I siste valgkamp var det enkelte urbaniserte bønder i Grünerløkka Senterparti som tok til orde for å frigi hasjen. De forestilte seg en framtid der man kunne kjøpe "beiser" og "bønner" på apoteket.

Jeg tror det er en dårlig idé. Det eneste man kan være sikker på, er at når staten blandes inn, blir hasjen både dyr og dårlig. Dessuten vil vel norske hasjrøykere gjerne ha et bredt utvalg å velge i, slik forholdene er i dag. Og sist, men ikke minst: Når ble det en sykdom å røyke hasj? Jeg forstår godt at apotekerforeningen vegrer seg, selv om cannabisprodukter så vidt meg bekjent ble solgt på norske apoteker fram til på sekstitallet.

Løsningen ligger ikke i legalisering, snarere i å ignorere hele saken. Det er det som ligger i bunnen i det jeg her vil kalle den tyske modellen. For i snart to år har bruk av cannabis vært avkriminalisert i det gjenforente Tyskland.

Norske hasjrøykere vil ha bedre utvalg enn man kan tenke seg at apotekene vil tilby.

Det betyr ikke at stoffet er formelt legalisert, men at brukeren ikke blir stilt strafferettslig til ansvar. Man kan altså både røyke og oppbevare mindre mengder hasj, mens salg er like forbudt som tidligere. Et paradoks med andre ord. Men et paradoks som tyskerne ser ut til å kunne leve med. Debatten rundt lovendringen forsvant bemerkelsesverdig raskt fra mediene. Og det kommer etter all sannsynlighet av at dagliglivet ikke har endret seg nevneverdig for hverken tilhengere eller motstandere. De eneste som ganske sikkert har merket en viss forskjell, er politiet, som nå ikke lenger er pålagt å bruke tid på vanlige røykende bankansatte, industriarbeidere og skatterådgivere, men som isteden kan sette kreftene inn der det virkelig trengs. Skjønt, ikke for det - det er mange år siden de brydde seg. I alle fall i de tyske storbyene har politiet sett gjennom fingrene med hasjrøyking i mange, mange år. Det er snart ti år siden jeg for første gang støtte på riksdekkende prislister over ulike cannabisprodukter i en tysk avis. Men den som forestiller seg Tyskland som et land der hasjrøyken svir en i øynene hvor man står og går, tar feil. Og jeg vil på det sterkeste advare enhver interrailer eller annen turist mot å dra fram hasjen sin på åpen gate eller på en tilfeldig kneipe. Det blir som i Spania, der jeg oppholdt meg en periode i 1983 - da var hasjen fullstendig legalisert i en periode. Stoffet ble slett ikke ønsket velkommen hvor som helst - ikke minst på grunn av turistene. Dessuten skal man vite, og ta hensyn til, at det er kneipeverten som er sjefen. I Spania den gang ble jointen regnet som "medbrakt", og var av den grunn lite pop blant bar- og restauranteiere. De fleste hasjrøykere drikker jo lite alkohol.

Det kan være riktig fritt og utsvevende på f.eks. "Cannabis Cup"-arrangementene i Amsterdam. Men forøvrig skal man ikke tro at det samme er like akseptabelt på hvilken som helst kneipe nedover i Europa.

Hvor går så Norge, dette paradiset for enhver smugler med en IQ på over seks og en halv? Ganske sikkert i samme retning som land som Spania, Nederland og Tyskland, der dette med hasj stort sett ikke er noe tema lenger. Hasjen har kommet for å bli. Og i motsetning til på seksti- og syttitallet, da stoffet tilhørte engere kretser av skummelt utseende ungdommer, er hasj nå å finne i alle lag av befolkningen. Og som med ethvert nytelsesmiddel: Det vil alltid være noen som går bananas. Rundspørringer jeg har sett fra blant annet Nederland, der hasj er å få over disk, viser imidlertid at ungdom i dag har et langt mer avbalansert forhold til dette enn hve for eksempel undertegnede hadde. Jo da, mange av dem røyker en joint nå og da. Men de færreste starter dagen med en veritabel bråtebrann, slik skikken var i visse kretser da jeg var ung.

Hasj er rett og slett ikke spennende lenger. Det har forlengst blitt de veltilpassedes dop. Her i Tyskland går den kjedelige grønne marokkaneren under navnet "Volkshasch". Folkehasj. Jeg er stygt redd for at det er den norske cannabisentusiaster ville ha fått på Svaneapoteket.

Trykt i Verdens Gang 11. november 1995.
Copyright © Ingvar Ambjørnsen. Publisert her i juni 2004 med forfatterens tillatelse. Illustrasjoner og tekster til disse ved Razzia.

---

"Grünerløkka Senterparti" var et friskt og uventet innslag i debatten. Her en kronikk fra Dagbladet juli 1996.

Den norske legaliseringsdebatten har gjennom tiden hatt mangfoldige deltakere og det finnes knapt en innfallsvinkel som ikke er representert. På midten av 90-tallet var "apotekmodellen" ganske populær blant synserne, ikke minst de akademiske, og det var vel forutsigbart at Ingvar Ambjørnsen ikke ville se sjarmen i noe slikt. Men mange av dagens legalister vil vel synes at Ambjørnsens forslag om å "ignorere hele saken" er faneflukt. Det er imidlertid en slik "strategi" man har sett i deler av Europa der øvrighetenes holdning til hasj er atskillig mindre dramatisk enn i Norge. En pragmatisk holdning til hasjen fra myndighetenes side og en pragmatisk holdning til legalisering fra hasjrøykerne. Jeg tror ikke det er mulig for legalistene å rykke tilbake til et slikt standpunkt i dag, men Ambjørnsens synspunkter kan være en viktig motvekt mot de som tror at legalisering vil kunne komme på en bølge av hasj-sympati opparbeidet gjennom iherdig virksomhet fra en gruppe aktivister. Synspunkter som likner på Ambjørnsens ble forøvrig ført i marken av Tanja Salvik i Morgenbladet 2. mai 2003. Hun sa der at "Med fare for å virke tantete og nedlatende vil jeg komme med følgende råd: Det enkleste er å la saken hvile. Hvilende, ja, sovende lover har mange fortrinn, fortrinn som de færreste er klar over. Og man skal være klar over at den norske offentlighet ikke er klar for en realitetsbehandling av Straffelovkommisjonens innstilling." Salviks timing var råtten, dagen før årets "Marihuanamarsj", men også hun er inne på en pragmatisme som har sin plass i debatten. Synspunktene fremmes forøvrig til stadighet av hasjrøykere som synes de har det best uten allslags virak rundt hasjen. Bakgrunnen er vel helst at de fleste hasjrøykere raskt finner ut at de vil "ligge lavt" både hva angår politiet og andre. Man kan godt være uenig i dette, men det er nå engang en vesentlig forskjell mellom å være partisan for sterke synspunkter og å finne en måte å leve sitt liv i ro og fred på.
S.H. 5. juni 2004

To av Ingvar Ambjørnsens nyere bøker er omtalt i Razzia Nyhetskommentar nr 20, november 2003 (se Kultur i menyen). Ytterligere en artikkel av Ambjørnsen, Den gamle revejakta, ble publisert her på Razzia i fjor.