Lyset
- en gang på 80-tallet -

— Tror du han merker noe? Kalle klødde seg i det sammenfiltrede mørke håret mens han glodde konsentrert på lynlåsposen med godt utblandet amfetamin.
— Ta det med ro. Så lenge vi legger i ei svær dose med en gang vi kommer og greiene i det hele tatt virker kommer penga på bordet. Han tror på alt så snart det begynner å gå fort rundt i hue.

Hun var irritert. Flere ganger hadde hun forsikret Kalle om at dette var et fint og glatt opplegg. For snart et døgn siden kom de til Carins leilighet med ti gram. Hver gang Kalle begynte å tvile tok de hver sin lille smell av posen som nå inneholdt en god del mindre av den makkan som opprinnelig var der og tilsvarende mer knuste druesukkertabletter. Fem høvdinger i innkjøp og sju skulle de få. De skulle fått sju for mange timer siden. De skulle levert for mange timer siden. Hvor mye var klokka?

Hun raste rundt i leiligheten etter ei ny sprøyte. Den siste var sløv som et spett og krateret i armen var smått uestetisk. Skremte livet av folk og stinket narkoman i siste stadium lang vei. Etter noen runder fant hun ei ny sprøyte hendig gjemt i ei hul gardinstang. Sammen med et halvt gram ublandet vare. Det hadde hun glemt. Herlige glemsel!

— Hva driver du med?
— Reparerer sykkelen din.
I helvete heller! Det var på tide å dra før Kalle fikk skrudd sykkelvraket utover hele stua. Han skulle bestandig reparere ting etter ei dose og måtte stoppes før han kom til videoen og stereoanlegget. Hun lurte bestandig på om dette var en tendens nedlagt i de mannlige gener. Tilsett amfetamin og gutta begynte å skru fra hverandre ting. Helst sånn at de aldri fikk greiene riktig sammen igjen. Bra hun hadde sykkelen . Den var blitt reparert et par ganger før og hadde ikke vært kjørbar på flere måneder.

Utenfor tette gardiner og utbrukt luft fant de en vakker julidag med sol fra klar himmel. Carin gikk nesten i bakken. Hjernen var klar til oppdrag, godt samlet foran i panna som en aggressiv bisverm. Hun kunne høre summingen og kjenne det samlede trykket av de tusen små viljene som ville ut og fram. Likevel var det klar overbelastning da flere mil med skarpt lys dundret inn gjennom vidåpne pupiller. På med solbriller! Hvor var Kalle? Hun fant ham inne i oppgangen, der han med skrukker i panna og vilt blikk prøvde å huske om han var på vei ut eller inn eller ut. Altså ingen bilkjøring. Safety first! Et par kilometer morgenspasering var ingenting for et par friske ungdommer av folkets hardføre lag. Kalle lot seg noenlunde villig styre i riktig retning så fort hun hadde gjort klart at fortjenesten at dagens forretninger kunne danne grunnlag for omfattende ting i løpet av bare et døgn eller mindre enn det. Den ventende Martin var ikke den eneste som trodde på omtrent alt hun sa så fort den normale tilværelse ble utsatt for det hvite pulverets energiske forvandlingsmagi.

Hvor lenge hadde han ventet? Ti timer? Tjue timer? Han hadde lang erfaring i kunsten å vente. Tilsammen måtte han ha ventet et år. Men akkurat nå? Så lenge at han var sulten og luktet svette. Det var fra da av han alltid følte at ventetiden var blitt for lang. Han hatet venting. Han hatet å ikke kunne gå noen steder. Hvor langt var hun kommet? Kom hun i det hele tatt eller satt han der og ventet på at ingenting kom til å skje. Vanlige mennesker trodde hasj var lettjente penger. De slukte politiets matematikk om hundretusenvis av brukerdoser til så og så mange kroner. Her skulle det være millioner av kroner. Mye lettere kroner enn en elektriker som kunne rusle rundt et par halve dager og innkassere sju-åtte tusen . De ante ingenting om hvor mange timer som skulle til for å få selv den minste pakke fra et sted til et annet. OK, mange ganger gikk alt ekspress. Men svært mange leveringer - som denne gangen - gikk ingenting som planlagt. Eller snarere som det var lovet. Alle hadde sine planer og løfter var et redskap for å få andre til å tro. Han tilhørte de troskyldige og - stort sett - ærlige. Det var en plagsom og kostbar egenskap. Hvor mange ærlige folk kjente han? Hvor mange kunne han stole på? Hvor i helvete ble det av hasjen han hadde bestilt?

Han ble revet ut av sin depressive rundkjøring av voldsom banking på døra, skvatt opp og løp til kikkhullet. Tok ingen sjanser, betjent Snusen på den andre siden av gata var på krigsstien med troppene sine og Martin hadde fått være i fred altfor lenge. Utenfor så han bare blått flimmer. Blålys i korridoren? Snusekommando? OK, kom igjen, her er ingenting mer ulovlig enn jeg kan stå ved uten å miste friheten. Han åpnet uten å vente. Å vente for lenge uten å åpne døra kunne fort føre til at ordensmaktens hendige stålrambukker sendte treverket inn i rommet i småbiter. Mens tankene fremdeles svirret rundt hvilke muligheter betjenter og narkobikkjer hadde for å finne ulovligheter i krokene, marsjerte Carin inn med en åpenbart desorientert Kalle i hælene. Triumferende holdt hun opp en bit blå cellofan.
— Lurte deg nå, tenker jeg. Har jeg ikke lært deg å skyte først? Og hvorfor har du ikke ryddet og stelt her når du venter finere besøk? Her ligger for eksempel ei høyst suspekt hasjpipe og slenger rett i synet på folk. Men du trenger ikke kaste bort tida på sånne barsnsligheter nå, gutten min. Her kommer profflaget med godsaker for voksne utøvere i fritids- og aktivitetsbransjen.
Blålyset forsvant til fordel for en pose hvitt pulver som allerede på god avstand stinket av den illegale amfetaminbransjens mer populære erstatningskjemikalier. Martin Hansen gjennomgikk forvandlingen fra grublende og døsig til hyperaktiv og våken på stedet.
— Hva har du finni på nå igjen? Her sitter en stakkars faen som en annen tårnfange og venter på Himalaias gleder og så kommer du med en påsa turbo og det et døgn for seint. Feil tid og feil pakke og kjenner jeg deg ikke helt elendig er det feil pris og feil prosent og kan du vennligst få han derre roboten ut av kjøleskapet mitt før han låser seg inne. Han kan gjemme seg et annet sted.

Carin tok det hele med stor ro. Hun kjente ham altfor godt, visste at Martin fikk opp farten så fort makkan var på trappa. Som så mange andre. Han ville begynne å planlegge. Hasj var hasj men amfetamin var et helt annet land og en annen virkelighet.

— Ta det med ro, oberst. Jeg skjønner at det er betjent Snus-Ola og hans sivile hird som plager skallen din. Tvil ikke mer! Du er herved utvalgt til å motta nåden og få beina opp av myra. Jeg har med fare for liv og gode rykte brakt deg en påsa lykke og energi som ikke er berørt av menneskehender på denne sida av grensa til vårt foretaksomme broderfolk i øst, så hvis du vennligst kan finne et blandeglass til min udugelige livvakt og meg selv og et pjolterglass til din egen blanding så skal vi nok fort bli enige om at du ikke har ventet forgjeves. Du er herved invitert til noialand. Carin var allerede på plass i sofaen med pulver og sprøyter klart på bordet foran seg.

Selv Kalle kom svimende og satte seg forventningsfullt til rette. Han gliste og pekte: — Detta herre kan du bare gledereitil.Vi kommer direkte fra leveringa og har bare såvidt prøvd littegrann så du ikkeskulle bli lurt, raste det ut av ham. Han måtte holde seg fast for ikke å gå inn i en ny og mystisk programmert bane for langt bort fra fra dosene Carin snart skulle mekke med beryktet faglig dyktighet. Martin syntes nok Kalle kunne hatt bedre av et par timer i kjøleskapet likevel, men ga opp og disket opp med eggeglass til Carins sprøytedoser og et glass vann han kunne skylle ned sin egen dose med. Han var en dropper. Om aldri så fjern hadde han aldri brukt sprøyte og skulle det heller ikke. Derfor ble han heller aldri godkjent som skikkelig narkoman. De store gutta var ikke så pysete at de åt amfetamin. Ikke noe kick! Ingen virkelig hengivelse, ingen skikkelig desperasjon. Ikke et byks over grensa men sniking og forsiktighet.
Selv mente han å vite bedre. Grensa ble passert. Kanskje uten det fysiske indre rushet de omtalte som kick, men uten altfor mye venting havnet de i samme land.

Uten at de tre var klar over det, var landet deres infiltrert av illegale innvandrere. I en av politiets sivile biler bare rett rundt hjørnet satt Tore "Snusen" Berg og hans uatskillelige kompanjong Morten Hegre. De hadde fulgt Carin og Kalle til Martins i denne sammenhengen bare moderat interessante leilighet. Siste type maksmørke og absolutt hippe solbriller skulle skjule de vidåpne pupillene for eventuelle forbipasserende kollegaer. De gjorde mange småbeslag på sine vandringer. Altfor mange i forhold til den lysten de kunne mobilisere til det omfattende papirarbeidet i hver enkelt sak. Så noen beslag forsvant til fordel for forventet samarbeidsvilje nå eller i framtida fra forskjellige gjengangere i miljøet. Mange av dem var villige til å prate bare ørlite grann om forskjellige folk de ikke likte. Den andre fordelen var at lovens håndhevere fikk løst et viktig problem: det var kav umulig for et begrenset antall spanere å holde disse folka under oppsikt uten å benytte seg av fiendens våpen. Hyperaktive unger skal man kunne gi amfetamin, så blir de roligere. Med knarkerne var det helt omvendt: så fort de illegale legemidlene gjorde sin virkning ble jobben til Tore & Co helt vanvittig. Altså måtte de tilpasse seg. Så nå satt de to der. Det kriblet i armer og ben. Hvert tiende sekund scannet de området rundt. Ikke et øyeblikk var oppmerksomheten vekk fra oppgaven: å kartlegge Carin og alle hennes bevegelser og kontakter fra et antatt laboratorium i Stockholmstraktene med diverse bakmenn og fram til pushere, håndtlangere, kunder og kontakter her i hjemlandet. I praksis en umulig oppgave for mindre enn et femtitall hengivne spanere. Tore og Morten var imidlertid langt mer enn hengivne. De hadde samlet materiale et par år. Denne saken var blitt deres religion og således - mente de - måtte hensikten hellige så og si ethvert middel. De hadde spanet fra biler, fra leiligheter, de hadde spanet i skogen og på badestrender, de hadde spanet forkledd og med kikkerter og kameraer. De hadde gjennomført flere dusin husundersøkelser og ransakinger. En pen handfull hadde måttet gi avkall på friheten på grunn av disse aksjonene. Et par hundre tusen i bøter hadde dommerne klubbet gjennom. De ville ikke gi seg før makkaruta fra Stockholm var brent ned fra ende til annen. Sitt største varp gjorde de da Tore forkledd som mongolsk turist med interesse for å kjøpe med seg litt fart hjem greide å komme innenfor døra i et selskap av utabys pushere som satt og ventet på ei dame som skulle komme fra Sverige med en hel sekk pulver. Han trodde det var Carin som kom. Da det i stedet dukket opp et mindreårig nek på sin første tur med en kvart hekto dyttet opp i dåsa lot han ikke skuffelsen stoppe aksjonen. Da alle impliserte hadde fått hver sin trøsteporsjon, arresterte han samtlige. Alene. Han kom tauende ned på kammeret med sju arrestanter. Stor jubel og ikke en millimeter nærmere målet. Carin kom et par timer seinere og de nærmeste dagene nådde aktiviteten blant de romerrikske frikere uante høyder. Mens Tore og alle tilgjengelige hjelpere var begravd i forhør og papirarbeid.

De satt i bilen og gikk gjennom alleslags gamle saker av denne typen. Spørsmålet var om de snart hadde hele mønsteret klart. Kunne det virkelig være mulig at de om kort tid kunne rulle opp hele skitten i en eneste storslått aksjon? Løsningen var Carin. Bare hun kjente alle. Problemet var også Carin. Hun snakket aldri, i alle fall ikke i nærheten av sant. Forhørene fylte hun alltid opp med gedigne fantasier som flere ganger hadde narret dem til spaning på og telefonavlytting av totalt uskyldige mennesker. Hun rundstjal med den største selvfølgelighet selv sine nærmeste venner men anga dem ikke til politiet. Berg og Hegre hadde en viss beundring for denne holdningen, men det gjorde unektelig arbeidet deres vanskeligere. Om de bare kunne få et skikkelig tak på henne - noe å presse med. Carin var ikke redd for å ta sin straff om ingen annen mulighet fantes. Men et virkelig langt strekk for noe hun ikke hadde gjort trodde de ikke hun ville tåle. Speeda purk kan finne på mye rart og de var så langt inne i muligheten for å omgjøre en gammel forsvinningssak til drapssak med Carin som hovedmistenkt at de hadde mistet konsentrasjonen noen øyeblikk.

— Hei, hei, Tore. Ute og soler deg? Nå er det jammen lenge siden vi har kost oss skikkelig sammen. Skulle bare si fra at nå har vi aktverdige borgere tenkt oss på stranda for å sole vekk bleikheten litegranne. Du må nesten ringe kompisene dine i Oslo hvis du vil ha rapport for vi har ikke tenkt å vente til du har fått på deg badebukse.

Meldingen fra fortauet gjorde Berg ikke så lite morsk. Åpenbar manglende respekt i nærvær av underordnede på begge sider var ikke hva han satte allverdens pris på. Men da Carin toget videre i spissen for Kalle som slepte på en diger parasoll og Martin Hansen som åpenbart var satt til å bære et lass med forfriskninger og nødvendige remedier for en vellykket tur i det fri, var det lite han kunne gjøre. Å bli ferska midt i et oppdrag var omtrent like pinlig for begge sider i den merkelige krigen de var deltakere i.

De tre - utkledd til strandtur men i virkeligheten på vei til Veltepetter, en lokal størrelse i makkadistrubusjonen - skravlet seg nedover gata. De hilste til høyre og venstre. Folk skvatt forskrekket unna da de hørte meldinger som kom og bli med til paradiset og skru hue riktig på, meld deg inn i himmelen nå. De var i det åndelige hjørnet og hadde god tid. Veltepetter rant vanligvis over av pulver, men akkurat nå var han helt barbeint. Ei dame som var lei av å måtte av med trusa hver gang hun kom for å få et skudd hadde stukket av med både lageret og alle penga hans. Og hans hemmelige adressebok. Veltepetter var en kjiping. Gutta måtte alltid vente i det vide og breie og jentene og noen av de yngste gutta fikk enten holde seg unna eller i alle fall finne seg i litt klåing. De urutinerte måtte knulle seg til dosene. Og alle fikk mindre, dårligere og dyrere pulver enn de skulle ha. Nå var de på vei for å lære den godeste Petter en aldri så liten lekse. Egentlig var det den tilsynelatende lite effektive Kalle som fikk ideen. Veltepetter var nemlig av de som var hekta på makka. Hele tida. De fleste i miljøet skjønte før eller siden at tiden var inne til å sove noen dager. Først ble alle muligheter til å fortsette kjøret utnyttet. Grensene var forskjellige, men på et eller annet nivå krevde organismen sitt. Veltepetter var vanligvis en råtass og svært ovapå, men var det ingen annen mulighet kunne han trygle, gråte og krype på knærne. Kalle mente at de burde være snille mot Martin og skaffe ham litt rask avsetning på pulveret han strengt tatt ikke hadde bedt om og samtidig gjøre menneskeheten en tjeneste ved å jekke ned Veltepetter så han kanskje ble rimeligere å ha med å gjøre. Det siste var noe for optimistisk. Men de var alle i et optimistisk humør, og de hadde alle hatt sine erfaringer med Veltepetter.

Petter hadde eget hus. Sånn sett var han i en nokså sjelden stilling i deres omgangskrets. Allerede på god avstand skjønte de at Petter var klar til slakt: han hadde noian. Alle gardiner var trukket for og en urolig skygge kunne skimtes først i et vindu, så i et annet. Hva han var redd for var ikke godt å si, antakelig noe i hans indre som ikke var helt avstemt.
Det tok sin tid før han åpnet. De hørte først ingenting der innefra men plutselig ble døra revet opp og en oppbrakt Veltepetter dro dem inn som for å redde dem fra livsfare. Petter Caroliussen var småfeit og middelaldrende. Skallen glinset av usunn svette. Som et lyn forsvant han inn i det mer private området av huset og kom like fort tilbake med ei svær pumpehagle han hadde byttet til seg fra en trengende amatørtorpedo for ei tid tilbake. Han dyttet våpenet i hendene på Kalle, som umiddelbart begynte å sikte rundt omkring seg. Petter ble helt fra seg.
— Legg deg ned under sofaen, Kalle, og sikt på døra. Dere har sikkert dratt etter dere en masse purk og dem passer på meg på forhånd. Dem ligger utafor her hele døgnet med teleskoper og greier.
— Ta det helt med ro Petter, vi har allerede forklart Snusen at du er helt uskyldig i alt folk prater om, beroliget Carin ham. Veltepetter ble ikke beroliget.
— Hvem er det som snakker om meg? Hvorfor skal du prate til Berg? Dessuten er det han som ligger uti buskene her. Og det er ingen vits å komme hit. Ei jævla sklie har stikki av med alt jeg hadde. Hadde bare så vidt det var til ei morradose idag. Ingen jeg har ringt til har noe og ikke kan jeg gå ut. Da er dem på meg med en gang. Kan ikke noen av dere låne meg et halvt gram? Jeg får masse kroner bare jeg får innkassert litt gjeld.
— Spørs om du får innkassert noe særlig hvis du ikke kan gå ut, mente Kalle, — nå forholder det seg imidlertid sånn at jeg og Carin representerer en solid forretningsmann, det vil si en som ikke gir kreditt! Men hvis det er sånn at du er i ei knipe for tida kan det selvfølgelig komme på tale å ordne en byttehandel. Denne børsa her for eksempel, har jeg hørt at du fikk av en desperado fra Stovner for et par tynne kvartinger. Men det kommer jo ikke på tale å kjøpe den uten litt fortjeneste. Skal vi si en skikkelig spesialimportert kvarting for den til å begynne med?

Veltepetter hadde gjennom et par tiår opparbeidet seg ganske kostbare vaner, og Kalle visste godt at en en enkelt kvarting bare så vidt var nok til at Petter kunne komme i form til å sette seg ned for å planlegge de neste timene. Kalle promenerte rundt i stua med hagla under armen som en engelsk lord på fasanjakt mens Petter fortvilet prøvde å komme seg unna det uhørte tilbudet. Carin og Martin hygget seg med å mekke en rev de hadde funnet i Petters medisinskrin. Petter brydde seg ikke om hasj, men hadde alltid litt liggende for å bløtgjøre småjenter som syntes det var spennende å kunne handle av den beryktede storpusheren.

De hadde slått opp strandparasollen og surret den til et av beina på Petters salongbord. Ingen av dem gjorde det minste tegn til å komme fram med noen dose til Petter. Til slutt ga han etter. På grunn av den lange ventetida mente Carin det bare var rett og rimelig at resten av hasjen i skrinet fulgte med på kjøpet. Det var jo bare et par gram og uten noen nytteverdi for Petter i dagens situasjon.Deretter måtte Martin late som han skulle ut for å hente Petters kvarting. Hadde Petter skjønt den allerede var i huset, kunne han blitt farlig. Etter en times tid kom han tilbake og etter ytterligere noen timer hadde de på tilsvarende vis byttet til seg en utmerket revolver, fem gullringer og en utstoppet storfugl. Samt løfte om at Carin skulle bli introdusert for en høyst interessant Balkankontakt.

— Skylder du virkelig jugo-gutta så mye, Petter? Selv Kalle frøs på ryggen da Veltepetter i et usedvanlig svakt øyeblikk rant over med at både halvannet hekto makka og pengene dama fra sørlandet stakk av med egentlig tilhørte Balkankontakten hans. Hundre høvdinger, rundt regnet.
— Da er det ikke Snusen du skal være redd for. Jammen synd du ikke har noe særlig å beskytte deg med lenger. Ante ikke at du var så dyr i kosten at du har måttet begynne å låne. Har ingen fortalt deg at du aldri skal låne av jugoslaver og MC-banditter hvis du ikke har fullstendig kontroll over det du gjør? Forfallet i livsstilen her i huset er jo enda verre enn det så ut som! Tror nesten det er best vi går før noen tror vi er venner. Carin gned saltet godt inn i såret. — Tenk å være så glad i mus at hele tilværelsen blir truet av død og djevel. Men det problemet er jo snart løst. Når Balkanmafiaen kommer for å forhandle kan du bare håpe på at de skjærer av deg redskapen istedenfor det hue du skulle brukt til å tenke med.

Veltepetter var etterhvert i siste stadium av oppløsning. Han bar fram alt han hadde samlet av salgbare gjenstander. Huset var belånt til ovafor pipa, så løsøret måtte gå. Ikke snakk om at han kunne opppnå den pengesummen han trengte. Det han måtte ha nå var energi. Kalle benyttet sjansen til å øke Martins beholdning av gods til videresalg med atskillig gull og glitter som Carin i tur og orden erklærte for juks og fanteri og til slutt intet mindre enn en maskinpistol, riktignok uten ammunisjon ettersom den var nasket ut av vakta i en militærleir av en fremmelig og lettfotet besøkende. Veltepetter hadde tilsammen fått fire gram amfetamin som kom på bordet i små og dyre porsjoner. Han kjørte halvparten fortløpende i armen uten å tenke over hva de kostet ham. En svær ryggsekk og to kostbare kofferter måtte han også ut med da Kalle holdt på at ellers ville de se ut som de skulle starte borgerkrig.

Martin hadde fremdeles halvparten av pulveret, men var etterhvert noe fortvilet over betalingen for resten. Carin lovte ham at alt skulle være omgjort til skinnende dalere før han var hjemme, mot bare en liten provisjon og ei dose nå og da.
Da de skulle til å forlate den ulykkelige men utrolig speeda Petter Corneliussen, nå så ettertrykkelig velta som de var i stand til å gjøre ham, var Carin ute med dagens siste tilbud: — Du har jo en gammal Ascona, Petter, og når jeg nå har tenkt mange ganger over saken er jeg ikke så overhypp på å møte de jugoslaviske vennene dine likevel. I alle fall ikke før du har betalt gjelda di. Hva om du overdrar vraket ditt til Martin som hos oss står. Vi har litt mer å drasse på enn vi hadde planlagt, men til gjengjeld skal mitt underjordiske kontaktnett gjøre oss tre vandrere til velstående mennesker før sola står opp. Nå legger vi igjen et gram til deg. I morra tidlig har vi tenkt oss en tur til Stockholm og når vi kommer tilbake skal du få låne en hekto rett fra lab'en til innkjøpspris pluss bensinpenger. De greiene vi kommer tilbake med kan du blande ut til minst det dobbelte og i løpet av uka skulle du ha nok til å redde pikken i alle fall.

Veltepetter så lyset i enden av tunnellen! Klart han visste at Carin ikke var mye å stole på, men hun hadde trådt sine barnesko hos svenskene og hadde unektelig førsteklasses kontakter der. Bilen var snart overdratt til Martin via improviserte dokumenter. Da de endelig dro virket han direkte lettet.
Bare behold parasollen du, sa Carin.

I løpet av natten ble det trafikkfarlige trekløveret nesten førti tusen kroner rikere. Særlig gullet og maskinpistolen var vellykket. Selv bilen ble solgt. Den skulle leveres sammen en rimelig leiesum - fem gram pulver - så fort de kom tilbake fra den ekspedisjonen Carin påsto de var blitt enige om. Martin ante ikke vilken dag det var, men hadde lomma bokstavelig talt full av penger og hadde allerede planlagt seg halvveis fram til millionær. Bare revolveren hadde han beholdt. Han begynte så smått å føle seg profesjonell. Alt gikk riktig vei! Lyset var så sterkt at de beholdt solbrillene på hele natta.

Copyright© Stein Hoftvedt - Lagt ut på www.vedvannkanten.com september 2003, sist redigert oktober 2003

Til toppen av sida