Noe av det morsomste etter hvert års marihuanamarsj er vurderingene av hvor mange som deltok. Journalistene gjetter vilt, sniktitter på politiets tall, justerer litt for egen sympati eller antipati og lar det stå til. I år varierte anslagene fra omlag 1000 og opp til 2000. En entusiastisk rapportør fra arrangørmiljøet mener 3000. Men én ting skal vi være klar over: det fører et ansvar med å røyke marihuana på offentlig plass. Ikke bare kan det bli vanskelig å telle, men røyken kan også drive opp i nesa på sånne som ikke tåler rusmidler. I år drev noe av røyken opp i fasaden på LO-bygget og ga Anne Bleikli i "Ungdom mot narkotika" store vanskeligheter med realitetshåndteringen: 6-700 deltakere melder hun sine bekymrede tilhengere på UMNs mailliste. Sannelig skaper reven formørking av sansene!

Marihuanamarsjene har vokst fra noen få hundre deltakere i 1999 til snaut 1500 i "det blodige året" 2000, antakelig rundt 2000 i fjor og i nærheten av 2500 i år - basert på erfaring, telling, fotos, sammenlikning og inspirert gjetting. For de som er interessert i trender: det virker som om det er et tilsig av vel 500 deltakere hvert år, og at de fleste som først har vært med en gang også blir med neste år. Det som først og fremst står i veien for langt større deltakelse, er at mangfoldige tusen hasjrøykere - kanskje først og fremst mange av de som ikke lenger betrakter seg som utpregede ungdommer - liker veldig dårlig denne tanken på å eksponere seg ved å gå der midt i gata. Inntil videre får vi glede oss over ungdommens aktivitet og de hel- og halvgamlingene som deltok. Men for et oppstyr om alle gjerdesitterne plutselig skulle komme ruslende!

Dørum må forstå - eller gå...
Årets marihuanamarsj tok til gatene i et spennende år i norsk legaliseringspolitikk. For første gang har et tungt forslag om avkriminalisering havnet på makthavernes bord, og alle med interesser i den eksisterende "narkotika"-politikken har mobilisert. Justisminister Dørum erklærte kontant at noen avkriminalisering skulle det ikke bli så lenge han satt i regjeringen. Dette er blitt kommentert slik at han ikke leste dokumentene eller hadde tenkt seg om før han avviste dem, men dette er mer billedlig tale. Selvfølgelig visste han hva han avviste. Jeg var en av dem som forut for årets marsj foreslo at siden Dørum hadde erklært seg som en personlig sperre for avkriminaliseringen, måtte vi jo forlange en annen. Altså: Dørum må gå! Marsjarrangørene fant etterhvert ut at av flere grunner ville de moderere dette. Dørum måtte i alle fall få betenkningstid. Altså: Dørum må forstå! Dét kan man jo neppe være direkte uenig i, men som politisk krav er det litt slappe greier. Det gledet meg derfor overmåte at NORMAL, når Marihuanamarsjen 2002 ble virkeliggjort, hadde tatt et skritt framover: Rett under talerne på Youngstorget kunne man lese: Dørum må forstå - eller gå! Muligens er det bare plakatmaler'n som fikk denne gode ideen, men det kan jo også se ut som NORMAL begynner å senke skuldrene litt. Et lite tips: hvis ikke den godeste Dørum skal tenke på dette til verdens ende, er det nok lurt å gi ham en tidsfrist.

Hamp til alt!
Marihuanamarsjene har været på sin side, og med stor oppslutning på torget og skikkelig potent lydutstyr gikk Thomas Heiersted på lufta med et cannabisfundamentalistisk opprop av etterhvert kjent merke. Noen må jo lese opp buda av og til skal det bli noen sveis på rørsla, så det er like greit at Thomas gjør det. Han gjør det bedre enn de fleste, og man får heller tåle at noen uforberedte i flokken ristet litt på hue da fengsler, hasjkafeer i utlandet, landbruk, medisin og cannabis-skjorter - og noen rever - gikk opp i en høyere og sikkert ikke lett gjenkjennelig enhet. Cannabis kan brukes til alt! - gjallet det utover Youngstorget, og vi var mitt oppe i et av de øyeblikkene da man føler den moderne legaliseringsbevegelsens smått messianske preg. For noen er det ikke de eventuelle praktiske begredeligheter ved å være illegal hasjrøyker som holder kamplysta oppe. Det er snarere en visjon om at cannabis kan forandre verden. Planta kan brukes til alt! Dette er ikke bare litt av en utfordring for legaliseringsbevegelsen, som trekker til seg folk med de mest ulike oppfatninger om hvordan verden kan forandres, men også for kritikerne. I sin forvirring over det fenomenet de har for seg, gjør de alt de kan for å framstille den udiskutabelt lovlige "hampebransjen" som en slags agenter for hasjlegalisering. Som om det skulle trengs. Realiteten er snarere at interessen for cannabis som rusmiddel trekker interessen for nytteprodukter framstilt av samme plante etter seg. Vi har altså noe så kuriøst som en solidaritetsbevegelse for ei plante. Dette gir da også en veldig broket oppslutning, noe som også syntes i marihuanamarsjen. Her fant man gamle hippier, hiphop'ere, blitzere og andre lett synlige kulturstrømninger sammen med familiefedre, biodynamiskhagedyrkerdamer og noen heldigvis temmelig få fritidskledde politispanere. At de siste går i marihuanamarsjen er egentlig helt bortkastet og misforstått.

I alle år!
Jan Bojer Vindheim er mannen med de store linjer. På et øyeblikk fikk han spikret at cannabis - hamp på norsk - er noe mennesket har hatt følge av så lenge vi overhodet kan skue bakover i tiden. Og sånt gir et løft i hverdagen når vi stadig må høre at hasj er noe nytt og farlig og det er best vi klarer oss med alkoholen, den gamle og trygge. Men Vindheim har også et lite problem. Han er talsmann for Miljøpartiet De Grønne, og der har man vedtatt at en eventuell legalisering må skje etter "reforhandling" av de FN-avtaler som inntil videre hindrer slikt. Partier må kanskje være litt mer "ansvarlige" enn oss andre, som godt kan finne på å mene at disse avtalene rett og slett må brytes, om vi ikke skal drive tautrekking med USA og resten av forbudsregimene i femti år framover. Forøvrig er det litt irritasjon mellom de legaliseringstilhengere som sokner til de ulike politiske partier og de som på et mer personlig og uavhengig grunnlag forlanger "fri hasj" og ferdig med det. Virkelig fri! Ingen innblanding fra myndighetene i det hele tatt. De liker dårlig politikernes budskap om at hasjen skal inn i "kontrollerte former". De gamle frihetskjempere har gjennom alle år fått mer enn nok av kontrollering, enten det er snut eller vrange pushere som har vært problemet. Men Vindheim har nå i årevis prøvd å trekke De Grønne i riktig retning, og skal ha all ære av dét.

Erru ferdig med å mekke?
Demonstrasjonen ble i år ledet gjennom de litt trangere gatepartier, men gågater og sånt gjorde bare stemningen bedre. Tett og fint miljø, og gode muligheter for ungdommen til å undersøke over mobilen om kameratene oppe i ei sidegate er ferdig med å mekke jointen til de kommer forbi. Avisene skriver om en demonstrasjon under ei røyksky, men det er en liten overdrivelse. Det var neppe mer enn en rev for hver femtiende deltaker - men det blir jo likevel ganske mange. Og noe av røyken ble sikkert observert av journalistene, som var hardt ute etter å finne en interessant vinkling. At folk demonstrerte fordi de var lei av at over 100.000 nordmenn forfølges for forhold som aldri skulle vært forbudt i det hele tatt, er ikke nok i våre dager. Men litt røyk og noen yngre mennesker fra "Ungdom fra narkotika" som ble vettskremte da en fyr ville bruke kniv for å kutte ned plakatene deres får duge.

Politiet skal ha lovet en viss overbærenhet om folk ikke gjorde noe galere enn å skade seg selv. Å "skade seg selv" er en politi- og politikeromskrivning for hasjrøyking. Men folk virket ikke særlig skadet, og noen politiassistanse var ikke nødvendig. Litt kjefting med "motdemonstranter" må man jo regne med, men alt i alt var dette en utrolig fredelig demonstrasjon. Over 2000 kriminelle marsjerte (vel..) gjennom gatene uten at noe galt skjedde. Maktens bastioner over hele byen er fulle av tusenvis av mennesker som ser det som sin oppgave å opprettholde og iverksette forbudspolitikken. De skal være litt forsiktige: cannabiskampen er i ferd med å bli en del av en større opinion mot maktmisbruk og uforstand. Hasjrøykerne er mange, og med litt politisk vilje kan de bli en vesentlig faktor i forhold til partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne. SV og RV gjør ikke seg selv noen tjeneste ved å mure seg inn i det sure formynderi de dels føler at de har arvet fra arbeiderbevegelsen og som de dels har fått aldeles ferdigpakket fra partienes tallrike offentlige funksjonærer og andre som føler at det er deres lodd i livet å bestemme hvordan andre skal leve

Parolene som ble båret i demonstrasjonen var som vanlig nokså allsidige. At forbudet er en forbrytelse mot skapelsen, ante vi nok, og at vi sjøl vil bestemme hvordan vi vil tenke, er absolutt anbefalelsesverdig. Selv hadde jeg spesielt sans for følgende: "Den offisielle (illegale) status marijuana har gjør den til en innfallsport. Steng porten, legalisér!" Ingen skal beskylde utformeren av denne plakaten for å hengi seg til populære forkortelser, men poenget kommer jo fram til den tålmodige leser. I dette tilfellet et svært godt poeng.

Hampe-marsjen som ble borte i graset
De kriminelle oppførte seg pent, og da de hadde kommet unna med byttet, gikk de umiddelbart i dekning. Hampemarsjen marsjerte ut i graset på Kontraskjæret og ble borte. Arrangørene hadde meldt om appell og greier, men Marihuanamarsjen 2002 gikk i graset og fyrte opp uten særlig viderverdigheter. For en stakket stund var hasj legalisert og ingen følte behov for mer demonstrering den dagen. (Men litt musikk hadde vært kult...)

Rutine?
Har det gått rutine i marihuanamarsjene? Jamn framgang hvert år kan være søvndyssende og gi en følelse av at alt er bra. For slik virker det jo. Marihuanamarsjistene har etter hvert fått selvtillit. Det litt anspente preget fra tidligere er borte, det er bedre humør og fler folk som slipper seg løs. Så alt tyder på flere og enda mer opplagte deltakere neste år. Kanskje er det en idé å lage en breiere arrangementskomite. I år virket bemanningen fra NORMAL litt tynn, og det kan hende at det kan være et pluss for kreativiteten om man allerede på forhånd får med folk fra alle slags små og store miljøer og organisasjoner som er interessert i å slå et slag for legalisering uten at de dermed vil være aktivister i NORMAL.

Fotos: Oslo: Terje Bolling. New York: en fyr der i byen, via Indymedia. Plakatutsnitt: NORMAL.

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 9, 10. mai 2002)