Hver dag kommer titusenvis av turister til Amsterdam. De kommer for å besøke en av verdens best bevarte historiske byer, de kommer for noen dager i romantiske «Nordens Venezia», de kommer for å besøke noen av verdens beste museer og kunstsamlinger, de kommer til det mange mener er «Europas homsehovedstad» - eller de kommer til det minst like mange mener er det mest tolerante stedet i verden om man vil feste og ikke minst ruse seg. Jeg dro opprinnelig til Amsterdam på en slags studiereise. Jeg ville studere nederlendernes spesielle løsning på problemet med gatesalg og uregulert bruk av cannabis, coffeeshop'ene. Det gikk ikke bedre enn at jeg ble ikke så lite forelsket i denne byen, coffeeshop'er eller ikke, og et enkelt besøk var ikke nok. Så her er litt om Amsterdam i sin alminnelighet, om «toleransen» og selvfølgelig en hel del om hasj og rus og denslags. Dette er den første av en serie artikler, og flere temaer som jeg går ganske raskt over her, vil bli mer inngående behandlet senere.

HALVMÅNEN I MYRA

«Nederlandene» ble de kalt, de tallrike distriktene og byene som lå i deltaområdene ved utløpene av elvene Rhinen, Maas og Scheldt, omtrent samme område vi i dag kaller Nederland og Belgia. Her møttes handel mellom øst og vest, og her gikk veien fra store deler av det europeiske fastlandet og ut til havet. Det var verdifulle områder, for handelsveiene den gang gikk på vann, og mange i Europa som ville handle med land i nord, øst eller vest for tusen år siden og framover måtte enten gjennom eller forbi Nederlandene.

Amsterdam tidlig på 1500-tallet. Etter maleri av Cornelis Anthonisz. Dam er midt på bildet og en kan allerede se hvordan kanalene legges i "halvsirkler" ut fra sentrum.

Og så ble det selvfølgelig en uendelig rekke med maktkamper og kriger om hvem som skulle kontrollere det ene eller andre viktige stedet. Og like selvfølgelig begynte byene i Nederlandene å handle selv. Men først måtte de bli i stand til å gå tørrskodd fra sted til sted, og om det er nødvendig å handle, er det minst like nødvendig å spise, så jordbruk må man ha, og det er ikke lett når man er omgitt av lavland og myrer som stadig blir oversvømmet, og innsjøer som i grunnen bare ligger i veien. Så nederlenderne, som allerede i forhistorien ofte bygget sine hus på forhøyninger av jord, måtte ofte ut og drenere og bygge fordemninger som kunne holde landet tørt. Slike store arbeider krever arbeid, penger og disiplin, og siden folk nå engang bare uvillig står til knes og graver i torva døgnet rundt og bare sjelden har penger til å betale andre for å gjøre det, forsto nederlenderne ganske tidlig at noen måtte ha makt og autoritet til å få satt i gang det som i alles interesse måtte gjøres. Slik var det også i Amsterdam.

Det var tidlig nødvendig med vakthold, noe som ble besørget av disse staute gutta. En gang i året hadde de skytterkonkurranse, og da kunne én av dem glede seg over å gå hjem med førstepremien, oksen nedenfor. Lykken har så mange former...

Amsterdam oppsto som en liten fiskerlandsby ved den dovne elva Amstel. Fra år 1275 kjenner vi byen under navnet «Amstelland» som nærmest betyr et tørt sted ved vannkanten («Amstel» er et av flere ord som rett og slett betyr vann). For at de om lag fem hundre innbyggerne skulle ha et sted til sitt hundretall hus, ble det laget en opphøyet plass som også tjente som brygge, bro over elva og etter hvert som sluse som kunne holde vannet under kontroll. Det er dette vi i dag kjenner som Dam, udiskutabelt sentrum i det historiske Amsterdam.

Sjøfarende handelsfolk fant fort ut at Amsterdam var en gunstig plass å laste om varer for videre transport inn i Europa. Amsterdam ligger ikke ut mot havet, men relativt lunt og godt inne i Zuidersjøen, og dessuten midt i den nordlige og opprinnelig mest velstående delen av Nederlandene, som vi kjenner som Holland . Så den opprinnelige Dam ble befolket og etter hvert overbefolket ikke bare av fiskere, men av kjøpmenn, håndverkere som kunne reparere skip, slike som drev i fornøyelsesbransjen, verkstedeiere, pengeutlånere og mange andre. For å få plass til mer bebyggelse og muligheter til transport mellom disse, ble det bygget nye lange jordplattformer til husbygging med kanaler mellom og broer over disse. Dette fortsatte i hundrevis av år helt til Amsterdam fikk den halvmåneformen vi fremdeles kan kjenne igjen i dag.

PÅ JAKT ETTER TOLERANSEN

Men hvor kom den berømmelige "toleransen" inn i bildet, den som gjør at folk valfarter til Amsterdam for å gjøre slikt som ikke helt blir likt eller som er forbudt mange andre steder? Den hadde en trang fødsel.

Ikke slik som ovenfor - fattige som slåss i gatene, tegnet av Adriaen van de Venne i 1621, men slik som nedenfor, bokhandler og kunstsamler Jan de Groot og hans lille familie utenfor sitt hus, 1777.

Nederlandene og Amsterdam var verdifulle områder, og helt selvsagt ettertraktede for de kjeltringslekter kalt kongehus som slåss om makten i Europa. Ved åpen maktbruk, ved å gå bakveier, ved bestikkelser og ved snedige ekteskap prøvde først den ene og så den andre å få hele eller deler av området under seg. Det var slik det var i de dager. Da reformasjonen og de etterfølgende religionskrigene feide over Europa falt det seg slik at det var den spanske kongen som ville knuse reformasjonen i Nederlandene. Han var ikke utpreget populær fra før av og nederlenderne likte det bare lite da de første reformatorene endte med hodene plantet på staker ved bymurene. Han oppnådde å forene store deler av Nederlandene mot seg selv, dét skal ha. Da protestantene senere overtok i Amsterdam, ble det gamle byrådet og det katolske presteskapet satt om bord i et par prammer som man skjøv til sjøs. Dette er ikke så veldig dramatisk akkurat i Amsterdam, og prestegjengen drev bare i land utenfor byen. Fred og ro fikk en ny sjanse og ingen ble drept. I de rike familiene i Amsterdam var ofte flere sider i religionsstridene representert, så dogmatisme og ekstremisme sto ikke på ønskelista blant de dannede. Selv katolske menigheter fikk drive med sitt om det bare ble utvist en passende diskresjon. Familielivet i de tallrike store og prangende hus i Amsterdam - og selvfølgelig skjønner vi jo at dette dreier seg om den handel som holdt velstanden oppe - kunne gå videre uten å bli forstyrret for mye av religiøs galskap. I det hele tatt har amsterdammerne alltid strukket seg langt for ikke å forstyrre handelen.

Men man skal ikke tro at toleranse bare dreier seg om å se en annen vei for ikke å forstyrre pengestrømmen. Amsterdam hadde fra tidlig en betydelig jødisk bosetting, og mange av de som kom hit for å leve blant fremmede og sære mennesker hadde dårlige erfaringer med seg fra andre land. De fikk riktignok ikke adgang til laug og gilder som amsterdammerne ville ha for seg selv, men de gjorde diamanter til sin spesialitet, og det er jo noe det går an å leve av, og noen ganger dø for. Det var ikke helt ukjent med plyndring av jødiske diamanthandlere. Men da tyske okkupasjonstropper i 1941 ga seg til å drive Amsterdams jøder ut, tålte amsterdammerne ikke dette, og som eneste bybefolkning i Europa gikk de i streik mot jødedeportasjonene. Selvfølgelig hjalp det ikke mye, og det kostet blod. Men Amsterdam hadde i alle fall vist at det var ikke bare penger og varehandel som opptok dem. Til i dag er Anne Frank et symbol ikke bare på jødenes strev for å leve under terrorstyre, men også på Amsterdam by.

Noen misforstår litt dette med toleranse, og tror det er det samme som "liberalisme" eller rett og slett en slags likegladhet. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. De som tror amsterdammerne var en gjeng slappfisker bør ta en tur på byens historiske museum. Det ligger i et svært bygg som tidligere var et sikkert ganske strikt hjem for foreldreløse barn, og der kan man se litt nærmere på de gamle byrådene, på familieoverhodene, på laugsbrødrene som ofte ganske åpenbart er preget av altfor mange tunge middager med altfor mye drikke til, på det gamle skarprettersverdet: se om det er noen spor til overbærenhet med gateopptøyer eller selv litt småskala pøbelaktighet i de mange strenge ansikter som sender sine blikk ned fra veggene. Neida, toleransen er vel så mye uttrykk for at man fant seg ikke i hva som helst, og framfor alt var man mot mye slikt som kunne skape strid og uroligheter og i aller verste fall kunne hindre handel og vandel. Å gi slike ting som mange mener er syndige en egen plass hvor synden kunne overskues og reguleres er pragmatisk politikk, rett og slett fornuftige og udogmatiske tiltak for å få verden til å gå videre. Om noen misforstår dette i retning at man kan gjøre hva som helst hvor som helst, vil man raskt merke de gamle kanalplanleggernes beinharde disiplin. Det er ingen spøk når man får følgende svar på spørsmål til coffeeshop-betjeningen om hvor man kan røyke jointen sin: «Anywhere you want it, honey. Just not outside the door.»

I HISTORIENS VOLD - DEN HISTORISKE DAGDRØMS METODE

Her er Dirck Jacobszn Bas og hans familie i det herrens år 1635. Maleren ble visstnok valgt på grunn av hans eminente teknikk i å male de hvite kragene som åpenbart var veldig populære. Herren i huset var en av grunnleggerne av det Nederlandske Øst-India-kompaniet, en av pillarene for den amsterdamske rikdom i byens storhetstid.

Litt tilbake til Amsterdams historiske museum, som jeg vet mange ungdommer betrakter som Amsterdams kjedeligste sted, muligens bare slått av Anne Frank Hus. Det er ikke min mening at man er et dårlig menneske om man mangler interesse for historie, men Tiden vår, "Tidsånden" eller hva det er, ser ikke ut til å favorisere slik kunnskap som krever litt anstrengelse og som ikke gir noe igjen før etter at en passende mengde energi er investert. Dette er formodentlig grunnen til at obskurantisme og det rene vrøvl i historisk roman-form, altså som en del av den meget lettfordøyelige underholdningsindustrien, bidrar til uhyrlige bokopplag og svære formuer hos forfattere og forleggere, mens historisk metode og realkunnskap blir sett på som noe inntørket vas man drev med i gamle dager. Veldig synd, og i dette tilfellet fordi Amsterdam har noen av verdens beste museer og samlinger, både av den tradisjonelle typen og avantgardistisk så det holder. Men historisk museum må nok sies å være av den gamle typen. Derfor noen få råd til den besøkende.

-  man skal være åpen til sinns, uthvilt og ha god tid . Byens historie er utrolig fascinerende og det er fort gjort å bli helt borte i detaljer i gamle skilderier og gjenstander. Bare

-  ikke prøv å få med alt på én gang, det er ikke slik en bruker historiske muséer. (Det er derimot en god metode om man vil bli kvitt en brysom partner som har vært dum nok til å bli med.) Når du begynner å bli sliten, er det på tide å finne på noe annet.

-  Jeg vil ikke anbefale dette for alle, men selv synes jeg museumsbesøk veldig godt kan kombineres med bruk av marihuana, altså slik: først røyker man, så går man på museum. Dette er også en viktig grunn til at man bør ha god tid. Kan jeg få anbefale Den Historiske Dagdrøms Metode? Tenk deg inn i det du ser! Hvordan var det egentlig å leve i dette samfunnet du ser avbildet på veggene og som du ser gjenstander og innredninger fra? Det er ikke sikkert du vil like deg ved middagsbordet hos de bemidlede, men opprører mot det bestående eller eventyrer på havene kan sikkert by på mer for den med et fritt sinn. Og føl deg for all del ikke barnslig. Mange, kanskje alle, seriøse historieskrivere bruker denne metoden, i alle fall fra tid til annen (men jeg vil tro som oftest uten marihuana).

Nåvel, frik nå ikke totalt ut, for også på museer skal det være en viss orden. Og om du vil få litt sammenheng i inntrykkene og samtidig rykke fra praktisk talt alle amsterdammere i historisk bykunnskap, kan du kjøpe «A Short History of Amsterdam» av Dr. Richter Roegholt. Den er beregnet på turister, er lettlest og kan kjøpes i praktisk talt alle bokhandlere, har masse bilder og passer veldig godt til hotellrommet en sen kveld når det regner og du er fornuftig nok til ikke å bruke siste del av reisekassa på å tulle på byen allerede to dager før du skal dra hjem.

GÅ LANGSOMT GJENNOM AMSTERDAMS GATER

Den oppmerksomme leser vil nå ha fått med seg at dette ikke er en partyguide . Jeg skjønner meg i det hele tatt ikke stort på folk som drikker seg "fulle" på alkohol for moro skyld lenger, og ber ikke om unnskyldning engang. Disse kan bare gå av flyet og følge reklameskiltene. Jeg er mer interessert i noe annet: hvorfor dra til Amsterdam i det hele tatt. Det kan umulig være for å drikke seg full og huske lite. Det kan heller ikke - og her skuffer jeg kanskje en del av mine lesere - være for å røyke seg så potte tett i huet at man ikke kan gjøre rede for hvor man var hen eller hva man gjorde der. Alt slikt kan man godt gjøre på Kongsvinger eller på Majorstua i Oslo. Turistene er nemlig ikke bare en velsignelse for Amsterdam, selv om handelsstanden sikkert vil framstille det slik. Hundretusenvis av folk som subber rundt i byen til enhver tid, som forlanger å bli oppvartet, som skal inn og glane absolutt alle steder, som skal fraktes hit og dit med båt, buss eller bil - alt dette sliter selvfølgelig på byen og miljøet. Og like selvfølgelig er det slik byer lever, men man kan jo ønske at livet ikke bare er det rene idioti. Så går det an å være en kultivert turist, en turist som ikke belaster byen og dens beboere mer enn nødvendig, en reisende de fastboende av et ærlig hjerte kan ønske velkommen tilbake? Egentlig vet jeg jo ikke, for amsterdammerne er nemlig slett ikke kjent for å være Nederlands mest høflige mennesker, men vi får gjøre vårt beste.

LEIDSEPLEIN

Jammen var Vigilante Safari Mafia å treffe på Leidseplein! Lindsey Buckland på gitar og Carlos Vamos på et slags musikalsk maskingevær. Spilte hatten av alle som var tilstede.

Det går an å begynne turen som Ikke Direkte Plagsom Turist med en fottur, og etter min mening kan man like godt først som sist finne Leidseplein. Dette er litt utenfor sentrum, ettersom det uansett ikke er stort ordentlige mennesker har å gjøre i "Red Light District" og slike steder, og de som bor helt inne i sentrum kan likegodt lære seg rekkefølgen på kanalene slik at de kan navigere seg ut av den verste elendigheten. Leidseplein er også "midt imellom" slike ting som Museumsplein med alle slags kunstmuseer rundt, historisk museum omtalt ovenfor, Heineken bryggerier med besøksmulighet, Holland Casino for de med ræva full av penger, og er ikke fantastisk langt unna et par gatemarkeder der man på en god dag kan finne atskillig som ikke er masseprodusert dritt til ære for dumme turister med mer penger enn vett.

Noen og hver kunne drømme seg bort på Leidseplein utover kvelden. Latinorytmer fra ei omreisende gruppe fikk ikke minst de voksne ut på asfalten.

Men først og fremst er Leidseplein i seg selv et lite eventyr av et sted hvor man hele sommeren kan oppleve allslags kveldsunderholdning som man nesten alle andre steder må betale i dyre dommer for (man må altså stadig vekk være litt heldig). Her kan man finne jonglører i verdensklasse, gatemusikanter som spiller hatten av deg, dans og galskap og glade mennesker. Og så kan man beskue de amerikanske marihuanaturister som tror at Bulldogs pampete coffeeshopmonster der på stedet er plassen å gå. Se hvordan de liker å bli lurt! Men vi som vet bedre ordner oss litt annerledes. Etter å ha sjekket om noe skjer på selveste Leidseplein - det kan nemlig ofte være vel så smart å komme tilbake litt senere - gjennomfører vi et rituale som altfor lett blir glemt, ikke minst av dagens ungdommelige hasjturister. Vi går for å spise middag. Mat må man nemlig ha.

PÅ JAKT ETTER DEN BESTE HASJEN I AMSTERDAM

I denne gata i tjukkeste Red Light District, ovenfor, ligger det 4-5 velkjente coffeeshops på rekke og rad, alle er dyre og oppskrytte og flere er temmelig snuskete. Du gjør et mye bedre kjøp på Pascha, under, som ligger temmelig anonymt i trafikken oppe i Jordaan. Et lite tillegg juni 2008: Pascha har visstnok hatt problemer med loven og er ikke i drift. Bare gå til naboen!

Det er ikke selvfølgelig at jakten på den beste hasjen i Amsterdam skal begynne med et besøk på Leidseplein og en middag på for eksempel «Portugalia», en liten portugisisk restaurant som ligger rett i nærheten, i Kerkstraat, og drives av familien Oliveira. Det er ikke sikkert det er riktig engang, kanskje er det helt galt. Men av de utallige muligheter som byr seg, har jeg funnet ut at dette kan jeg i alle fall anbefale. Det virker. Betjeningen på Portugalia er høflig og omtenksom, kan fortelle deg at portugiserne lager minst like god brandy som spanjolene - hvem skulle trodd det - og de husker deg om du kommer igjen et par dager senere. Slikt teller.

Det er nemlig slik: mange mennesker som drar til Amsterdam for å røyke hasj og som har ambisjoner om å finne den beste hasjen i by'n rekker nemlig ikke annet enn å røyke seg totalt bort og så er det siste dagen og flyet går snart og så er man hjemme og skjønner ikkeno. Slikt vil vi selvfølgelig unngå. Man skal altså innse sin begrensning. Først observerer man byens folkeliv - ikke minst for å vite hvor det foregår så man kan finne veien tilbake etterpå - så spiser man godt, og så kan man røyke hasj. Og det gjør man altså ikke på turistfella Bulldog på Leidseplein, selv om det selvfølgelig er litt interessant med en coffeeshop i samme lokaler som en forhenværende politistasjon. Neida, man går en bitteliten tur mot sentrum, til Prinsengracht og litt til høyre nedover langs kanalen om jeg ikke husker feil. Der ligger Easy Times, en litt rastapreget lokal coffeeshop med god musikk - ikke den maskinmasseproduserte hjernemanipuleringslyden som høres så altfor mange steder ellers - hyggelig betjening, god hasj og ikke altfor mye turister. God utsikt til kanalen, stedet å slappe av, ikke noe mas. Røm hit når det regner! Men finner du byens beste hasj her, da? Du får førsteklasses marokk, like god som noe annet sted. Du får nederlandsk hasj, sikkert like god som noe annen nederlandsk hasj. Jeg kjøpte noe Jamaica-pot for jeg tenkte at disse folka med bilde av Bob Marley på veggen hadde peil på slikt, men den var elendig. Den var også billig og ingen prøvde å lure meg til å tro den var bra. Easy Times er ikke for folk som er avhengige av å oppføre seg som herrerase.

Før jeg går videre: hvorfor alt dette maset om hasj ? Er det ikke weed vi skal røyke i Amsterdam, dreier det seg ikke om White Widow og Chronic og pust-pes. Min selvfølgelige kontring er: du kan få allslags merkelige marihuanavarianter i Oslo, om du bare kjenner noen som dyrker. Men du får aldri noe skikkelig utvalg av hasj i Oslo. Dessuten kommer jeg fra et hasjrøykerland og er livstidsmedlem av Marokkens Venner, så jeg benytter altså anledningen til å teste hasjen. De som vil lese frøkataloger greier seg sikkert uten min hjelp. Så etter å ha lært veien til Leidseplein, lært å spise med kniv og gaffel og dessuten fått vite om et utmerket sted i regnvær, skal vi altså ta alvorlig for oss dette med den beste hasjen i Amsterdam.

ET PAR LEGENDARISKE COFFEESHOP'ER (og en ikke-legendarisk).

Man kan lett få det inntrykket at alle coffeeshop'er i Amsterdam er legendariske, og minst tre skal være Den Aller Første. Som man forstår er dette bisniss.

Grey Area, bittelite og berømt for sin gode hasj og småsnobbete betjening.

La oss starte med Grey Area. Dette er ikke noe sted å slappe av. Det er så trangt at folk noen ganger nesten tyter ut av vinduet, og den eneste grunnen til likevel å bli en stund, er noen få utsøkte typer hasj og antakelig verdens største samling av postkort, stickers og plakater med marihuanamotiv. Limt på absolutt alle frie flater. Stedet drives av noen amerikanere og er først og fremst en salgskiosk. Her kan du få en god nepal, og vanligvis ypperlig men også dyr marokk. De har alltid noe som er helt i toppklassen, men en kan aldri være helt sikker.

Når du først er på Grey Area, og god tid har du selvfølgelig slik rett etter lunsj, er det ikke veldig langt til Anne Frank Hus - som absolutt ikke er en coffeeshop men som likevel bør besøkes om du orker å stå i kø en god stund - og du kan kanskje også føle for en idyllisk fottur litt ut av sentrum og ut til den lett moderniserte bydelen Jordaan. Her, om du tar deg fram langs Marnixstraat til nr 86 (har jeg glemt å fortelle at du alltid skal ha med et godt bykart?) finner du Pascha in de wolken, som ikke er legendarisk og som nesten ingen turister har hørt om. Men utrolig nok: her kan du få hasj som er like god som de oppskrytte merkene i turistløypa, men langt rimeligere. Toppmarokk som de tar 12-14 Euro for i Red Light District til 7-8 Euro? Det sier litt om fortjenesten (og kanskje utgiftene) i sentrum, og det sier også noe viktig om lokale coffeeshops i Amsterdam: de har ikke stort utvalg, de har god kvalitet, og de tar ikke høyere priser enn at de kan beholde sin kresne kundekrets. Jeg spurte gutta bak disken litt om de ulike marokktypene, og om hva de syntes om noen av luksustypene som var til salgs nede i sentrum. De var enige om én ting: marokk skulle være hard så lenge den var kald, men skulle kunne formes ganske fritt så fort den var lommevarm. «Must be possible to play with it, you know!» Om marokken var helt myk i kald tilstand, mente de noe juks var tilsatt, og de hadde liten tiltro til ærligheten i bransjen. Pascha har konkurrenter på bare noen meters avstand i to retninger, og har ikke råd til å jukse noen. Gå dit, vær hyggelig, kjøp dine fem gram med «Warm Ears» og bruk resten av dagen til noe annet enn å lete etter bedre hasj.

Dampkring, kostbart, nydelig, ukomfortabelt og berømt.

Men OK, en "legendarisk" coffeeshop til, denne gangen Dampkring i Handboogstrat, ved Spui, omtrent midtveis mellom Leidseplein og Dam. Dampkring gir et sterkt inntrykk, med fasade som et gammelt møbel og et sant virvar av allslags østligaktig krimskrams innendørs. Og så har de sitt eget "husmerke", nemlig «Rifman» hasj, som blir skrytt høyere opp i skyene enn noen annen hasj jeg har sett omtalt, og som dessuten er vidundre av renhet og økologisme og en kan bli kvalm av langt mer beskjeden reklame. Det er en hel serie av slike Rifman-hasjer, fra kostbare sjeldenheter som bare veteraner uti hasjrøykingen kan overleve med forstanden i behold, til lyse og lette hverdagsvarianter for fasadeklatrere og småjenter på shopping. Jeg ville teste de øverst på lista! Så i tur og orden og fordelt på tre kvelder gikk jeg gjennom Laila , Noor og Zora , alle til priser som ville vært høye selv i Norge. Og alle var de mørke, myke og deilige, så fuktige at de satt fast på fingrene og så virksomme at turen hjem til hotellet like godt kunne gått gjennom svarteste Afrika. Jeg vet ikke hvor jeg gikk eller hvor lang tid det tok, men jeg hørte papegøyer i trærne minst et sted, og husene, de svaiet i vinden og mumlet stille med hverandre. Det er jeg sikker på..

Disse Rifman-hasjene var interessante av flere grunner. Av navnet vil man tro det dreier seg om marokkansk hasj, men det var bare delvis riktig. De var laget i Marokko, men av krysninger av pakistanske eller afghanske (går ofte for det samme) og marokkanske planter, kunne betjeningen fortelle meg. Laget «the Afghan way». Formodentlig var de også knadd på klassisk afghansk vis, for å få den myke og svarte strukturen. Marokkansk hasj er ellers alltid presset, men ikke knadd. Det er altså tydeligvis vanskelig å få tak i ekte afghansk hasj i kvalitetsklassen. Også Grey Area, hadde afghan som var produsert i Marokko, men den var hard og tydelig presset på "marokkansk" måte, og kunne heller ikke i kvalitet hevde seg i konkurranse med Rifman. Dampkring er ikke stedet å bli for lenge. Det er ofte for mye folk, stolene er lite å skryte av og når man først har handlet kan det være like greit å rusle turen utover til Prinsengracht og tidligere omtalte Easy Times. Eller noe annet. (Easy Times skal være i drift igjen sommeren 2008 etter oppussing. Håper ikke oppussingen har fjernet musikken...)

LUNSJ - OG SYKLISTER.

Tro dem ikke på deres uskyldige ytre! Amsterdams syklister må respekteres som de livsfarlige vesener de er.

Den gode hasjturist må ikke bare spise middag. Det er også noe som kalles lunsj, og det er så heldig ordnet at flere coffeeshop'er også serverer en enkelt lunsj. Nå skal jeg invitere på en slik, om du bare finner Prinsengracht igjen, og denne gangen går du nordover, til nr 312 (ikke nødvendigvis så langt, ettersom husene i Amsterdam har veldig smal fasade, så det er ikke mange metrene mellom hvert gatenummer) .

Her er det viktig å skyte inn noe informasjon av stor og mulig livreddende karakter, nemlig en advarsel mot de amsterdamske syklister. De fleste bilende turister kan fortelle deg at det er nesten umulig å komme fram eller finne fram med bil i Amsterdam. Også de fastboende vet dette, så de er alle syklister. Når en amsterdammer setter seg på sykkel, skifter han eller hun også personlighet og går umiddelbart over fra å være en ofte litt småsur og like ofte litt blærete beboer av landets absolutt viktigste by, bare ikke prøv deg, til å bli en jagerpilot på to hjul og med generell license to kill. Syklistene har egentlig egne, oppmerkede veier nesten alle steder, og der skal man i alle fall bevege seg med den aller største forsiktighet og helst ligge helt unna, men også når man spaserer langs Prinsengracht for å spise lunsj og for eksempel uten å ane fare kommer forbi en bro i nærheten av Anne Frank Hus, som ligger på den andre siden av kanalen og best kjennes igjen på den milelange køen utenfor, kan plutselig en eller to syklister komme ut av solskinnet i en utrolig fart og presse deg opp mot et tre eller en av de utallige fallos-symbolene som er plantet i lange rader rundt her, så du blir stående igjen med svimerker på trøya og hjulspor over skoa. Ta deg i akt! Undervurder aldri en amsterdamsk syklists råhet - dét kan lett bli det siste du gjør! (Og om du lurer på det: når amsterdamske sykler nærmer seg slutten og kjenner at de skal dø, sleper de seg bort til nærmeste kanal. Der lenker de seg fast til et rekkverk og hengir seg til glemsel og rust. Slike døde sykler kan sees i hundrevis enkelte steder i Amsterdam.)

La Tertulia. Smal inngang men godt med hjerterom i denne storbyens oase.

Men tilbake til målet for vår solskinnstur langs Prinsengracht. I nr 312 finner vi et par vidunderlige kvinner og en vanligvis litt surrete mann, amerikaner tror jeg, som driver coffeeshopen «La Tertulia». Dette er en liten oase i byen, der man kan få en meget god baguett og et glass juice for en ikke altfor stiv pris, og så kan man runde av med en space-kake, som helt ærlig ikke har den minste virkning og er i dyreste laget, men som (oftest i alle fall) er svært god. Og dét teller da for noe. Her er luften så ren at man får dårlig samvittighet av å røyke, og det er absolutt stedet for veldig sunne mennesker, og om man har interesse for sjeldne steinarter og krystaller, så driver den amerikanske typen butikk med slikt bak i lokalene. Skikkelige saker, altså, ikke noe mystisk hippietull. La Tertulia er heller ikke noen utpreget turistsjappe, men har ikke noe imot turister heller. «Of course we can handle more Norwegian tourists» får jeg vite, så det er ingen grunn til å nøle. Men flokker av bråkete hiphoptenåringer med buksene hengende langt nedpå skinkene tror jeg vil trives bedre andre steder.

Man skal ikke sitte og bli stiv i kroppen etter å ha røyka god hasj. Naturopplevelser er tingen, og i Amsterdam kan dette bety en lang og rolig tur langs kanalene før leggetid.

Man skulle ikke tro La Tertulia ville være aktuelt i letingen etter den beste hasjen i Amsterdam, men man kan altså ta blodig feil slik. Blant Chronic marihuana (innehaverens stolthet) og libansk hasj av lyseste damekvalitet, fant jeg ikke mindre enn en presset medaljong - 5 gram - med nederlandsk vannseparert hasj. For 100 Euro! Riktig, hundre ganger åtte kroner for en femmer med hasj i Amsterdam. Det sier seg selv at dette måtte prøves.

Niederhasj, nederlandsk hasj, er noe for seg selv. Den produseres av hjemmedyrket marihuana og på to måter, enten ved å bli separert i et trommelfilter montert i noe som likner på en vaskemaskin, men uten vann. Eller på den virkelig moderne måten (som selvsagt også er gammel som alle haugene) ved at finknust marihuana senkes gjennom flere filtre i iskaldt vann. Dette gir mulighet til å skille ut de ørsmå, oljeholdige "trikomene" nesten uten forurensning. Det var noe slikt jeg kom over på den kvinnestyrte og lunsjorienterte coffeeshop'en La Tertulia , der ingen ville tro det skulle finnes slikt THC-artilleri. Medaljongen virket ved første inspeksjon rett og slett litt tørr og beinhard. Men hver liten flis det var mulig å få skavet løs viste seg å være fullstendig impregnert med olje. Jeg vet ikke hvor lite som var nødvendig for å få laget en dugelig rev av denne hasjen, det ble liksom alltid mer enn nok. Virkningen var riktignok ikke så "orientalsk" som av Rifman-hasjen fra Dampkring, og smaken ørlite grann mer "kjemisk", men varig og høy og absolutt verdt pengene. Den litt "kjemiske" smaken er felles for de fleste typer nesten helt ren hasj. I grunnen er det de lokale "forurensningene" som røykerne synes "smaker" spesielt godt! Dette dreier seg ikke om "tilsetninger", men aroma-oljer og ulikt som er naturlige deler av plantene, men som ikke er cannabinoider.

ALL JAKT MÅ HA EN SLUTT - OG SLIK BLE RESULTATET:

Jeg har prøvd mange slags hasj i Amsterdam utover de som er nevnt her. Niederhasj'en fra La Tertulia tror jeg er den beste av 6-7 nederlandskproduserte hasjtyper jeg har prøvd, og Rifman-hasjen fra Dampkring står i en særstilling blant importert hasj. Jeg har også mikroskopstudert en lang rekke typer "luksushasj" fra ulike coffeeshop'er, og kunnet konstatere at hverken synlig eller på smak kunne det spores "forurensninger" i hasjen. Det er alltid sikrest å kjøpe marokkansk hasj. Her er kvaliteten i overensstemmelse med prisen, som kan være opptil 50 prosent høyere i turistløypa i sentrum enn i utkanten av byen (eller andre steder i Nederland). Best kjøp gjør man altså ute i forstedene, men der er utvalget gjerne mye mindre. Erfaringene med mer eksotiske typer, fra land med liten produksjon eller som bare sjelden er på menyen, som nepal, liban, original afghan, tyrker osv er svært blandet. Ofte er slike partier tørre eller av dårligere enn middels kvalitet. Nå om dagen er hasjproduksjonen i Marokko under stort press, så hva dette kan få for slags konsekvenser for kvaliteten på det som selges i coffeeshop'ene i Amsterdam er ikke godt å si. Prisene kan bli skrudd opp, men hasjkremmerne i Amsterdam har fra gammelt av svært gode kontakter og det er nok ikke de som først rammes når antallet hasjbønder i Marokko reduseres.

Et brukbart testbord fra et Amsterdam-besøk i 2007, satt opp ved bidrag fra noen venner på hotellet, nr 1 og 2 i midten, deretter fra venstre og rundt kanten. 1. I midten, på 100 Euroseddelen: En 5-grams medaljong av "bubble" vannseparert nederlandsk hasj. 100 Euro på La Tertulia. Kaldpresset medaljong. Fullstendig impregnert med olje. 2. - ved siden av denne: En haug med 15 gram "Warm Ears" fra Pascha. 7 Euro grammet. Antakelig "best buy" i testen. Betjeningen mente den var like god som hasj til luksuspriser som ble solgt inne i sentrum. De var nøye på at god marokk skulle være hard når den var kald men mulig å forme fritt i lommevarm tilstand. "Must be possible to play with it, you know"). Hvis vanlig siktet marokk var helt myk i kald tilstand mente de noe var tilsatt. 3. Laila, den dyreste Rifman-hasjen fra Dampkring. (5 gr a 14 Euro) Betjeningen opplyste at denne og de øvrige Rifmanhasjene er laget i Marokko med afghanske planter. Andre steder er det sagt at den er økologisk dyrket, "kvalitetskontrollert" mv. Betjeningen visste ikke noe mer konkret om hvordan den produseres. Så klebrig at det er vanskelig å mekke! 4. Noor, nest øverst på Dampkrings Rifman-liste. (5 gr a 13 Euro) 5. Zora, ny variant Rifman. (3 gr a 13 Euro). For alle Rifman-hasjene samt nr 8: det er helt umulig å få til et resultat som dette ved vanlig sikting, selv under svært kalde forhold. Vil tro at disse hasjene er knadd av veldig fett siktet pulver. Det finnes også svært mye rimeligere Rifman-hasjer som likner mer på vanlig marokk. 6. King Hash fra Carona. Marokk. (5 gr a 8 Euro) De mente dette var den beste hasjen de hadde. "Kongehasjene" går igjen i mange coffeeshoper, gjerne med navn etter de par siste marokkanske kongene. Dette er mørk og vanligvis god hasj. 7. Mørk marokk fra Bronx. 8. Afghan Palm fra Grey Area. 12,50/gr Opplyst at den er produsert i Marokko med afghanske planter, man har ikke noe med Rifman-hasjen å gjøre. De hadde ikke mer utførlige opplysninger om produksjonen. Som flere av de andre dyreste typene, hadde denne en typisk "kakedeig"konsistens i litt oppvarmet tilstand, men var betydelig hardere som kald. 9. Nepal fra Grey Area. 12,50/gr 10. Nepal Palm fra Easy Times. 4 gr a 12 Euro 11. Lys Marokk fra Bronx. 8/gr Dette er en rimelig utkantshop, nabo til Pascha. 12. Extreme Super Palm fra Easy Times (betjeningen påsto den var bedre enn "Super Super Palm"...) 10 Euro/gram. Marokk. 13. King Hassan fra Dampkring. 7.50/gr Marokk.

MINNER FRA AMSTERDAM

Fra unge hasjrøykere høres ofte spørsmålet: hvordan skal man få med noe hjem? Og svaret er dessverre brutalt: hvis man drar til Amsterdam for å røyke hasj, får man være fornøyd med dét. Smugling er for profesjonelle, og de bruker aldri flyet fra Amsterdam. Det er ikke bare den norske tollen som er på vakt. Nederlenderne er selv ikke interessert i at Amsterdam brukes som utgangspunkt for smugling. I grunnen er klaging fra rusmiddeltalibanske reir som Norge en av de truslene som finnes mot coffeeshopsystemet. Nederlenderne vil ikke bare ha orden i egne gater, de vil også ha orden i sine internasjonale forbindelser og ikke krangel med noen om det kan unngåes.

Ellers flommer Amsterdam over av suvenirer, og nesten alt er søppel. Vil du ha et minne fra Amsterdam, kan det være en idé å finne noen av de gatekunstnerne som lager bilder selv, og helst spørre om de har noe fra et bestemt, gjenkjennelig sted. Ellers er det lett å ende opp med et "generisk" bilde av typen "sykkel på bro" som er omtrent like mye Amsterdam som elg i solnedgang er Norge. Enda bedre kan det være å gå innom et antikvariat. Der har de - om de altså ikke likevel viser seg å være skalkeskjul for turistindustrien - ofte originale trykk, allslags smågjenstander og slikt som er ekte, og selvfølgelig ofte langt dyrere enn nips og juks, det skulle bare mangle. Og dette fører til et siste spørsmål før jeg sier takk for denne gangen: hvordan legger man an en billig tur til Amsterdam med mest mulig hasj på kortest mulig tid. Svaret er selvfølgelig: noe slikt barbari vil jeg ikke anbefale eller bidra til.

Du trenger ikke kjøpe tresko i plast for å minnes Amsterdam. Sjarmerende Constantsia, til høyre ovenfor, var å treffe på Leidseplein med akvareller som ga originale inntrykk av byen. Det er hun som har laget de bildene du kan se på toppen av denne siden og på Ved vannkantens Amsterdam-portal.

Amsterdam er en gammel kulturby hvor hver gate og ofte hvert hus (arkitektur får stå over til en annen artikkel) kan fortjene et kort besøk og ofte beundring. Man bør gå langsomt gjennom Amsterdam, og det er ikke gjort på ett besøk. Til gjengjeld koster det ikke stort å se. Skal man ha med seg noe, er derimot ikke Amsterdam billig. Kvalitet koster i en by hvor kjøpmannskap er blitt utviklet til en kunst gjennom mange hundre år . Vil du ha den beste hasjen, så koster den. Vil du ha et minne med noen slags kvalitet, vil den også koste. God mat koster. Dra ikke til Amsterdam med for lite penger, om du ikke liker å leve som fattig (og det er det til syvende og sist nesten ingen som gjør). Du kommer best ut av det med Amsterdam om du har god tid - stå opp om morgenen og lat som du faktisk bor der, men tilfeldigvis har fri akkurat den dagen og uka som kommer. Du kommer lettere til å bli forelsket i Amsterdam om du både kan nyte det som er gratis og har råd til å kjøpe det som koster litt.

Publisert på www.vedvannkanten.com 19. november 2007. Noen mindre korreksjoner ble gjort etter et grisekaldt besøk i Amsterdam før påske 2008. Copyright© Razzia
(Copyright for the water colour picture at top of this page by Konstantsia of Amsterdam. Used with permission.)

Til toppen av sida