Liberalistisk narkotikapolitikk: friheten til å gjøre gale valg

Lasse André Raa Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i debatter om dekriminalisering av narkotika har blitt beskyldt for selv å bruke narkotika. I dagens sosialdemokratiske politiske klima er det uforståelig at noen kan forsvare andres rett til å utføre handlinger man selv ikke utfører, eller sågar anser som umoralske.

Utgangspunktet for liberalismen er at individet har visse ukrenkelige rettigheter: retten til liv, frihet, eiendom og streben etter lykke. Av dette følger at liberalister skiller mellom moral og politikk, mellom det etiske og det juridiske domene. Med dette menes selvsagt ikke at politikk er amoralsk, men at moralen favner et videre område enn politikken. Mens moralens hensikt er å veilede menneskers handlinger, skal politikken regulere rettighetskrenkende atferd. Politikken skal ikke beskytte individet mot seg selv, men mot andre. Dette impliserer at spørsmål som kun berører den som handler, ikke kommer innenfor politikkens domene.

I dag er alt politikk. I et sosialdemokrati er det ingenting som er utenfor politikkens domene; det er ingenting politikerne ikke kan blande seg inn i. Denne holdningen er svært farlig, ettersom den legitimerer inngrep i folks liv på grunnlag av moral. Når religiøse fundamentalister gjør nettopp dette, og baserer politiske systemer på sine religiøse dogmer, reagerer nordmenn på dette. De ser imidlertid ikke at det er akkurat det samme som skjer i sosialdemokratiet Norge når man for eksempel forbyr narkotika.

At muslimske land steiner kvinner for å være utro og at vestlige land dømmer folk til livstid for å omsette narkotika, er to eksempler på anvendelse av det samme prinsippet: Begge deler innebærer en ekspansjon av statsmakten inn i moralens domene, og fratar med det individet retten til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp. Det er umoralsk å være utro, og det er umoralsk å bruke narkotika, men det er ikke rettighetskrenkende, og følgelig bør begge deler være lovlig.

Spørsmålet om bruk av narkotika er ikke et politisk, men et moralsk, spørsmål. Politikken skal ikke ta stillingen til moralen i bruk av narkotika; den skal kun ta stilling til hvorvidt det skal være tillatt eller ikke. Ettersom bruk av narkotika i seg selv ikke skader andre enn brukeren selv, vil en slik handling være fullstendig juridisk legitim. Hvorvidt den er moralsk legitim, er et annet spørsmål - et spørsmål som politikerne ikke har noe med.

Når politikken utvides til også å ta stilling til moralske spørsmål, og staten dermed anses som en instans som skal beskytte individet mot seg selv, kommer man inn i en vond sirkel. Mens en slik politikk er ment å bøte på individers uansvarlighet, vil den fungere diametralt motsatt. Jo mer ansvar staten tar fra individet, jo mindre ansvarlig vil individet handle. Når staten agerer barnepike, vil folk opptre som barn.

Frihet impliserer ansvar. Når man har frihet til å handle slik man ønsker, må man også ta ansvar for de valg man gjør. Den uansvarligheten som finnes på mange områder i dagens samfunn, i økende omfang, er delvis et resultat av nettopp det faktum at staten har ekspandert inn i det moralske domene, med den følge at ansvaret for individets handlinger i stor grad har blitt overført fra individet selv til staten. Konsekvensene av denne politikken ser man på flere områder, blant annet i den økende frekvensen av rusmisbruk, tilfeldig sex og kriminalitet i dagens ungdomsgenerasjon.

Forbudet har også flere andre negative konsekvenser, både for individ og samfunn. I samme periode som strafferammene for omsetning av narkotika har blitt kraftig utvidet, har antallet brukere økt enda kraftigere. På grunn av at forbudet forårsaker høyere priser, tvinges narkomane til å ty til vinningskriminalitet for å finansiere forbruket sitt, samtidig som utviklere av narkotiske stoffer får et enda større incentiv til å utvikle nye avhengighetsdannende stoffer. Fordi brukerne ikke har noen måte å kontrollere kvaliteten på stoffet, dør hundrevis av mennesker av overdoser hvert år. Ved at omsetningen av narkotika overføres til det illegale marked, gir man organisert kriminalitet en gavepakke. Disse problemene er ikke et produkt av bruken av narkotika i seg selv, men tvert imot av forbudet.

Dette er imidlertid ikke hele forklaringen. Ettersom bruk av narkotika er et moralsk spørsmål, ligger løsningen på narkotikaproblemet også i moralen. I dagens kultur er altruisme enerådende som moralsk ideal, men samtidig er det ansett som et uoppnåelig ideal, med den følge at moral anses som upraktisk. Den eneste løsningen på problemet, er å spre rasjonelle ideer. Moral trenger ikke å være upraktisk; dersom man handler ut fra et mål om å leve et best mulig liv på jorden, er det både praktisk og moralsk.

Det er irrasjonelt å bruke narkotika. Man oppnår en kortsiktig gevinst i form av en rustilstand, men på sikt taper man på det. Det betyr imidlertid ikke at det bør være ulovlig å bruke narkotiske stoffer. Mennesker har rett til å leve sine liv som de ønsker, og følgelig er de også i sin fulle rett om de ønsker å ødelegge sine liv, enten det er pistol, narkotika eller andre ting som er verktøyet. Frihet uten retten til å gjøre gale valg, er ikke frihet i det hele tatt.

Mer om liberalistisk politikk på nettsiden til Liberalistisk Ungdom

(Originalbidrag til Gjesteartikkelserien, publisert 17. mai 2005. Copyright © Lasse André Raa. Gjengitt med tillatelse.)

I Ved vannkantens Gjesteartikkelsamling publiseres artikler som ellers ikke finnes på nett og som kan være av interesse for leserne her. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at gjestene ikke nødvendigvis deler alle sideredaktørens synspunkter, eller omvendt. De fleste artiklene ble opprinnelig lagt ut på Ved vannkantens underavdeling Razzia nettzine, som nå er lagt på is, men jeg håper de trives like godt her Ved vannkanten.
Til toppen av sida