Ingvar Ambjørnsen:

Nini Stoltenberg er en tapper kriger. Først tukter hun sin egen heroindjevel, hvilket bare de færreste makter. Så gir hun seg til å mene ting man ikke må mene om norsk narkopolitikk. Det siste er det ingen som fikser i lengden. Jeg prøvde selv å henge med i et par tiår, men det blir som med gammel, tørr marock : Man går lei. Man går ut og tar seg en drink i stedet.

I år er det 20 år siden jeg ga ut "Den siste revejakta". Romanen er en stemningsrapport fra livet i et miljø som de fleste til da bare hadde kjennskap til gjennom Det Beste. Hasjrøykerne.

En populær sport på den tiden, særlig blant unge kvinner, var å gi ut bøker med seg selv i hovedrollen som narkoman. Siden forlagskonsulentene hadde akkurat like liten peiling på narkotika som folk flest, fikk vi underholdende litteratur om småjenter fra Bjølsen som måtte ha sitt daglige skudd med LSD. Ren bløff på kvalitetsforlag. Vi som faktisk vanket i dette miljøet, lo så vi pisset på oss.

Da Ida Halvorsens "Hard asfalt" kom ut, satte den heldigvis en stopper for denne noe spesielle pikelitteraturen. Ida Halvorsen visste hva hun snakket om, og hun snakket til mange. Og "Revejakta"? Boken var ikke ment som et slags "hurra for hasjen", slik man likte å innbille seg rundt om i ulike avisredaksjoner den gang. Men den var et innlegg i debatten om hvorvidt det var hensiktsmessig, enn si ønskelig, å plage livet av personer som røyker hasj. Et mildt narkotisk stoff som har vært brukt over store deler av verden i tusenvis av år.

Når Nini Stoltenberg nå tar til orde for legalisering av hasjen, har hun imidlertid en annen og mer seriøs hensikt enn mange hasjliberalere før henne. Hun påpeker - med rette - at den unge hasjrøykeren trår over en farlig grense når hun beveger seg inn i illegaliteten. Inn i det kriminelle. Der heroinen befinner seg.

Dette er selvsagt sant. Men like selvsagt, like opplagt er det at sannheten ikke har hatt en særlig høy stjerne i den over 30 år lange debatten om narkotiske stoffer i Norge. Den debatten har i stor grad handler om myter. En av de mest seiglivede er forestillingen om at hasj fører til bruk av tyngre stoffer. Det finnes ikke noe belegg for denne påstanden, men den er blitt gjentatt så ofte at den er blitt etablert som "sann".

Jeg har aldri møtt en eneste hasjrøyker som har funnet det naturlig å gå over til heroin. Men jeg har møtt mange som etter års trakassering og meningsløse fengselsdommer har endt på nåla.

Selve ideen om det rusfrie samfunn er så hinsides, så langt inn i eventyret, at det er vanskelig å forestille seg at den har sitt opphav i en edru hjerne. Et slikt samfunn har aldri eksistert. Likevel er det nettopp den rusfrie tilværelsen for alle som har vært selve kongstanken i norsk narkopolitikk i 30 år. Det er nesten ikke til å tro. Enhver annen feilslått strategi ville blitt korrigert etter tre tiår, men ikke denne.

Jeg beklager, Nini! I Norge kan man i realiteten ikke engang snakke om denne problematikken. Du vil ikke finne en eneste politiker som tør å lete etter andre innfallsvinkler. Det er politisk selvmord å mene noe annet enn hopen når saken blir narko. Det er ingenting som tyder på noen endring heller.

Derfor er det helt naturlig at justisministeren avviser ethvert forslag til nytenkning uten engang å sette seg inn i hva forslaget går ut på. Selve forestillingen om aksept av personer som avviker fra visjonen om edruskap, er absurd i et land der befolkningen blir oppdratt til å telle kalorier, og innta mindre enn seks gram salt i døgnet. Og hvor sportsjournalistene kroer seg over at en toppidrettsutøver blir tatt på fersken med en kopp kaffe.

Vi er på vei inn i et helsepolitisk helvete. Det glattpolerte, antiseptiske samfunnet, der selv boller og brus er en vederstyggelighet.

Nylig debatterte man i NRK's "Verdibørsen" hjemmepleiere som vegrer seg mot å hjelpe røykere. Bare det faktum at slikt er et tema i verdidebatten, sier mer enn selve ordvekslingen.

Og apropos ord : Hva betyr setninger som at "flere hundre tusen liv kan reddes gjennom Gros tobakksreform"?

Ingenting. Det finnes ikke et eneste liv som kan reddes. Derimot finnes det liv som kan leves. Det er ikke sant at krigen mot narkotika er tapt. Den har i virkeligheten aldri funnet sted. Det man har kriget mot, er brukere og misbrukere, og jeg våger å påstå at den krigen har vært ganske vellykket.

Det går i det hele tatt ikke an å føre en krig mot varer som omsettes i butikker uten stengningstider, i en verden uten grenser. Den krigen er tapt i utgangspunktet. Det er imidlertid mulig å føre en krig mot et menneskesyn som går ut på at alle andre må være som en selv.

Den krigen har vi avvikere ikke lov til å regne som tapt riktig ennå.

Skrevet i Hamburg og trykt i Verdens Gang 24. mai 2003. Foreligger på trykk i artikkelsamlingen "Høyt oppe, langt nede", Cappelen forlag.
Copyright © Ingvar Ambjørnsen. Publisert her september 2003 med forfatterens tillatelse.

---

Ingvar Ambjørnsen skrev på 80-tallet en rekke bøker med handling hentet fra hasjmiljøet, som "Den siste revejakta" og "Hvite niggere". På denne tiden var jeg involvert i min egen lille revejakt - og i å tilfredsstille andres. Det var ikke uvanlig at unge reverøykere som ellers aldri frivillig leste en bok ville låne mine eksemplarer av Ambjørnsens bøker når de kom for å kjøpe hasj. Jeg måtte kjøpe flere av disse bøkene 3-4 ganger. .. Det var ingen som ba om å bli pisset oppetter ryggen. Vi var fornøyd med litt realisme og innlevelse. Det var det Ingvar Ambjørnsen ga oss. Og en sjanse til å føle oss som en overlevelsesverdig gruppe i samfunnet.

"Den gamle revejakta" ovenfor kan kanskje virke litt pessimistisk. Men i 1985 satt jeg i mitt vanlige røykemiljø og hørte følgende kommentar fra røykerne om den nyutgitte "Den gode fiende" av Nils Christie og Kettil Bruun: "Ikke tale om at hasjen blir lovlig. Kanskje om 20 år". Nå er disse 20 årene snart gått forbi oss, og vi ser kanskje fram mot nye 20 år. For hva har skjedd? Vi er kanskje dobbelt så mange som røyker hasj, tusenvis dyrker sine planter i smug. Hasjrøykerne demonstrerer i gatene, de mobber og/eller prøver å opplyse politikerne, de har sitt eget typisk nok temmelig uregelmessig utkommende tidsskrift. Og det eneste vi har oppnådd er at et par utvalg foreslår å løsne litt på lenkene , og det til stor forferdelse for det store flertallet av politikerne. Så vi kan trygt se dette som en langsiktig oppgave hvor noen vil gi opp eller bruke tiden på oppgaver som er viktigere - og forhåpentligvis kommer mange nye til.
S.H.

Se også Hasj til folket? fra 1995.