En tur i parken
- en gang på 70-tallet -

Lillestrøm er bygget på gammel myrgrunn. Dette har gjennom tiden fått enkelte til å lure på om giftige gasser siver opp av bakken og forpester innbyggernes sinn. Slik kunne mye forklares. Førstebetjent Bratteli hadde fulgt med på det meste som hadde skjedde på stedet gjennom snart tre tiår, men selv om også han fra tid til annen kunne se symptomene på en økende galskap trodde han ikke mye på teorien om gassen. Men han syntes nok stedet virket noe mindre opprivende før. Før betong og moderne bygg og asfalt alle vegne begynte å fortrenge en trehusbebyggelse i sentrum som riktignok var ganske morken her og der, men som ga en slags ro i sjelen. Karsten Bratteli var gammeldags og trivdes med dét, han hadde ingen planer om å forandre seg for å følge med tida. Og politiet skulle hjelpe folk og sørge for at ingen led overlast. Litt brekk og husbråk og fyllekjøring måtte en bare regne med, men det truet ikke akkurat samfunnets pillarer.

Nå om dagen var han sjelden ute og patruljerte. Satt mest på kammeret og stemplet rett kopi bekreftes på papirer og sånt noe. I dag måtte han likevel ut i felten med en ny mann som skulle gjøres litt kjent med de lokale forholdene. Tore Berg hørte utålmodig og uoppmerksomt på gamlingens mimring. -- Det er vel og bra at alt var bedre før, men nå er det nye tider, Bratteli. Se bare på alle hasjera borti parken der. Bare hår og filler og hvis vi ikke stopper dem nå, vil hver jævla ungdom snart sitte og patte på hver si hasjpipe i stedet for å gå på skolen eller få seg en ordentlig jobb. Og om noen år ligger dem strødd rundt med nåla i armen. Det er bare sånn det går! Jeg var på seminar så seint som i forrige uke og det er klart bevist at hasjen fører til heroin og ødelegger hjernen. Vi kan ikke dulle med disse kreka, Bratteli. Vi må slå hardt til og ikke vise oss svake. Kan du ikke kjøre innom parken, så kanskje vi tar noen av dem på fersken? Den nybakte betjent Berg hadde tatt med kikkert så ikke den minste forbrytelse skulle unngå hans lynskarpe observeringer.

Bratteli svingte litt oppgitt inn ved kirken og lot bilen gli langsomt inn gjennom parken. Han visste godt at før de kom i nærheten av den gjengen som satt vaglet på kirketrappa ville alle ulovlige småting være gjemt på mystiske steder. De kunne sikkert finne en liten hasjbit her og ei pipe der om de ransaket alle sammen. De kunne gjøre dette hver dag uten at det forandret stort, annet enn at de fleste ville finne seg et litt annet sted å tilbringe ettermiddagen. Av og til dro de ut og arresterte alle de visste om enten de hang ute i byen eller var hjemme hos seg selv. Det var når sjefene fant ut at det skulle ryddes opp. Sterke signaler fra øverste kommunale plan og litt uoffisielt påtrykk hver høst når bevilgningene til politiet skulle opp i Stortinget fikk gjerne i alle fall litt konsekvenser. En bølge av narkotika truer oss, het det i avisene når journalistene hadde fått bli med rundt i miljøene og se halvpåkledde og oftest temmelig rusa verstinger bli tauet ut i natta og til ventende politibiler. Aldri om han hadde merket noen varig virkning av disse forsøkene på å få til et ryddigere samfunn.

Men betjent Berg så med friske og alvorlige øyne på alt dette. Plutselig rev han opp bildøra og spurtet bort til kirketrappa der han trev tak i en raklete fyr med langt, pistrete hår, seriøst forsøk på skjegg og afghanpels av uklar årgang. Bratteli holdt seg beskjemmet i bilen. Av alle skulle denne hersens nykomlingen kaste seg over akkurat Peter Pan, den eneste i flokken som garantert ikke var her for å røyke hasj mest mulig opp i synet på presten og lærerne og alle andre det var morsomt å provosere. Riktignok likte Peter å røyke, men han foretrakk private sammenhenger med kul musikk, røkelse og levende lys. Riktig en romantiker. Akkurat nå var han her for å rekruttere folk til et slags sted å være bortved flyplassen. En oase av oppfinnsomt dagdriveri som alle innbildte seg skulle holde de unge vekk fra stoff og dårligheter. Der gikk det i gitarklimpring og østlig filosofi, keramikk og generell kosing under et noenlunde voksent tilsyn. Aldri om denne selverklærte hippie'n var så dum at han satt her på trappa med lomma full av tjall. Det ville i så fall være første gang.

-- Hva er'e for'no me'rei? Kan'ke skikkelig folk få sitta utafor guds hus og sole seg lenger? Peter Pan viste ingen av de klassiske tegnene på dårlig samvittighet. Han rettet seg opp og agerte forurettet som en dreven skuespiller.

-- Her er det vi som avgjør hvem som er skikkelige folk. Ut med arma din fillehaug, så skal vi se om det blir noe mer soling på deg i dag. Berg lette litt forvirret rundt i de uvante gevantene, men fant ikke noe annet enn en motkulturell trykksak hvor det riktignok sto noe om hasj, men først og fremst en masse piss om makrobiodynamiske bønner og om en liten nisse som hadde forspist seg på sopp. Han beslagla blekka som hasjpropaganda. Alle monner drar!

Peter Pan satte seg med utstudert verdighet ned igjen midt i flokken. -- Nå har'u redda da'n mann. Men du trenger å kule'n. Les det bla' nå, så går'e nok ting opp for'ei. De modigste i flokken sa seg høylytt enig. Visst trengte denne nye snuten noe alvorlig til å kule'n. Tenk å plage Peter Pan!

Imens hadde Bratteli kommet ut av bilen. Rolig og fredelig som om han så etter feilparkerte biler ruslet han bort til en lang slaka som hadde holdt seg i bakgrunnen. -- Nå Janke-gutt, hva har du i lommene i dag? Hører Carin har vært en tur i Sverige, og da er vel du lykkelig?

Men Janke, for tiden langt oppe på lista over Rælingens verste sønner, hadde ingen lyst til å vise lommene sine. Han veivet ut mot Bratteli og beinfløy uten et ord rundt hjørnet og bare øyeblikket etter kom han fresende på en rocka motorsykkel tvers over plenen og med stiv kurs for Lillestrøm sentrum. Uti Storgata dro han sykkelen opp på bakhjulet og overlevde temmelig ufortjent å passere Fjeldbergkrysset mot rødt lys. Berg ville etter på flekken, men Bratteli roet ham ned. -- Han er langt til skogs før vi er oppe i annet gir. Ræling født, gærning støtt! Men hvis du lurer på hvorfor så mange av småfrikera synes det er bra med amfetamin om dagen, har du noe av forklaringa der. Han henger rundt dem hele tida, lokker med seg de som har minst å miste. Særlig småjentene. Han har ikke særlig sjans om han ikke drysser dem med pulver. Men jeg har ikke sett han har hatt Carin på baksetet i det siste, så han er nok på jakt etter noen nye.

Og det hadde nok gamle Bratteli mye rett i. Janke hadde bare hatt én stor kjærlighet i sitt liv, Carin. Hvordan dette forholdet kom i stand var det få som skjønte stort av. Men Carin var sytten år og klar for spennende og fartsfylte opplevelser. Alt for å komme lengst mulig unna sin forfyllede mor og den uendelige kjedsomheten som hersket i hjemmet. Og Janke hadde motorsykkel og var rå til å kjøre. Han gjorde alt Carin ba ham om. Hun var forelsket i motorsykkelen og hadde et frilynt syn på nærkontakt med de gutta hun traff. Dette hadde holdt det umake paret sammen en god stund nå, den talentfulle småborgerfrøkna i de pene moteklærne og møkkafanten Janke.

Litt i strid med den herskende oppfatning var mange frikere glad i skog og mark, og de var ofte å se i alle fall et lite stykke ute i naturen. Ofte var de selvfølgelig ute i yrkesmessig ærend ettersom skogen bød på et eldorado av lure hjemmesteder for slikt som politiet ikke skulle finne. Men også av grunner de hadde felles med andre mennesker kunne man finne dem i litt avslappet lek for eksempel i egnede badevann, og dem er det jo en del av rundt på Romerike.

En velsignet solværsdag for kort tid siden hadde Janke og hans gode kamerat Robert, som var av finere familie og innehaver av ikke mindre enn en flunkende ny Harley Davidson, sadlet sine sykler for en lettere terrengtur inn til et idyllisk vann der kommunen eller noen hadde spandert en praktisk flåte som lå forankret midt uti slik at det var mulig å stupe på dypt vann.

Janke hadde Carin på baksetet, men kjærligheten dem imellom var litt ustabil. For Janke var det litt for lenge siden siste støtte fra sosialkontoret og håpløst lenge til neste, og Carin hadde funnet ut at hun kunne få praktisk talt hvem hun ville av de gutta hun kjente. Og flere av dem hadde mye finere sykler enn Janke og de var også flinkere til å tilegne seg annenmanns eiendom slik at det ble penger i lomma. Vel framme ville Carin bade. Det lå ikke til henne å spørre om andre hadde lyst, hun vrengte bare av seg alle klærne, løp ut i vannet og svømte utover. Robert kunne ikke godt vise seg dårligere, og snart var de begge ute ved flåten og femti meter unna Janke. De kom seg bak flåten, og da de etter en stund klatret opp på det gyngende treverket var det helt tydelig at de hadde fattet stor og primitiv interesse for hverandre. Janke satt ved motorsyklene og fulgte intenst med, mer og mer urolig. Og det var det all grunn til, for Carin havnet snart på rygg med beina i været og Robert ivrig opptatt over seg. De tok seg god tid, og Jankes øyne ble svarte. Han merket ikke svetten som rant ned i panna, stirret bare utover. Taus og rasende. Først da de to der ute satte igang for annen gang reiste han seg brått opp. Antakelig var det Jankes helt ekstreme vannskrekk som reddet Roberts og kanskje også Carins liv denne dagen. Carin visste godt om vannskrekken, mens Robert bare trodde han var så tøff at Janke ikke turde gjøre noe alvorlig. Slik endte kjærligheten mellom Janke og Carin. Roberts motorsykkel måtte ta hele belastningen. Den fikk den verste behandlingen Janke kunne finne på, og havnet i vannet.

Så skjebnen hadde vist en smule godhet mot Janke da han kom seg unna Bratteli og denne fisen han ikke hadde sett før. Pedersen derimot, han kom seg ikke unna. Det gjorde han aldri. Selv ved den aller minste aksjon fra kammerets side var Pedersen alltid blant fangene. Han var sønn av en av tysklærerne på gymnaset og gikk i niende men var i enhver praktisk forstand ferdig med tanken om akademisk karriere. Han hadde forlengst funnet ut at å bli tauet fra tid til annen slett ikke hindret ham i hans livsvalg, som var å bli så rusa som mulig hver dag. -- Å føle seg bra hver da', det er det alt dreier seg om, kunne han finne på å si til Bratteli, som bare kunne sanke sammen alt rasket Pedersen hadde i lommene og rundt på kroppen. Tysklærer Pedersen hadde egentlig ikke gitt opp, men hadde heller ikke funnet midler som kunne hjelpe den villfarne sønn inn på den smale vei. Den ivrige Tore Berg fant både hasj og en liten pose pulver uten å anstrenge seg, og så var det på med håndjerna og inn i bilen. Pedersen fant seg pyntelig i dette, bare flirte til kameratene på trappa. En grøftenarkoman stakkar og en motkulturell traktat var dagens fangst.

Berg mistet plutselig farten da han så Bjørn Borge, allment kjent som BB, komme slentrende mot dem med et bredt glis i ansiktet. Han hadde som vanlig dratt seg ut av senga sånn midt på dagen og var sterkt påvirket av ei diger morrabønne. BB skvatt litt til da han så den nye betjenten. Han skulle da kjenne sine gamle kunder så noenlunde, og for tre-fire år siden, da BB trådte sine barnesko som hasjpusher, hadde da virkelig denne fyren vært innom noen ganger sammen med ei lys berte fra Strømmen. Nå brant det på dass! Eller gjorde det egentlig det? BB ble stående en stund og se etter politibilen som forsvant med sin fange og sine beslag. Så ristet han litt på hodet og ruslet bort til kirketrappa, der flere allerede satt ferdig med sammenbretta hundrelapper og håpefulle blikk. -- Noen som vil kna en mornings? BB knipset en liten klump opp til en av jentene på bakerste rad. Det var da nødt til å være ei pipe oppi der et sted. Og riktig nok, snart vandret ei utslitt men etter nesten alles mening velluktende maispipe diskret fra den ene til den andre mens hundrelappene byttet plass med BBs minimalistiske hasjbeiser. -- Null seks! Har'u somla bort vekta di, BB? Peter Pan var de fattiges venn, men det hjalp lite. BB var forretningsmann og hadde store utgifter. Og han hadde funnet ut at jo kjipere og mer humørsykt han oppførte seg, jo mer underdanighet ble han møtt med i den oppvoksende slekt. Så sant han kunne, solgte han til de yngre. I motsetning til mange andre pushere hadde han nesten alltid, og det var en sjelden dårlig dag om ikke han eller en av hans underbetalte hjelpere var bortom parken i alle fall én gang. I likhet med mange av sine yrkesbrødre ville han tjent mer på å stå i ei pølsebu, men hvor ville da de bedende ansiktene blitt av, hvordan ville pølsekundene reagere om de hadde fått beskjed om å komme tilbake om to timer eller gå et sted og veksle småpenga sine i skikkelige sedler - ikke femtilapper - som kunne godtas av sånne som hadde store summer å håndtere? Dette var hans verden og han ønsket ingen store forandringer. I så måte var han litt på linje med førstebetjent Bratteli. Og de var også begge bekymret for amfetaminlangerne som trålet markedet med sine digre, svarte kulepupiller og heroinkollegaene som plirte gjennom knappenålsøyne for å finne et sammenhengende bilde av omgivelsene og helst en mulighet til neste dose.

BB hadde prøvd amfetamin. Én gang.

Bjørn Borge var godt forspent med kontakter. Sammen med et par tidligere skolekamerater kunne han skaffe nær sagt hva som helst når som helst. Om han hadde villet.

En kveld han satt i en kåk på Jessheim og forhandlet om to kilo pot på kreditt kom Roger'n innom. Og Roger'n sto i dyp gjeld til nettopp BB. Roger'n var god i farta som makkafriksen gjerne er, og mente at bare han fikk låne en haug av den pot'en som BB selv akkurat hadde lånt, skulle han få til såpass overskudd at gjelda skulle bli betalt. Han hadde bra med makka og kunne jobbe døgnet rundt og kjente noen bønder som sikkert ikke ville merke om han dampet grønnsakene så de ble litt tyngre. BB reagerte instinktivt surt på at Roger'n skulle øke gjelda si, og etter en hissig diskusjon gikk Roger'n med på å betale sin skyld i amfetamin. En av kameratene til BB som hadde slike interesser ville sikkert kjøpe pulveret under ett og alle ville bli lykkelige. Muligens unntatt Roger'n, som aldri hadde skjønt fordelen ved å være gjeldfri.

BB hadde på sin side aldri helt skjønt fordelen ved å være rusfri, og nå følte han seg sjeldent bekymringsløs. Egentlig tok han sterk avstand fra amfetamin, først og fremst fordi han ikke kunne fordra stinkende og skravlete tullinger som kastet bort tida hans og røyka rever uten at det gjorde det minste inntrykk på dem. Dessuten tålte han ikke tanken på å sette sprøyter med nokså gufne kjemikalier på seg selv. Men han trengte vel ikke å bli som de verste utskuddene eller gjøre noe han ikke hadde lyst på. Makkan kunne han bare blande i et glass vann og drikke det ned, det visste jo alle. Mange gjorde det på den måten. BB ville prøve bare litt. Roger'n var ikke den eneste som hadde mye å gjøre her i verden og litt kjemisk energi skulle han nok tåle.

En liten knivspiss bare, en tiendel av et gram. En babyporsjon, mente Roger'n, som hadde oppnevnt seg til fadder og faglig konsulent for prosjektet. Etter en stund måtte Bjørn Borge si seg enig. Han følte seg litt svett og det kriblet i hårrøttene, men så ikke noe håp om at dette kunne hjelpe ham til full innsats for å vri nok fortjeneste ut av marihuanaen til at han kunne betale avdraget på bilen innen fredag. For bil måtte man jo ha.

-- Ta en til, sa Roger'n. -- Ta en kvarting! BB gjorde som han ble fortalt, og med store og feiende bevegelser blandet han ut en riktig stor knivspiss. Han reiste seg opp og drakk det hele ned, så seg om og så seg mer om. Han kunne se alt! De hadde lurt ham, og nå skulle han forklare dem dette her, nå skulle han forklare dem dette her noe helt forjævlig og han derre Roger'n skulle bare passe seg litt. Bjørn Borge, BB for venner og vårherre, hadde nå total kontroll og ingen skulle fortelle ham annet enn at de hadde lurt ham trill rundt! Han hadde en merkelig metallsmak i munnen og han kunne føle hvert hår på kroppen mens han marsjerte rundt i stua hos potpusheren på Jessheim og forklarte Roger'n at han for sin del var helt upåvirkelig. Han ikke bare tålte amfetamin. Han merket den ikke en gang. BB røyka digre sigarer med pot for han tålte alt og kunne godt tenke seg et par til. Glassklart og kjapt fortalte han om marihuanaens spredning i verden fra tidenes morgen og den moderne potdistribusjonens prisstruktur, om de ulike potvariantenes ønskede og uønskede virkninger og om hvordan plantene med fordel kunne dyrkes og høstes. Etter noe han oppfattet som en utfordring skulle han her og nå vise i praksis hvordan man på nesten null tid kunne veie og pakke en kilo marihuana i salgbare tigramspakninger. Han kunne godt ta en kvarting amf til, ja, bare for å vise at denne humbugen ikke hadde selv den mest minimale virkning på ham, overhodet ikke, og dessuten skulle Roger'n vennligst ikke lure sånt kvakk på folk og en joint kunne passe nå.

Roger'n satt bare og flirte. Det var lenge mellom hver gang han kunne få inn et ord. -- Nei, Bjørn, du er nok litt tøffere enn jeg trodde. Du får prøve å sette litt i armen hvis pulveret ikke funker på noen annen måte. Hadde det sjøl sånn i begynnelsen. Noen tåler rett og slett for mye, de må ha det rett i årene, ikke noe annet å gjøre. BB kom litt på skeis midt i en forklaring om hvordan jordsmonnet i Colombia påvirket aromaen på den stedlige marahooana. Utav sitt gode humør hadde han lagt an en uttale som en texansk sheriff. Sprøyte? Var det noen som sa han ikke var knalltøff nok til ei sprøyte? Var det noe sånt det var spørsmål om? Før han visste ordet av det hadde Roger'n rigget ham opp med stasereim. Blodårene så OK ut og sprøyta var klar til duell. BB kjente knapt nok stikket. Han var fullstendig opptatt av å forklare hva slags planter som egnet seg best for den nordafrikanske måten å lage hasj på. Han var da fagmann som kjente sine varer, de skulle bare reise seg opp så han kunne se dem tydelig om de tvilte på dét. Plantene skulle bare ikke utsettes for altfor mange av disse elendige muhammedanera og deres elendige påfunn med å legge plantene i sola til tørk og... Plutselig skvatt han opp med et forvirret uttrykk i ansiktet. Han knep øynene sammen og gransket de forventningsfulle ansiktene rundt seg. -- Jeg må låne dusjen, det er bare så jævlig varmt her. Han forsvant ut på badet, og mens han ramlet rundt derute fylte Roger'n og et etterhvert tallrikt selskap opp alt de hadde av piper og chillumer med BBs pot.

Etter en times tid kom BB fykende ut av badet. -- Faen, jeg har fått vepsestikk eller noe. Hvor er pot'en min? Jeg skal stille opp i Rælingen klokka elleve. De prøvde å få ham til å forstå at det var lenge siden klokka elleve, det tok til å lysne utenfor. BB mente at det ikke var skikkelig mørkt enda, han hadde jo nettopp kommet. Og så strøk han på dør med en bærepose stappfull av pot og nok amfetamin til å holde en hel gjeng vanvittig speeda ei uke. Først da Roger'n så BBs Mazda ta kursen rett ut i hagen og tvers gjennom hekken begynte han å bli litt bekymret for hva han hadde satt igang. Men dét var jo litt seint.

De neste dagene fikk de bare sporadiske nyheter om BB. Bilen ble funnet etter et drøyt døgn i ei busslomme på Sørumsand. Den lå på magen. Et av hjulene var punktert, men alle fire var skrudd av og stablet pent i baksetet. Den lyseblå fargen var erstattet av kamuflasjemønster i gult og lilla. Et dusin tomme bokser spraylakk lå strødd rundt og vitnet om at håndverket var utført på stedet. Enda en dag eller to seinere traff Peter Pan mannen selv, eller det han var forvandlet til, på pub'en. Der sto han midt på gulvet og spurte folk om veien til Rælingen og bød på rever fra en åpen bærepose han hadde plassert mellom beina. Det stinket pot på flere meters avstand. Peter Pan kom til stedet så tidlig at han fikk loset BB ut av døra før den plattfote spionen politikammeret hadde parkert bak en lunken Brigg borti hjørnet hadde rukket å få fram forsterkninger. -- Jeg fiksa et par Rohypnol til ham og fulgte ham hjem, men i dag er han borte igjen, forklarte Peter Pan på kirketrappa dagen etter. -- Håper han ikke har gått på skauen, han hadde ikke peil i det hele tatt. Flere av de faste var bekymret. Noen fordi de så for seg store vanskeligheter med å få tak i den daglige rev, og noen fordi det skjer fæle ting med folk hver dag.

Nesten ei uke etter møtet med Roger'n og hans pulver sto BB foran speilet hjemme hos ei venninne han av en eller annen grunn hadde fått innpass hos. Han hadde ingen bil og poten hadde han lånt bort til noen men han husket ikke hvem. Eller var det heller noe i en svak forestilling som svømte rundt i hodet hans, noe om at han hadde gjemt alt sammen i et skogholt på Fetsundkanten? Og han kjente seg ikke igjen i speilet. Hvem så han inni der og hva gjorde han her i huset? Kroppen virket tom men samtidig full. Full av gass, illeluktende gass. Han var dødstrøtt men tankene spant rundt og rundt. Det måtte da være en rev her et sted så han kunne få slappet av litt. Helst sove, til han fikk kreftene tilbake. BB lette gjennom lomme etter lomme og så det samme om igjen. Ingen rev. Fikk vel bare legge seg nedpå litt. Klærne virket stive, så han kunne knapt bøye armer og bein. Av med klærne! Først da fant han en rev. I en av sokkene lå ei flat pakke med metervis av tape rundt. Innerst inne fant han to-tre gram pot og to små piller. Han kjente ikke igjen pillene, men enten kunne de kanskje gjøre ham skikkelig trøtt eller i alle fall skikkelig våken. Uansett en forbedring. Han svelget pillene og dytta all pot'en i ei diger pipe han fant i nattbordskuffen til venninna. Flaks. Dama var på jobb, trodde han. Endelig skulle han sove eller komme seg videre. Helst sove, ja. Så etter to Rohypnol og en kjemperev han aldri ble ferdig med sovnet Bjørn Borge etter sitt første møte med amfetamin. Han påsto i all ettertid - ærlig og oppriktig - at han aldri hadde tatt noe stoff med sprøyte. Og han rørte ikke amfetamin igjen.

*

Kvelden falt på og politibetjent Tore Berg ruslet rundt i Lillestrøm etter sin første arbeidsdag på stedet. Han hadde alltid likt kveldsturer, og dette var en slik dag seint på høsten da sommeren tar et tilbakeblikk og skinner litt ekstra på menneskene så de skulle holde ut vinteren over. Å kunne tenke gjennom ting i ro og fred! Og den hybelen i Torggata han hadde fått seg etter at Berit hadde kastet ham ut var ikke mye å lengte etter. Han forsto fremdeles ikke oppstyret. Han hadde bare slått to ganger, og han var så full at det var ikke kraft i slagene en gang. Hva faen skulle hun kline seg innpå han dritten der etter? Nå var det i alle fall bare å legge problemene bak seg. Han skulle nok ordne seg igjen.

Litt nedi Storgata satt en gjeng ungdommer på ei butikktrapp. Allerede på god avstand kjente han igjen et par av de som hadde sittet på kirketrappa tidligere på dagen. Satt de bare rundt på trapper fra morgen til kveld på dette stedet? De fleste dro seg unna før han kom fram. De sto rundt i nærheten og beundret butikkvinduene eller hadde satt kursen for steder der det kanskje foregikk noe litt mer oppmuntrende. Bare ei jente satt igjen da han nådde fram.

-- Jasså, er det sånn siste skudd på snutestammen ser ut? Du får ha velkommen til by'n og ikke drit deg for mye ut. Jeg heter Carin og vil helst ikke se deg mer. Dermed var samtalen over. Hun sneiet forbi ham og var langt nedi gata før han fant noe å svare. Brune øyne og svart hår, ungpikeparfymert og frekk i ganglaget. Dét la han merke til. Sytten-atten år? Knapt nok tagbar for en voksen mann på flerogtjue. Men det var viktig å ta vare på småjentene. De ble store en dag. Han ble varm i ansiktshuden og måtte stramme seg opp litt for å finne tilbake til den sørgelige virkelighet, at ingen ventet ham... han greide ikke å tenke hjemme.

Tore Berg fikk det innfallet at han skulle sjekke ut litt nærmere hvor hun skulle hen, denne Carin. Var det forresten samme jenta som Bratteli hadde nevnt, hun som hang sammen med han gærningen med motorsykkelen? Antakelig. Og da kunne jo ting bli interessante. Berg hadde tenkt nøye gjennom hva han ville som politimann. Aldri i livet om han hadde tenkt å havne i papirhaugen, piperøykende, middelaldrende og resignert. Ingenting annet å se fram til enn en tidlig pensjon. Han ville oppleve ting og oppklare saker. Han ville gå i nærkamp mot råttenskapen i samfunnet. Han tenkte på under cover og oppsiktsvekkende kupp. De eneste filmene han likte var slike som endte med ondskapens fall og politiheltens ubarmhjertige og intelligente avsløringer. Klart Carin vanket i den kriminelle bermes sirkler. Hybelen i Torggata og den skrøpelige hybelvertinnas nysgjerrighet føltes mindre tiltrekkende for hvert skritt han tok. Han holdt god avstand. Hadde liksom ikke mye lyst på å bli ferska i å henge etter småjenter og absolutt ikke noen som var så kjappe i kjeften.

Hun strenet avgårde nedimellom småhusbebyggelsen som var strødd utover den tidligere myra, hit og dit i retning av Nebbursvollen friluftsbad. Her var det svært åpent og han ble hengende godt etter. Heldigvis så hun seg ikke tilbake en eneste gang, men da han nådde fram til en sving før et skogholt var hun borte. Kav borte og ikke å se. Det var lyst på veien, men ganske mørkt inne mellom trærne. Og der inne et sted måtte hun være om hun ikke kunne fly. Hadde hun oppdaget ham? Tore Berg ble stående litt, sugde i seg den friske høstlufta og tenkte over hva han skulle gjøre. Kunne jo ikke beine rundt i skauen og leke gjemsel heller. Han merket på seg at tanken om jenter og skog ikke var ubehagelig. Det var lenge siden sist, og dét var han ikke vant til. Hun var da ikke så ung - nei ærlig talt: detektiv Berg på fittejakt i de dype skoger, nybakt betjent tatt på fersk gjerning med nesten mindreårig narkoman. Dét skulle nok lage røre på kammeret og bli til stor hjelp i karrieren.

-- Det ä' inget här, du måste vänta! En grov mannsstemme hogg til bare noen titalls meter inne i den krattete skogen. Tore var i full alarm, for dette var sikkert ikke stedet for svenske campingturister av det normale slaget. -- Hold nå opp, Evert, klart du har littegrann til meg. Eller skal jeg være nødt... Dét var Carins stemme i alle fall. Han huket seg sammen og snek seg fra tre til tre på hva han forestilte seg var indianervis. Snart så han konturene av et lavt telt bare noen meter framfor seg, på en liten lysning. Bare et par trær sto mellom teltet og ei slak slette som endte nede ved elva. Litt lys sivet ut og det var flere folk der, tre-fire stykker. Plutselig kom en skapning elgende gjennom krattskauen. -- For seint ute, ingen servering før i morra..faen tute. Snut! Var det ikke Janke, han med motorsykkelen som nesten hadde rent Berg over ende? Men Janke var borte på et blunk, som sist de møttes. Det var i alle fall ikke vaffelservering som foregikk her i høstmørket. Fra teltet hørtes ikke en lyd. Tore trakk seg raskt tilbake fra teltet og tok samme veien tilbake som han hadde kommet. Dette var litt for uklare forhold til at han ville prøve seg som lovens håndhever helt på egen hånd. Ikke var han egentlig på jobb heller. Så her måtte det legges planer om forsterkninger og folk rundt og alt som hørte til.Stor var skuffelsen da ingen av de to som hadde vakt på kammeret viste interesse. Det var garantert ikke noe ulovlig i det teltet nå, nei. De fikk stikke ned morgenen etter og kikke denne svensken litt i kortene. Det var det hele. Tores nybakte drøm om å nedlegge en internasjonal narkoliga skulle ikke bli virkelighet akkurat nå, såpass skjønte han. Men etterhvert skulle han nok vise disse sidrompa bøndene hvordan ondskapen skulle bekjempes. Han fantaserte om dette til langt på natt. Fikk bare ikke sove, så for seg en lang rekke med stygginger i håndjern. Sekker med pulver. Hauger av hasj. Så for seg Carin med ryggen mot et tre. Naken. Nesten naken. Han sovnet rett før vekkeklokka dro til ham rett på øret.

*

Carin hørte Janke banne og hysjet ned de andre. Kanskje han bare hadde snublet i ei rot. Han var speisa nok til å tro han hadde snublet i en snut. Evert hadde brukt et par timer på å bli kvitt ham, men Janke ville liksom aldri gi seg. Lå der bare som en sau, klødde seg bak, bladde i et MC-blad og luktet vondt, og ventet på at den dosa han ønsket seg skulle dukke opp. Før eller seinere måtte da noen sprekke og åpenbare i alle fall en ørliten påsa. Svenskene hadde jo kommet med en hel haug så seint som i forgårs. Men de andre var gode i farta og trengte ikke noe mer på lenge. Beholdninga var trygt plassert langt oppe i et tre flere hundre meter unna. Bikkjesikkert og Jankesikkert.

*

Janke var ingen stor tilhenger av å overdrive dette med renslighet. De gangene han hadde overskudd til slikt gikk energien i helt andre retninger, og når han ikke hadde overskudd hadde han absolutt ikke energi til noe som helst utover å glane i veggen og vente på bedre tider. Dro bare ut av den nedmøkkete leiligheten om han hadde håp om å finne noen å snylte på. Helst ville han ha noe å ruse seg på eller penger til noe å ruse seg på eller om dette feilet kunne han i hvert fall sitte noen timer og klage over hvor dårlig han hadde det. Selv løskatter - som helst trodde at ett måltid var et løfte om et til - sanset når de overhodet ikke var velkomne lenger. Janke hadde ikke slike følelser, eller han ga blaffen. Hans sosiale preferanser var altså enkle. Helst dop. En omvei han hadde gjort seg til spesialist på, var å handle for andre. Han måtte bare ha med penger, og det var sant, for ingen som kjente ham solgte ham den minste fjon av noe som helst uten kontant betaling. Et yngre par som drev og pushet litt i det små solgte ham av og til noen dyrest mulige hasjbiter når han kom på slike provianteringsturer, men de hadde ikke helt lært at han bokstavelig talt måtte skyves ut av døra om han ikke skulle bli sittende hele dagen. De tålte dette også, for de hadde lite å gjøre, og de trengte hver krone de kunne få tak i. Og Janke kunne faktisk være ganske underholdende når han satte igang med å juge om alt han mente å ha vært med på. Men de kunne ikke la være å legge merke til Jankes sokker. Én gang var stanken fra disse så påtrengende at de i rent selvforsvar gjorde forsiktig oppmerksom på at det ikke var uvanlig å skifte sokker av og til. Det var minst ei uke siden sist. Neste dag kom Janke innom og nå hadde han både penger og hadde skjerpa stilen. Han hadde vrengt de møkkete sokkene, og var i egne øyne klar for ei ny uke.

*

Evert Sjögren og Kenta Quist var stockholmere og levde for, og i stor grad av, amfetamin. De hadde kommet to dager tidligere etter avtale med Carin, som de kjente etter at hun og bestevenninna hennes, Hanne, hadde havnet i Stockholm etter en rømning fra foreldrene i sommerferien. Jentene hadde raskt havnet i et godt forsynt miljø, og fikk jobbe som hjelpere i gatepushingen. Jentene holdt utkikk når det skulle selges og holdt de store gutta med selskap resten av tiden. Det var en hard men nyttig skole. Carin lærte seg hvordan pulveret måtte pakkes, gjemmes, selges og ikke minst brukes. Hun ble en dyktig sprøytesvinger, vant til å omgås politiet på nært hold og vant til ikke å stole på et levende vesen når det kom til penger og doser. Hun fikk være med på brekk og fikk sansen for å dele byttet med de som kunne dette med å gå gjennom låste dører. Hun lærte hvor lite som skulle til for å få gutta til å arbeide for seg, og hvor mye det lønte seg å vise måtehold med å kreve. Hun var fornøyd med å få lommene fulle av alleslags kule smågjenstander, mens innbruddsteknikerne tok kapitalvarene ut i markedet for å få penger til viktige ting. Siden hadde hun vært i Stockholm noen ganger som pakkebærer for romerikspushere som ikke hadde lyst til å ta ansvaret for varene sine selv når de skulle over grensa. Carin hadde den beste kontakten og visste hvordan hun skulle oppføre seg. Hun forlangte ikke stort for tjenesten, men ble hun kjipt behandlet rundstjal hun drittsekkene. Også til dette brukte hun gutter som var forgapt i dette trollvesenet og trodde de kunne kjøpe seg hennes troskap ved å stå på pinne for henne. De tok alltid feil. Og dette hadde hun ikke lært i Stockholm. Hun hadde lært det av sin mor, den spritstinkende ræva som hittil hadde slitt ut tre ektemenn og satt igjen med alles faste eiendom og et stadig tommere uttrykk i øynene.

De fire, Evert og Kenta, Carin og Hanne, hadde store planer men dårlig pulver. Mye, men dårlig. Så utålmodigheten var stor etter å få det hele solgt og komme seg vekk før kundene ble ubehagelige. Carin var misfornøyd. De hadde kommet med noe de kalte for grisemakka. Basisen var visstnok rett i nærheten av amfetamin, men til bruk for vetinærer eller slaktere, og i dette var det blandet inn alskens piller og litt ukjente greier som skulle hjelpe på virkningen. Bare de fire i teltet hadde skikkelig vare til eget bruk. Friksen som hadde fått kjøpe hittil var på sin måte fornøyd, for kicket var upåklagelig, men så gikk virkningen ut ganske raskt. Dagen i forveien kunne observante lillestrømlinger se skjelvende narkomane som satt bak hekkene bortover og dyttet seg med sprøyter. De kunne trenge et par doseringer bare for å komme fra teltet og hjem til for eksempel Strømmen. Etter dosa var det full fart, men så gikk det i stå i løpet av kvarters tid. Trekkoppfriks. Så kundene var mange, men ingen ville kjøpe mye til videresalg, og ikke mange kom om igjen heller. Carin og Hanne ble presset hardt for å finne en eller annen som kunne kjøpe hele stæsjet under ett, og Carin kom opp med ideen om å prøve Veltepetter. Han hadde drevet det til noe i heroin i det siste, men var allsidig og foretrakk selv makka. Og han hadde penger, han hadde arvet både hus og kontanter for ikke lenge siden. Carin forlot de tre for å rekruttere Veltepetter. Som agn hadde hun grisemakka halvblandet med skikkelig Lund-produsert amfetamin. Det var best å ikke bløffe totalt. Litt sannhet måtte alltid til, ellers tok det altfor lang tid.

Hanne var deppa. Hun hadde tenkt seg dette besøket som en stor opplevelse sammen med Kenta. De hadde hatt det fint i Stockholm. Veldig fint. Han var snill, gavmild og han var så stor og sterk og trygg og aldri nervøs når snuten var i nærheten. De hadde vært rundt hos en mengde kule folk, amfetamin var ikke engang et spørsmål. Det var massevis av pulver hele tiden og dagene var bare deilige. Men nå var han forandret og pratet bare penger og kontakter og dritt. Riktignok lå de sammen og koste i teltet helt i begynnelsen, men nå lå han bare og klådde mens tankene hans var helt andre steder. Og hun hadde fått noian av den snuten Janke hadde skreket om. Hun glodde fortvilet ut av teltåpningen og jo mer hun anstrengte seg jo tydeligere så hun minst to politi'er som langsomt krøp opp sletta fra elva og mot dem. Sakte, sakte nærmet de seg i mørket. Til slutt orket hun ikke å holde det for seg selv lenger -- Ligg unna fitta mi din drittsekk. Trur du jeg er en bolledeig din møkkete svenskefaen? Ser dere ikke de politifolka der nede? Dere er så speeda at dere ikke ser en dritt. Kenta bare kikket ut, så snudde han seg mot Hanne og fiket til henne med en diger, knortete neve så hun skled inn mot teltduken og ble liggende der sjokka og med hendene mot et overrasket og redd ansikt. Evert gikk ut på grasbakken og pisset i retning av elva. Deretter var Hanne rolig til Carin kom tilbake med Veltepetter og en spe unggutt. Veltepetter hadde for et års tid siden oppdaget at han var homo, så nå trakk han alltid rundt med smågutter som han fant på steder ingen kjente til. Denne gangen het gutten Arne. Han virket høflig og rolig og holdt seg respektfullt i nærheten av Veltepetter hele tiden. Gikk ikke i veien for noen, bare var der.

Veltepetter var ute etter å handle. Han hadde en gjeng motorsykkeltøffinger på kundelista, og akkurat dét var alvorlige greier. Bikerne hadde lest om Hells Angels i noen blader, og nå lå de i trening for å bli like nådeløse som sine amerikanske forbilder. Så de drakk seg dritings og kom seg på beina igjen med amfetamin etterpå så ofte de orket. Veltepetter hadde en periode prøvd å komme med i laget, men han hadde så mye snusk på rullebladet at han ikke hadde sjans til å få noen motorsykkellapp, og han var så konstant speeda at det var like bra at det var slik. Men det avgjørende mente alle var at han hadde tryna på tråsykkel rett utenfor garasjen MC-gjengen hadde gjort til et slags klubbhus. Alle kom ut for å se på denne tomsingen som ikke klarte å holde seg oppe på en vanlig sykkel. Fra da av het han Veltepetter og ble ikke brukt som annet enn pulverleverandør. Aldri om de ville ha med en sånn tullebukk blant eliten. De hadde et rykte å ta vare på.

Carin hadde allerede fyrt opp Veltepetter og han var noenlunde fornøyd. Syntes kanskje varene kunne vært litt bedre, men det var sjelden amfen fra Stockholm var helt ublandet når den først var kommet så langt som hit. Evert var ute i treet og hentet grisemakkan. Veltepetter prøvde denne også, men var allerede så gira at han ikke merket noen forskjell på denne og dosene Carin hadde foret ham med. Det gikk høytidelig for seg da Velte-Petter bladde opp hundre tusen for hele partiet, over en halv kilo. Veltepetter hadde lagt seg til å gå med våpen for å kompensere litt for det mislykkede forsøket på å komme med i biker-gjengen, og Evert var ikke snauere. Svensken hadde en brasiliansk Colt-Auto-klone liggende godt synlig. Sånn følte begge parter at de hadde full kontroll, og de ble sittende og prate kvalitet og usammenhengende gamle historier utover i natta.

Hanne hadde etterhvert kommet seg mer på beina, men etter å ha fått ei diger trøstedose av Kenta havnet hun totalt i noialand igjen. Nå så hun snut nesten alle steder og skrek til dem at de måtte komme seg unna. Da ingen ville bry seg om henne trodde hun at hele selskapet i teltet var spanere som hadde arrestert vennene hennes og kledd seg ut som dem. I neste øyeblikk trodde hun Veltepetter hadde tenkt å skyte dem for å få igjen pengene og at Kenta var med på denne planen. Evert var etterhvert helt oppgitt, og da Hanne prøvde å fiske til seg pistolen hans for å forsvare seg mot Kenta kastet han henne ut i buskaset. -- Faens nazister, ropte hun mot dem. -- Dere har ødelagt meg. Dere har lurt i meg noe som har ødelagt øynene mine. Jeg vil ikke mer. Jeg drar ned til kammeret og overgir meg. Der skal dem få høre hva for slags svin dere er, helsikes narkomane faen'er. Nå var det Kentas tur til å få noian. Han trodde på truslene til Hanne og stupte ut i skauen og røsket tak i henne. Øyeblikket etter var den digre svensken tilbake med Hanne under den ene armen som en fillesekk. Han sa ikke et ord, bare slang henne inn i teltet igjen og kastet ei sprøyte bort til henne. Hanne sutret litt, men etter en stund rettet hun seg såpass opp at hun fikk satt sprøyta. Deretter sloknet hun og de enset henne ikke på en god stund.

Det var Carin som først skjønte at noe kunne være galt. Hanne hadde liksom sovnet i en litt sær stilling, med hodet bøyd rart bakover og med øynene halvåpne. -- Det var ikke mye fart i den siste dosa di, Kenta. Hanne er jo helt borte. Rein koma. Kenta flirte litt og forklarte at han ikke hadde kunnet gi Hanne mer amf. Hun ble jo totalt tokig. Han hadde gitt henne litt heroin så hun skulle roe seg. De kunne jo ikke ha noe av at jentungen rotet seg ned til politiet og begynte å prate i villelse. Carin prøvde å finne pulsen hos Hanne. -- Hvor mye ga du henne, Kenta. Hanne har aldri brukt heroin før, tenkte du ikke på det? Kenta virket litt brydd og opplyste at det umulig kunne ha vært mer enn et kvart gram. Carin fant ingen puls og ingen pust. Og hun syntes huden til Hanne virket så rar. Kunne hun være død? Det ble en vill diskusjon der alle pratet i munnen på hverandre. Påstander og beskyldninger haglet fram og tilbake, men alle mente etterhvert at Hanne var lik og at det ikke fantes noen vei tilbake.

Evert og Veltepetter forstod til slutt at nå hastet det å få gjort noe. Det var bare et par timer til det ble lyst og det kunne komme folk. Hanne måtte bare vekk. Evert og Veltepetter lot de andre sitte i teltet og kakle. De visste om en båt litt lenger nede i elva og dro for å hente den. De kom raskt tilbake med båten og dro Hanne ned i den. Det var bare en liten eikepram, men med overdimensjonert dregg og ditto kjetting, som de brøt løs og surret rundt rundt livet på jenta. Veltepetter, Evert og lille Arne rodde nedover med liket. Ved den gamle Rælingsbruas andre brokar fra Strømmen-sida lempet de Hanne overbord. Hun sank raskt og det siste de så var de halvåpne øynene som kikket opp mot dem, liksom spørrende.

Da to politibiler på betjent Bergs søvndrukne men hissige oppfordring kom til teltplassen utpå morgenen, fant de et tomt telt, diverse søppel og Janke som virret rundt i området. Han visste ingenting og de hadde akkurat da ingen særlig grunn til å holde ham igjen.

Hannes forsvinning ble et stort lokalt mysterium. Det ble aldri oppklart. Bare én av deltakerne i denne nattens hendelser kom noen gang til å fortelle noe som helst om det som hadde skjedd. Veltepetters lille Arne fikk mange år seinere HIV og følte han ikke hadde så mye å ta hensyn til, så en kveld han hadde fått litt overraskende sympati fra en hasjpusher han kjente kom hele historien.

Veltepetter må ha blitt litt merkelig sjokket etter opplevelsen. Han ble omvendt fra sitt ensidige homseri, og fra da av gjorde han ingen forskjell på gutter og jenter. Heldig for ham raknet samholdet i MC-gjengen totalt etter at de hadde solgt grisemakka i øst og vest. Da kundene hadde kommet litt til seg selv var det livsfarlig å befinne seg i garasjeklubbhuset, så hevntanker mot Veltepetter for hans svikefulle handel kom aldri til effektive handlinger.

Copyright© Stein Hoftvedt Lagt ut på www.vedvannkanten.com oktober 2003

Til toppen av sida