 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Stein Hoftvedt:
IKKE SANT
- en psykologisk thriller -
Martin Hansen trodde på det gode i mennesket, og det til de grader at han aldri helt forsto at folk kunne juge. Selvfølgelig visste han at det skjedde og han kunne godt finne på å juge selv. Men likevel: når løgnen ble servert ham rett i ansiktet kunne han ikke ta den for annet enn den pure sannhet. Bare etterskuddsvis konstaterte han - og alltid med like stor skuffelse - at han hadde gått fem på. Igjen. Det tok ham en årrekke å innse at om han ikke i all evighet skulle bli grunnlurt av sine omgivelser måtte han kjenne igjen løgnen når han så den. Det holdt ikke å drømme om at mennesker alltids kan forandre seg bare de blir gitt en sjanse til. Det holdt i alle fall ikke i en av verdens mest systematisk løgnaktige bransjer.
Martin Hansen ble et av Jankes mest takknemlige ofre. Og Janke var på ustoppelige jakt etter folk som var villige til å benytte seg av hans fremste forretningside, nemlig innkjøp av ulovlige rusmidler på andres vegne.
De to hadde kjent hverandre noen år, da Janke en nitrist høstdag ringte på. Martin ville ikke slippe ham inn, spurte bare hva han ville. Det var ikke noe lurt trekk, for Janke ville nesten alltid en av to ting: enten ville han sitte i timevis og røyke av husets hasj og sutre over sin triste skjebne, eller han visste om noe spesielt bra som kunne fåes for kontante penger om bare han - Janke, og ingen annen - dro for å ordne dette. Denne dagen var Janke spesielt ivrig og ved godt mot: et par ganger på rad hadde nemlig hans innkjøp for Martin gått i orden. Og Martin trengte ikke stort mer for å få tilbake sin tro på det gode i mennesket. Da han motstrebende slapp Janke innenfor var dette halvparten av grunnen. Han bodde i blokk og naboer kunne komme forbi hele tiden. Han foretrakk at den allment beryktede Janke befant seg innenfor døren når han først var der. Bekjentskapet var ikke noe å skryte av.
Så Janke kom inn og ga seg til å skryte av noen nye kontakter han hadde fått, og disse hadde noe så sjeldent som en hel kilo rød liban. Det skulle vel kunne lyse opp på en ellers deprimerende høstdag? Martin var i fast arbeid og hadde nesten alltid penger liggende, og Janke holdt alltid nøye regnskap med lønningsdager og utbetaling av sosialpenger hos alle sine bekjente. Martin var i stand til å kjøpe i alle fall en hekto, såpass visste han.
— OK, jeg veit jeg har driti meg ut noen ganger, men du kan vel stole på meg denne gangen, ikke sant? Janke så på Martin med troskyldige hundeøyne.
Martin Hansen var plutselig ikke til å snakke til. Inntil da hadde han vært på gli, og Janke hadde vært på tur til å gjøre et av sine større kupp. Men nå hadde Martin likesom forsvunnet inn i seg selv. — Ikke sant - ikke sant - ikke sant. De to ordene kvernet rundt i hodet på ham. Hva var det med dem? Så forandret han seg og ble levende igjen, mer levende enn han hadde vært på lenge.
— Din fordømrade møkkamann! Det finnes ikke noen rød liban på denne sida av Middelhavet. Hver jævlige gang du sier ikke sant juger du. Ikke nekt. Jeg har hørt det to dusin ganger. Du står her og forteller meg at det du sier ikke er sant og hittil har jeg ikke skjønt det. Og ikke du heller! Kom deg ut og ikke kom igjen.
Fra da av lot ikke Martin seg lure ved annet enn sjeldne anledninger. Han hadde snublet over noe han bare vanskelig ville innrømme, nemlig at verden ikke ble det minste bedre ved at han lot som om folk var til å stole på. Og tegnene var jo der hele tiden. Det er bare å bruke øyne og ører. Selv om Martin Hansen sluttet å gi folk en sjanse til, i alle fall på sin egen bekostning og om han var nærværende nok til å høre skikkelig på hva folk sa ham, satt han samtidig med et slags bevis på at langt inne i Janke fantes en liten samvittighet, en sannhetens røst som ikke hadde annen mulighet til å komme ut enn å lure seg fram dekket av løgnen.
Janke kunne ikke noe for det. Også seinere kom han til å si ikke sant? hver eneste gang han prøvde å lure folk. Neste gang Janke var ute etter Martins penger prøvde han seg med regelrett ran, en virksomhet han hadde enda mindre mulighet til å lykkes i.
Copyright© Stein Hoftvedt - Lagt ut på nett september 2003, sist redigert november 2003