 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Stein Hoftvedt:
Hva er hasj?
Med omtale av Robert Connell Clarkes bok "Hashish"
Ingen vet når det ble oppdaget at hamp - Cannabis Sativa - hadde evnen til å påvirke menneskers oppfatninger og bevissthet. Planten selv har vært der så lenge vi vet, og beretninger om dens egenskaper finner vi blant de eldste historiske kilder. Det har vært spekulert over om steinalderens mennesker plukket frø til å spise og derved fikk noe seigt på hendene som de selvfølgelig måtte smake på, og om de kastet kvister fra ribbede frøplanter på bålet og derved inhalerte røyken fra brennende blomster og blader. Noe liknende må i alle fall ha skjedd, og kanskje for mye lenger siden enn vi kan ha begrep om. Vi vet ikke nøyaktig når eller hvordan, og vi vil aldri få vite det. Men de som likte virkningen av hamp tørket formodentlig planten og oppbevarte den slik til seinere bruk, som mange andre urter med spesielle egenskaper, som for eksempel at de kunne brukes til medisin eller til åndelige seremonier (forskjellen på disse typene bruk kunne være liten). Det kan synes å være en lang vei fram til dagens interesse for de klumpene med cannabispreparat som vi kaller hasj, men i de eldste hasjkulturene spiller hasj fremdeles stor rolle ved seremonier. Og den medisinske bruken som har vært kjent i tusenvis av år har fått en nesten usannsynlig renessanse i den vestlige verden. Vi kan starte med dette "seige" som våre fjerne forfedre (eller kanskje heller -mødre) fikk på hendene i sin jakt etter noe spiselig.
"Trikomer"
Om man ser på blomstertoppene av hampens hunplanter, vil man på dekkbladene finne noen håraktige, glinsende utvekster, oftest med ei "blære" øverst. Disse omtales gjerne som "trikomer". Mer presiserte betegnelser er i bruk, som "glandular trichomes" (som henspiller på kjertel-egenskapen, at de utskiller ulike stoffer) eller "cystolic trichomes" (at sekretene ligger i en "sekk", en membran som hindrer at stoffene flyter fritt ut). I botanikken mener man gjerne at disse trikomene øker refleksjonen av sollys og at de derved kan redusere temperaturen i planten og vanntapet i planter som vokser i tørre strøk med skarpt sollys. Hos noen planter virker stoffene i trikomene til å ta matlysten fra plante-etende dyr, eller de kan "fange" insekter hos "kjøttetende" planter. For hampens vedkommende er det mest rimelig å tro at den lysreflekterende effekten har vært viktigst. At stoffene som skilles ut i trikomene er "psykoaktive" og ser ut til å ha
 |
Til venstre: trikomer med ulik cellestruktur (fra Clarke) |
| Til høyre: Nærbilde av trikomer (fra King) og et til (fra Clarke) |  |
 |
ferdiglagede porter i den menneskelige hjerne, er nok helst en tilfeldighet. Om man ikke skal bli altfor vidløftig. Det har vært spekulert endel over hva slags overlevelsesfordel planten kan ha av at de framstiller særegne "cannabinoider", framfor alt THC, cannabidiol (CBD) og cannabinol (CBN, et nedbrytingsprodukt av THC) og noen andre mer spesielle bestanddeler av harpiksen i trikomene. Robert Connell Clarke (se omtale nederst på denne sida) heller til den oppfatningen at planten derved har bedre muligheter til å overleve og spre seg ved at de på grunn av disse stoffene blir tatt vare på av mennesker...
Å lage god hasj er ingenting annet enn et forsøk på å framstille et preparat som inneholder mest mulig trikomer og minst mulig annet.
Hva slags planter?
Det finnes utallige hampsorter. Dels er de resultat av akklimatisering til ulike økomiljøer rundt i verden, og dels er de resultat av menneskelige inngrep. I en viss grad selvfølgelig begge deler. Dette har gitt de ulike sortene veldig forskjellige egenskaper og mulige bruksområder. Det finnes langstrakte, grasaktige planter som ikke egner seg til annet enn fiberproduksjon (egner seg faktisk veldig godt!), det finnes mer buskaktige sorter med stor frøproduksjon men med lite psykoaktive stoffer, og så finnes det store og små varianter som framfor noe egner seg til å brukes som hva vi idag kaller rusmiddel, med medisinsk bruk som en mulig tilleggsnytte (eller omvendt, om man er slik til sinns). Det finnes også ulike typer rusvirkning, etter hva slags forhold det er mellom de ulike bestanddelene i harpiksen, og det er en smakssak hva man foretrekker. Men "virkning" skal det være, så om man skal lage hasj gjelder det å finne planter med store trikomer med rikelig av først og fremst THC, og trikomene skal være lett å skille fra resten av planten. Slik egnede varianter finnes mange steder i verden, men hvor "opprinnelige" de er i sine områder vet vi ofte lite om. Mye tyder på at de mest virksomme hampsortene har vært gjennom utvikling ved at mennesker har luket vekk de minst egnede og beholdt de beste, gjerne gjennom hundrevis eller muligens tusenvis av år. Mye tyder på at man startet i Sentral- og Sør-Asia, og her finner vi også en variant som helt fram til vår tid vokste vilt og ble "høstet" som vi kan tenke oss det ble gjort allerede i steinalderen.
The Game of the Name
På attenhundretallet og framover var det vanlig å omtale de sør- og sentralasiatiske hampsortene som "Cannabis Indica", mens de sortene som ble brukt til tau- og strieproduksjon i Europa og Nord-Amerika ble kalt Cannabis Sativa. "Indica" var "rusplanten". Men begge disse gruppene av sorter var høyvokste og med smale blader, og ofte ikke til å skille fra hverandre på utseendet, i alle fall om de vokste enkeltvis. Fiberplantene såes imidlertid gjerne nokså tett i åkre, og alle vil skyte opp i konkurranse med naboplantene, for å få nok sol. Hamp reagerer på dårlig lys ved å vokse raskest mulig uten å "kaste bort kreftene" på altfor mye sidegreiner og bladverk nederst på planten (noe dagens innedyrkere kan merke seg...). For omlag sytti år siden ble man imidlertid opptatt av en sort som var så spesiell at man lurte på om den var en egen art, nemlig en bredbladet, relativt lav, buskete og tidligblomstrende variant som vokste vilt i Nord-Afghanistan og Turkestan. Og den hadde svært rikelig med trikomer. Vekstforholdene gjør det nærliggende å tenke seg at nettopp disse plantene hadde utviklet stor trikomtetthet som tilpasning til tørt klima og skarpt sollys. Brede blader utnytter lyset bedre utover høsten, når plantenes videre forplantning avgjøres, og trikomene
 |
 |
 |
|
Hindu Kush (fra King) |
Afghani (fra King). Hindu Kush og Afghani er to lokale varianter av den såkalte "Indica". |
Håndsamling av hasj i Nepal (fra La Valle). I forhold til "Indica" er dette kjempeplanter. |
beskytter de sårbare blomstertoppene mot det samme lyset. En ny "indica" var oppdaget, og idag er det denne og ikke de indiske sortene som populært omtales som "Cannabis Indica", selv om den vitenskapelig sett tilhører samme art som alle andre hampsorter. Det er denne "nye indica" som er blitt spredt over hele verden av hjemmedyrkere i Nord-Amerika og Europa fordi de samme egenskapene som skapte dens suksess som viltvoksende art i Sentral-Asia også var fordelaktige for de som har dårlig plass eller ønsker et stort, raskt og "potent" resultat av sin virksomhet. Den er kjent som blant annet "Afghani" og "Hindu Kush".
Men det var ikke denne planten som var grunnlaget for den velkjente hasjproduksjonen i landene den vokste i, og som vi kjenner til har foregått i flere hundre år. Den ble ikke brukt i denne sammenhengen før etterspørselen fra vestlige land gjorde at alle ressurser måtte brukes fra sekstitallet og framover. Den ble brukt av nomader, som laget hasj av den på en helt spesiell måte som skilte seg sterkt fra den raffinerte metoden som var vanlig hos de fastboende bøndene i området. Det kom da også til sammenstøt mellom bønder og nomadene, som lite likte at en ressurs de var vant til bare "var der" plutselig ble annektert av andre.
Håndsamlet hasj.
Den enkleste måten å lage hasj på, er å gni blomstertoppene mellom hendene. Mange trikomer vil løsne og klebe seg til hendene. Ettersom dagen går vil man få et tykt, seigt belegg av harpiks som til slutt kan skrapes av. Hasj! Metoden er enkel, men svært arbeidskrevende. En dags arbeid gir bare noen få gram, og så venter arbeidet med knaingen.For å få ut fuktighet og luft slik at hasjen ikke ble ødelagt av mugg og annen fortredelighet etter kort tid, ble den knadd om og om igjen til den fikk en homogen og tett struktur. I Afghanistan er det tradisjon for at denne knaingen gjøres av spesialister, sterke karer med svære never som har tålmodighet og sans for skikkelig arbeid. Men både her og i andre land kunne man bruke kanskje litt mer effektive metoder i alle fall til større partier, for eksempel å banke hasjen med kølle.
Det er sannsynlig at de første hasjprodusentene var nettopp nomader som visste om hvor plantene vokste, og som gjorde en stopp på sine vandringer på slike steder for å lage hva de trengte til medisinsk eller seremonielt bruk fram til neste gang de hadde sjansen til å finne modne planter. Om hasj ble brukt til medisin, var den en viktig nødvendighet, og om den ble brukt til å sette seg i en tilstand egnet til samtale med gudene var den ikke mindre viktig. Uansett skulle den gjerne vare lenge, så knaingen var viktig og et håndverk det straffet seg å jukse med. Denne typen bruk av planter var den sannsynlige opprinnelsen til det seinere jordbruk med fast bosetting. Noen har spekulert på om hamp var den første planten som ble dyrket, ved at man passet på å så frø rundt omkring på egnede vokseplasser og slik gjorde bestanden større til neste gang man kom forbi.
 |
|
Foto©Laurence Cherniak, fra The Great Books of Hashish 1.1 |
Til tross for at denne "håndsamlingen" er svært arbeidskrevende, er den ikke kjent bare fra nomadiske samfunn. Den er også den eneste praktisk brukbare i land preget av fuktig høst og milde vintre. Den andre metoden som brukes, tørking og sikting, krever tørr luft til tørkeperioden og kjølige forhold når hasjen skal siktes, ellers blir det skader under tørkingen og bare kliss ved forsøk på å sikte fra trikomene. Så for eksempel hasjkulturene i Nepal, Kashmir og deler av India var i stor grad basert på håndgnidd hasj. Slik hasj kunne være bra eller dårlig, etter hvor brutalt man gikk til verks ved gnidningen og hvor nøye man var med knaingen etterpå. For hardhendt behandling av plantene kunne gi stor produksjon, men med altfor mye rester etter blader, og svært forsiktig gnidning kunne gi ypperlig kvalitet, men tok svært lang tid. Det er sagt at kvinner og barn ofte laget den beste hasjen fordi de var forsiktige med plantene og brukte den tiden som skulle til for å få med seg nesten bare de mest velutviklede trikomene. Lite av de beste kvalitetene laget på denne måten har vært tilgjengelige i eller utenfor produksjonslandene de siste tredve årene.
Men for å lage store volumer hasj til eksport og markedene i store byer krevdes noe mer produktivt.
Sikting - hasj for markedet.
Den håndgnidde hasjen ga tilstrekkelig volum til eget bruk eller til familie og venner. Med rikelig og billig arbeidskraft kunne det også produseres noe til det åpne markedet eller til eksport, og uansett til svært velstående kunder. Den nepalske "kongelige" kvaliteten - opprinnelig reservert for kongefamilien og viktige seremonier - ble i sin tid regnet som verdens kanskje beste hasj. Til man oppdaget at turister og smuglere var villige til å kjøpe opp også alt som bare lignet. Men det var i land med gode tørkeforhold på seinhøsten og kjølige og tørre vintre man i stort omfang kunne bruke den metoden som på et noenlunde rasjonelt vis kunne gi stor produksjon, nemlig tørking og sikting. Til dette kreves også store åkre, fast bosetting og atskillig utstyr. Og så skal produksjonsområdene helst ligge slik til at man kunne drive sin virksomhet uten utidig innblanding fra myndighetene.
Prinsippet er at man høster plantene når de er rike på trikomer, men før høstuvær kan sette avlingen i fare. Så må plantene tørkes under tak. Noen ganger blir hampen tørket i sollys, og dette fører til umiddelbar nedbrytning av THC'en i trikomene og gir tilsvarende dårligere sluttprodukt. THC er helt klar i fargen, og nedbrytningen sees på at trikomene gråner. Da etterspørselen i sin tid brått økte i Afghanistan oppsto mangel på bygninger til tørking, og det ble vane å tørke mye av plantene på takene, noe som førte til dårligere kvalitet. I Nord-Afrika ble plantene tradisjonelt helst tørket i plankeskur med tett tak men god avstand mellom bordene i veggene, slik at plantene skånes for direkte sollys men får god lufting. Dette er en svært mye bedre løsning. Nå er imidlertid kvaliteten på plantene for eksempel i Marokko allerede i utgangspunktet temmelig lav, så man er nesten nødt til å passe på så de ikke blir helt ubrukelige. De siste par tiårene har man også her gått over til soltørking.
Etter tørking er plantene klare for sikting. Forberedelsene til denne kan skje på ulike måter. En gammel måte som har vært brukt i Afghanistan. er å legge plantene mellom to tepper, rulle disse sammen og deretter danse rundt på tepperullen. Slik knuses plantene og trikomene legger seg langs trådene i teppet. Hele den knuste plantemassen kan siktes etterpå. I vår tid benyttes litt mindre fargerike måter, som for eksempel at blomstertoppene rives opp gjennom netting slik at man får minst mulig deler, som så kan siktes. Siktene kan være enkle å lage. Man trenger bare ei ramme som man kan spenne en duk over. Men duken, som kan være av vevd stoff eller metall, må ha riktige åpninger mellom trådene, ellers vil man enten få med altfor mye planterester eller man vil risikere ikke å få med mer enn en brøkdel av trikomene. Ved ikke altfor hard behandling kan man få utmerket kvalitet ved en enkelt sikting, men den virkelig gode hasjen krever flere siktinger. Den berømmelige "røde" hasjen fra Libanon krever for eksempel flere siktinger som ga hasj av litt forskjellig farge for hver omgang. Den like velkjente "zero-zero" ("null-null", et siktemål egentlig hentet fra melsikting) fra Marokko er en "førstesikting", men ettersom den ved siden av endel urenheter inneholder svært mye trikomer, er det en god kvalitet. Dårligst kvalitet får man om hasjpulveret har vært gjennom flere siktinger og de beste kvalitetene tatt ut. Mye både marokkansk og afghansk/pakistansk hasj av den litt kjedelige typen er slik annensortering. Også ved sikting gjelder det samme som ved håndsamlet hasj: fint og mye håndverk gir god kvalitet men liten mengde, raskest mulig arbeid gir mye men dårligere hasj.
Både håndsanking og sikting er temmelig lite effektive - og omtrent like effektive - som "trikominnsamling". I beste fall blir bare vel halvparten av trikomene samlet i hasjen. Resten går i søpla. Ettersom de plantene som benyttes heller ikke nødvendigvis er av særlig god kvalitet, kreves det store mengder planter. Det er ikke uvanlig at det går med flere hundre kilo planter for å lage en kilo hasj, for eksempel tre hundre kilo for en kilo marokkansk "zero-zero". Virkelig eksklusiv "superhasj" kan kreve et tonn planter pr kilo hasj, mens kjedeligste type kommershasj kan lages av 30-50 kilo planter. Men da er en svært stor del av hasjen bøss og skitt. I Marokko er hasjbøndene tradisjonelt lite interessert i å legge for mye arbeid i selve dyrkingen. Ofte strøs frøene ut, og bortsett fra litt vanning om man har anledning, er
 |
 |
|
Pressing av hasjplater i Marokko. Cellofanposene inneholder 200 gram hver. Pressen er varmet opp fra undersiden av spritbluss Foto©Laurence Cherniak, fra The Great Books of Hashish 1.1 |
Sikting av publikumsfavoritten "Rød Liban" (fra La Valle) Dessverre hører denne til historien, men libanesiske hasjprodusenter skal ha begynt i det små igjen etter at de har gått grundig lei av de amerikanske forsøkene på å gjøre dem til melkebønder. |
resten opp til Allah. Resultatet er mye kortvokste og pjuskete planter. Når man vet at det eksporteres noe slikt som 1500 tonn hasj fra Marokko hvert år (2000), er det ikke rart at omtrent hver jordflekk i Berberområdene i Rif-fjellene er dekket av hamp om sommeren. Om Berberne hadde begynt å dyrke med førsteklasses frø og oppført seg som gode hampevenner skal, ville de kunne gjøre noe med den deprimerende flommen av middelmådig hasj som tilbys i Europa, noen førsteklasses partier til tross. Det er mulig at det arbeides med forbedringer. For eksempel ble det for et par år siden beslaglagt et kjempeparti med sensasjonelt god hasj utenfor Nederland. Men kvalitetsarbeid er kanskje vanskelig å holde hemmelig. Det bør kanskje legges til at den marokkanske hasjen som kommer til Norge ofte er over middels, mens det kan se ut som den pakistanske og afghanske hasjen som kommer til Norge er under middels. Nordmenn betaler godt, men det hjelper tydeligvis ikke alltid.
Også siktet hasj blir knadd eller presset. I Afghanistan har tradisjonen vært at hasjen først blir håndknadd, og deretter presset til plater. I Marokko pakkes pulveret etter siktingen i cellofanposer og presses i oppvarmede presser til de platene mange kjenner så godt. Om pulveret er så tørt at det vil klebe dårlig, kan det bli dusjet på noe vann. Og noen ganger, ikke minst i Pakistan, kan det bli brukt tilsetningsmidler som binder hasjen. Slike tilsetninger er en uting, selv om de oftest er harmløse. Man får jo forbrenningsrøyken inn i lungene, så et absolutt kvalitetskrav burde være at det overhodet ikke brukes tilsetninger. Men det krever jo åpne og lovlige forhold, noe som ser ut til å være utenfor rekkevidde i år...
Hvorfor?
Hvis bare halvparten av trikomene havner i hasjen, hvorfor kan man ikke da bare røyke blomstertoppene som "pot" og glemme hele hasj-jobben? Av flere grunner. Tørket hamp er stort i volum og vanskelig å transportere (i praksis ofte: å smugle). Tørket hamp er heller ikke særlig lagringsdyktig under annet enn optimale forhold. Dessuten ble hasj i de eldste hasjkulturene helst røyket i ren form. Å røyke tørkede planter gir mer forurensning i røyken, og ble gjerne regnet som simplere. Dessuten var planter ofte ingen mangelvare, så det var ikke noen spesiell fordel med å prøve å få med seg hvert eneste trikom inn i det produkt som skulle brukes. Selv om hasj krever atskillig arbeid, er det overkommelig å lage til eget eller familiens bruk, og for de velstående i de tradisjonelle hasjlandene sto alltid rikelig og billig arbeidskraft til rådighet. I Marokko hadde man opprinnelig ikke en egentlig en hasjkultur, men brukte en blanding av sammenhakkede hamp-blomstertopper og tobakk i såkalt "kif". Denne ble røyket i pipe eller sigaretter. Pressingen av hasjpulver til plater var noe man begynte med som svar på europeisk etterspørsel. Så kunne europeerne blande hasjen med tobakk - noe man dessverre la seg til vane.
Hasj finnes i alle slags kvaliteter, og i mange former og farger. Fra Asia kommer alt fra nesten blåsvart via brun til nesten grå hasj. Fra Midt-Østen kommer (eller kom) brun, grønn, nesten gul og rødlig hasj. Enhetene kan variere fra kilotunge blokker til "lisser" på noen få gram.
 |
 |
|
Pressing av hasj med enkel apparatur i Nepal. Legg merke til de små på forhånd håndknadde bitene som er "råmateriale" for pressingen. Foto©Laurence Cherniak, fra The Great Books of Hashish 1.1 |
"Vannsiktet" hasj fra Nederland. Den svarte klumpen er håndknadd ("rubbet") (fra Clarke) |
Smuglingen, prisene, kvaliteten og tilgjengeligheten har på hver sin måte vært god inspirasjon for europeere og nordamerikanere til å lage sitt eget. Helt siden de første "hippier" vendte tilbake fra sine østlige vandringer med frø av eksotiske planter, har den foretrukne utvei vært dyrking av pot som røykes som den er etter tørking. Særlig etter at man begynte å krysse meksikanske, jamaicanske eller afrikanske typer med de før nevnte "indica"sorter fikk man planter som var små nok til å dyrkes i garderobeskap og raske nok i vekst og blomstring til at enhver med enkle midler kunne dyrke til eget behov. I noen land ble utendørs- og innendørsdyrking en kommersiell industri. Først i USA, litt senere særlig i Nederland og Canada. De siste årene har Sveits fulgt etter, og i hvert eneste vestlig land finnes tusener av smådyrkere. Men hasj er hittil blitt importert. Likevel er det i Nederland blitt konstruert små "siktemaskiner" til de som dyrker noe mer enn de trenger selv. I Nederland dyrkes det uansett ganske store mengder pot som selges gjennom "coffee-shops", og tanken på å lage hasj har vært nærliggende. Særlig en ny metode, "vannsikting", der man blander de tørkede blomstertoppene fra omhyggelig dyrkede planter i vann og sikter gjennom duk av flere finhetsgrader, kan man oppnå kvaliteter som er langt i overkant av hva som helst som kan skaffes andre steder. Ved å holde vannet helt ned mot frysepunktet og knuse plantene maskinelt, kan man få ut omtrent alle trikomer. Temperaturen sørger for at trikomene både lett "brekker av" bladene og at de ikke kleber til planterester eller til hverandre. Ettersom trikomene er tyngre enn planterester, vil dessuten vannet skille blandemassen i to deler og man får en svært avansert sikting. En annensikt i bunnen av siktekaret med porer mindre enn trikomene tar seg av støv som er mindre enn trikomene. Resultatet er "bubble"hasj, som har fått navnet fordi den består av så rene oljer at den "bobler" ved oppvarming.
|
Noen kilder for opplysninger og illustrasjoner: Mer om hasjproduksjon i Marokko, se artikkelen Marokk - hasj og mennesker ved Europas grense |
 |
Artikkelen ovenfor er en svært kort og ufullstendig beskrivelse av hva hasj er og hvordan den produseres. Det finnes en del litteratur om hasj, og noen av disse bøkene er førsteklasses på den ene eller den andre måten. Laurence Cherniak har for eksempel gitt ut hittil tre bind av sine "The Great Books of Hashish". Disse vil bli husket for reportasjene fra noen "hasjkulturer", men først og fremst på grunn av et overveldende billedmateriale. Disse bøkene er fremdeles tilgjengelige, men til svært stive priser. Suomi La Valles "Hashish" er en fotobok, en ypperlig sådan. Men for å få en autoritativ, grundig og underholdende beskrivelse av hasjens historie og omtrent alt som har med produksjon å gjøre, bør den kultiverte hasjrøyker - og selvfølgelig andre interesserte mennesker - tenke nøye over om de skal skaffe seg Robert Connell Clarkes bok omtalt nedenfor. |
Over: "Trikomseparator" av moderne type til små volumer. Trommelen er full av små huller og fungerer som sikt. Man fyller på med blomstertopper og kjører rundt noen timer, så vil hasjpulveret samle seg på bunnen. (CropShop) |
LES DEG HØY!Robert Connell Clarke: "HASHISH!"
Red Eye Press
Los Angeles 1998
390 sider, 18x25 cm.
Robert Connell Clarke er en av de mest kunnskapsrike skribentene innenfor den internasjonale cannabiskulturen. Han tok i sin tid eksamen ved University of California med en oppgave om cannabis'ens botanikk og økologi, har vært skribent for en rekke blader og tidsskrifter og levert fotos til samme. På grunnlag av akademiske studier komplettert med informasjoner fra tallrike illegale dyrkere skrev han i 1981 "Marijuana Botany - An advanced study: The Propagation and Breeding of Distinctive Cannabis". Boka er fremdeles regnet som noe av en bibel for de som vil drive virkelig seriøs hampedyrking med bevaring og utvikling av sorter til både "rekreativt" og medisinsk bruk. Clarke er tilknyttet det hollandske firmaet HortaPharm - et farmasøytisk firma som driver utvikling av medisinske cannabispreparater - som forsker, og er også engasjert i andre sammenhenger hvor cannabis diskuteres på avansert plan.
Til tross for sin lærde bakgrunn har ikke Clarke skrevet "Hashish!" som noen vitenskapelig avhandling, selv om den på sin måte er vitenskapelig nok. Gjennom nesten 400 sider blir vi dratt med på en reise til de fjerneste tider og de fjerneste steder, med utallige historier om hva folk kan finne på når de vil bruke, produsere eller smugle hasj.
Er det noen vits i å lese om hasj? Er det ikke bare å fyre opp? Det får hver og en avgjøre sjøl, men det er nå en spesiell tilfredsstillelse å vite litt om hva man gjør, hvordan hasjen er blitt til, hvordan den er blitt brukt opp gjennom
 |
 |
 |
|
Daumier-karikatur av hasjrøykere fra 1845. Den første lille "hasjbølgen" i Europa kom etter Napoleons felttog til Egypt 1798, til tross for at Napoleon nedla forbud. |
En liten bit hasjnostalgi: "glasstyrker". Clarke forteller om hasjkulturene rundt i verden. Blant dem flere som forbudspolitikken i stor grad har ødelagt. Opprinnelig kom mye svært bra hasj fra Tyrkia. |
Muggskadet hasj. Om ikke hasjen var skikkelig knadd før pressing eller om den ble oppbevart fuktig kunne dette skje. Oppfinnsomme smuglere kunne finne på å påstå at slik hasj var spesielt god. Muggskader sees først som små hvite og noen ganger glinsende prikker eller "årer" i hasjen. Foto©Laurence Cherniak, fra The Great Books of Hashish 1.1 |
tidene og hva slags tanker folk har gjort seg om og i hasjrusen. Av helt spesiell interesse er Clarkes dypdykking i hampens botanikk og kjemi. Det finnes mangfoldige rare forestillinger om hasj, og alle nordmenn som har røyka noen år vil ha hørt noen av dem. Om du ikke har andre grunner til å lese bøker, så kan du med Clarke bli en autoritet på sære spørsmål som dukker opp i røykerlaget! Forskjellene på hvordan hasj lages i henholdsvis Afghanistan og Marokko er høyaktuelle i mange miljøer...
Det er en spesiell følelse å lese om hasjen i riktig gamle dager, om kamelkaravaner fra og til steder som Ferghana og Samarkand, om tyrkernes forsyning til de greske røykere for hundre år siden, om seksti- og syttitallets fantasifulle smuglingsmetoder arrangert av "The Brotherhood of Eternal Love" som bombet deler av USA med verdens beste hasjolje og om hvordan bønder helt fram til i dagens Marokko har tedd seg for å få de ørsmå "trikomene" fri fra plantene og konsentrert i de små klumpene man til slutt kan kjøpe i en park i Oslo eller Sandefjord og ta med hjem for å røyke med kul musikk i øret og lufta full av røkelse så ingen skal kjenne igjen hasjlukta om man får uanmeldt besøk.
De som er interessert i detaljer kan finne nøyaktige opplysninger om finheten av de sikter man trenger for å lage ulike kvaliteter hasj, og om veteranene lurer på hvor sterk hasjen fra det og det landet var i 1974, da man for første gang røyka disse greiene rundt hjørnet på skolen, så finnes et tillegg med tabeller over slikt.
Alt i alt er Clarkes bok en berusende opplevelse. Det er rart den ikke er forbudt.
Publisert på www.razzia.no oktober 2002, sist redigert september 2007 (beretning om et motepåfunn som det ikke ble noe av, er fjernet). Trykt i cannabisbladet På Høy Tid nr 1 2003. Copyright©Razzia. Fotos fra Laurence Cherniaks bok er gjengitt med tillatelse.