NORDKRAFT
- et tidsbilde fra samfunnets vrangside -

En gang på nittitallet klatrer rusviteren Steso-Thomas og trommisen i det "visjonære" bandet Büld opp til toppen av en 150 meter høy skorstein på det lokale kraftverk Nordkraft i Ålborg og ved en halsbrekkende manøver sprayer de bandets navn utenpå skorsteinen. Lokalavisa undrer seg, men skjønner ingenting. Og sånn er det vel også med omverdenens forhold til frikerne, de moderne mer ekstreme brukere av ulovlige rusmidler: de blir sett, men ikke forstått. Det er ikke godt å vite om Jakob Ejersbos roman "Nordkraft" kan bidra særlig til en slik forståelse, men det er lov å håpe. Særlig mer er det uklokt å forlange av en roman.

Ejersbos prosjekt er ganske ambisiøst og blir innfridd på en litt vaklende måte, men det er kanskje like godt at det kommer en "trilogi i et bind" nå enn et forsøk på Den Store Romanen om ti år.

Første del, "Junkiebikkjer", er et dykk inn i et hasjmiljø i Ålborg rundt 1990. Jeg-personen Maria bor sammen med pusher'n Asger og hans to hunder som blir stadig mer sære av vanskjøtsel, helt inntil den iranske krigeren og desertøren Hossein må hjelpe Asger å skyte dem fordi de mener hundene er blitt avhengige av hasj og ikke lenger kan leve blant mennesker. Men menneskene skytes ikke fordi de betraktes som avhengige. De jages og plages og settes på alle måter utenfor, men de skytes ikke.

Valget av jeg-person i denne delen legger opp til et ganske så spesielt tema, nemlig jentenes plass i pushermiljøer. For dette er "a man's world", og jentenes mulighet til å oppnå noen slags standing består i stor grad i å henge seg på en av de store gutta og sole seg i disses glans, mens de uten nevneverdig belønning annet enn en strøm av gratis rever og et ofte vaklevorent husvære sørger for at det kommer mat i huset, at dassen blir vaska og slikt. Og så er det vanskelig å få noe til seksualliv uten jenter, noe som opptar gutta i sterkt skiftende grad. Særlig "rårøykerne" har det med å havne i uvalgt sølibat, men interessen er der selvfølgelig, og hvem som knulla med hvem er et gjennomgående tema i boka og avgjørende for flere av folkas forhold til hverandre. Ikke spesielt originalt, men det tilfører et allment forståelig nivå hvor eksotiske detaljframstillinger av hasjrøykingens og pushingens finesser kanskje blir litt langdryge for den ikke-innviede leser.

Annen del handler om den tidligere speedfriker'n Allan og hvordan han takler å komme tilbake til hjembyen etter tre års eksiltilværelse som annenmaskinist på oljetanker. Denne delen er en smule mer "pedagogisk" enn de øvrige to og handler om kjærligheten som anker i en vanskelig verden. Egentlig en temmelig ordinær historie, men den danner jo en kontrast til det villiv som utfolder seg i den verden Allan (stort sett) må si farvel til for ikke å havne i uløkka igjen.

I bokas siste del begraves Steso-Thomas, den kanskje mest konsekvente av personene i boka, mannen som ikke ville drukne da å dø i vann mangler stil. Å dø i et siste forsøk på å finne ut hvordan en stoffkombinasjon fungerer i den menneskelige organisme var mer i hans gate. Denne delen bringer sammen litt for mange personer som får god anledning til å filosofere over sine liv, gjøre opp gamle regninger osv.

Hva er det som får folk til nesten frivillig å gå inn i et liv preget av rusmidler, tyverier, vold, ulike former for og grader av fornedrelse, utstøting og i stor grad uten samfunnets aksepterte og bejublede materielle verdier? I Nordkraft er redselen for å bli som sine foreldre, deres samfunn og samværsformer, et påtrengende motiv. Og etter skildring av i alle fall noen av foreldrene kan man godt forstå dét. Å finne et holdbart alternativ er vanskeligere. Om det faktisk er noe i "frikeideologien" - at friks'en har en felles dypere forståelse som de streite ikke har oppnådd - er kanskje litt tvilsomt, men den er den skrøpelige åndelige sement som holder miljøet tankemessig på plass i hvert fall til hverdags. Og når man først er i miljøet, så er man der på en måte for godt. Selv den relativt vellykkede Allan som møter kjærligheten må innse at "Det som ligger bak deg; det du har mistet - det er også deg".

Boka er absolutt ikke uten forfriskende og originale innslag. Den iranske lånehaien Hossein byr ikke bare på en sikkert for noen uspiselig integritet i forhold til de beskrevne miljøer, men også til den vanlige oppfatning av islam. Og Steso-Thomas lever - og dør av - et liv som få vil etterlikne, men som har sin forrykte verdi i seg selv. Den nyktre og lovlydige leser vil nok vemmes, men kan noen av disse med noen fordel "reddes"? Eller er det slik at menneskene her på jorda i inngrodd envishet lever så ulikt og noen ganger så eksentrisk at ingen kan bli likt av alle? Har ditt liv en større verdi enn mitt?

Samme dag som dette skrives bringer tallrike norske aviser meldinger om at hasjbruken blant danske ungdommer har økt og at politikerne etter eget hode og mas fra politiet har bestemt seg for at selv den minste bønne heretter skal bøtelegges. Så kan man på noen måte tolerere at noen interesserer seg mer for det illegale liv under "rusens osteklokke" enn å arbeide for en pen forstadsleilighet og en i alle fall halvny familiebil samt et par prydelige barn som kan være sine foreldres stolthet? Eller skal man forby og straffe vekk slikt noe som den vanlige borger ikke liker? Ejersbo gir seg heldigvis ikke inn på slike spørsmål. Han tar menneskene han har møtt og levd blant for gitt, de lever sine liv og har som alle andre overlevelse og i alle fall noen lyspunkter i tilværelsen som mål. Ejersbo har lykkes i å skrive en god - ikke glimrende, men god - miljøroman. Hasjrøykere og andre "frikere" vil sikkert lese den og finne mye av seg selv beskrevet ikke bare uten moralisering, men også uten idyllisering. Mange kan ha godt av å få solide spark i trynet av detaljer fra "rårøykernes" tilværelse. Og mange som bare står i periferien av slike miljøer kan likeledes få prøvet sine fordommer og tilsynelatende overlegenhet.

Nordkraft er blitt prisbelønnet og selger som den beste hasj i både Danmark og Norge. Kanskje kan boka bidra til noe større toleranse overfor de som ikke likner alle andre, kanskje fungerer den som pirrende sosialpornografi for den nysgjerrige middelklasse på jakt etter konversasjonstemaer til neste middagsselskap. Og kanskje vil den være passe underholdende tidtrøyte for de ellers ikke altfor litterært interesserte - med innlagt ganske avansert kurs i hasjrøyking. Hvem vet hvordan boka vil "fungere"? Ikke jeg...(og ikke vet jeg om det er forfatteren eller oversetteren som finner at "cold turkey" kan oversettes som "kald tyrker" - det kan da også være det samme, men dette er altså et tips til de tidligere nevnte småborgerlige middagsgjester om de trenger å imponere noen med sine språklige og etnografiske kunnskaper.)
11. oktober 2003

Jakob Ejersbo: Nordkraft
Oversatt til norsk av Knut Johansen
Aschehoug forlag, Oslo 2003
510 sider - kr 349,-

Til toppen av sida