Skal vi lage ei Facebook-gruppe?

Foredrag hos noen cannabisfolk ved Stein Hoftvedt

Dette førte til følgende harang fra min side:

Takk for det!

Det blir nok ikke så veldig lett å finne folk som kan stå fram. Det jeg ønsker meg at noen få temmelig vanlige mennesker står fram for en gangs skyld. Gjerne et par kulturfolk hvis noen kan bære dem fram til scenen for meg, for jeg kjenner ikke noen aktuelle.

Det fine ved å debattere politikken på denne helt praktiske måten, er at den viser til det fordelaktige ved "legalisering" hele veien fra produsent til bruker. Det ville helt åpenbart være mest holdbart om "coffeeshop-eiere" kunne få kjøpt hasj og pot ad lovlige veier. I Nederland er ikke dette lovlig. Coffeeshopeierne lever på politisk nåde, og må være svært diskrete, men det finnes en slags kodex om at virksomheten må være innenfor visse rammer. Coffeeshopeierne må være det de er og ikke strekke seg altfor langt ut i svartebørsen.

Denne "bakdørspolitikken" betyr at det fremdeles er store inntektsmuligheter for smuglere og mellommenn. Denne illegale delen av markedet "lekker" atskillig, og bare omtrent halvparten av cannabisen i Nederland blir solgt via coffeeshop'ene.

Noen steder i verden debatteres rusmiddelspørsmål på en sivilisert måte... her ved Giusto Catania, EU-parlamentet, Isidore Pelc, Belgisk psykiater og Joep Oomen, Encod.

Mye av det ulovlige går til "ungdomsmarkedet", altså de som ikke er gamle nok til å kjøpe på coffeeshop'ene. For selvfølgelig er det uskikkelige unger i Nederland og sånne som har det vanskelig og vil finne seg noen virkelig nye opplevelser. Salget til mindreårige vil bare kunne reduseres enten ved at ungene får det bedre, eller blir mer fornuftige, eller ved at en av natur ekspansiv svartebørs som legger ut sine tentakler rundt hver en sving reduseres så mye som mulig. Reint kommersielle kriminelle som satser på salg til unger kan bare identifiseres og jages bort om man praktisk behandler dem som vi gjør med himbrennere som selger til småunger. Resten av "narkotikabransjen"bør være lovlig, bare dette burde være ulovlig.

Denne "resten" av bransjen kan bekjempes når den blir synlig, når man har gjort hele den "voksne" delen av bransjen lovlig. Selvfølgelig vil og bør det lages ulike reguleringsformer, men til syvende og sist bør det være mulig også å prøve rusmidler på lovlig vis. Finnes det ikke journalister som skriver om heroin stadig vekk og later som de forstår seg på alt? Skal ikke en slik figur få prøve noen opiumsklumper uten å gjøre seg til kriminell?

Men det bør være en trang åpning, bare åpen nok til å fange inn dem som ikke ser ut til ville gi seg i sin jakt på er rusmiddel. Man kan jo stå innenfor denne døra, klar til å forlange at denne desperadoen pent må sitte og høre litt facts of life før eksperimentet kan gjennomføres. Det er ingen grunn til å prøve å "prise ut" slike valg. Det spiller ikke noe rolle om denne førsteerfaringen koster tusen eller hundre kroner.

Men for de mange som lenge framover er avhengige av for eksempel heroin betyr det svært mye om de må slite sammen to hundre eller to tusen hver dag. Begge deler er en vesentlig belastning, men den avhengige må ha sin medisin, og han bør ikke ruineres av det han må ha.

Det er en stor utfordring for realistisk opplysningsarbeid her. Jeg gambler på at de aller fleste ville rygge om de før sitt første møte med et nytt rusmiddel fikk en skikkelig og ærlig orientering om hva slags erfaring det dreier seg om, hva konsekvensene ved langvarig eller for hyppig bruk kan være og hvor lett det er å bryte grensen inn til utrygg, uansvarlig og risikabel bruk. Og for de svært få som uansett vil gjøre virkelighet av sin tanke, vil dette være det beste stedet de kunne begynne sin reise. Vi burde alle kunne innse at salg ad lovlige veier er en fordel for oss alle.

Hvis myndighetene vil ha en mindre svartebørs med langt mindre vold, tragedier av alle slag, fengsels- og politiutgifter i absurde mengder og mindre generell organisert kriminalitet må de sørge for å få lovliggjort og regulert en størst mulig del av rusmiddelomsetningen. Det er det ulovlige ved narkotikamarkedet som er mest skadelig og kostbart, og dette gjelder for alle parter, for brukerne, for omgivelsene deres, for myndigheten, for skattebetalerne. Alle politiske partier burde kunne forstå dette, men de ligger i skjul bak sine egne dogmatiske forsvarsverker fra midt i 1950-tallet. (fortsetter nedenfor videovinduet)

Video: En snutt fra England. Hva bør politiet bruke tida til?

Det er ikke trolig at man noengang vil kunne forhindre unger i å gjøre ting som bare ved tilbakesyn kan forståes som risikable. Men man trenger ikke friste dem til det heller.

Jeg vet at dette synet kan irritere noen få "cannabisfolk" ved at det ikke skiller ut cannabisen som noe mer "naturlig lovlig" enn alt annet. Det er bare å beklage at noen misliker dette. Men jeg bryr meg ikke særlig om å spre myter. Jeg bryr meg ikke om hva som er "det beste rusmidlet" heller. Selvfølgelig mener jeg noe om dette, det gjør jo de fleste. Men jeg synes egentlig rusing er en privatsak, jeg ønsker ikke å stå fram som representant for et rus-varemerke.

(Et lite tillegg her. Naturlig motspørsmål til den siste setningen ovenfor er "Men har ikke du tallrike ganger skrevet og snakket om cannabis og hvor bra det er, da?" Jeg har da vitterlig skrevet om hvor "dårlig" det kan være også, men i det store og hele ser jeg personlige fordeler ved flere rusmidler. Rusmidler kan brukes, det er ikke nødvendig å "misbruke" dem. Jeg liker den milde bedøvelsen av et par glass vin, jeg liker den "innlevelsen" kombinasjonen av cannabis og musikk eller samtale med andre gir, og jeg liker - men velger nå å unnvære - den energiske ovapåfølelsen fra amfetamin. Jeg har bare én gang "prøvd" opioider, og da i medisinsk sammenheng, men jeg forstår veldig godt de som har en hang til denne tilstanden man hensetter seg selv i. Alt dette har sin naturlige plass ved siden av advarsler om hvor vanskelig det kan være å forholde seg til rusmidler. Den vanlige "krigsholdningen" til noen rusmidler feiler totalt ved at den later som om folk ikke kan ha noen fordeler av rusmidler. Derfor blir den heller ikke tatt alvorlig.

Rus bør være en "privatsak" på den måten at man ikke skal trenge å gjøre rede for den for andre. Man skal ikke trenge å bevise for noen at man ikke er "ruset" om man ikke akkurat sitter bak et ratt. Man skal ikke trenge å "bevise sin uskyld"! Og at det finnes lover som gjør at statens maktapparat kan trenge inn i hjemmet til folk og inn i kroppen til folk for å finne de bevis man trenger for å straffe folk for "ikke-autorisert beruselse", er barbari og uforstand. Men man kan selvfølgelig på frivillig basis fortelle andre om rus og rusmidler om man tror dette kan hjelpe eller opplyse noen, eller rett og slett fordi man er en selvutleverende person. Det bør dessuten være en sosial plikt å fortelle flest mulig at selv om rusmidler kan skape problemer, gjør ikke forbudspolitikken annet med disse problemene enn å forsterke dem.)

Jeg prøver først og fremst å belyse fordelene ved rusmiddelreformer, men jeg er ikke noen naiv dust som ikke forstår at det finnes mange motargumenter. Det er bare ikke så lett å finne fordeler ved forbudspolitikken. Så det kan bli litt ensidig slakt noen ganger.

Men tilbake til det coffeeshop-forslaget jeg har sendt til Stoltenberg. Dette er omtrent samme ordning som i Nederland, men jeg har ennå ikke foreslått enkeltheter som må til for ikke å framprovosere frontal kollisjon med FNs konvensjonsverk. Det vil ta tid å forstå for mange nok hvor viktig det er å løsrive seg fra disse forpliktelsene. Det kan også ta sin tid å få plass en slik plan. Men kan nok av forskjellige grunner ikke la hvilken som helst mafiastørrelse få løyve til å drive coffeeshop. Den rette type "gründere" på dette markedet er ikke nødvendigvis så lett å finne.

I Nederland grodde dette fram i et slags lovmessig halvmørke lenge nok til at bransjen var realisert før den ble regulert. Dette skjedde i et spesielt land i en spesiell tid, og dette vil kanskje aldri skje igjen. Eller hvem vet. Jeg foreslår en begrenset og realistisk reform som kan gi store innsparinger både i menneskelige lidelser og økonomiske utgifter. Den vil ikke løse noen problemer totalt, men den kan være et stort skritt i retning: en fornuftig og pragmatisk politikk som både gir rom for behandling kortest tid etter skade og som ikke inneholder trekk som i seg selv er skadelige.

Dette gjelder ting som brudd på menneskerettighetene, det gjelder formålsløs "krigføring" mot egen befolkning, det gjelder avgiftsbelegging som bare er en virkelig stor belastning for de som ikke har funnet styrke eller tilbøyelighet til å bryte en avhengighet, det gjelder forbud som bare er en fordel for mafia og kjeltringer.

Og selvfølgelig er det også en fordel for de som faktisk må betraktes som både ærlige og fornuftige mennesker og som også deltar i deler av den ulovlige rusmiddelbransjen. Ved en "coffeeshop-reform" er det akkurat disse som må gjøre en god jobb. Og den er kanskje mer lønnsom enn det kriminelle rotteracet.

Det gjelder faktisk å "utkonkurrere" svartebørsen som leverer rusmidler til det "voksne" markedet. Dette er en spesiell utfordring, fordi høyrepolitikere i den kristenmoralske leia vil kontre med høyest mulig krav til avgifter for at det liksom skal bli mindre fristende da. Det ville være en liten tragedie om man endelig fikk gjennom en praksisk ordning for lovlig hasj til voksne mennesker, og så skal det hele bli ødelagt ved at en liten gjeng ideologi-ødelagte politkere sitter og skaper noe utav intet, forestillingen om at man kan få overta et marked uten å ha bedre priser og bedre produkter å by på.

For mange politikere og journalister betyr det store mentale utfordringer å bryte med en forestilling som bare har ligget der ferdig men uforstått. De blir liksom født med den, og det skal noe til om skal kunne betrakte en medfødt og dermed naturlig del av seg selv som noe man må bryte med. (Se her, alle sammen. Det er ikke umulig!)

En hvilken som helst rusmiddellreform av noen virkelig stor nytte blir fulgt av et voldsomt rabalder om moral og lov og orden og signalvirkninger overfor ungdom. Dette lurvelevenet vil fortsette til selv den mest saktmodige har fått med seg at rusmiddelreformer betyr noe som gir fordeler, og det for nesten alle. At vi til syvende og sist er på samme side og er ute etter mye av de samme virkninger radikale reformer vil gi.

Som forstått er det altså ikke slik at man bare kan komme med et forslag om "coffeeshoper" i Norge. Et slikt forslag vil kunne få redusert sine sjanser på mange måter. En av disse måtene er om det erobres av overivrige misjonærer for den tanken at cannabis er en utrolig, nesten overnaturlig, nyttig og byggende plante. Man vil ha samme sjanse som de hare krishnafolka som svømte rundt omkring på fortaua på søttitallet. Jeg sier ikke at cannabis ikke er fine greier på mange måter, men det å gå ut i kamp som representant for ei plante som ikke akkurat er utrydningstrua skaper et altfor smalt vindu å bli forstått gjennom.

Stein Hoftvedt

Nedenfor: "The Union" (2008) . Om hvordan forbudspolitikken skaper et enormt nettverk av kriminell virksomhet. Og om noen av argumentene som brukes for å opprettholde denne politikken. Her fortelles det om marihuana-bransjen i Nord-Amerika. I vårt land er denne mindre. Men det er også den viktigste forskjellen. Filmen er lærerik, men som vanlig når jeg ser slike filmer - det finnes en rekke av dem - får jeg denne ubehagelige følelsen av at den er tatt gjennom kun ett av flere kikkhull inn til forbudspolitikkens virkelighet. Marihuana-aktivistene har en sterk tendens til å glemme at forbudspolitikken faktisk ikke rammer kun dem og deres elskede plante. På den annen side må man forstå at cannabis er en spesiell plante og mange er interesserte i denne plantas ulike bruksområder. Forbudet mot denne planta har sine egne absurde konsekvenser, og argumentene for forbud har en hulhet og en merkelig fjernhet fra virkeligheten som gjør at en føler seg hensatt til rusmiddelpolitikkens twilight zone.

Hvis Stoltenberg svarer på brevet mitt, vil han kanskje henvise til Sverige. Der er det færre ungdommer som "prøver narkotika", men de ligger likevel høyt på antall av mennesker som får problemer med rusmidler. Dermed blir stoltheten av et strengt forbud noe hult: hvis minst like mange får problemer med ulovlige rusmidler, hva har man oppnådd ved politiforfølgelse og elendighet da? Og er det forbudet eller kulturelle faktorer som gjør at færre "prøver"? Den svenske statistikken ville ikke vært så pyntelig om man også regnet med alkoholbruken blant ungdommer. Sverige er først og fremst et eksempel på forbudspolitikk i "den gode moralens" tjeneste, uten hensyn til om den reduserer problemer eller ikke. Som en av haukene som intervjues i videoen nedenfor sier: "What vision do we have if we don't have zero vision?" Et mye bedre spørsmål enn han skjønte selv!

Video: A Drug-free Sweden: By All Means?

Publisert 21. juni 2009. Sist redigert 30. juni 2009.

Til toppen av sida