart at dritten må vekk? Åpenbart er det ikke så enkelt.Brorsons hovedoppgave bruker intervjuer av 6 gutter, halvparten fra Oslo vest og halvparten fra østkanten, og rapporter om disses venner, ytterligere 23 rusmiddelbrukere, som utgangspunkt for en vidtgående dissekering av mytene om "narkomane" og deres virkelighet og kunnskap. Oppgaven anbefales lest av alle som skriver om eller interesserer seg for "narkotika"spørsmålet, og burde være obligatorisk for alle journalister. Noen spørsmålsstillinger kan det likevel være fristende å referere, mest av hensyn til de som synes 157 sider i et tidvis nokså akademisk språk blir for mye.

Øst er øst og vest er vest...
Brorson er interessert i hvorfor noen brukere av ulovlige rusmidler havner i belastende eller selvdestruktiv rusmiddelbruk, mens andre lever som "alle andre" i mangfoldige år uten å skille seg vesentlig ut. To momenter ser ut til å ha stor betydning. For det første at det faktisk - sånn i det store og hele - er en vesentlig kulturforskjell på arbeiderklassetradisjonen i øst og "middelklassekulturen" i vest. I arbeiderklassen har tradisjonen vært at en skal lyde og ikke bringe skam over sine foreldre. Det er liten toleranse for normbrudd, og "felleskulturen", det "alle" er enige om, de etablerte sannheter, står sterkt. Mye av dette i en viss motsetning til middelklassekulturen på vestkanten, der uavhengighet og å "være sin egen lykkes smed" er belønnede holdninger. Østkanten er et "tettere" samfunn, og de som skiller seg ut for eksempel ved bruk av rusmidler som er allment fryktet og foraktet, vil oppleve en langt sterkere kontrast mellom sin egen virkelighet og omgivelsene. Ikke er det bare følelser heller: politiets jakt på ulovlige rusmidler skjer i langt større grad i de samme sosioøkonomiske miljøene som allerede er sterkest representert i fengselsbefolkningen. På østkanten og forstedene er politiets tilstedeværelse og inngrep noe som hører hverdagen til. På vestkanten skjer inngrep både sjeldnere og mer diskré. Resultatet er blant annet en tendens til at det oppstår en mer utpreget "hemmelig verden" i øst enn i vest. Reaksjonene fra omverdenen er rett og slett sterkere og mer uforsonlige. Og østkantungdom havner mer rett ut i en allsidig påvirkning, med mindre mulighet til å lære seg forskjellen på hva som er farlig og hva som er mer akseptabelt. De vil også i større grad enn de formodentlig noe mer "allmennorienterte" vestkantungdommene komme til miljøene med storsamfunnets forståelse av "narkotika": alt er like ille. Og her er vi ved et annet av Brorsons viktige poenger:

Hva må man vite..og hva skjer om man vet for lite?
Det er én forskjell i kunnskapsnivå og hvordan dette er blitt til som i stor grad kan brukes til å forutsi hvem som klarer seg og hvem som går til grunne: de som gradvis etablerer kunnskap om de ulike rusmidlene og forstår at det er forskjell, greier seg vesentlig bedre enn de som starter med "alt på en gang". De siste er gjerne de som på forhånd deler den etablerte visdom om at "alt er like ille". Brorson poengterer særlig at de som bruker hasj over lang tid, også ofte skaffer seg kunnskap om andre stoffer, som amfetamin og heroin, og prøver dem også. Men de ender ikke opp i noe langvarig avhengighetsforhold. Dette har dagsaktuell betydning. Som et av intervjuobjektene sier:"E-generasjonen begynner jo liksom rett på - de har ikke gått skolen. det at du har gjort ting gradvis prøvd litt ting og tang, det er ikke tvil om at de ikke får den kunnskapen vi fikk".Brorson går også gjennom de ulike ulovlige rusmidlene, forbudspolitikkens historie og idémessige grunnlag. Til sist kommer han fram til spørsmålet om avkriminalisering eller legalisering, og mener at slikt neppe er å anbefale om den rådende oppfatning om at all "narkotika" er like farlig fremdeles skal dominere. Han er redd for at dette - som må sies å være et ureflektert,uholdbart og farlig kunnskapsnivå - godt kan føre til at ungdommer i massevis havner i vanskeligheter om de fritt kan forsyne seg av alt de måtte ha lyst på. Med tanke på hvor naive mange ungdommer nettopp i "E-generasjonen" er, er det fristende å gi ham rett i dette. Legalisering eller liknende radikale tiltak er bare den juridiske siden av saken. Kunnskap om de ulike rusmidlene er minst like viktig. Men da må man vekk fra det tilslørende "narkotika"begrepet. Eller som Brorson sier som avslutning på sin hovedoppgave: "Det (...) synes som "narkotika"begrepet er det største "narkotika"problemet i dagens samfunn".

(Etterskrift ved redigering oktober 2007: Brorsons hovedoppgave ligger dessverre ikke lenger på nett)

PS for de uinnvidde: å bli "bøffa" i rusmiddelmiljøene betyr å bli lurt. Typisk bøff er hasj man har kjøpt, men som ved nærmere undersøkelse - gjerne når selgeren er forsvunnet - viser seg å være noe som bare likner eller som overhodet ikke virker. For endel år siden dro et par pinsevenner nordfra til utlandet for å kjøpe amfetamin slik at de ved salg av dette kunne finansiere spredningen av Guds ord. Ved hjemkomst ble de tatt av politiet med en stor pose melis, og etterhvert dømt for forsøk på smugling. Dette er et eksempel på bøff med komplikasjoner.

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 11, 4. september 2002)