Er avkriminalisering farlig? - av Stein Hoftvedt

Det er ikke slik at når en lov er vedtatt, så er jobben gjort en gang for alle. Gjennom tiden vil anvendelsen av loven gå seg til både gjennom domstolenes beslutninger og folkets rettsoppfattelse. På den måten kan man få både "sovende paragrafer" - lover som oppfattes som så gammeldagse at de faller ut av anvendelse, og man vil oppleve at straffenivåer blir justert etter hva som oppfattes som rimelig og hensiktsmessig. Det skal for eksempel vanskelig gjøres å få 21 års fengsel for befatning med hasj selv om dette er maksimumsstraff i loven. Omvendt arbeider domstolene under press i retning av å bruke strengere straffer for eksempel ved barnemishandling o.l. Dels fordi rettsoppfatningen i folket har forandret seg og dels fordi man oppfatter økt straff som et middel til å få bukt med et økende antall forbrytelser i slike saker. Og uklarheter og mangler i lovene kan bli utfylt ved særlig Høyesterettsdommer.

Siden 1980 har Straffelovkommisjonen, under ledelse av førsteadvokat Einar Høgetveit, arbeidet med et forslag til modernisering av straffeloven, som fikk sin hovedutforming i 1902. At kommisjonen skal revidere et hundre år gammelt lovverk og at det har arbeidet like lenge som maksimumsstraffen for "narkotika"-forbrytelser, gir jo både historisk og straffefilosofisk perspektiv over det faktum at man har kommet fram til å anbefale avkriminalisering av erverv, bruk og besittelse for de rusmidler man er vant til å kalle narkotika!

Kommisjonen fastslår at begrunnelsen for å kriminalisere befatning med narkotika ("narkotika"-begrepet har altså ikke kommisjonen greid å kvitte seg med!) er stoffenes helsefare, samt at behov for disse kan få avhengige til å begå annen kriminalitet. Men skadevirkningene rammer først og fremst brukerne selv, og særlig for avhengige av særlig farlige stoffer, må det taes humane hensyn, hensyn til reaksjoners stigmatiserende effekt osv. Dessuten avviser kommisjonen en vanlig politibegrunnelse for forbud, nemlig at det vil være vanskelig å komme til de store forhandlerne uten å gå veien om brukerne, og at straffebestemmelser som primært er begrunnet i politiets kontrollbehov lett vil kunne lede til vilkårlighet og forskjellsbehandling.

Kommisjonen legger fram et syn på de ulike forbudte rusmidlene som er langt mer nyansert enn det som kommer til uttrykk i det eksisterende lovverket, først og fremst ved at den nye maksimumsstraffen - 10 år mot 21 år i dag - kun ser ut til å komme til anvendelse ved store mengder av "særlig farlig stoff". I det hele tatt ser det ut som cannabis kommer så lett unna som Norges forpliktelse overfor internasjonale konvensjoner overhodet gir anledning til. Optimistisk vurdert vil til og med hjemmedyrking av marihuana til eget bruk kunne komme inn under straffritt "erverv" i og med at man ikke kjøper fra personer som gjør noe straffbart. Det er gledelig at hele kommisjonen, ikke bare flertallet, mener at det er vesensforskjell i farlighet mellom cannabisstoffene og de harde stoffene.
Siden tidlig i fjor har også et annet utvalg under ledelse av assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre arbeidet for å finne lover hvor det kan være gunstig for myndighetene å reagere på andre måter enn med straff, f.eks. med "forenklede forelegg", men dette utvalget, opprettet av Stoltenberg-regjeringen, er formodentlig nå en anelse overkjørt.

Så nå er Straffelovkommisjonens innstilling ute på høring, dvs at en lang rekke institusjoner og organisasjoner skal få uttale seg. Deretter skal Justisdepartementet utforme forslag til ny straffelov, som så vil bli lagt fram for Stortinget. Alt dette kan ta sin tid - om ikke regjeringen stopper hele prosessen før den har begynt - men det er all grunn til at legaliseringsfolket og andre rusmiddelpolitisk interesserte snarest får sine kort ordnet. Det er til nå ikke registrert støtte til avkriminalisering fra et eneste parti på Stortinget, så selv om noe av dette kan synes oppmuntrende, er det ingen grunn til å fyre opp seiersjointen riktig ennå.

Avkriminalisering og legalisering - og "narkotika".
Før vi går videre bør det gjøres klart at det kan være langt fra "avkriminalisering" til "legalisering". Avkriminalisering kan bety at f.eks. bruk av et rusmiddel blir helt lovlig, eller at det blir reagert med "annet enn straff", f.eks. forenklede forelegg, "ungdomskontrakter", avtale om behandling eller lignende. Selve "stoffet" kan fremdeles være forbudt, og omsetning kan fremdeles sende folk i fengsel. Legalisering betyr etter den språkbruk vi nå engang har fått i Norge, at et rusmiddel vil være helt lovlig, men muligens underlagt enkelte regler for omsetning, slik vi har det for alkohol. Hittil har det ikke vært registrert krav om "full legalisering" for andre til nå forbudte rusmidler (det som gjerne omtales som "narkotika" nettopp fordi de er forbudt) enn cannabis. Om man da ser bort fra enkeltpersoner innenfor ekstremt "libertarianske" kretser, som mener "det frie marked" vil løse alle problemer om det bare blir fritt nok.
Reaksjonene fra ulike kretser på Straffelovkommisjonens innstilling tyder på at det ennå vil ta noen tid før både politikere og journalister har fått orden på begrepene. At "narkotika" ikke betyr annet enn rusmidler som er forbudt, ser også ut til å være sjelden kunnskap. Fremdeles tror de fleste at det finnes et eller annet felles ved denne gruppen rusmidler og at dette skiller disse ut fra først og fremst alkohol. Så endel av reaksjonene får vi nesten ta i beste mening og i håp om at den grunnleggende diskusjonen om "narkotika"-politikk som det nå legges opp til vil føre til noen grad av klargjøring.

Reaksjoner på Straffelovkommisjonens anbefalinger
Allerede i slutten av januar ble hovedpunktene i Straffelovkommisjonens avkriminaliseringsforslag lekket ut. Reaksjonene fra forbudsorganisasjonene er som ventet: total avvisning. Anne Bleiklie i Ungdom Mot Narkotika mener avkriminalisering vil være "farlig" 1) ut fra "signalvirkningen" og slikt. Og Forbundet Mot Rusgift mener i en pressemelding med den merkverdige overskriften "Because I got high" 2) at straffetrusselen har en nødvendig signaleffekt og er et nødvendig instrument for de som trenger noe å støtte seg på i vanskelige valgsituasjoner. Også Narkotikapolitiforeningen 3) prøver å skremme avisen Fædrelandsvennen med hva "kunder, annonsører og andre samarbeidspartnere" vil kunne finne på om avisen turer fram på sin (i alle fall tilsynelatende ) avkriminaliseringsvennlige vei. For eget vedkommende kan vi jo legge til at politiet kanskje kan bli en vrang samarbeidspartner hva angår avisens kriminalstoff. Hvem vet hva slike folk kan ha for slags påfunn. Dessuten har enkelte politifolk ellers reagert svært surt, stort sett med påstander om at straff "er det eneste signal som duger" o.l. 4)

Blant politikerne er stemningen litt mer blandet. Fra Bergen er rapporten overveiende negativ, men med enkelte tvilere og "delvis ja" innimellom. 5)
Fra Stortinget sier Justiskomiteens leder, Høyres Trond Helleland, klart nei og henviser også til regjeringens Sem-erklæring. Altså kan det ikke ventes støtte fra regjeringen. Knut Storberget fra AP er like kritisk og mener "liberal ruspolitikk gir flere rusproblemer" 6). En annen AP-politiker, også medlem av Justiskomiteen, Anne-Helen Rui avviser ikke overraskende helt avkriminalisering, og vil heller "se på innholdet av straffen". Hennes store redsel ser ut til å være "et enda mer liberalt samfunn". For Rui er straff vesentlig som "signal til ungdommen", og det ser ut til at hun mener signaliseringen godt kan gå ut på usaklighet og desinformasjon. I en kommentar til Normal Nyheter 7. februar gir hun følgende svar på spørsmålet Er det riktig signal å sende til de unge at cannabis er like farlig som heroin? : "-Ja, jeg mener vi må være tydelige i vårt språk til de unge slik at de i tilfelle vet hva de gjør når de begynner med hasj."

Kan virkelig den lange vinteren for cannabis i Norge være over?

Dørum må gå!
Da Straffelovkommisjonens innstilling ble lagt på justisminister Einar Dørums bord 4. mars var svaret tvert nei. Det skulle ikke bli noen "legalisering" under denne regjeringen, eller i alle fall ikke så lenge han er justisminister! Mannen trengte ikke engang betenkningstid, og den raske avvisning av "legalisering" og ikke "avkriminalisering" som Straffelovkommisjonen anbefaler var vel nærmest resultat av utenatlæring av Sem-erklæringen. Dørum er jo ellers ikke (alltid i hvert fall) noen urimelig mann. Men det virker som han får en Bush i maven så snart han tar plass i regjeringen - noe som først ble tydelig ved "antiterror"lovene som ble foreslått etter 11.september. Da er det oppmuntrende at en annen Venstre-politiker, nestlederinnstilte Jennie Johnsen, ønsker avkriminaliseringsforslaget velkommen. 7) Venstre er jo et parti med mange markerte og ikke påtakelig samkjørte personligheter, og skal - eller kan - av denne grunn vanskelig kritiseres. Men det finnes ikke noe alternativ for legaliseringsbevegelsen og andre som har det minste ønske om reelle forandringer i rusmiddellovgivningen: Man må forlange at Dørum går!

Dørums reaksjon tyder ikke på at Straffelovkommisjonens anbefalinger om rusmiddellovgivningen har noen framtid overhodet, og risikerer å falle like pladask som Ellen Chr Christiansens private lovforslag om legalisering/avkriminalisering i Stortinget i 1997. Heldigvis reagerte en rekke aviser på lederplass mot Dørums totale avvisning av spørsmålsstillinger som har presset på og nærmest blitt overmodne nå gjennom en årrekke, blant annet Dagsavisen, Finnmarks Dagblad, Nationen og Adresseavisen 8). Så får vi se om justisministerens avvisning av en viktig samfunnsdebatt fører til annet enn noen ord i lederartikler som fort nok kan glemmes når andre saker skal prege forsidene. Det er jo ikke så lenge siden det ble vedtatt en ny Vær Varsom-plakat hvor pressens plikt til å være kritiske overfor makthaverne ble understreket. Selv om mange aviser har gitt god dekning av Straffelovkommisjonen, blir det noe av en test på deres integritet om de greier å støtte også en noe mer krevende, og kanskje ikke alltid like salgsfremmende, diskusjon. Og det er helt tydelig at mange av de journalistene som skal utforme nyhetene har langt å gå før de skal kunne bidra til en like god dekning av rusmiddelpolitikken som de fleste aviser har av fotball og lokal veibygging.

Reaksjoner fra jurister og andre fagfolk
Fra fagfolk innenfor rusmiddelforskning og -omsorg er reaksjonene mer positive. Avkriminalisering støttes f.eks. åpent av Erling Pettersen ved Stiftelsen Bergensklinikkene og leder av Fagråd innen Rusfelt i Norge som i et intervju med P4 25. jan. 2002 sier at
" - De narkomane får en dårlig helse ved at det de gjør er ulovlig. De må ta stoff i skjul og sette sprøyter i hastverk for ikke å bli tatt av politiet. Dette går ut over helsen deres, sier Pedersen til P4-nyhetene.
- I tillegg virker det mot sin hensikt å bøtelegge narkomane. Det eneste det fører til er at de må begå flere kriminelle handlinger for å skaffe penger til bøtene.
- Men vil ikke avkriminalisering av narkotika føre til flere misbrukere ?
-Nei, for det er ikke om det er ulovlig eller ikke som er problemet. Det er skolen, samfunnet og familien som kan hjelpe folk til ikke å bli misbrukere - ikke det at de risikerer bøter eller fengsel, sier Pettersen til P4-nyhetene." Særlig det siste gir en helt annen innfallsvinkel enn de vanlige henvisningene til at ungdommen "trenger" straff for å kunne velge.
Undervisningsleder Arne Klyve, ved samme institusjon som Pettersen, tviler litt mer, og sier 9) at "10-15 prosent av landets ungdommer ville forsøkt narkotika dersom det var lovlig. Da er ikke legalisering måten å møte narko-problemet på". Det må ha unngått Klyves oppmerksomhet at dette er omtrent like mange som tester "narkotika" også i dag når det fremdeles er ulovlig.

Stemningen til fordel for avkriminalisering blant fagfolk er åpenbart størst blant jurister. Ved siden av flertallet av de som har arbeidet i Straffelovkommisjonen, sier f.eks. advokat Venil Katharina Thiis 10) at "det er helt greit å avkriminalisere bruk av heroin og andre tunge narkotiske stoffer. - Det gir liten mening å straffe de narkomane. En lovendring vil frigjøre ressurser slik at politiet kan gå etter bakmennene". Og jusprofessor Johs. Andenæs er selvfølgelig fornøyd med at diskusjonen om avkriminalisering endelig ser ut til å kunne få praktiske konsekvenser. Men også for ham ser det ut til å være slik at bruk og småbesittelse er grensen for hva det er rimelig å tillate. 11) Førsteamanuensis Svein Slettan sier at han "hilser velkommen et forslag fra Straffelovkommisjonen om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika til eget bruk.
-Dette er en helt riktig tankegang. De narkomane er blant de aller dårligst stilte i dagens samfunn, og kjernen i dagens lovverk er at det er disse vi kriminaliserer og straffer. Hvordan vi behandler de svakeste blant oss, forteller noe om oss selv. De narkomane er helt klart helsevesenets ansvar, sier han." 12)
Og så må nesten forsvarsadvokat Odd Rune Tostrup i Stavanger nevnes for debattens hittil mest originale forslag, nemlig "del ut hasj til narkomane". 13) Det er ikke godt å vite hvem Tostrup har forsvart hittil, men det er å håpe at det ikke er hasjbrukere. Om da utsagnet ikke skulle være så avansert at han som undertegnede mener hasj faktisk kan være til nytte for brukere som har vansker med hardere stoffer og som prøver å slutte.

"Signaleffekten"
Selvfølgelig støtter de fleste fagfolk innen rusfeltet - og antakelig de fleste jurister også - den nåværende politikken overfor ulovlige rusmidler. Og i likhet med politiet, private forbudsorganisasjoner, de aller fleste politikere (samt Indre & Ytre Smaalenenes Avis) henviser man nå først og fremst til "signaleffekten". Det inhumane i å straffe langkomne avhengige og det urimelige i å straffe for et rusmiddel som er mindre skadelig enn alkohol, som cannabis, har ennå ikke sunket inn. Fremdeles er retorikken fra den opprinnelig amerikanskinspirerte War on Drugs dominerende. Men det mislykkede i denne krigen - en av moderne tids største forfølgelses- og fengslingskampanjer - er bare så altfor innlysende. Og så rykker man en skanse bakover og prøver å beskytte elendigheten med å blåse opp boblen "signaleffekt". For noe skal man jo ha å vise til for å rettferdiggjøre at tusenvis av nordmenn gjennom tidene er blitt fengslet og blitt sittende som gisler for en politikk som ikke uttrykker annet enn servilitet for amerikanerne og klokketro på at velgerne vil reagere positivt på et absurd straffenivå og håndfaste massearrestasjoner av først og fremst ungdommer og slike som fra før av har irritert politiet med sin respektløse livsførsel.
Så er det slik at tanken om at et rusmiddel er ulovlig er vesentlig for de som står overfor valget om å prøve et slikt eller ikke? Det er mange som hevder dette, men antakeligvis nesten ingen som tror på det. Grunnen er rett og slett at det bryter mot den allmenne rettsfølelse - kanskje først og fremst blant yngre mennesker - at myndighetene skal ha rett til å blande seg inn i hva slags rus man foretrekker. Eller at man ved noen anledninger foretrekker rus i stedet for den nyktre tilstand. Rus i seg selv er jo ikke forbudt. I grunnen er det først og fremst totalavholdsfolk som fremdeles står for slike totalitære inngrep i folks privatliv. Og det er synd, for selve tanken om at man kan leve godt - for manges vedkommende sikkert best - ved å holde seg helt unna rusmidler, kunne fortjent en bedre skjebne enn å bli utgangspunkt for betenkelige samfunnsmessige holdninger. Og at man skal bruke straff for å "signalisere" at man rett og slett synes noe er usunt er betenkelig. Totalitær tankegang blir nå engang ikke bedre smakende om man har gode hensikter. Selvfølgelig godtar alle straff for anerkjent uhyrlige forbrytelser. Men å leve usunt er ikke en slik. For ikke å snakke om når man vil bruke straff også overfor cannabis, der skadeligheten mildt sagt er omdiskutert.
I diskusjonen framover må kan komme vekk fra slike ideologiserte begreper som "signaleffekten" og heller komme fram til en politikk som vil kunne gi minst mulig skadevirkninger for hvert enkelt rusmiddel. Også skadevirkninger av lovgivningen bør taes med i betraktningen. Selv om det kan virke oppmuntrende for oss som er tilhengere av vidtrekkende reformer at det har kommet en rekke offentlige støtte-erklæringer til slike, må vi være klar over at det svært raskt kan dannes ubevegelige frontlinjer. Framfor alt må det ikke gis inntrykk at at vår side er "for rus" mens motstanderne er "mot rus". De aller fleste mennesker her i landet anerkjenner helt tydelig at rus i seg selv ikke er noe de vil forby. Og derfra får vi komme fram til først og fremst holdninger overfor de rusmidler folkeflertallet ikke er vant til. Da vil vi nok raskt komme fram til at rettslige tiltak, kontrolltiltak osv må være like varierte som de rusmidler vi faktisk har.

Reaksjoner fra Normal
Normal sier i en kommentar på sin nettside 24. januar at "Vi forventer ikke uten videre at det skal bli aksept for å avkriminalisere cannabis til eget forbruk så lenge argumentet er at heroin må avkriminaliseres samtidig. Dette vil kun forlenge arbeidet med å avkriminalisere cannabis. Et av våre hovedargumenter er jo nettopp at man ved en avkriminalisering vil kunne skille cannabis fra harde stoffer, noe straffelovkommisjonen totalt overser." Jeg har prøvd å finne ut om dette er Normal-styrets synspunkt, og har hittil ikke fått annet enn positive svar på dette. I en kommentar fra 25. januar er man også irritert på SIRUS, Statens Institutt for Rusmiddelforskning fordi man der i en undersøkelse om avkriminalisering har spurt om folks mening om at "hasj skal selges helt fritt", noe som jo er noe litt annet enn avkriminalisering av bruk. 14) . Er det altså slik at den foreslåtte avkriminaliseringen av heroin vil være en ulempe for cannabiskampen, og er det egentlig så galt om SIRUS spør folk hva de mener om full legalisering av hasj, som jo er Normals mål?

Heroin og hasj
Det må ikke være det minste tvil om at cannabis og heroin er svært forskjellige rusmidler, og at om man vil ha minst mulig uheldige konsekvenser av bruken av disse rusmidlene, må strategien være helt forskjellig. Men det er ikke sikkert at Normals berøringsfrykt er så godt begrunnet. Om man ser på reaksjonene på Straffelovskommisjonen, er faktisk mye av støtten til avkriminalisering ikke gitt ut fra cannabisfolkets behov, men fordi man anser det som urimelig å straffe "narkomane" eller "syke mennesker" - kategorier cannabisbrukere bare unntaksvis vil plassere seg i.

Det finnes én meget god grunn til at Normal bør støtte reformene innenfor heroinlovgivningen, eller i alle fall ikke prøve å framstille disse som mindre aktverdige enn tilsvarende for cannabis: så lenge heroin er ulovlig - og da tenker jeg også på omsetning - vil det finnes et meget aktive pusher- og bruksmiljøer praktisk talt på hver eneste plass her i landet. Det er ikke slik i heroinmiljøene at de består av 15.000 brukere som forsynes av et lite antall "narkobaroner". Omsetningen foregår ved et stort nettverk der nesten alle brukere i perioder også er pushere. Gjerne når de har vært "hekta" så lenge at alle andre inntektskilder er brukt opp. Det er ikke - prosentmessig - så veldig mange ungdommer som eksperimenterer med hasj som ender opp som heroinister. Men det er likevel altfor mange. Og disse rekrutteres nettopp av disse pusherne på "grunnplanet". Heroin er ikke noe man rett og slett finner ut at man skal begynne med. Heroin er noe man rekrutteres til og må læres opp i. Gjerne noe man nærmest presses til. Og dette gjelder også de som er mest "disponert" for destruktive rusmidler, og som dominerer blant de som mest ettertrykkelig går skoa av seg. Om det så hadde snødd heroin i Norge i morgen, hadde knapt nok en eneste utover de som allerede er brukere giddet bøye seg ned. Og selv mange av disse ville flyktet i panikk! Om man skal komme heroinproblemet til livs, må det anvendes et vidt spekter av tilbud: behandling er det mest selvfølgelige, men også "substitusjonsbehandling" og lovlig tildeling til de som ikke er mottakelig for behandling må forsøkes. Og alt kan samles i lokale sentre (altså langt mer radikalt organisert enn de ofte diskuterte "sprøyterom") der heroinister - og andre sterkt rusmiddelavhengige - kan få opplysning, helsehjelp, behandlingstilbud, sprøyter - og de dosene de trenger for dagen. Det siste er et helt nødvendig grep ikke bare for å begrense i alle fall de mest fornedrende eller samfunnsskadelige konsekvensene av langkomne brukeres behov, men også for å ta bunnen ut av et meget tiltrekkende marked for internasjonale kriminelle syndikater. Det er ikke bare inhumant men på grensen til drapsforsøk når slike midler avvises med henvisning til "signalvirkningen" og andre politikerforsøk på å redde sin egen anstendighet og tilsvarende å redde den nåværende lovgivningen fra å bli knust ved å bli stilt overfor konsekvensene av den samme lovgivningens praktiske konsekvenser. For ikke å snakke om når de samme politikerne jamrer seg over rusmiddelproblemene samtidig som de raserer forebyggende arbeid og psykisk helsevern!

Den konvensjonelle visdom har gitt oss "krigen mot narkotika", og dennes totale mislykkethet ligger som en kullsort og truende sky over de politikere og andre som nå prøver å fisle seg til et noenlunde antakelig standpunkt i avkriminaliseringsdiskusjonen. Så avkriminalisering er et lite men under visse forutsetninger - først og fremst at bruk faktisk blir helt lovlig - positivt skritt for hele "narkotika"-spørsmålet. Cannabis skiller seg ikke ut hva angår avkriminalisering av bruk, men på spørsmålet om hva slags omsetning som er mest gunstig. Ved siden av at avkriminalisering - også av "harde stoffer" - vil kunne gjøre de sosiale utstøtingsmekanismene mildere, er det først og fremst her man kan bryte ned de ondskapsfulle sosiale mekanismene som nå sluser flest mulig cannabisbrukere inn i tettest mulig kontakt med tyngre rusmiddelbruk og kriminalitet. Det er i slik praktisk politikk man kan oppnå det "skillet mellom cannabis og harde stoffer" som Normal ønsker seg. Dessverre er det en smule krevende for den politiske tankevirksomhet at forbudspolitikken riktignok kan synes mest urimelig for "milde stoffer" som cannabis, men at den er mest destruktiv for hver enkelt bruker og muligens for samfunnet jo mer skadelig et stoff er.

Cannabis er antakeligvis det minst skadeframbringende rusmidlet vi har. Atskillige fagfolk har de siste årene kommet fram til at om vi bare hadde hatt ett "fullt legalisert" rusmiddel i Norge, burde det vært cannabis framfor alkohol. Dessuten har vi en etter hvert nokså etablert "cannabiskultur", selv om bruken av cannabis fremdeles bærer litt preg av norsk ruskultur i det hele. Men i teorien er de fleste enige i at bruk av cannabis bør skje på en behersket måte, at det bør være lovlig å dyrke sine egne planter, at man ønsker en omsetning uten unødvendig innblanding fra staten og at cannabis ikke er noe for unger.

Full legalisering av cannabis - alt annet er midlertidige kompromisser!
Dana Larsen, redaktør av et av verdens største cannabismagasiner, Cannabis Culture i Vancouver, sier i en kommentar om de internasjonale forsøkene på avkriminalisering at "Decrim is dangerous".15) Avkriminalisering er farlig! Er han altså enig med Anne Bleiklie? Neppe! Larsens utgangspunkt er et annet, nemlig at avkriminalisering godt kan gjøre situasjonen verre for cannabisbrukerne. "Forenklede forelegg" og liknende ordninger er svært mye enklere for politikonstablene å anvende enn en straffesak. I dag er det slik - også i Norge - at en straffesak medfører massevis av papirarbeid både for politiet og domstolene. Dette er grunnen til at hasjrøykere i stor grad blir ignorert f.eks. i Oslo (mens lokale politikamre som er ute etter å vise sin iver kan sanke så mange "narkosaker" de bare vil). Det finnes rett og slett ikke praktiske muligheter for å straffeforfølge alle cannabisbrukere, og slik har det vært i mange år. Larsen henviser til South Australia, der cannabis er avkriminalisert. Der viste det seg at et system med "forenklede forelegg" ved bøter resulterte i flere rettforfølgelser enn tidligere. Bøtene ble nemlig stort sett gitt til ungdommer og fattige mennesker som ikke var i stand til å betale, og som derfor til slutt fikk sine saker opp for retten likevel. I Norge gis det i dag stort sett bøter etter summariske forhørsrettsdommer om man blir tatt for bruk. Men hvor får 16-åringer, arbeidsløse eller sosialklienter - de gruppene politiet er mest aktive overfor - 3-5000 kroner fra? Og hva skjer om man blir tatt gjentatte ganger?

Og så har man det faktum at mange politikere og jurister som støtter avkriminalisering gjør dette ut fra begrunnelsen at man da kan omdirigere ressursene for mer effektiv kamp mot "bakmennene". For heroin kan man jo i stor grad sette disse på porten ved lovlig tildeling til brukerne - om man virkelig er så interessert i "alternativer" til den eksisterende politikken som det ser ut til å ha blitt mote å gi uttrykk for. For cannabis ligger man faktisk litt farligere an. Selv i det meget liberale Nederland har man ikke legalisert omsetning. Coffee-shop'ene er avhengig av ulovlig "bakdørslevering" for å ha noe å selge og både leverandører og dyrkere lever et risikabelt liv. Hvordan er det i Norge om vi får lov å røyke rever så mye vi vil - skal vi godta at de som skaffer oss revene skal bli buret inn? Eller skal vi plassere "avkriminalisering" der det hører hjemme: et dobbeltmoralsk kompromiss som nok kan gjøre hverdagen litt friere for hver enkelt bruker men som er milevis fra cannabisplantas frigjøring. I motsetning til f.eks. Miljøpartiet De Grønne, mener jeg det faktisk må kreves at Norge bryter med de internasjonale avtalene som nå hindrer full legalisering av cannabis selv i de mest "avkriminaliserte" land 16) . Det kan nemlig bli svært lenge å vente hvis legalisering først skal kunne skje etter at den amerikanske og andre forbudslands hegemoni i for eksempel FN forsvinner. Et tydelig signal kom for en tid siden fra FNs "International Narcotics Control Board" 17) hvor man tydelig irriterte seg over avkriminaliseringstendensen i EU og mente denne "underminerer internasjonal lovgivning". Dette er for så vidt en riktig påvisning. Problemet - for FN - er bare at støtten til denne lovgivningen og anerkjennelsen av dennes berettigelse slik den er utformet nå er i ferd med å forvitre ikke bare i EU men i stadig flere land over hele verden. Foreløpig har de ulike land - og Straffelovkommisjonen her i Norge - reagert med å utnytte de fortolkningsmulighetene som finnes. Men før eller siden må noen gå i spissen og rett og slett bryte åpent. I Storbritannia er det satt i gang et initiativ i en slik retning. Og Norge er jo så ivrige etter å vise seg som fredsveivisere i internasjonal sammenheng, at vi må da også kunne gjøre en innsats for å få slutt på den destruktive "War on Drugs". Den har nemlig vist seg å være effektiv bare når det gjelder å fylle krigskassene i tallrike forbrytersyndikater og antakeligvis både den ene og den annen terroristorganisasjon.

De forslagene og anbefalingene som nå er på vei ut til diverse høringsinstanser ser ikke ut til å ha den minste sjanse til å lykkes, det vil si å bli vedtatt i lovs form slik Straffelovkommisjonens flertall har tenkt seg det. Selv om legaliseringsbevegelsen selvfølgelig også må støtte de små forbedringer som i aller beste fall kan bli resultatet, er det ingen grunn til å legge inn årene eller håpe på en rask seier: full legalisering av cannabis må være det målet vi kjemper for. Dette målet må vi kjempe for uten bakstreverske utfall mot andre reformer innenfor rusmiddellovgivningen. Og jeg vil anbefale På Høy Tid å interessere seg mer for den internasjonale "War on Drugs" - selv om dette kan bety at man må ta et skritt vekk fra å være medlemsblad for Normal og talerør for organisasjonens lett sekteriske tro på at bare strengt cannabisrelaterte saker har betydning for cannabisbrukere.

NOTER
1) Innlegg på UMNs nettforum (forumet ble stengt i januar 2003 av grunner det kan leses om her)
2) Pressemelding på FMRs nettside 28. febr. 2002.
3) Innlegg av NNPFs leder Lars Holmen sendt til Fædrelandsvennen. Publisert på NNPFs nettsider. (For tiden ikke tilgjengelig.)
4) F.eks. politimester Bjørn Eide i Agder iflg. Fædrelandsvennen 5. mars 2002.
5) Undersøkelse i Bergens Arbeiderblad 30. januar 2002.
6) Aftenposten Nett 30. januar 2002.
7) NRK Telemark Nett 4. mars og TV-programmet "Stereo" på TV2 5. mars.
8) Dagsavisen 5. mars, Finnmarks Dagblad, Nationen 6. mars og Adresseavisen 7. mars 2002. I motsetning til disse viser Dagbladet i en lederartikkel 10. mars en meningsfrykt - omtalt som "tvisyn" - som er langt fra oppmuntrende. Og det enten man er legaliseringstilhenger eller rett og slett tilhenger av noenlunde opplyst meningsutveksling.
9) Bergens Tidende 25. jan. 2002.
10) Adresseavisen 25. jan. 2002.
11) Dagsavisen 25. jan. 2002.
12) Aftenposten Nett 25. jan. 2002.
13) Stavanger Aftenblad 5. mars 2002.
14) Referert i Dagsavisen Nett 25. jan. 2002.
15) Dana Larsen: Decrim is dangerous, Cannabis Culture nr 35, jan. 2002.
16) De internasjonale avtaler det refereres til er følgende FN-konvensjoner: Single Convention on Narcotic Drugs, 1961, Convention on Psychotropic Substances, 1971, og Convention Against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances, 1988 (nedlastingsside for disse avtalene her ).
17) Referert i den australske avisen The Age 27. februar 2002.

Ellen Chr Christiansen "Forslag (...) om å legalisere narkotika og å avkriminalisere brukerne", Stortinget 11. mars 1997

Fotos: Dana Larsen: Cannabis Culture, Marihuanamarsjen 2001: Torkel Bjørnson.

Artikkelen skrevet 10. mars 2002. Den ble levert som bidrag til cannabisbladet På Høy Tid nr 2 2002, men ble refusert.