Hvordan redusere kriminalitet?

Fra Bergens Tidendes nettdebattside 17. mai 2004

(Dette var svar på et innlegg av signaturen "Terje" som hadde mange innvendinger mot at ting skal være lovlig og tilsvarende stor tro på forbud mot sånt vi ikke liker. Terjes synspunkter skulle gå fram av teksten. Jeg har korrigert noen skrivefeil fra den opprinnelige teksten og lagt inn noen kursiveringer.)

Terje bekymrer seg for kriminaliteten, og det er han jo ikke alene om. Men han tar mye for gitt. Når han sier at "omsetning av narkotika er kriminelt", så er dette en selvinnlysende sannhet. Narkotika betyr jo nettopp at et "stoff" er forbudt. Om vi gjør hasj lovlig, er det ikke lenger "narkotika". I endel muslimske land er alkohol forbudt, og ville i vår sammenheng blitt kalt "narkotika". I samme land er ofte hasj lovlig (mer eller mindre) og ville rett og slett bli kalt "et rusmiddel". Kriminalitet er ikke noe gudegitt, det er vårt forsøk på å definere en handling som så forkastelig og samfunnsskadelig at vi er nødt til å bruke straff for å forhindre den. Det oppstår noe av et tankekors når det viser seg at reaksjonen ikke forhindrer de handlingene man reagerer mot. Som for hasj. Da har vi, som i Norge, rett og slett skapt la oss si 100.000 kriminelle uten at vi har stoppet de antatt avskyelige handlingene. Etter å ha prøvd ut kriminalisering i snart førti år uten at dette ser ut til å ha virket, burde vi virkelig gå tilbake til start og vurdere om det ikke var noe feil helt fra begynnelsen.

La oss rett og slett gå ut fra at alle rusmidler er mer eller mindre "skadelige". De kan føre til fysiske skader (alkohol, tobakk, amfetamin) eller de kan ha skadevirkninger av den litt bløtere "psykiske" typen (antydningsvis LSD, og for unger antakelig alle rusmidler). Rusmidler kan være "avhengighetsdannende" (opioider, alkohol) eller "vanedannende" (nok et bløtt begrep som kun betyr at man gjerne gjentar en handling man liker), som cannabis eller amfetamin (det siste kan sikkert diskuteres, men dette er min erfaring). "Rus" i seg selv er jo ikke forbudt, og bør ikke være det heller. Så hvilke handlinger i retning av å oppnå rus er det som egner seg for kriminalisering og hvilke kan vi - selv om vi ikke trenger å like dem - rett og slett la være å kriminalisere?

Et nødvendig innslag i rusmiddelpolitikken?

Etter min mening er det ikke statens oppgave å blande seg inn i hva slags type rus borgerne foretrekker. Men det er ikke urimelig at det finnes en regulering for å hindre atferd som skader andre. Dette er i tråd med hva man har funnet ut i f.eks. Nederland, der man gjerne kan få høre at vi trenger en lovgivning for hvert stoff, eller stoffgruppe. Man kan godt tenke seg at grunnlaget for en eventuell "liberalisering" vil være en realistisk og fordomsfri opplysning om rus og rusmidler, gjerne i skolen. Det bør være en grunnholdning at generelt er rusmidler ikke noe for barn - og "barn" i denne forstand kan man godt være til man er 18 år - og at det derfor er forbudt å selge rusmidler til mindreårige. Men så bør resten av lovgivningen være beregnet på voksne mennesker.

Et forslag: cannabis blir tilgjengelig omtrent som alkohol og tobakk er nå. Å inkludere cannabis i denne gruppen er ikke radikalt i og med at tobakk er både mer avhengighetsdannende og mer fysisk skadelig, mens alkohol er minst like avhengighetsdannende og med stor sannsynlighet mer fysisk skadelig.

De øvrige nå ulovlige rusmidler (MDMA, amfetamin, heroin) kan selges på apotek til voksne personer som på forhånd har gått et informasjonskurs, foretatt en legesjekk, muligens deponert førerkort for en periode (i alle fall ved amfetaminkjøp). Meningen er ikke å "anbefale" slike rusmidler, men å sikre at de antakelig ganske få som er villige til å gå denne veien vet hva de gjør. Er ikke dette for lett? Introduksjon til disse stoffene skjer mye lettere i dag! En lovlig distribusjon vil være innhegnet av helseadvarsler, mens en ulovlig distribusjon flommer over av brukspress og løfter om gull og grønne skoger! Ved en lovlig distribusjon kan det holdes priser som ikke ødelegger brukerens økonomi, mens en ulovlig distribusjon i realiteten er en svartebørs hvor aktørene primært er ute etter å legge beslag på så store deler av brukerens verdier som overhodet mulig. (Ved salg av tobakk og alkohol går de norske myndighetene forøvrig vel langt i samme retning.) Dette forslaget er ikke slavisk basert på "farlighet", men er tilpasset den eksisterende kultur og folkeopinion (om man ser bort på overtroen på forbudspolitikk generelt). Ved en "farlighetsvurdering" ville antakelig cannabis og MDMA havnet i den "lette" gruppen, mens tobakk og alkohol ville havnet sammen med heroin.

Nå kan du godt si at dette vil jo ikke gi oss noe "rusfritt" Norge og Gud hjelpe meg fra å prøve og lage et prosjekt som skulle føre til noe slikt! Men det ville heller ikke føre til mer rusmiddelbruk. Det ville imidlertid ta kriminaliteten ut av rusen. Vi ville slippe forbudsomkostningene. Vi ville slippe de store helseskadene ved at de som mister kontrollen over sitt forbruk samtidig blir ruinerte helt til de bokstavelig står på gata. Vi ville ikke gi noe "signal til ungdommen" om at rusmidler er "OK".

Jeg må også plukke litt i argumentasjonen til Terje ellers:

- Om vi får en svartebørshandel med enkelte rusmidler, avhenger primært av hvilke priser man har i en eventuell lovlig omsetning. Det ville ikke vært noen ulovlig omsetning av alkohol uten en avgiftspolitikk som gjør dette svært lønnsomt. Nå sier rusforskerne at det først og fremst er prisene som egner seg til å begrense forbruket, og for folk med middels inntekt og nedover stemmer sikkert dette i stor grad. Men når man når et nivå som fører til ulovlig omsetning i stor skala, bør man forstå at det ikke er mer å vinne denne veien. Terje nevner i et annet innlegg her - med henvisning til Ingvar Ambjørnsen - at hasjrøykere heller vil kjøpe illegalt enn lovlig pga kvaliteten. Og det har sin riktighet, fordi det eneste forslaget som fantes en tid (forøvrig lansert av Nils Christie og Ketil Bruun i "Den gode fiende" fra 1985) var at hasj skulle kunne være tilgjengelig i form av svake indiske marihuanasigaretter på apotekene. Dette ville sikkert KrF og andre like om de først ble tvunget til å godta legalisering av hasj. Ambjørnsen sa i VG 11. november 1995 at "Det eneste man kan være sikker på, er at når staten blandes inn, blir hasjen både dyr og dårlig." Ettersom formyndertankegangen neppe vil forsvinne med ett med de før eller seinere uunngåelige revisjonene av rusmiddellovgivningen, er det grunn til å være litt enig med ham. Så det er opp til de styrende og oss som påvirker de styrende å bruke fornuften så man ikke forlenger kriminaliseringen og alt den har av destruktive egenskaper. For hasjens vedkommende kan man jo bruke den nederlandske coffeeshop-modellen framfor "apotek/statsutsalg-modellen". Det er ingen grunn til at staten skal distribuere hasj.

Ingen grunn til at staten skal distribuere hasj...

- Vil ikke folk "gå videre" fra svakere til sterkere stoffer? Eksemplet til Terje med "fra øl til vin til sprit" er jo bare tull. Det er alkohol hele veien, bare i ulike konsentrasjoner. Forskjellen er bare at sprit er vanskeligere å "dosere". Det er ikke noe som tyder på at hasj "fører til" for eksempel amfetamin eller heroin når man først er kvitt de illegale sammenhengene som særlig svært unge mennesker møter disse stoffene i i dag.

Og - for å ta et argument som sikkert kommer - er ikke dette usolidarisk med de som har/kommer til å få vanskeligheter? "Usolidarisk" at man ikke vil sende politiet på unger som bruker rusmidler for å slippe bort fra en uutholdelig hverdag? Erfaringer har vist at om disse ikke får tak i noe lovlig, vil de ty til praktisk talt hva som helst. Det er ikke bare unger med ekstremt tragisk bakgrunn som prøver løsemidler, drivgass eller til og med bensin, men man kan gå ut fra at forbud mot hasj ikke hjelper dem det minste!

Til syvende og sist dreier rusmiddelpolitikk seg om å få samfunnsforhold som ikke driver fram "fluktbruk" av rusmidler. Jeg er redd vi ikke seiler i riktig retning, og jo mer påtakelig dette blir, jo mer borgerkrigsliknende og brutal vil også "narkokrigen" kunne bli. Om vi altså fremdeles tror at vi kan forby vekk alle handlinger vi ikke liker.

Lagt ut på www.vedvannkanten.com 17. mai 2004. Copyright©Razzia.

Til toppen av sida