| Stein Hoftvedt: Marihuanamarsjen 1. mai 2004 Oslo Kristiansand Stavanger
1. mai ble det demonstrert mot cannabisforbudet i omlag 200 store og små byer verden over. Verdt å merke seg er store demonstrasjoner i Latin-Amerika, der "the war on drugs" til tider har gått spesielt hardt for seg. I Buenos Aires stilte 10.000 opp til tross for at marsjen ble forbudt i siste øyeblikk, og i Argentinas nest største by, Rosario, deltok 6000. Også i Mexico City var det en stor demonstrasjon. I Nord-Amerika ante innbyggerne i New York litt friere forhold etter at "null-toleransen" har herjet byen i en årrekke, og noe slikt som halvannet tusen deltakere tok til gatene. Langt større var deltakelsen flere steder i Canada, der man nå om dagen bare må innse at USAsk press har drevet regjeringen vekk fra selv en nokså utvannet "avkriminaliserings"-politikk. I Europa var demonstrasjonen i Oslo, med godt over tusen deltakere en av de større, og Stockholm fikk oppmerksomhet verden over ettersom legaliseringskreftene der for første gang viste seg på gatene. I Moskva ble demonstrantene arrestert og i Tel Aviv ble arrangementet stoppet av politiet rett før et medlem av Knesset skulle holde tale. I København konsentrerte man seg om å redde Christiania, og 7000 deltok. Det er temmelig vanskelig å vurdere om det er noen egentlig vekst i marihuanamarsjene, men de ser i alle fall ikke ut til å forsvinne med det første. Det er vel verdt å få med seg at mange av de største "marihuana-arrangementene" både i USA og endel andre land foregår ellers i året. Det er ulike organisasjoner som står bak marihuanamarsjene. I mange land, blant dem Norge, er det rene cannabisorganisasjoner som står som arrangører. I noen land finner man arrangører som driver generelt arbeid mot rusmiddelforbudspolitikk som pådrivere. Disse arbeider gjerne ut fra et "skadebegrensnings"-perspektiv. I Sverige var det cannabisorganisasjonen "Svenska NORMAL" som var arrangør, mens flere av talerne kom fra grupperinger som forfekter reformer av lovgivningen langt utover cannabis. Det er ingen grunn til å se altfor store problemer i dette. Problemet oppstår først om cannabisorganisasjonene skulle la seg rekruttere til å støtte "the war on drugs" om den bare vil la marihuana'n være i fred. Da har man glemt omtrent alt man gjennom årene har lært om forbudspolitikkens natur. La oss gå tilbake til Norge og spørre: har marihuanamarsjene noen overbevisningskraft? Fører de til at flere støtter legalisering? Eller er de først og fremst hasjrøykernes vårfest? Jeg vet ikke, og det gjør nok ingen andre heller. I positiv retning kan man jo regne med oppblomstring av diskusjoner rundt omkring, noen mediainnslag og så bortetter. Men i pressa ser det ut som om man ser dette som årets mulighet til massespredning av antihasjpropaganda, og man skal jobbe en hel del bare for å passivisere dette. Men her er i alle fall et par ideer til hva som kan gjøres for å gi litt mer gjennomslagskraft: - NORMAL må få ryddet i sysakene sine! Hvert eneste år har man glemt ditten og er for seint ute med datten. I år hadde man til og med rotet bort muligheten til å være på gata med et nytt nummer av På Høy Tid - som man har "jobbet" med siden i fjor høst en gang. For tredje gang måtte folk i Oslo stå og tråkke i lange tider mens noen surret med lydanlegget, og forberedelsene ellers bar preg av at mye var gjort i aller siste liten. All ære til de som gjorde det praktiske slik at det ble en marihuanamarsj, men organisasjonen som helhet virker på en måte altfor sjølopptatt og kanskje litt preget av litt for mye røyking først og jobbing etterpå. Og argumentasjonen og nyhetsdekningen på NORMALs nettside var som vanlig sendrektig og tynn. Det er pinlig at énmannsforetakene www.freddiefreak.com og www.razzia.no hadde bedre og raskere dekning enn normal.no
- Få orden på argumentasjonen! Ingen synes industrihamp har noe med hasj å gjøre eller at medisinsk bruk av marihuana betinger legalisert hasj for fritidsbrukerne. I altfor mye materiale fra NORMAL sauses dette sammen. Og det virker ikke overbevisende. Kampen for anerkjennelse av cannabis'ens medisinske bruksområder har hatt stor betydning for legaliseringskampen, ikke minst ved at den har tvunget fram en rekke undersøkelser som har avslørt mange av mytene om hvor "farlig" cannabis er. Men vil man ha godkjent cannabis som medisin i Norge, må dette faktisk skje gjennom de rette (og temmelig trange) kanaler. Vil man ha til dette, må det stables på beina en gruppe med skikkelig kompetanse og evne til å kommunisere med beslutningstakerne. Det holder ikke å løpe rundt i gatene og vifte med potgreiner eller så planter i politiets blomsterbed. Og kampen for at dyrking av industrihamp skal bli lovlig i Norge er så nær vunnet at i det øyeblikket en virkelig stor aktør melder sin interesse, vil forbudet falle med et brak. Her kreves både spesiell kompetanse og realistiske vurderinger fra de som arbeider med saken. Både industrihamp og medisinsk bruk av marihuana har sin selvfølgelige plass i "Marihuanamarsjene", men arrangørene vil vinne på å holde disse spørsmålene litt mer i hver sin bås. Om man vil begrunne legalisering av rusmidlet cannabis får man holde seg til dét. At cannabis kan brukes til skjorter virker i en slik sammenheng bare som et forsøk på å ro seg unna, noe det finnes eksempler på i enkelte mediaopptredener med folk fra NORMAL. Og så får man vise at man ikke godtar "avkriminalisering" og andre forsøk på å kjøre saken inn i ei bakevje. NORMAL omtaler gjerne seg sjøl som "legaliseringsbevegelsen" i Norge, men av og til er det grunn til å tvile. Kampen dreier seg ikke om hvorvidt det er kult å røyke hasj, men at forbudspolitikken er en sosial katastrofe. Marihuanamarsjen i Oslo: Rett venstre mot forsøkene på isolasjon og utestengning. (1.-9. mai 2004)
Etter avsky-erklæringer fra Youngstorget og "Sosialistisk Ungdom" på forhånd, erklærte Marihuanamarsjistene i Oslo seg som arbeidere liksåvel som andre på arbeidets dag. "Arbeidere for cannabis" hadde sin egen lille seksjon i toget og det røde flagget veiet friskt over en glisende skare som er vant til at det står hets og dritt i avisene. Oslo Kommunes ønske om at man vennligst skulle være færre enn tusen ellers kom politiet, ble ikke innfridd på noe punkt. Det var kanskje 1500 demonstranter i år eller i alle fall mye over tusen, og Marihuanamarsjen er tilbake på høyden. Antallsmessig sett. Og mange skal takkes for sin innsats for at det nok en gang ble mulig å demonstrere mot cannabisforbudet. Det så litt spent ut noen dager før marsjen, med trusler om pol'ti og greier. Jeg måtte følge disse dagene fra sykesenga, og ble ikke friskere av at alle medier lot som om de ikke skjønte at Oslo Kommune hadde lagt et kjempe-egg. Men det or'na seg, og ingen skal beskylde NORMAL for å ha uroet omgivelsene med altfor brå bevegelser da marihuanamarsjens deltakere inntok Stortorvet i pent vær og med rene sinn. Etter ytterligere å ha renset våre sinn med å vente i et trekvarters tid fikk vi meldinger fra Thomas og Torkel i NORMAL om at vi måtte stå på og slutte opp og det der. Marianne de Vibe gjorde en bra jobb som hovedtaler, og gikk selvfølgelig opp i hampe-entusiastiske høyder som det passer seg på slik en høytidsdag. Det var også Marianne som mente vi var like gode arbeidere som alle andre, og hun virket sint fordi det gikk så sakte med allting. Jeg er fullstendig enig!
Og rundt vaket agenter for "Dyrkerklubben" og andre mystiske grupperinger i legaliseringsbevegelsens mer eller mindre umiddelbare nærhet. Jeg håper bare alle er klare over hva som trengs for å lykkes i det der med å gro hele Norge ned med pot. Politiet stengte både en liten og en stor dyrker bare de siste dagene før marsjen.
Litt mer på norsk ser det ut til at Marihuanamarsjene, nå altså for sjette gang i Norge, er blitt et arrangement hvor det kommer mange kamerat- og/eller røykelag. Og dét er jo veldig bra. Legalisering er en samfunnsoppgave. Helt klart. Det var noen som var raskt ute med å trekke konklusjoner etter fjorårets forblåste opplevelse, men Marihuanamarsjen var altså ikke død. Men akkurat som cannabisplanten, trenger den rikelig med sol for å bli stor og fin. Ute i landet har det også vært gjennomført marihuanamarsjer. I Bergen gir avisen inntrykk av at demonstrasjonen svima avgårde under ei sky av røyk, noe som antakelig betyr at 3-4 av visstnok et hundretall deltakere slapp fra seg litt ulovlig røyk. Såntnoe får tåles. I Trondheim er det meldt om gufne anslag fra ordensmakten da man ville nyte friluftslivet etter marsjen, men ellers var visst deltakelsen "vanlig" og "NORMAL-Henning gikk i spissen med et tre meter høyt potblad i heltre", skal det ha vært meldt i et nettforum. Framtida er tydeligvis i trygge hender. I Kristiansand var det noen dusin tilstede, mens resultatet var atskillig bedre i Stavanger. Takk for interessen! Razzia har stort besøk om dagen og det er registrert opptil 15 besøkende samtidig Jeg har inntrykk av at mange av de besøkende på www.razzia.no og www.vedvannkanten.com er unge mennesker som kan dette med mobiltelefoner og tekstmeldinger og greier som jeg for min del ikke synes noe særlig om. Men jeg har hørt at slikt kan være effektivt når det gjelder å få med folk på demonstrasjoner og denslags. Så hiv dere på disse mobil'ene og ring alle dere kjenner som dere mener bør vise moralsk ansvar ved å delta i Marihuanamarsjen. Ikke minst gjelder dette de som holder til i eller i nærheten av de mindre byene som vil bli beæret med Marihuanamarsj. Vis dere nå litt tøffe og still opp sjøl om dere er redde for at tanta deres skal oppdage det. MARIHUANATOG FRA ØSTFOLD GATESLAG HAR INGEN VERDI FOR LEGALISERINGSKAMPEN - OG DEN SOM LAR FIENDEN BESTEMME TIDSPUNKTET FOR SLAGET, HAR I GRUNNEN DRITI SEG UT. OPP, ALLE VERDENS FORBANNA HASJRØYKERE OG ANDRE FORNUFTIGE MENNESKER! Jeg håper flest mulig av de som besøker Razzia vil gjøre en liten innsats for å gjøre Marihuanamarsjene 2004 til vellykkede arrangementer med hyggelig antall deltakere og selvfølgelig fredelige og omgjengelige folk på torv og almenning. Lykke til! Kjøp hasjen din i Kristiansand! Det er helt klart at det kan ha skadevirkninger å bruke for mye hasj. Ingen benekter dette. Likevel må fastlege for 140 tunge narkomane i Kristiansand, Dagfinn Haarr, ha satt rekord i usaklighet. Tobakken, som de fleste av pasientene hans bruker, har gitt mange av dem "KOLS" - og det får hasjen skylda for. Amfetaminbruk eter tenna ut av kjeften på folk - og det får hasjen skylda for. Psykiske lidelser har mange av dem hatt siden tidlig alder, og få er blitt bedre av heroin, amfetamin, kriminalitet, fengsler, utstøting og forfølgelse - og det får hasjen skylda for. Og så er hasjen i Kristiansand blitt 20 ganger sterkere siden 70-åra! Og i bakgrunnen kjefter den lokale sjefen for "Landsforbundet mot stoffmisbruk" om at alle unga våre begynte med hasj. Så den har altså skylda for alt det som kom seinere, forstår vi. Har så forbudet mot hasj vært til hjelp for noen av alle de ulykkelige? Det påstås ikke noe sted, men noen demonstrasjon mot forbudet vil de ikke ha noe av. Man kan bli matt av mindre.
Bare et par punkter: Det er tydelig stort behov ikke bare for flere marihuanamarsjer, men for opplysning, opplysning og atter opplysning. Advarer mot hasjmarsj i Kristiansand, Fædrelandsvennen 28. april 2004
Det måtte jo komme: For den etablerte venstresida er det et hittil ikke utfordret synspunkt at det eneste man kan ytre om rusmiddelspørsmål på 1. mai er krav om fortsatt politimakt mot folk som bruker rusmidler man ikke liker eller forstår. Godt i skjul bak paroler om "solidaritet med de svake", vil man ha full støtte til en politikk som aldri har hatt mulighet til annet enn nettopp å gjøre situasjonen for de svake enda verre enn den hadde trengt å være. At høyrekreftene i Oslo Kommune feirer dagen med å true med politimakt mot Marihuanamarsjen om man skulle finne på å bli "for mange", svelger man glatt.
Det er en tilfeldighet at Marihuanamarsjen i år går av stabelen 1. mai. Marihuanamarsjen er del av et internasjonalt arrangement første lørdagen i mai hvert år. Men om man bevisst hadde valgt 1. mai denne gangen, hadde dét slett ikke vært skivebom. "Narkotika"-lovgivningen har ikke ført til verken mindre rusmiddelbruk eller færre tragedier. På mange måter tvert imot. Og i praksis rammer den ungdom med arbeiderklassebakgrunn med spesiell tyngde. Erik Brorson offentliggjorde for et par år siden sin hovedfagsoppgave som tok opp sider ved denne problematikken som burde vært pensum både for journalister og wannabe-politikere med solidaritet og frihet på timeplanen. I omtalen av denne skrev jeg den gangen blant annet: "Brorson er interessert i hvorfor noen brukere av ulovlige rusmidler havner i belastende eller selvdestruktiv rusmiddelbruk, mens andre lever som "alle andre" i mangfoldige år uten å skille seg vesentlig ut. To momenter ser ut til å ha stor betydning. For det første at det faktisk - sånn i det store og hele - er en vesentlig kulturforskjell på arbeiderklassetradisjonen i øst og "middelklassekulturen" i vest. I arbeiderklassen har tradisjonen vært at en skal lyde og ikke bringe skam over sine foreldre. Det er liten toleranse for normbrudd, og "felleskulturen", det "alle" er enige om, de etablerte sannheter, står sterkt. Mye av dette i en viss motsetning til middelklassekulturen på vestkanten, der uavhengighet og å "være sin egen lykkes smed" er belønnede holdninger. Østkanten er et "tettere" samfunn, og de som skiller seg ut for eksempel ved bruk av rusmidler som er allment fryktet og foraktet, vil oppleve en langt sterkere kontrast mellom sin egen virkelighet og omgivelsene. Ikke er det bare følelser heller: politiets jakt på ulovlige rusmidler skjer i langt større grad i de samme sosioøkonomiske miljøene som allerede er sterkest representert i fengselsbefolkningen. På østkanten og forstedene er politiets tilstedeværelse og inngrep noe som hører hverdagen til. På vestkanten skjer inngrep både sjeldnere og mer diskré. Resultatet er blant annet en tendens til at det oppstår en mer utpreget "hemmelig verden" i øst enn i vest. Reaksjonene fra omverdenen er rett og slett sterkere og mer uforsonlige. Og østkantungdom havner mer rett ut i en allsidig påvirkning, med mindre mulighet til å lære seg forskjellen på hva som er farlig og hva som er mer akseptabelt. De vil også i større grad enn de formodentlig noe mer "allmennorienterte" vestkantungdommene komme til miljøene med storsamfunnets forståelse av "narkotika": alt er like ille."
SU er visstnok "provosert" av Marihuanamarsjen og agiterer for boikott, mens Fiskvik i LO "raser", ikke minst på grunn av en nokså uskyldig kommentar på Youngstorget for to år siden om at Marihuanamarsjen dét året var større enn 1. mai-toget, noe han finner er "harselering". For de unge i SU faller det naturlig å falle tilbake på fraser som sist ble markedsført i Klassekampens tidlige dager, om at valget står mellom revolusjon og rev. De kan ta det med ro: det er fullt mulig først å gå i 1. mai-tog sammen med Knut Reinaas og hans livsstilsfundamentalistiske falanks og kreve politimakt mot folk med vaner man ikke liker, og deretter gå i Marihuanamarsj!! Som mangeårig engasjert både på venstresida og i fagbevegelsen, finner jeg det både besynderlig og tragisk at man har glemt at 1. mai også dreier seg om frihet og rett til å leve sånn noenlunde som man vil uten undertrykking og voldsmakt. Jeg vil tro det er veldig mange av de "rasende" og "provoserte" som vil avslutte dagen med både øl og vin, mens de trekker gardinene for slik at de ikke ser at politiet jager etter både ungdommer og voksne som av gode grunner har valgt et annet middel til slik forlystelse. Fundamentalisme og hykleri har nå engang en tendens til å gå hånd i hånd. (26. april 2004)
MARIHUANAMARSJEN I OSLO 2004
I Norge som de fleste andre land har cannabis vært forbudt i snart førti år, men oppslutningen om denne lovgivningen er på sterkt vikende front. Da en av de sterkt statsstøttede anti-hasj-organisasjonene i fjor ville vise hvor sterk opinionen mot hasj er, kom de ufrivillig til å avsløre at omlag en halv million nordmenn mener hasjbruk enten bør avkriminaliseres eller gjøres helt lovlig. Da man i England "deklassifiserte" cannabis, viste det seg at engelskmennene mente reformen ikke gikk langt nok. I Canada måtte det amerikansk press til for å hindre regelrett legalisering. Det er neppe på sin plass å triumfere for mye over framgangen, men til tross for tilbakeslag og det faktum at enkelte reformer har ført inn i en bakevje, er det tydelig at opinionen for reformer er økende mens myndighetene i mange land sliter med å opprettholde tingenes tilstand. Reformkravene er i ferd med å bli overmodne.
Marihuanamarsjene er ikke kjent for alltid å være like politisk treffsikre, og skiller seg endel fra mer toppstyrte politiske manifestasjoner. De er preget av mangfoldet blant deltakerne, og cannabisbrukere er like ulike som andre mennesker. Noen er mest opptatt av jordbruk og noen vil bare røyke jointen sin i fred. Noen vil ha skattlagte rever på apoteket, og noen vil ha pot'en i salg mellom tomater og kål i grønnsakhyllene. Man vil neppe få gjennomført lovlig hasj i Norge som resultat av at marihuanamarsjene blir større og større, men man kan i alle fall en enkelt gang i året få vist at vi ikke godtar forsøkene på å gjøre oss til et skummelt, kriminelt fenomen. Vi er vanlige, levende mennesker som ikke gjør noe andre har grunn til å klage over.
Marihuanamarsjene er flere ganger blitt forsøkt begrenset eller stoppet. I år har byråkrater i Oslo Kommune satt et "tak" på antall deltakere. Man kan alltids henvise til ytringsfrihet eller slikt, men man burde se dette som et tegn på økende desperasjon blant forbudspolitikkens tilhengere. Hva mener Oslo Kommune at arrangørene skal gjøre? Advare folk mot å komme, slik at man er sikre på å ligge under grensa? Det hele er latterlig og fåfengt og fortjener ikke annet svar enn at tilhengere av legalisering, hasjrøykere eller ikke, stiller opp i flokk og følge. (25. april 2004)
Risikabelt i Kristiansand: Hasj verre enn heroin! Helsearbeidere protesterer mot hasj-marsj 1. mai, NRK-Sørlandet 22. april 2004 Publisert på www.vedvannkanten.com 22. april-16. mai 2004. |