(Dette er et diskusjonsinnlegg fra en av SolNo’s diskusjonssider publisert 28. november 2001 under overskriften "Drømmene og virkeligheten". Innlegget er forsøkt skrevet slik at det kan leses uavhengig av resten av diskusjonen. Slike diskusjoner blir fjernet etter noen dager når det ikke kommer nye innlegg. Selv om innlegget kanskje ikke er noe stort mesterverk, inneholder det endel poeng som jeg selv synes er verdt å ta vare på, så det legges altså ut her. Se forøvrig kommentaren "Jeg fant, jeg fant!" ovenfor. Det er gjort noen mindre språklige korrigeringer i teksten. SH)

Reinås vil gjerne ha det til at jeg lusker meg unna tidligere påstander, formodentlig om at FMRs materiale er "ensidig" og at FMR "blåser opp" betydningen av uønskede bivirkninger og skadevirkninger for deretter bruker dette til å rettferdiggjøre forbudet. Jeg har da vitterlig tatt opp dette med "avhengighet" og "psykiske skadevirkninger", begge temaer representert ved sterke partsinnlegg på FMRs nettside. Ramstrøm og Lundqvist, som begge er markerte talsmenn i denne saken, står for ikke mindre enn 6 artikler på FMRs hasjside. At "avhengighet" spores tilbake til oppfatnings- og læringssvekkelse som igjen er konsekvens av (vesentligst) THC-forgiftning. Forbedring skjer da ved "avgiftning" (hvor forfatterne ser ut til å være spesielt fascinert av senvirkninger ved tilstedeværelsen av THC/nedbrytningsstoffer i kroppens fettvev - hvor det ikke finnes cannabis/anandamidreseptorer!), og ved personlig og sosial mestring (nokså grovt gjenfortalt). Allerede her finnes det diskutable poenger, kanskje først og fremst betydningen av "rester" av THC i lang tid etter selve rusperioden men også hvordan man ut fra dette skal forklare at "avhengighet" i en slik grad at det kreves hjelp for å slutte helt klart rammer temmelig få personer (i forhold til antall brukere). Ellers er graden av lærings/oppfatningssvekkelse omdiskutert, og ser ut til å være mindre dramatisk eller til og med ubetydelig om tidsfristene i anvendte tester utvides eller fjernes (muligens grunnen til at nevnte svekkelser ser ut til å være mer påtakelige om de stilles opp mot "det industrialiserte samfunns krav").

Så, for å få "forgiftnings"tesen til å stå, innføres tilleggsforklaringer, nemlig at "avhengigheten" i spesiell grad rammer "ungdommer, spesielt dem med atferdsvansker, personer med psykiatriske forstyrrelser, eller problemer med rusgiftbruk generelt, ser ut til å ha større utsatthet for cannabisavhengighet enn den generelle befolkningen" ("Fakta om cannabis"), det har altså blitt begått "en slags selvmedisinering for psykisk uvelbefinnende".
Det spørs om ikke denne "tilleggsforklaringen" godt kan stå alene og forklare de tilfeller av hospitalisering som Reinås nevner gjentatte ganger, og at avhengighet definert som "en manglende evne til å avholde seg fra eller kontrollere sin cannabisbruk" (Lundqvist -99) rett og slett dreier seg om manglende evne til å takle forutgående problemer når "medisineringen" fjernes. Dette skulle også gjøre det mulig å slippe å støtte seg på forklaringer avhengige av de generelt nokså ubetydelige "abstinenser" som særlig plutselig avhold fra cannabis etter hyppig bruk kan gi. Og så kan det kanskje også bli plass til det forhold at cannabis for enkelte oppleves som en "vellykket" medisin som kan gi positiv virkning både på kort sikt og permanent. Jeg kjenner til flere slike tilfeller, men kan av naturlige grunner ikke oppgi andre navn enn mitt eget. Og slike tilfeller vil jo gå psykiatrien fullstendig forbi. Og så en liten digresjon: jeg har ingen særlig tro på hasj som et middel til å "flykte" fra svært alvorlige mentale plager. Man blir ikke SÅ borte. Slike vil nok heller søke seg til de mer utpregede bedøvelsesmidler, som alkohol eller heroin.

Nå skal jeg imidlertid villig innrømme at Reinås og jeg har snakket litt forbi hverandre hva angår "avhengighet" generelt. Jeg har gått i skole i disse spørsmålene i en tid da det var god lære at avhengighetsbegrepet vesentlig var reservert for rusmidler som gir svært ubehagelige (opplevd som "uutholdelige") abstinenser. Dette kjenner man først og fremst for alkohol og opiater (formodentlig også for kokain, men dette kjenner jeg mindre til). Idag snakkes det jo f.eks. om "spillavhengighet" (Fekjær, som jeg må innrømme jeg har lite lyst til å komme i veien for på dette området), der "abstinensene" om jeg ikke tar feil er utelukkende "psykiske". Personlig synes jeg det er en svakhet i den psykiatriske begrepsbruk at begrepene gjøres så vide at de rommer veldig ulike mekanismer, selv om resultatet, vanskeligheter med å slutte, er de samme. I rusmiddeldebatten kan dette legitimere at veldig ulike rusmidler, som heroin og hasj, havner i samme bås.

Men uansett den rådende begrepsbruk, er det ikke fritt for at jeg synes Reinås er ikke så lite rusmiddelpolitisk bevisst, nærmest litt "avhengig" på dette området. Det skal være avhengighetsdannende, "vanedannende" er for puslete, det skal være rusgifter ikke rusmidler - og om ikke skal det være "narkotika". Han favoriserer begreper med piggtråd på toppen. Og så er de "autorisert" fra USA, cannabisforbudets hjemland og kanskje det vestlige land med den mest politiserte og ideologiserte rusmiddelforståelse og tilhørende politikk.

Så jeg står ved at FMRs nettside gir en ensidig framstilling resulterende i en "demonisering" av hasj. Dette gjelder selvfølgelig også selve utvalget av dokumenter. Det finnes ingenting av autoritative talsmenn for medisinsk bruk av cannabis og bruk av cannabis i ulike "industrielle" sammenhenger (på det siste punktet må den argumentasjonen som legges fram sies å være åpenbart anstrengt!) Og jeg synes egentlig temaet "skadevirkninger av forbudet" burde møtt noe forståelse fra Reinås. Husker jeg ikke feil, er han jo sosiolog. Og man må jo også lure litt på om den bastante overvekten av "avhengighets"problematikk i noen grad kan gi tilfeldige lesere i før nevnte problemgrupper en selvforståelse som kan gjøre deres problemer verre enn de er - mindre tillit til egne evner og muligheter og mer tro på alskens kurer og "resosialisering" via terapeutiske lissomsamfunn. Bare en etter min mening rimelig tanke, ikke ment som noen endelig påstand. ("Behandlingsindustrien" og kritikk av denne får komme seinere engang...)

At dokumentutvalget er som det er fordi Reinås mener det slik gir best innsikt i problemene som tas opp, er ikke hverken uhederlig eller overraskende. De fleste nettsider er jo satt opp av personer eller organisasjoner som på forhånd har synspunkter de er ute etter å forfekte. Og at FMR og Reinås bruker dette materialet til å rettferdiggjøre forbudspolitikken vil det være latterlig å benekte, uansett hvor lite utfyllende tidligere argumentasjon fra min side måtte være på dette punktet.

Men så var det forbudet: Reinås' grunntanke er at ved legalisering av cannabis vil vi få økt bruk av cannabis og dermed "et økt rusgiftproblem". Reinås' problem er bare at cannabisforbruket ikke ser ut til å følge lovgivningen. Vi har for eksempel sett tildels sterkt økende bruk i tradisjonelt repressive land som England, Frankrike og Sveits - og Norge. I Nederland har det vist seg at større tilgjengelighet nok kan føre til at flere "prøver", men uten at dette trenger føre til flere langtidsbrukere. I USA er håndhevelsen litt forskjellig i ulike delstater, men lite tyder på at slakk håndhevelse korresponderer med økt forbruk. Samme for Australia. Reinås har imidlertid rett i at det hollandske forsøk på å bli kvitt det illegale hasjmarkedet bare er delvis vellykket. Dette er en viktig erfaring for framtidig legalisering i Norge. For hasj er ikke "legalisert" i Nederland. Småbruk er avkriminalisert og salg til voksne mennesker er under visse betingelser lovlig. Men "storsalget" er fremdeles forbudt, og det finnes et livlig illegalt marked ikke minst rettet mot mindreårige. Til gjengjeld virker det som om økt sosial aksept kan ha bidratt til at ungdommene i mindre grad enn i forbudsland blir presset inn i permanent integrering i undergrunnsmiljøer hvor de kan trekkes inn i heroinbruk. Ikke perfekt, men et skritt i riktig retning. For det er ikke grunn til å påstå at legalisering av cannabis vil løse alle problemer. Den største oppgaven er sannsynligvis å oppnå aksept for normer/"kjøreregler" for cannabisbruk og ikke minst for at rusmiddelbruk - om det nå skal skje - uansett er noe som hører voksenlivet til. Og så må det selvfølgelig tas skritt i retning av å nøytralisere tyngre stoffavhengiges behov for urimelige pengebeløp til "neste dose", og den tankeløse pushervirksomhet som følger av dette. Dette kan skje ved at de får tilgang til lovlig stoff og også tilgang til steder å bruke dette hvor det finnes hjelpepersonell, rådgivning og tilbud om avvenning eller behandling. Det må snart bli slutt på Reinås'enes trassing på at syke mennesker skal framvise en slags moralsk standard akseptabel for avholdsfolket for å få hjelp, og at det kun skal gis hjelp i en form som harmonerer med disses verdensbilde. Og det må bli slutt på for eksempel slike regelrette drapsforsøk som at nedkjørte heroinister kastes ut av programmer for medikamentassistert avvenning fordi de kuler'n litt med ei hasjpipe i ny og ne! Akkurat som det må bli slutt på at ungdommer jages inn i lukkede miljøer med stort innslag av kriminelle og psykopater om de nå skulle være så uskikkelige at de vil finne ut hva denne hasjen er for noe. Heldigvis finnes det etterhvert innflytelsesrike personer innen helsevesen og politikk som til tross for Reinås' iherdige motstand er i ferd med å få en smule edruelighet inn i disse spørsmålene. Så får legaliseringsfolket gjøre sin del av jobben: sørge for en nøktern opplysning om cannabis, drive på i retning av å utforme fornuftige normer for bruk - og forhåpentligvis fjerne noe av mysterie- og spenningspreget som nok virker tiltrekkende på mange ungdommer som burde bruke tida si på noe mer fornuftig.

Reinås sier i et innlegg i denne diskusjonen at "På narkotikaområdet (...) er jo nytteverdien av den illegale bruken lik null, og da er det jo svært formålstjenlig å forby hele greia, hvilket man har gjort." Dette og drømmen om et "rusgiftfritt samfunn" (og den mer enn tynne formodningen om at lovlig hasj betyr et økt samfunnsproblem sammenliknbart med alkoholproblemet) ser ut til å være Reinås' beveggrunn for å støtte et regelrett undertrykkelsesregime rettet mot særlig ungdommer som har med ulovlige rusmidler å gjøre. Hvilken nytte har tusenvis av arrestasjoner og hundrevis av fengslinger hatt hittil? Bare elendighet, bitterhet og en stadig mindre respekt for lovverket! Og de hundrevis i avløpsdelen av den ondsinnede sosiale mekanisme som forbudspolitikken har lagt til rette for som stryker med kan man legge for Reinås'enes rusmiddeltalibanske alter.

Jeg unnskylder ikke ordbruken. Jeg tilbrakte selv noen år på bunnen av samfunnet, i selskap med de som var hardest ute. Jeg har både deltatt i dette spillet og sett på nært hold hvordan det fungerer. Det er ikke teorier som dør der nede, det er virkelige mennesker.

Mye mer kunne vært sagt, men jeg får slutte med å kommentere en av Reinås' kjepphester i akkurat denne diskusjonen:

"Jeg nevnte i mitt forrige innlegg to typer interesser, økonomiske interesser og brukerinteresser. Jeg sa at FMR ikke hadde noen av delene, og spurte om legaliseringsbevegelsen kunne si det samme. Det spørsmålet står fortsatt.", sier han. Et annet sted gjentas at FMR ikke har slike interesser og derfor er "istand til å presentere relativt objektiv informasjon".

Det med "brukerinteresser" er greit: de fleste legalister vil ikke ha noe imot bedre og ikke minst mer variert tilbud, og gjerne litt billigere også.

Men det andre leddet, at "interesser i hasjomsetningen" skulle være bakgrunnen for at legaliseringsbevegelsen ikke kan gi "objektiv informasjon" - for etter vanlig norsk språkforståelse er det vel noe slikt som insinueres - synes jeg Reinås rett og slett skal trekke tilbake som det gedigne drittpratet det er.

Kanskje Reinås skal glemme dogmene og de sosialreformatoriske drømmene litegrann. Jeg sier som vi hasjrøykere i våre skeiv-humoristiske øyeblikk av og til gjør: Du kunne jaggu hatt godt av en rev!

---

Gudfaren for den moderne demonisering av slike rusmidler man ikke vil ha, rusgiftkonsulent Knut T. Reinås, tok seg en tur ned i folkedypet her om dagen. Med hatten godt ned i panna. På ei diskusjonsside hvor deltakerne er vant til litt av hvert mente han det kunne være trygt å legge ut et halvanonymt innlegg om at det ikke er noen vits i å hasje. Og så er han uforsiktig nok til å fortelle at han har oppdaget nettsida til sin egen organisasjon, Forbudet Mot Rusgift: "Det er det beste norske nettstedet jeg har kommet over". Følgende kommentar fra Hampenytts halvgonzokommentator, bestyrer Bolling, var uunngåelig: "Hva slags organisasjonskultur er det i FMR som hemmeligholder hjemmesidene sine slik at formannen helt tilfeldig kommer over dem på Internett?"

Men så var også moroa over. Reinås kom ikke bare med det vanlige forsvaret for forfølgelsen av cannabisbrukerne, men sklir totalt ut på glattisen med en særs dårlig kamuflert påstand om at legaliseringsbevegelsen ikke leverer "objektiv" informasjon om cannabis fordi vi har "interesser i hasjomsetningen". Ille, men ikke verre enn man kan vente av en mann som i årevis har forfektet en politikk der det framstår som bedre at jenter som er heroinister i Oslo prostituerer seg enn at politikerne skal få sår i moralen ved å tillate lovlig tildeling av heroin. Eller at de skal få metadon. Eller at de skal få et trygt sted å sette sprøytene sine. Så Reinås må gjerne få fortsette med sine insinuasjoner mot legaliseringsbevegelsen om han bare kunne ta litt til vettet på andre områder. Mens vi venter på dette, kan vi reflektere litt over hvorfor en representant for danske stoffbrukere kaller Norge "narkomanes skrekkland".

Norge er narkomanes skrekkland, Aftenposten 28. nov. 2001

 

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 3, 30. november 2001)