Stein Hoftvedt:

Marihuana som hobby
- Med omtale av noen bøker som kanskje kan være til nytte for hobbygartnere med interesse for rushamp -

---

Et drivhus i Stavanger
Sommeren 1975 fikk politiet i Stavanger selsomme opplysninger fra sine tystere. Det gikk rykter om at noen drev og dyrket den farlige planten "cannabis" i et drivhus der i byen. En av etterforskerne fikk i oppdrag å skaffe opplysninger om hvordan slike planter ser ut, så man ikke skulle dumme seg ut, og endel andre gikk på snedig politivis ut i marken og fant riktignok et drivhus med ikke mindre enn 270 planter. De fleste var fra 3 til 4 meter høye. Senere prøver viste at THC-styrken var beskjedne 1,5 til 2,5 %. Ettersom det var en god stund til innhøstingen var planlagt, ville nok resultatet uten politiets innblanding blitt ganske tilfredsstillende.

Dengang var maksimumsstraffen for denne typen forbrytelser 10 år bak murene, og Høyesterett fant dessuten ut at selve dyrkingen av plantene i seg selv ikke var "tilvirking av narkotika", så den uheldige gartner slapp med 9 måneder i fengsel. Og utvisning fra kongeriket. Han var nemlig amerikaner.

Fra et innendørs dyrkerrom et sted i Norge.

Og hvorfor overrasker det ikke at nettopp en amerikaner sto bak det første virkelig store forsøket på potdyrking i Norge? Selv om pot ble dyrket i Norge atskillig før dette, var det sjelden i stor stil. Noen planter på et formodet lite besøkt sted i skogen eller ei lita busk eller to i et kott eller et hjørne i stua var vanligst. Og resultatet var oftest mest av det symbolske slaget. Man skulle ha stor velvilje for å bli særlig skev av norsk pot på den tiden, selv om det fantes noen få unntak.

Amerikanerne hadde på sin side eksperimentert med frøtyper, gjødsel, jordslag og belysning i årevis, både utendørs og under tak. Allerede tidlig var tusenvis av illegale dyrkere i USA engasjert i et nettverk knyttet sammen ikke minst av utstyrsleverandører som annonserte i blader som High Times, og internasjonalt hadde omstreifende entusiaster spredt over hele verden etter de østlige valfartene som begynte på 60-tallet, for ikke å snakke om de som i tillegg hadde unndratt seg sine patriotiske plikter i forbindelse med Vietnam-krigen og derfor ikke hadde stort annet valg enn et liv i utlendighet, stor betydning. Canada ble nytt hjem for mange av disse reisende amerikanere - og er idag storprodusent av pot - og ikke så få var også innom Skandinavia. Som vår venn omtalt ovenfor. Og også i vårt land er ikke-autorisert potdyrking etterhvert blitt en ganske populær hobby, og i Stavanger finnes nå nye dyrkere som opererer litt mer i bakgrunnen enn vår venn amerikaneren fra 1975.

Til glede for de som er interessert i utendørs dyrking av rushamp her i landet: I et finsk utviklingsprosjekt har man tatt alvorlig et vanlig problem i land som ligger utenfor hampens naturlige vekstområde, nemlig at man f.eks. i Norge godt kan få hampen til å blomstre, men ettersom plantene trenger mindre enn 12 timer lys i døgnet for at dette skal skje, vil blomstring gjerne skje såpass seint - om i det hele tatt - at plantene bare vanskelig kan bli skikkelig modne før høsten tar knekken på dem. Ved å krysse inn noe av den "selvblomstrende" sorten "ruderalis" har man kommet fram til en serie sorter som blomstrer svært tidlig. Ved seinere utvikling har man tilbakekrysset slik at man har fått sorter som blomstrer tidlig, er svært potente og tåler høstværet svært bra. Akkurat noe mange sikkert har savnet! Ovenfor han og hunplante av "Jeppis Pearl", som igjen er en krysning av "Jeppis Girl" og sorten "Early Pearl". Foto ved utvikleren, brukt med tillatelse.

På et tidlig tidspunkt dukket det opp "growguides", gjerne tynne hefter utgitt av ulike undergroundforlag. Her kunne man finne tips om hvordan man kunne dyrke sine egne planter, gjerne iblandet litt østlig tankegods. Mange slike var helst erfaringer gjort i det private, og etterhvert begynte noen å samle slike beretninger og holde dem opp mot profesjonell kunnskap fra botanikk og gartneridrift. Og kanskje skrev vår Stavanger-amerikaner etter sitt fengselsopphold brev til for eksempel Ed Rosenthal og fortalte at drivhus i Norge var bra og at plantene kunne bli svært store, men at det var vanskelig å få tidlig nok blomstring til at plantene ble skikkelig modne. Og så kunne dette få Rosenthal eller andre til å forske litt ekstra på problemet og med tiden komme med praktiske råd som kunne komme for eksempel de kanadiske dyrkere til gode. Kanskje. I alle fall var det nettopp utallige diskré gartnere og deres erfaringer som var inspirasjonen for de første virkelig profesjonelle lærebøkene i marihuanadyrking som kom ut i USA på sytti og åttitallet. Idag finnes det flere dusin dyrkingshåndbøker, men fremdeles står noen av disse "klassikerne" sterkt, og blir trykt i store og stadig nye opplag, og selvfølgelig i nye og bearbeidede utgaver.

Nå må det sies ganske uttrykkelig: jeg er ingen dyrker. Det eneste fagområdet innenfor dyrking jeg har en smule spesialkunnskap om, er automatisering og denslags, og selv om dette riktignok er blitt svært viktig i moderne potdyrking, har ikke mitt utgangspunkt for å skrive om disse bøkene vært å finne ut om forfatternes ulike påfunn er "riktige" eller ikke. Jeg har derimot forsøkt å vurdere om skribentene har forståelige svar på spørsmål en helt blank nybegynner kan finne på å stille, og om det blir servert bakgrunnskunnskap som kan gi slike noviser forståelse for hva de driver med når de setter sine frø, vanner og gjødsler, høster og lagrer.

Mel Frank
I 1978 kom det ut ei bok i California som bidro sterkt til en liten revolusjon innenfor dyrkingen av en av amerikansk jordbruks mest verdifulle vekster - "marijuana". Utgivelsestidspunktet kunne knapt vært bedre.

Bruken av marijuana var langtfra ny. Men til nå var mesteparten importert fra Mexico eller Colombia, selv om noen få plukket frø ut av pot'en og plantet i bakgården. Mot slutten av syttitallet hadde imidlertid amerikanske myndigheter sett seg grundig lei på den stadig frekkere smuglingen spesielt fra Colombia, og satt i verk store halvmilitære aksjoner for å stoppe denne, som "Operation Stopgap" i 1977-78. I tillegg førte sprøytingen av meksikanske potfelter med plantegiften Paraquat fra 1975 og utover - sterkt støttet av den ikke alltid like fredelige president Carter - til panikk blant amerikanske potrøykere. Dyrkerne var nemlig ikke særlig etiske eller kunnskapsrike, og etter at amerikanske fly hadde gjort sin siviliserende virkning var det ikke ukjent at avlingene ble rasket opp og solgt "før plantene ble ødelagt". Og ifølge enkelte var dette grunnen til at hundretusenvis av villførte amerikanske ungdommer som prøvde å finne alternativer til forgiftet pot forsøkte heroin for første gang. En annen konsekvens var at amerikanerne fikk en kraftig inspirasjon til å dyrke sitt eget. Idag kan vi se tilbake og konstatere at den amerikanske krigen mot colombiansk og meksikansk pot var sterkt medvirkende til at cannabis ble amerikansk storindustri ("industri" gir vel forresten litt feil inntrykk av en bransje preget av små enheter og mye håndverk), hvoretter colombianske kriminelle bander konsentrerte seg om noe som var lettere å smugle gjennom kystvaktas og DEAs nettverk, nemlig kokain. På dette tidspunkt var potsmuglingen allerede blitt utviklet til en kynisk pengemaskin renset for romantikken fra de første årene etter "the summer of love" i 1967.

Men så var det denne boka, kalt "Marijuana Grower's Guide". Forfatterne til førsteutgaven var de to hobbygartnerne Ed Rosenthal og Mel Frank, men for de utvidede utgavene etter 1985 har Mel Frank stått som eneforfatter. Her finner vi en solid behandling av bakgrunnen for bruken av cannabisplanta, hvordan den utvikler seg, hva slags vekstforhold den trenger og om svært mye annet man kan finne på å lure på for å komme fram til de endelige resultat: en joint for alle de som liker dét.

Marijuana Grower's Guide skal - alle utgaver og oversettelser inkludert - ha blitt trykt i over en million eksemplarer. Men det er en veldig amerikansk bok, og for en nybegynner kan det bli litt av en utfordring å holde oversikten over spesielle amerikanske produkter som kan anvendes og amerikansk mål & vekt. Boka har også en en ganske omfangsrik behandling av utendørsdyrking hvor norske dyrkere nok må finne seg i å stri med spesielle problemer. Marihuana Grower's Guide er imidlertid ikke bare en teknisk håndbok, men etter min mening også et vesentlig kulturhistorisk verk man bør unne seg. Og selv om den kan være litt komplisert for nybegynneren, har den et viktig budskap til alle de som stadig spekulerer på ulike "supermetoder" for å høyne THC-gehalten i plantene: det ser ut som den altoverskyggende faktoren er plantas genetikk, altså hvilke frø som benyttes, og at man får et best resultat ved en fullt utviklet og sunn plante.

I 1988 kom neste bok fra Mel Frank, "Marijuana Grower's Insider's Guide". Denne gangen konsentrerer han seg om innendørsdyrking, og flyten i denne boka er vesentlig bedre enn i den første. Om en nybegynner skal velge én av Mel Franks bøker som praktisk veileder, vil "Insider's Guide" antakelig være mest hensiktsmessig. Forfatteren setter som mål med boka "å la deg lære hvordan hjemmegartnere på en vellykket måte kan dyrke marihuana av høy kvalitet, uansett hvor du bor og uavhengig av om du i det hele tatt har dyrket en plante før". Her får man - selvfølgelig fremdeles "på amerikansk" - alle råd man trenger fra man står der med et frø og framover. Og man får ingen sjanse til å glemme, hele tiden holder han kontakten med det man har lest tidligere. Og hele tiden får leseren bakgrunnsmateriale til forståelse langt utover akkurat det å få avlingen i hus. Virkelig ei bok å lære av også mens man har lite å gjøre utover å vente på at blomstringen skal bli ferdig...

Ettersom det er en hel del avgjørelser som skal gjøres før man setter igang, kan det anbefales å lese gjennom hele boka før man gjør noe. Det ville jo være synd om den belysningen man i begeistring løper ut og kjøper ikke får plass på den tiltenkte dyrkingsplassen eller at frø man kanskje har betalt i dyre dommer for fra en utenlandsk forhandler gir planter som stinker pyton og slett ikke passer seg i et dyrkingsrom som ikke kan stenges av fra resten av leiligheten. I det hele tatt er planlegging helt vesentlig. Og de spørsmål man måtte ha i den forbindelse kan jeg ikke se annet enn at Mel Frank svarer på. Eneste unntaket er - for denne boka som for de andre som er omtalt her - at man må skaffe seg informasjon om hva som finnes av lamper, eventuelle vanningssystemer, frø osv andre steder.

Ed Rosenthal
Også Ed Rosenthal kom med en egen dyrkerbok etter det tidlige samarbeidet med Mel Frank, "Marijuana Grower's Handbook - The Indoor High Yield Guide", 1984. Seinere har Rosenthal skrevet en lang rekke bøker om ulike sider ved potdyrking, som "skapdyrking", medisinsk marihuana og hvordan man skal forholde seg til det faktum at dyrking i USA kan gi en årrekke i fengsel selv for beskjedne hager.

"Marihuana Grower's Handbook" er atskillig snauere enn Franks bøker, og inneholder mindre bakgrunnsmateriale. Den kan kanskje passe best for de som har kommet litt igang og som trenger en rask oppslagsbok for problemer som oppstår, som feilernæring, sykdommer og insekter og liknende. Rosenthal er ellers godt kjent som dyrkingsrådgiver i ulike magasiner med sin "Ask Ed"-spalte. En rekke innslag fra denne spalten er gjengitt i boka, som for eksempel hva man skal gjøre om strømforsyningen til dyrkingslyset bråker for ille, og hvordan man kan ta vare på pollen fra hanplanter.

Robert Connell Clarke
Og så til selve aristokraten blant potdyrkerbøkene, Robert Connell Clarkes "Marijuana Botany - An Advanced Study: The Propagation and Breeding of Distinctive Cannabis" fra 1981. Dette er ingen praktisk håndbok for nybegynneren, men en grundig botanisk lærebok som søker å avdekke flest mulig av cannabisplantas hemmeligheter. Når du har fått opp et par avlinger og tror du forstår alt, kan du lese Clarke og bli jekket ned et par hakk. Og om du ikke er totalt arrogant, vil du forstå at her får du hva du trenger for å respektere selve cannabis'ens naturlover - og at dette har praktisk betydning for hva du driver med.

"Marijuana Botany" legger vekt på kvalitet og arbeidet med å ta vare på det genetiske mangfoldet hos cannabisplanta. Gjennom årtusener har cannabis blitt spredt utover store deler av verden, og tilpasning til ulike økologiske sammenhenger har gitt sorter med genetikk man vanskelig kan gjenskape om nettopp denne sorten blir utryddet. Cannabis er utsatt for ulike typer press som kan redusere mangfoldigheten. Forbudet har ført til regelrette utrydningsforsøk, og kommersialiseringen har ført til at lokale varianter mange steder er blitt presset ut til fordel for sorter som i alle fall på kort sikt kan gi bedre fortjeneste. Selv om Clarke i likhet med Frank og Rosenthal er sterk tilhenger av legalisering, ser han også farer ved at cannabis blir lovlig, nemlig muligheten for patentering av særlig de sorter som egner seg til medisinsk bruk. Og dette er jo i stor grad de samme typer som er ettertraktet til "rekreasjonsbruk" o.l. Nå har cannabiskulturistene verden over lang erfaring i å omgå forsøk på statlig styring, men uansett er det allerede i dag svært viktig å ta vare på de ulike variantene som finnes. Det dreier seg om å samle inn frø og sørge for at hver variant dyrkes i alle fall ofte nok til at man stadig har spiredyktige frø. Det finnes ingen sentral institusjon som kan ta seg av dette, og Clarke ville nok mene at enhver viderekommende hjemmedyrker bør sørge for å holde en "ren" cannabissort levende ved å drive egen avling. Så om du er av den typen som ikke bare er ute etter mest mulig pot (eller penger), har Clarke det du trenger av håndverkmessige råd for å videreføre nettopp din yndlingsvariant, og den nødvendige botaniske kunnskap for at du ikke skal gå deg vill underveis. Dette krever litt mer enn de fleste kan overkomme i begynnelsen, men du vil samtidig ha muligheten til å avle fram din egen helt personlige krysning som du kan gi eget navn og selge frø av når slikt blir lovlig. Dette kan kanskje være mer fristende enn den rene konservatortjenesten.

Om jeg skal komme med noe slags råd etter drøyt 1100 sider dyrkingslitteratur, må det være at nybegynneren lettest vil finne forståelig veiledning i Mel Franks "Marijuana Grower's Insider's Guide" og at Clarkes "Marijuana Botany" også bør anskaffes allerede i starten. Det har vært en lettelse, min egen ubetydelige praktiske erfaring på området tatt i betraktning, at de forfatterne som er referert ovenfor ser ut til å være enige om selve framgangsmåten i dyrkingen. Men det beste ville selvfølgelig være om vi snart fikk en norsk dyrkerguide...

Bøkene som er omtalt:
Mel Frank: Marijuana Grower's Guide (deluxe revised color edition), Red Eye press, Los Angeles 1997
Mel Frank: Marijuana Grower's Insider's Guide, Red Eye Press, Los Angeles 1988
Ed Rosenthal: Marijuana Grower's Handbook (Third Edition), Quick American Archives, Oakland 1998
Robert Connell Clarke: Marijuana Botany, Ronin Publishing, Berkeley 1981

Publisert 20. desember 2002