Bjørn Ursfjord:

I Norge er narkotikabruk som kjent ulovlig og straffbart, selv om straffelovskommisjonen nylig anbefalte avkriminalisering av bruk så ble det forslaget umiddelbart føyset til side av ministeren uten at han engang hadde satt seg inn i argumentene.

Når mannen i den avgjørende stillingen demonstrerer såpass store fordommer og lukket sinn, så er det på sin plass at den jevne borger blir informert om hvilke realiteter som preger hverdagen til den det gjelder.Jeg er en 35 år gammel mann med fullført utdannelse (sjøkapteinskole) og flere års praksis som sjømann, styrmann og skipper i inn- og utenriksfart. Jeg nøt godt av mine 15 minutter herostratisk berømmelse i 1994, da jeg seilte som overstyrmann og senere skipper for Paul Watson i naturvernorganisasjonen "Sea Shepherd".Jeg har brukt heroin de siste 12 årene, først veldig sporadisk, men de siste 4 årene har jeg vært totalt fysisk avhengig av stoffet, det vil si at jeg fungerer normalt så lenge jeg har heroin i kroppen, men opplever et smertehelvete og sterke depresjoner når jeg av forskjellige grunner ikke har heroin tilgjengelig.De første årene av mitt avhengighetsforhold prøvde jeg gjentatte ganger å slutte på egenhånd, men opplevde at stoffet er så kraftig vanedannende at jeg kun holdt ut 2-3 dager uten heroin før viljen knakk fullstendig sammen, og jeg mer eller mindre uten å tenke bevisst over det, løftet opp telefonrøret og bestilte ett gram heroin for øyeblikkelig levering. De siste årene har jeg hatt et forbruk på gjennonsnittlig ett gram heroin i døgnet, med dagens prisnivå på stoffet her i Stavanger medfører det en utgift på 2000 kroner hver eneste dag.

Kjernen til problemet
De av dere som har bestått folkeskole-eksamen i matematikk vil umiddelbart se at hverken sosialtrygd eller nettolønn for en fulltidsjobb er nok til å dekke dette pengebehovet.Her nærmer vi oss kjernen til det egentlige narkotika-problemet i Norge: Misforholdet mellom stoffets prisnivå og brukerens inntekt. En månedlig utgift til dop på 60 000 kroner gjør at brukeren, uten unntak, må spe på sin lovlige inntekt med kriminalitet. Kvinnelige misbrukere tyr som oftest til prostitusjon, mannlige misbrukere har valget mellom simple og grove tyverier, innbrudd, narkotikasmugling eller omsetning. Det horrible i denne sammenhengen er at det er Staten, med sin rigide og uvitende politikk, som er ansvarlig for dette: Med en strafferamme på 21 års fengsel er det åpenbart at de som står for innførsel og omsetning her til lands vil ha skikkelig betalt for risikoen de tar. Til sammenligning har Holland som kjent en mye mer liberal narkotikapolitikk, og prisnivået reflekterer også dette, der nede ligger prisene på en tiendedel av det som norske misbrukere må betale.Videre har vi det stakkarslige tilbudet som misbrukere får her til lands når de ønsker å slutte med narkotika: Etter å ha gått igjennom en langvarig og detaljert byråkratisk papirmølle, og deretter å ha stått på venteliste ett års tid, får man innvilget "rehabilitering" ved hjelp av det farmasøytiske preparatet Metadon, som er et kunstig opiat som lindrer abstinens-symptomer og fjerner dop-suget, dog uten at en blir nevneverdig ruset. Det som Staten unnlater å opplyse om er at Metadon er et mye tyngre, mer vanedannende og kraftigere narkotikum.

Graden av vanedannelse
Det er også løgn at man ikke blir ruset av stoffet, de første 2 årene en bruker metadon er en minst like ruset som ved heroinbruk, og rusen varer i 24 timer, i motsetning til heroin, som kreve administrasjon 3-4 ganger i døgnet for å holde rusen ved like. Det som er virkelig skremmende med Metadon er imidlertid graden av vanedannelse: Hvis man av en eller annen grunn skulle bestemme seg for å slutte med metadon, ligger man syk med abstinenser i 6 måneder i stedet for 3-4 uker, som tilfellet er med heroin.Dette gir grunn for å stille følgende spørsmål: Dersom Metadon er et betydelig dårligere alternativ enn heroin i behandling av heroinavhengighet, slik det faktisk er, hvorfor blir det da brukt? Jeg har de siste årene brukt mye mental energi for å finne svar på dette. De eneste saklige begrunnelser jeg kan komme fram til er disse: 1. Heroin produseres av fattige bønder i den tredje verden, mens Metadon produseres av vestlige farmasøytiske firma. Maktapparatet ønsker selvfølgelig å opprettholde det geopolitiske status quo når det gjelder fordelingen av rikdom i verden. 2. Forbudet mot innførsel, oppbevaring, omsetning og bruk skaper titusenvis av arbeidsplasser i Staten, politi, fengselsvesen, påtalemyndighet, domstoler, leger, apotek, helse- og sosialetaten som alle er avhengige av at flere tusen heroinister lever i et konstant smertehelvete for å opprettholde sine arbeidsplasser. 70% av innsatte i norske fengsler sitter i dag for narkotikaforbrytelser. 3. Administrasjon av statlig heroin er ikke så radikalt som det umiddelbart kan høres ut for den jevne, hjernevaskede nordmann.

Fordelene ved fri heroin
Slik praksis blir i dag brukt i både Holland og Sveits, og med gode resultater. Men Ola Nordmann har siden begynnelsen av 70-tallet blitt fortalt at noe slikt ville være ekvivalent med å stå i ledtog med djevelen, og ingen politiske partier tør per i dag å engang diskutere temaet. Jeg vil med dette utfordre hvem som helst til å komme med en annen begrunnelse enn de ovenstående. Jeg kan love at du skal få lete lenge.Så vil jeg til slutt henlede oppmerksomheten på alle fordelene som fri heroin ville medført for samfunnet: Hvis heroin kunne kjøpes reseptfritt på apoteket for en rimelig pris, la oss si 20 kroner grammet, ville vi automatisk fått følgende positive virkninger:1. Heroinisten ville sluppet å begå vinningsforbrytelser for å finansiere sitt forbruk. 80-90% av vinningsforbrytelser i Oslo er narkotikarelatert, det vil si at de er begått av misbrukere som trenger penger til stoff. Dette er Arne Huuses egne ord. Disse vinningsforbrytelsene ville selvfølgelig bortfalt ved fritt salg av heroin. 2. Heroinisten ville fått en kvalitetskontrollert vare, som holdt jevn styrkegrad og var garantert fri for giftige urenheter. Dette ville eliminert faren for overdose ved at brukeren feilvurderer dosens styrkegrad. 3. Heroinisten ville kunne velge alternative administrasjonsmetoder enn intravenøs injeksjon, som har flere uheldige konsekvenser. De aller fleste heroinister er i dag henvist til å bruke sprøyter, fordi det er den mest kostnadseffektive måten å innta et allerede altfor dyrt stoff på. Når man skal løse opp heroin i vann, må man blande stoffet ut med syre, vanligvis askorbinsyre eller sitronsyre, og dette ødelegger blodårene i en slik grad at en kan bare bruke en åre 10-20 ganger før den skrumper helt inn og blir ubrukelig for videre injeksjon. Og dessuten er de fleste kjent med farene forbundet med å bruke urene sprøyter, som de fleste heroinister på et eller annet tidspunkt finner at de er "nødt" til å gjøre hvis de vil holde abstinensene borte. Hvis heroin kostet 20 kroner grammet, ville de aller fleste valgt å begynne å røyke heroinen, slik man gjør i siviliserte land som Holland og Sveits. Røyking av heroin er en måte å ruse seg på som overhodet ikke skader kroppens organer, og er langt mindre skadelig enn f.eks. daglig bruk av alkohol.4. Heroinisten ville kunne bruke sin tid på konstruktive ting til samfunnets beste, i stedet for å måtte bruke all sin tid og energi på å skaffe penger til neste dose. Det finnes mange heroinister som i utgangspunktet er ressurssterke mennesker. Andelen av sosialklienter og uføretrygdede ville sunket betraktelig. Jeg, og mange flere med meg, har sett oss lei på å bli behandlet som "second-class citizens" bare fordi vi foretrekker et annet rusmiddel enn alkohol. Det er også på grensen til det bisarre at vi skal bli straffeforfulgt for det samme, så lenge vi ikke skader andre enn i verste fall oss selv. Samfunnet har ingenting å frykte fra oss heroinister så lenge vi får den dopen vi trenger. Så kan dere ikke bare la oss være i fred, og la oss få det stoffet vi trenger for å fungere?

Copyright © Bjørn Ursfjord. Gjengitt med tillatelse. Artikkelen er gjengitt etter forfatterens manuskript, og noen enkeltheter som er utelatt i VG 2. april 2002 er beholdt her.

Denne artikkelen ble publisert i Razzia nyhetskommentar nr 8 23. april 2002.
Les også intervju med Bjørn Ursfjord i Dagbladet 5. august 2002