Arild Knutsen:

Lovverket preger synet på de narkomanes integritet og egenverd, vi kan gjenkjenne det offentliges reaksjonsmønster i rusbrukerens nærmiljø, sanksjoner og sosial utestengelse. Straffereaksjoner er svaret på problemet med å ha rusmisbrukere i samfunnet. Men ingen har stilt spørsmål om den enkelte rusmisbrukers problemer. De som har utviklet et sykdomsmønster i bruken, jages i gatene fordi de er lite presentable for befolkningen og særlig næringslivet. Leger nekter å yte behandling, og politiet gjør det de kan for å skremme rusbrukerne med hets, sverting og trusler. Rusbrukeren lever i en usynlig gapestokk! Norges narkotikapolitikk blir rettferdiggjort av narkotikameldingen nr 16 fra 1996-97 med at den bidrar til at den norske befolkning har et negativt syn på narkotika og narkotikamisbruk. Der står det: " Det kan følgelig reises spørsmål om det norske straffenivået ved narkotikakriminalitet er for høyt. Man kan likevel ikke se bort fra at den konsekvent restriktive narkotikapolitikken som har vært ført og føres i Norge, herunder strenge straffer, har bidratt til å opprettholde folks negative holdninger til tilgjengeligheten av narkotika og narkotikamisbruk"

Streken på Plata

Rusmiddelavhengiges vei til et nytt liv blir ikke mindre vanskelig og kald av at de ikke behandles som mennesker med integritet og menneskeverd.

Det er ikke bare det at det norske folk får negative holdninger til narkotika, det preger også synet på den enkelte misbruker. Den 9.juli foretok generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gule en overmaling av segregasjonsstreken på "Plata" i Oslo. Rusbrukerne der applauderte varmt og spontant for overmalingen og takket for denne ivaretakelsen av deres integritet og menneskeverd.

Lars Gule selv uttrykte: Likheten med segregasjonstiltakene i samfunn vi ikke liker å sammenlikne oss med, er slående. Denne streken var kun én av utallige krenkelser av narkomanes menneskeverd. Omfanget av menneskelige tragedier som skyldes lovverket, er nok større enn et normalt menneske evner å forholde seg til. Narkotikapolitisk Forening ønsker snarlig og omfattende bruk av sprøyterom. Vi er opptatt av menneskesynet man signaliserer ved å hjelpe narkomane til å slippe å måtte sette sprøyter på høyst uverdige og uhygieniske steder. Sprøyterommene kan virke forebyggende for smittespredning og sosial- og helsepersonell kan være der for å gi råd og støtte. Rusmisbrukere må ty til prostitusjon og vinningskriminalitet for å få penger til stoff. Det er å håpe at politikerne nå fordomsfritt kan se etter alternative løsninger på problemet. Politikerne må da ha som en grunnleggende forutsetning at rusbrukere er fullverdige mennesker med integritet og verdighet på lik linje med alle andre med små og store problemer i livet.

Skuffende
For oss som har vært positive til metadonassistert rehabilitering fra begynnelsen, er det skuffende å se hvordan det har blitt håndtert i praksis. Vi visste at det ville redde liv, men antok også at synet på klientene hadde endret seg. Vi antok at det hadde begynt å gå opp for flere at rusmisbrukere er like forskjellige som alle andre og at rehabiliteringstilbudene ville bli deretter. Samtidig regnet vi med at rusmisbrukerne heretter skulle møtes med tillit. Dette har ikke vært tilfelle. Kontrolltiltakene er forferdelig strenge og umyndiggjør de som forsøker å bli en del av samfunnet igjen. Blant mange forpliktelser før oppstart, må klientene skrive under på at de godtar overvåkte urinprøver i hele behandlingstiden, og de må godta at begrunnet mistanke om omsetning av narkotika og vanedannende medikamenter fører til utskrivelse. De ydmykende og meningsløse urinprøvene er forferdelig kostbare og ubehagelige å måtte utføre, da man har vist vilje til å styre eget liv mot en positiv utvikling. Det verst tenkelige som kan skje når en klient bryter reglene er at situasjonen midlertidig blir like ille som den hadde vært om vedkommende ikke fikk metadon. Det kom nylig frem at metadonbrukere behandles så uverdig at de nektes adgang til kantinen på Ullevål Sykehus. De må unngå å ta med seg venner og gå ut fra sykehusområdet med en gang de har mottatt metadonet. Boligtilbudene til dem som har gjennomført institusjonsopphold, er hospitsrom. På hospitsene er de fleste beboere aktive narkomane. Dette er det verste sted en kan plassere en tidligere rusmisbruker. Miljøet fungerer som opplæringsanstalter i rusmisbruk. Myndighetene har sviktet totalt når det gjelder ettervern! Dette illustrerer en mangel på innsikt i hvor omfattende og komplekse årsakene til rusmisbruk vanligvis er. Hjelpeapparatet slipper deg ut som sand mellom fingrene så fort du er rusfri. Vi har alle våre reaksjonsmønstre knyttet til livets problemer, på grunn av mangel på innsikt på andres reaksjonsmønstre fordømmes ofte ukonvensjonelle valg. Det ligger i den vestlige kulturens tenkemåte at man skal være fordømmende overfor selvpåført lidelse og skade. Jeg tror vi kan utvikle en større forståelse for - og kunnskap om - denne typen reaksjonsmønster om det tas mer på alvor. Hver sjette jente i seksten års alderen har påført seg selv skade i løpet av livet. De kutter seg, tar overdoser med medikamenter og hopper fra høyder. Blant guttene er tallet 5.5 % Denne menneskelige reaksjonsmåten bør derfor ytterligere forskes på. Flere fremstående politikere har i den senere tid talt for økt bruk av metadon og gratis utdelig av heroin på apotekene. Disse har ikke fremmet forslag om verken arbeidstiltak eller bedre boligtilbud for tidligere rusmisbrukere. Om det føres en politikk som skaper et utpreget klasseskille, kan motstanderne påpeke rusmisbruket i gatene og vise til at dette er resultat av den politikken de andre fører. Å sette mennesker på hospits med metadon er ren pynting av fasaden. Når det gjelder bolig-, helse- og sosiale tilbud er rusmisbrukerne i fare for som gruppe, å havne i konkurranse med andre sykdomsgrupper. En bedring av narkotikaproblemet vil beviselig spare samfunnet for enorme utgifter, da blir det mer igjen til de andre vanskeligstilte gruppene i samfunnet.

Trykt som debattinnlegg i VG 18. oktober 2003.
Copyright© Arild Knutsen
Publisert på Ved vannkanten (opprinnelig på underavdelingen Razzia nettzine) med forfatterens tillatelse 21. oktober 2003

I Ved vannkantens Gjesteartikkelsamling publiseres artikler som ellers ikke finnes på nett og som kan være av interesse for leserne her. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at gjestene ikke nødvendigvis deler alle sideredaktørens synspunkter, eller omvendt. De fleste artiklene ble opprinnelig lagt ut på Ved vannkantens underavdeling Razzia nettzine, som nå er lagt på is, men jeg håper de trives like godt her Ved vannkanten.