Det er med stor sannsynlighet tusenvis av år siden de første mennesker ved en eller annen tilfeldighet fant ut at de ble litt rare av cannabis. Det kan ligge både istider og annen fortredelighet mellom da og cannabiskulturen enkelte steder i verden slik vi kjenner den fra de århundrene vi har noenlunde sikre kilder fra. Uansett ble det slik at da titusenvis av ungdommer på leting etter innsikt & visdom, seg sjæl eller bare noe annet enn de var vant til la ut i verden fra midten av 60-tallet, gikk ferden til tradisjonelle sentra for bruk av hasj. Langs gamle vandringsruter for forna dagers vismenn nådde de fram til Tyrkia, Pakistan, India, Kashmir, Nepal og Afghanistan. Og tilbake til hvert et tettsted i den vestlige verden kom de med nyinnkjøpte fargerike gevanter, uklare ideer fra østlig filosofi og ikke minst store og små klumper av foredlet cannabis. Snart var "The Hippie Hashish Trail" forvandlet til en regelrett handelsrute, og selvfølgelig tok det ikke lang tid før de legendariske kvaliteter var støvsuget ut av hasjbøndenes lagre og fraktet til et sultent marked i Europa og USA gjemt i lure steder i utslitte folkevognbusser.

Alt skjedde ikke på én gang, men likevel gikk det ikke mange år før markedsøkonomien og politisk uro hadde ødelagt mulighetene for å få tak i de mest sjeldne skattene. Idag er hasjmarkedet dominert av marokkansk hasj, som kan være bra på sitt beste. Men mye av de 1500 tonnene som eksporteres hvert år kan ikke engang konkurrere med nokså vanlig himavla pot gram for gram. Og hasj er nå engang et langt mer konsentrert produkt, eller skulle være det.

Himavla, ja. De reisende hippier kom ikke bare tilbake med hasj, men også med frø, hellige frø! Det tok ikke lang tid før hjemmedyrkingen i de varmeste delene av USA basert på frø plukket ut av pot innsmuglet fra Colombia og Mexico fikk en voldsom vitamininnsprøyting og - skulle det vise seg - en voldsom spredning. To årsaker finnes. For det første kjennskapen til at hunplanter av cannabis som blir frarøvet sitt seksualliv og må modnes som gamle jomfruer (sinsemilla, uten frø), i frustrasjon produserer voldsomme mengder sjelekvegende stoffer. For det andre frø fra en småvokst, buskete, bredbladet og tidligblomstrende hampvariant fra det nordlige Afghanistan som fikk betegnelsen Indica. Så spesiell var denne varianten i forhold til hva man var vant til, at noen amerikanere mente det måtte dreie seg om en helt egen art. De prøvde til og med å overbevise myndighetene om dette. Cannabis Sativa var nemlig forbudt. "Cannabis Indica" var en annen art og derfor ikke forbudt... Den gikk ikke, men fremdeles brukes Indica og Sativa som betegnelser på henholdsvis "innfødt" afghan og, vel, resten av cannabisvariantene.

Begeistringen for Indica var stor	"Tempelball" fra Nepal. Håndgnidd herlighet. En slik som på bildet kunne det - om det ble gnidd varsomt av blomstene for bare å få med de aller mest aktive stoffene - ta en hel dag å lage.

Også i Norge dyrkes det pot - marihuana - hamp. Kjært barn har mange navn. De siste årene har dette fått såpass omfang at det har grodd fram en hel liten forretningsvirksomhet rundt dette med dyrkingsutstyr, frø og litteratur som kan forklare hva i all verden man skal gjøre når man står der med noen frø og helst vil ha noe i pipa så fort som mulig.

Det er tydelig at noen vet utmerket godt hva de driver med. Like tydelig er det at mange fremdeles driver og dyrker på lykke og fromme. Utrolig bra frø er tilgjengelige, og så sant plantene ikke direkte dør kan en få fram en haug blomster, "buds", som en alltids blir skev av. Eller som kan selges. Det siste leder fram til det faktum at flere hundre er blitt dømt for slik virksomhet. Men altså: tross et heldig utgangspunkt kommer en rett som det er over pot som kunne vært mye bedre om bonden hadde latt plantene modne skikkelig, om en hadde sørget for å få gjødsla ut av plantene før høsting, om plantene hadde blitt pent behandlet og om en hadde vært litt mer omtenksom ved valg av frø. Og en del andre hvis'er. Det er i denne sammenheng jeg tillater meg å gjøre oppmerksom på et par bøker som røykere og dyrkere muligens kan ha nytte eller i alle fall glede av.

---

HØY ELLER STEIN?
En connoisseurs vandringer

Jason King: THE CANNABIBLE
Ten Speed Press, Berkeley 2001
188 sider 25 x 25 cm
Nettpresentasjon her

 

Jason King er amerikaner, bosatt på Hawaii. Han er ikke bare en av de som har testet flest cannabisvarianter her i verden, men han er også en av verdens dyktigste cannabisfotografer. Den som lurer kan skaffe seg "The Cannabible".

Det finnes mange bøker om potdyrking - dessverre ennå ingen på norsk - men bare noen få som uttrykkelig ser saken fra røykernes side. Disse har nå fått enda en dyktig og kritisk talsmann. Av de utallige hampesorter som finnes, etter kryssinger av alle slags sorter og fantasifull kryssing av disse kryssingene igjen, har Jason King valgt ut 250 noenlunde stabile sorter hvor genetikken er overskuelig. Han har prøvd dem og han har besøkt dyrkerne og odlerne, "the breeders", i bakgårder og kjellere og bokstavelig talt opp i tretoppene. Og han deler ut synspunkter og karakterer til ære eller skjendsel for alle og enhver. Han lider ikke av noen påtakelig redsel for å bli upopulær. Og han har fotografert planter og "buds" så man noen ganger får følelsen av å befinne seg inni plantene. En sann åndelig opplevelse.

Vi har flere ord her i landet for det der med å være beruset av pot. Det danskinspirerte "skev" betyr vel ikke annet enn rett og slett å være påvirket ("skeiv" er en fornorsking som brukes, men dette kan jo misforstås i vår tid). Vi har å være "stein", en betegnelse vi må finne oss i å dele med heroinistene, og som med rimelighet kan sies å henvise til den tyngre og litt utslåtte følelsen. Litt "narkotisk" liksom, som når lysten går i retning av å flate ut og la tankene flyte mer eller mindre inn i søvnens rike. Og så har vi "høy", den mer energiske form, når all konversasjon blir interessant og morsom og når sola ikke kan skinne utenfor uten at en løper ut på jakt etter en blomstereng. Forts. nedenfor ramme.

Om man forstørrer buds fra modne planter, som de lengst til venstre, vil man kunne få øye på en mengde små utvekster, trikomer. "Hodet" på disse inneholder blant annet mesteparten av den THC planten har laget. Ved framstilling av hasj er målet å samle disse trikomene og minst mulig annet. Høstes pot'en før planten er skikkelig moden, er trikomene ikke fullt utvokst og virkningen er tilsvarende mindre. Foto:Utsnitt fra Jason Kings fotos i "The Cannabible" (gjengitt med tillatelse)

Jason King legger ikke mye skjul på at selv om han finner glede i mange slags pot, er det "high" han først og fremst ønsker å være. Og av samme grunn har han spesiell sans for "sativa"-variantene. Dette kan kreve noen forklaring, man kan nemlig utmerket godt bli "høy" av Indica også. Og de fleste sativa-typene som er brukbare til innedyrking er blitt innkrysset i alle fall noe indica så de får den størrelse og modningstid man trenger i slike sammenhenger. Men endel moderne kommersielle arter er blitt så utsatt for tankeløse forsøk på å få plantene så "potente" som mulig at de er blitt ekstremt "tunge". Man har fått en balanse mellom THC og andre rusmodifiserende stoffer som sender røykeren rett på sofaen. Noen slike varianter egner seg utmerket til medisinsk bruk der smertelindring er hensikten, men den glade rekreasjonsbruker blir urimelig bomba. I vår hjemlige sammenheng gjelder dette for produkter fra endel bønder som dyrker "Skunk", uten at de alltid er klar over opprinnelsen av den aktuelle planten. Det finnes god Skunk, og det finnes dårlig dyrket og genetisk forsøplet Skunk. Under det forbudsregimet vi formodentlig fortsatt må leve under i noen år, er det slik at begge deler er like salgbare. Og billig er det heller ikke.

Det er for å tenke over slike problemstillinger i ro og fred at ikke bare røykeren, men også hobbygartneren in spe kan ha stort utbytte av noen timer i selskap med potsnobben Jason King. Og i tillegg til et enestående billedmateriale, får man også atskillige kloke ord om røyketeknikk og dessuten cannabis- og hasjspesialisten Robert Connell Clarkes solide innledning til "The Cannabible". Obligatorisk for den troende!

---

BIG ED'S BUDS

Ed Rosenthal: THE BIG BOOK OF BUDS
Quick American Archives, Oakland 2001
214 sider, 20 x 20 cm
Nettpresentasjon her

Med "The Big Book of Buds" har legenden innenfor dyrkerrådgivning, Ed Rosenthal, levert ei bok som burde ha umiddelbar nytte for de med grønne fingre. Her beskrives 100 cannabisvarianter systematisk med tips om detaljer ved dyrkingen, forventet avling, antatt hovedretning i virkningen, genetikk, modningstider og endel mere.

Illustreringen er førsteklasses og ved siden av en artikkel for hver av de 100 sortene, inneholder også boka en rekke kortere artikler om cannabiskulturen rundt i verden, oversikter over frøprodusenter og annet nyttig. "The Big Book of Buds" egner seg kanskje ikke utpreget til å leses i sammenheng, den er mer et slags leksikon man kan kikke i av og til.

Til høyre: oppslag fra boka. (Gjengitt med tillatelse.)

Ed Rosenthal er mest kjent for sine dyrkingshåndbøker og sine "Ask Ed"-spalter i magasinene High Times og Cannabis Culture, og de som føler seg inspirert til å hive seg på den grønne bølgen bør skaffe seg f.eks. "Marijuana Grower's Handbook". Ed gir ikke inntrykk av å være noen garvet forbryter: familiemann på 57 år med en livslang interesse for planter. Da FBI raidet drivhuset hans i februar i år, fant de bare en masse orkideer. Men han innrømmer å ha deltatt i dyrking av marihuana for en av de klubbene som gjør medisinsk cannabis tilgjengelig for syke mennesker. Flere steder i USA er slik bruk lovlig, men "the feds" gjør alt de kan for å hindre forsyningen. Ed sier selv i et intervju med The San Francisco Chronicle: "Jeg er bare en forfatter som liker å gi råd til hagedyrkere. Jeg skulle virkelig ønske dette ikke var nødt til å bli et juridisk korstog". Rosenthal har forsket på hva slags marihuanasorter som egner seg best til ulike typer medisinsk bruk, men har aldri begrenset seg til dette. Allerede i 1982 rådet han norske dyrkere til å ta hensyn til vår nordlige beliggenhet ved valg av frø. Og han har tro på egenforsyning. I et avslappet intervju med Gateavisa (nr 2 1982), sa han at "Det er viktig å få folk ut av det profesjonelle markedet for pot og til å dyrke selv. Her ser jeg min samfunnspolitiske oppgave". Og dette er en oppgave han har skjøttet vel. Antakelig har ingen enkeltperson vært læremester for flere potdyrkere i USA, Canada og Europa de siste tiårene enn Ed Rosenthal . Det dreier seg i dag sannsynligvis om et sekssifret antall aktive gartnere som tilsammen står for en av de mest verdifulle avlingene i vestlig jordbruk overhodet. "The Big Book of Buds" er en dokumentasjon av virksomheten til tallrike foredlere som gjennom mange år har gjort sitt for å ta vare på arven fra årtuseners nære forhold mellom cannabis og mennesker, og en påminnelse om at hver og en som dyrker cannabis har sitt lille bidrag å komme med i respekt for menneskets beste venn i planteriket.

Forbudt!
Og så må jeg nevne at import av cannabisfrø til Norge er blitt forbudt av landbruks-myndighetene. Dyrking av cannabis er også forbudt, da man slik kan lure diverse mafiose smuglersyndikater for store summer og dessuten blir man ikke tvunget til å begi seg ut i diverse pulverbefengte miljøer når man trenger ei bønne. Myndighetene har bestemt at legalisering av slik asosial atferd vil medføre en uheldig signaleffekt overfor ungdommen. Men mens vi venter på at fornuften skal slå gjennom, kan vi jo drømme. Dét er ennå ikke forbudt.

---

Både Jason King og Ed Rosenthal har fulgt opp bøkene som er omtalt ovenfor med to bind til hver. Disse er ikke dårligere.

Publisert 22. juni 2002.