Imperiet - notiser forut for USAs okkupasjon av Irak

I vår del av verden er det fort gjort å venne seg til tanken om at krig er en slags TV-begivenhet eller et dataspill. Det er lett å glemme at titusenvis av menneskeliv blir ofret for at storpolitikerne skal oppnå sine mål. Og at disse målene sjelden har noe å gjøre med demokratiske eller humanitære idealer.

Om å slokke brann med bensin
17. mars 2003
Verdens gjenværende supermakt og to av den gamle tidens kolonimakter har til tross for trusler, bestikkelser og alskens politisk press ikke lykkes i å få verden forøvrig med på en uprovosert krig mot Irak. Riktignok kan det være "provoserende" at Saddam Hussein ikke har lagt seg fullstendig flat for de kravene USA har fått FN til å stille. Men det er noe fullstendig falskt ved at den staten som ganske sikkert har verdens største lagre av masseutryddelsesvåpen og som i motsetning til Irak har både lysten og midlene til å streve etter global dominans skal lede et moralsk korstog mot en fiende som står i kne, og gjennomføre dette korstoget på en måte som bare kan gagne verdens fanatikere.I den verden Bush og hans vasaller ser for seg finnes bare det gode og det onde. I en slik verden er selvinnsikt vanskelig, og for Bush ser noe slikt ut til å være umulig. Formodentlig er det bare utenfra at det kan synes at "det godes" representanter stadig vanskeligere lar seg skille fra den ondskapen de mener å bekjempe. Knapt nok noen vil sørge over Saddam Hussein. Men hvor mange er det som ærlig tror at en amerikansk-britisk militærkoloni midt i den muslimske verden og det til overmål midt i noen av verdens største oljeforekomster kan bli utgangspunkt for annet enn nye og langt farligere konflikter enn de som allerede finnes i regionen?

Mange har vanskelig for ikke å fryde seg over Saddam Husseins kommende fall, og spør om hva annet man kan gjøre. Men det er ikke "man" som "gjør noe". Vi kan støtte en eventuell demokratisk opposisjon, vi kan utøve allslags press - men vi kan ikke gi oss til å sanksjonere ellers uprovoserte kriger mot regimer vi ikke liker. Borgerne i ethvert land må nå engang selv løse sine problemer og finne bedre måter å organisere samfunnet på enn diktatur av den ene eller andre typen. Alle imperier vil falle - før eller siden. Selv Sovjet-blokken falt fra hverandre. USA er et imperium på desperat jakt etter nye ekspansjonsmuligheter i en verden som i økende grad har vist seg å bestå av konkurrenter framfor lydige agenter for salg av amerikanske varer. Bare på det militære området kan USA svinge pisken, og kan fort nok finne ut at bare vellykkede kriger lønner seg. Krigen mot Irak har ikke særlig mulighet til å bli "vellykket". Snarere vil den både dra ut i tid og koste uhyrlig, og den vil ha alle slags muligheter til å dra andre konflikter med seg.

Vår utenriksminister Petersen synes å mene at situasjonen er litt uheldig, og forsikrer at Norge vil delta "på den humanitære siden". Men det som nå skjer er at USA setter FN til side og utnytter en sendrektig Saddam Hussein til å gjennomføre en angrepskrig som ikke bare mangler FN-mandat, men som også gjennomføres for for å oppnå mål som går langt utover "FN-sporet". USA har prøvd å få med FN på en angrepskrig mot Irak, og ettersom dette mislyktes, er USA og Storbritannia med noe annen støtte henvist til å føre krigen på egen hånd. Det er for seint å gjøre noe effektivt for å hindre dette, og vi må bare håpe at Saddam Husseins regime faller raskt og at krigen ikke blir innledningen til en langt mer tragisk utvikling. Saddam Hussein er en skruppelløs diktator, men USA har ikke skjønt at selv om Saddam Hussein faller, kan krigspolitikken være verdens største gave til små og store Saddam'er rundt omkring. Det kan ikke være den minste tvil om hvem som er den største truselen mot verdensfreden. Om noen år vil kanskje historikerne finne at Saddams diktatur eller hva han måtte ha av masseutryddelsesvåpen var lite vesentlige faktorer i forhold til USAs maktlyst og ekspansjonsvilje.

ENDA ET ÅRHUNDRE MED LØGNER OG KRIG?
9. mars 2003
Er det noen som husker årtusenskiftet? Hvordan den ene politiker etter den andre sto opp og luftet sine vyer om et helt nytt århundre - et århundre da alt kunne bli bedre? Og så opplever vi at verdens eneste gjenværende "supermakt" mister enhver selvbeherskelse og utnytter et terrorangrep til en serie kriger som kan ende med en tredje verdenskrig.

Det finnes nok av diktatoriske regimer rundt i verden, både store og små. Blant disse er Saddam Hussein en sterkt redusert snuskete røver som knapt nok er en trusel lokalt. Men hele verden skal tydeligvis tro Bush den andre når han utmaler Saddam som en trusel mot verdensfreden og en trusel mot USA. Hvem er galest av disse to?

Heldigvis ser det ikke ut som om Bush skal få med seg flere enn den engelske nikkedokka og noen få andre på å opprette en amerikansk militærkoloni tidligere kalt Irak. Og vi får heller tilgi norske politikere som åpenbart lettet kan konstatere at Bush ikke får Sikkerhetsrådet med på krigseventyret. Nå kan de trekke seg forsiktig tilbake under et røykteppe av avflasset støtte til et "FN-spor" som ikke var noe annet enn en amerikansk plan for å oppnå støtte for det som uansett skulle skje. Løgnen har mange skikkelser...

Krigen har forlengst startet. Det er bare selve sluttoverfallet som står igjen. Og det er ikke bare Irak som blir bombet. FN vil også stå igjen bombet og ribbet for enhver troverdighet om det ikke nå reises et tydelig krav om at verdensorganisasjonen som skal garantere fred krever slutt på USAs krigsplaner. Det er sikkert for mye å håpe på en slik snuoperasjon, men Bondevik får snirkle seg ut av sine egne tankespinn og finne en annen enn denne Petersen, et skikkelig fredsmenneske som vi kan sende til FN for å legge fram et norsk fredsforlangende: Stopp Bush før det er for seint! Vi kan ikke finne oss i at de politikerne vi har valgt til å representere oss sitter der med henda i fanget og tillater at FN står og ser på at USA setter verdensfreden i fare.

MENS VI VENTER
18. februar 2003
Presidenten som stjal sitt embete har forkynt at demokrati er en vakker ting. Det er utrolig hva dn mannen kan få seg til å si. Hans britiske ekko virker politisk opportunt som om han er blitt litt mykere: det "haster ikke" med krig! Sannheten er at de amerikansk-britiske styrkene rett og slett ikke er klar til krig før om to-tre uker. Og War is peace

imens skal FN tydeligvis brukes i et siste forsøk på å kjøre Irak så hardt at man får skviset ut av Saddam Hussein en eller annen trasshandling så man endelig får den "krigsgrunnen" som hele tiden har vært det ønskede resultat av "FN-sporet". Så får vi se da. Om Tyskland greier å stå imot når det amerikanske Forsvarsdepartementet fortsetter sine trusler om å flytte sine Europa-styrker fram mot Russland med tap av tusenvis av tyske arbeidsplasser som resultat og ganske sikkert en viss russisk bekymring som biresultat. Vi får se om Bondevik og denne Petersen greier å komme med en eller annen tilpasning til norsk opinion før amerikanerne bomber Irak tilbake til en tilstand passende for at USA skal være "nødt til" å styre landet når befolkningen kryper ut av ruinene. Vi får se hvem Imperiet klarer å gjøre til vasaller ved en aggressiv krigsmarkering militært mot Irak og politisk mot hele verdenssamfunnet.

Og mens vi venter vil vi få den ene dosen etter den andre med hvor mye tortur, menneskerettighetsbrudd og annen elendighet det er i Irak. Alt vil være sant - mer eller mindre. Men sammenhengen alt dette nå serveres i, Do you mind?

er en forberedelse til krig. Er det altså slik at brudd på menneskerettighetene er en gyldig grunn til krig og okkupasjon? I mandagens Dagblad skriver seks medlemmer av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg om dette at "selv med støtte i et FN-vedtak vil et angrep grovt krenke folkeretten og universelle menneskerettigheter, et faktum politiske myndigheter fortier" og "det kan nå settes en uhyre farlig presedens" ("Krig mot Irak er ulovlig", Dagbladet 17. febr. 2003). Det er ikke hensynet til Iraks befolkning som anføres som en mulig krigsgrunn i Sikkerhetsrådets vedtak, men behovet for å fjerne masseutryddelsesvåpen. Fra USAs side blir det stadig gjentatt stadig svakere saklig funderte påstander om "kontakter med terrorister" og i USA bygges det opp et massehysteri på antakelser om faren for at nettopp disse våpnene skal bli brukt i amerikanske byer. I bakgrunnen angripes borgerlige rettigheter. Det er unektelig en oppgave å arbeide for å få fjernet masseutryddelsesvåpen. Men skal denne oppgaven overlates til det land som har verdens største arsenaler av slike, og som har bygd opp den ene terroristorganisasjonen etter den andre? Hvem bygde opp Saddam Hussein da det passet å støtte ham mot Iran? Hvem bygde opp Osama Bin Laden da det passet å støtte ham mot russerne? Det er ikke helt uten betydning at mange av de amerikanere som nå leverer de mest sjokkerende avsløringer av amerikansk politikk i nyere tid nettopp er tidligere deltakere i de "hemmelige tjenester". De orker ikke mer av hykleriet.

HVA SKAL VI GJØRE MED DE NORSKE POLITIKERE?
16. februar 2003

Hva slags verden er det Petersen lever i når han tror en krig med Sikkerhetsrådets støtte er mer antakelig for fredsbevegelsen?

Vår utenriksminister, denne Petersen, illustrerer på en utmerket måte at motstanden mot USAs krigsplaner ikke bare må dreie seg om å "vekke opinionen", men om å gi denne en politisk effektiv retning. Ikke minst må den være rettet mot våre egne politikere. Disse er valgt for - og betalt for - blant annet å være Norges stemme i det internasjonale samfunn, som i FN og NATO. Petersen sier til Dagbladet om fredsdemonstrasjonene at
"- Dette gir uttrykk for folks ønske om fred, men jeg vil ikke dømme om demonstrasjonene har noen virkning. Viktigst er å holde fast på resolusjon 1441 og støtte arbeidet i FN, sier Petersen, som gjentar at Norge støtter fortsatte inspeksjoner i Irak, men at Saddam har brutt resolusjonen.- Men tida for å utløse resolusjonens punkt om «seriøse konsekvenser» har ennå ikke kommet, sier Petersen" (Dagbladet 16. febr.)Petersen later glatt som om han ikke vet at FNs resolusjon ble presset fram av et USA som mente Irak både hadde vesentlige lagre med masseutryddelsesvåpen og at disse på grunn av landets kontakt med terrorister kunne bli brukt ved terroraksjoner. Ingen av disse premissene for resolusjonen ser ut til å være reelle. Det eneste som står igjen som "krigsgrunn" er at Irak i forventet nasjonal trass ikke har vært tilstrekkelig aktive overfor FNs inspektører.

USA vil ha krig, og resolusjon 1441 ble konstruert for dette formålet. Det er en enestående frekkhet når norske politikere nå framstiller "FN-sporet" som om dette er en slags fredspolitikk, og at de kan slippe å føle seg truffet av fredsdemonstrasjonene ved å retrettere til "FN-sporet". Fredsbevegelsen vil ha sviktet seg selv om den ikke nå rettes inn mot å presse norske politikere til å stå klart mot USA både i FN og NATO. Det er på tide å avgjøre om vi skal være Imperiets motstander eller vasall.

Common dreams
Jihad Unspun Om "kampen mot terrorisme" og noen av dens mange irrganger.
The New Enlightenment Ved den tidligere sjefen for Artificial Intelligence Department at the U.S. Army War College, 1993-1995, Norman D. Livergood.
Fredsinitiativet Ingen krig mot Irak Det norske fredsinitiativet som samlet den opinionen som demonstrerte mot krigsplanene 15. februar

Krigspropaganda
Irak er et diktatur, og ingen forsvarer Saddam Hussein. Det skulle ikke være nødvendig å fabrikere historier om grusomhet. Likevel skjer dette. Les Stephen Pelletieres artikkel om den påståtte irakiske gassingen av Halabja: A war crime or an act of war?, 31. jan. 2003 Er det slik at den voldsomme konsentrasjonen om letingen etter kjemiske våpen bare er et påskudd? Er FN blitt ført bak lyset?