Stein Hoftvedt:

Det finnes rusmiddelbrukere - det være seg brukere av lovlige eller ulovlige rusmidler - som lever slik at de ikke kan ta hånd om sine barn. De er riktignok et lite mindretall. Og så finnes det moderate og ansvarlige brukere som verken er utagerende, ruser seg til overmåte eller på noen annen måte gambler med sine foreldreforpliktelser. Og noen drikker ikke et par øl mens de ser på fotballkampen på lørdag, men slapper av med en rev når kvelden senker seg og barna har gått  til sengs. Ingen skade skjedd. Likevel kan det ende i problemer både for dem selv og ungene. De kan ha glemt å ta hensyn til narkotikapolitikken, de som håndhever den og de som finner at de kan utnytte den. To historier fra dagens Norge:

Om verdien av å holde kjeft.
Et ungt foreldrepar flytter til en idyllisk, norsk småby med sine to små barn. Riktig slik et sted hvor barn kan vokse opp uten å få storbyens elendighet altfor innpå seg, et sted hvor man forestiller seg at man kan leve i fred. Den unge mannen har imidlertid et lite problem. Han har ADHD-diagnose og har litt vanskelig med å konsentrere seg om en ting av gangen og blir lett rammet av kjedsomhet. Ikke noe livstruende akkurat, men ettersom han vil gjøre noe for å forbedre sin utdannelse og situasjon, går han til en person som har gørrlang og kostbar utdannelse i dette med å hjelpe andre mennesker. Og selvfølgelig har han taushetsplikt, bevares.

Men den unge mannen har kommet psykologen litt i forkjøpet. For å få roet seg ned om kvelden gjør han som beskrevet i innledningen. Han og kona røyker en rev, slapper av og tuller litt, ser kanskje en video. Og freden senker seg over huset. De røyker aldri så ungene ser det, og skulle de merke virkningen er det helst ved at pappa er litt mer omgjengelig enn vanlig.Dette forteller han også psykologen, for han har lært at man skal være ærlig. Men psykologen har lest noen av de bøker behandlingsbransjens aktører skriver så mange av for hverandre og tenker sitt. "Dobbeltdiagnose", tenker han. Mannen er både så ukonsentrert og kjei at han søker hjelp og er dessuten narkoman, og dette er selvfølgelig en trussel mot barnet. Alt sammen kommer sikkert av hasjen! Slik tenker psykologen mens han ringer til slik ei nabokjerring som bryr seg, ansatt i det stedlige Barnevernet. Og dermed er det slutt på freden for familien i den idylliske, norske småbyen. Mannen sier selv at med hans diagnose kunne han fått piller i bøtter og spann, men vil heller gjøre sitt eget valg. Av hensyn til barna er han imidlertid villig til å legge hasjen på hylla og underkaste seg kontrollapparatet.

Småbyer kan være idylliske, men når kontrollmyndighetene banker på døra kan det være kaldt og mørkt nok.

Besøk fra barnevernet er ikke alltid noe som går upåaktet hen i småbyer, og hva er de ute etter? Sjekke om han har støvsuget under sofaen, se hvilke bøker han leser? Sjekke urin (for man kan jo ikke stole på en hasjrøyker som sier han ikke røyker lenger)? Eller vil disse fremmede menneskene innbilde seg at ungene skal virke annet enn temmelig brydde og tilbaketrukne når de blir "studert" på denne måten, at de føler seg spesielle på en lite heldig måte? Det er ett spørsmål som alltid ligger i lufta når Barnevernet dukker opp: er dette gode nok foreldre til at de kan få lov å ha barn. Så den unge mannen føler det som en invasjon av familien, som et brudd på den integritet ethvert menneske bør kunne ha. Og han vet at politiet aldri er langt unna når Barnevernet er ute i "narkosaker". Han er fullt villig til både å slutte med hasj og å levere urinprøver. Men merkelig nok føler han seg ikke noe bedre enn før. Ungene hans har aldri lidd ved hans hasjrøyking, og ingenting tyder på at heller de nå oppfatter situasjonen som bedre enn før. Han forstår ikke helt at noen kan tvinge ham til å unnvære hasjen. Han føler at han blir tvunget til noe han egentlig ikke har lyst på og som han ikke forstår nødvendigheten av. Han føler at de grunnløst truer med å ta ungene fra ham og ødelegge tilværelsen hans fullstendig. Han føler at de bruker ungene hans som gisler for å få sin makt gjennom. Og han har helt rett.

Jeg har kjent veldig mange hasjrøykere helt fra slutten av sekstitallet og jeg har røyka hasj selv i snart 25 år. Jeg har til gode å treffe foreldre som vanskjøtter ungene sine på grunn av røykingen. Men flere ganger har jeg truffet unge mennesker som fortviler: Barnevernet og politiet truer med å ta ungene hvis de ikke bøyer seg og følger loven. Det er slik norsk narkotikapolitikk tvinges gjennom. Om hasjrøyking ikke er noe stort problem og til og med kan føles som en lettelse i hverdagen, før storsamfunnets "hjelp" ankommer, vil den lett bli et problem etterpå. Det gikk heldigvis etter hvert bra for vår lille familie i småbyen. Mannen har lært at han ikke skal stole på psykologers taushetsplikt. At det kan lønne seg å holde kjeft. La oss se på en sak om en person som nekter å innordne seg.

Aggresjon og vold vs. Hasjrøyking: 1- 0 sa dommeren.
Den unge kvinnen jeg vil fortelle om har en liten og alminnelig svakhet: hun kan ikke se inn i framtida. Hun skjønte ikke at den mannen hun flyttet sammen med og fikk et barn med skulle vise seg å ha så lite styring på sin aggresjon at hennes liv ble et lite helvete. Hun visste ikke at han allerede hadde spilt ut alle disse trekkene i et tidligere samboerforhold, og hun trodde hun var fri fra det hele da de flyttet fra hverandre. Hun tok feil.

Oppbruddsvanskelighetene var noe vanskeligere enn vanlig i slike tilfeller. Hun skaffet en leilighet slik at hun og hennes andre sønn kunne bo i nærheten av faren og deres felles sønn. Faren svarer med primitiv revirmarkering, og når hun får en ny kjæreste intensiveres kampanjen: han lover henne et helvete, får hjelp av mørkets makter som tusjer grove beskyldninger tversover bilen til hennes nye kjæreste, og når hun ikke orker dette lenger og flytter midlertidig til den nye kjærestens forøvrig helt utilfredsstillende leilighet i en periode, da kommer politiet til for å hjelpe til. Mannen har på forhånd skrytt av at han skal tipse politiet. Før var de begge hasjrøykere, men meget beleilig legger han sin egen hasjrøyking på hylla for en stund slik at han kan framstå som den skikkelige. Han «begrenser» seg til alkohol - som kjent er dette lovlig og en særdeles bra kombinasjon med manglende kontroll over egen aggresjon! Nå skjønner han at norsk narkotikapolitikk kan være til hans egen fordel. Plutselige pågripelser og razziaer mot kvinnen og hennes nye kjæreste følger. Hverken jeg eller noen andre kan påstå at det er faren som har tipset. Politiet føler nok heller ingen forpliktelse til å fortelle om slikt. Det passet ham bare så fordømt godt at politiet åpenbart var orientert om en leilighet hverken moren eller hennes nye kjæreste ennå var registrert på.

Er dette hjelp på vei eller bare problemer for hasjrøykende foreldre?

Saken har flere ganger vært for retten, og forholdene mens kvinnen strever med å få til en stabil tilværelse etter samværsbruddet blir brettet ut. Noe rullepapir og jointesneiper blir framstilt som om man skulle ha besøkt et regulært narkoreir (rullepapir="brukerutstyr"), og razzia nettopp på det tidspunkt da hun var tvunget til å flytte til midlertidig bosted gir en lite flatterende bilde av ordensnivået i heimen. Hele tiden sitter en mann i bakgrunnen og sanker poeng. Han får full uttelling først i Tingretten og deretter i Lagmannsretten.

Lagmannsrett på glattisen
Den siste dommen - som nå kanskje ankes til Høyesterett - er i all sin grå trivialitet i virkeligheten en liten sensasjon. Det får så være at den i likhet med tidligere dom legger mindre vekt på vold og aggresjon enn litt hasjrøyking. Men den går lenger, og konstaterer i virkeligheten at det som framstår som problemet for familielivet og barna ikke er hasjrøykingen men politiets reaksjoner mot denne og forsøk på å få den stoppet. Mens Lagmannsretten ikke finner noen vesentlig forskjell på mor og far som omsorgspersoner - for farens vedkommende gidder den ikke engang å lete særlig - mister moren mulighet til hovedansvar for sin sønn. Retten sier at

«Den bekymring som knytter seg til (morens navn) som omsorgsperson, har først og fremst sammenheng med at cannabisprodukter er ulovlige stoffer, og at bruken av hasj dermed er straffbart.» og «Ved å bo fast hos moren, risikerer (barnets navn) derfor når som helst å kunne oppleve at politiet dukker opp hjemme hos dem og ransaker, og (barnet) risikerer videre at moren - eller morens samboer, som også bruker hasj - blir innbrakt av politiet.»

Vi er mange som i årevis har hevdet at den største faren ved hasjbruk ikke er hasjen i seg selv, men forbudspolitikken. Her sies det samme så tydelig som det er rimelig å vente fra en dommer! Og på den bakgrunnen fradømmes denne kvinnen hovedansvaret for sitt barn!

Selve rettshåndteringen er ikke mye å skryte av, en enøyet konsentrasjon om hasjrøyking, og en helt overflatisk undersøkelse av kvinnens opplevelser med en voldelig og ukontrollert mann og en ignorering av at mannen har opptrått på akkurat samme måte i et tidligere samboerforhold. Samtidig er dommen så avslørende som den kan bli. Det er å håpe at Høyesterett - om den er villig til å ta saken opp - vil rette opp en i realiteten mannssjåvinistisk behandling men også klargjøre hvilken belastning det er for mange at vi har en lovgivning som bare legger stein til byrden for de som både prøver å gjøre det beste for sine barn og samtidig leve som frie mennesker, med den mulighet for å ta sine egne avgjørelser som man kan vente i et demokratisk og humanistisk samfunn. Forbudslovgivningen har sin største støtte blant befolkningen fordi den antas å «beskytte barna». Her som i nesten alle andre sammenhenger viser det seg at det er gode argumenter for å hevde det motsatte.

-

Publisert 26. mai 2006. Begge sakene er anonymisert av hensyn til barna i familiene.
Høyesterett ville ikke ha noe med den siste saken å gjøre. Det var vel heller ikke å vente, da man der i gården kunne bli tvunget til å gjenta Lagmannsrettens premiss: at det i denne saken var forbudet snarere enn hasjen som rusmiddel som ble sett som en belastning for ungene.